Skribenter
94 701
redigeringer
Norge: Forskjell mellom sideversjoner
Hopp til navigering
Hopp til søk
→Unionstida 1537 til 1814
| (5 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 18: | Linje 18: | ||
[[Jernalderen]] begynte omkring 500 f.Kr., og strakte seg fram til [[middelalderen]], rundt år 1000/1050. I denne perioden fortsatte utviklinga fra bronsealderen, med økt kommunikasjon med omverdenen og teknologisk utvikling. Vi deler gjerne jernalderen inn i fem underperioder. De første fire av disse er stort sett basert på felleseuropeisk historie, og representerer i liten grad noen store vendepunkter for Norges del. Men i den femte av dem kommer store endringer som fører fram mot grunnleggelsen av en kristen stat med sentral kongemakt. | [[Jernalderen]] begynte omkring 500 f.Kr., og strakte seg fram til [[middelalderen]], rundt år 1000/1050. I denne perioden fortsatte utviklinga fra bronsealderen, med økt kommunikasjon med omverdenen og teknologisk utvikling. Vi deler gjerne jernalderen inn i fem underperioder. De første fire av disse er stort sett basert på felleseuropeisk historie, og representerer i liten grad noen store vendepunkter for Norges del. Men i den femte av dem kommer store endringer som fører fram mot grunnleggelsen av en kristen stat med sentral kongemakt. | ||
[[Vikingtida]] er den siste delen av jernalderen, fra omkring år 800 til 1000/1050. Navnet vikingtida kommer av plyndrings-, erobrings- og handelstoktene mange la ut på i perioden. Norske vikinger retta seg i stor grad vestover, både gjennom kolonisering som på [[Island]] og erobring som på De britiske øyer. På hjemmebane begynte småkonger å bli stadig mer mektige og velstående, og i løpet av 800-tallet kom det første stadiet i rikssamlinga. [[Harald Hårfagre]]s samling av Norge til ett rike er noe som må tas med en klype salt; han oppnådde nok å bli overkonge, men riket var fortsatt fragmentert med en rekke lokale makthavere. Det viktigste som kom ut av dette var nok ideen om et samla Norge, noe senere konger også forsøkte å oppnå. Først med [[Olav den hellige|Olav Haraldsson]] på begynnelsen av 1000-tallet kan man si at rikssamlinga er mer eller mindre fullført. Men selv da var det uklare og vanskelige forhold, og Norge var etter Olavs død en periode et dansk skattland styrt av [[ladejarl]]er, og ikke et selvstendig rike. | [[Vikingtida]] er den siste delen av jernalderen, fra omkring år 800 til 1000/1050. Navnet vikingtida kommer av plyndrings-, erobrings- og handelstoktene mange la ut på i perioden. Norske vikinger retta seg i stor grad vestover, både gjennom kolonisering som på [[Island]] og erobring som på [[De britiske øyer]]. På hjemmebane begynte småkonger å bli stadig mer mektige og velstående, og i løpet av 800-tallet kom det første stadiet i rikssamlinga. [[Harald Hårfagre]]s samling av Norge til ett rike er noe som må tas med en klype salt; han oppnådde nok å bli overkonge, men riket var fortsatt fragmentert med en rekke lokale makthavere. Det viktigste som kom ut av dette var nok ideen om et samla Norge, noe senere konger også forsøkte å oppnå. Først med [[Olav den hellige|Olav Haraldsson]] på begynnelsen av 1000-tallet kan man si at rikssamlinga er mer eller mindre fullført. Men selv da var det uklare og vanskelige forhold, og Norge var etter Olavs død en periode et dansk skattland styrt av [[ladejarl]]er, og ikke et selvstendig rike. | ||
Med kongene [[Olav Tryggvasson]] og Olav Haraldsson kom [[kristendom]]men til landet. Den første kirken skal ha vært den på [[Moster kirke|Moster]], reist i 995. Olav Tryggvassons kristningsferd stoppa brått da han falt i [[slaget ved Svolder]] i år 1000. Olav Haraldsson tok opp igjen dette, og kombinerte det med et forsøk på å bli enekonge i hele Norge. Også han falt i kamp, og riket ble både oppdelt og uselvstendig etter hans død. Men med hans fall var samlings- og kristningsverket langt på vei fullført, og etter en periode under ladejarlene finner vi et selvstendig rike under én konge. | Med kongene [[Olav Tryggvasson]] og Olav Haraldsson kom [[kristendom]]men til landet. Den første kirken skal ha vært den på [[Moster kirke|Moster]], reist i 995. Olav Tryggvassons kristningsferd stoppa brått da han falt i [[slaget ved Svolder]] i år 1000. Olav Haraldsson tok opp igjen dette, og kombinerte det med et forsøk på å bli enekonge i hele Norge. Også han falt i kamp, og riket ble både oppdelt og uselvstendig etter hans død. Men med hans fall var samlings- og kristningsverket langt på vei fullført, og etter en periode under ladejarlene finner vi et selvstendig rike under én konge. | ||
==Middelalderen== | ==Middelalderen== | ||
{{Utdypende artikkel|Katolsk kirkehistorie}} | |||
Et av de viktigste kjennetegna på middelalderens styresett er de nære bånda mellom kirke og stat. Kristendommen førte ikke bare med seg et skifte av religion, men også viktige ting som en organisasjonsmodell som kunne overføres til verdslige formål, skriftkultur og sterke bånd til europeisk kultur. Byene fikk en langt større betydning i denne perioden; de få byene Norge hadde i vikingtida hadde vært små og uten særlig innflytelse på sitt omland. For historikeres vedkommende er dette overgangen fra førhistorisk til historisk tid. Man begynner nå smått om senn å få samtidige kilder til hendelser, ikke bare [[sagalitteratur]]en med sin blanding av diktning og historieskriving, men også dokumenter som forteller om alt fra hverdagligslige eiendomsoverdragelser til store og viktige avgjørelser. | Et av de viktigste kjennetegna på middelalderens styresett er de nære bånda mellom kirke og stat. Kristendommen førte ikke bare med seg et skifte av religion, men også viktige ting som en organisasjonsmodell som kunne overføres til verdslige formål, skriftkultur og sterke bånd til europeisk kultur. Byene fikk en langt større betydning i denne perioden; de få byene Norge hadde i vikingtida hadde vært små og uten særlig innflytelse på sitt omland. For historikeres vedkommende er dette overgangen fra førhistorisk til historisk tid. Man begynner nå smått om senn å få samtidige kilder til hendelser, ikke bare [[sagalitteratur]]en med sin blanding av diktning og historieskriving, men også dokumenter som forteller om alt fra hverdagligslige eiendomsoverdragelser til store og viktige avgjørelser. | ||
I 1130-åra var det slutt på freden, og man fikk igjen en oppdeling av landet mellom flere konger i [[borgerkrigstida]]. Først under [[Sverre Sigurdsson]] ble makta igjen samla under en konge, og under [[Håkon IV Håkonsson]] endte borgerkrigene. Da det igjen var fred fulgte en styrking av kongemakta. Et tydelig tegn på dette kommer under [[Magnus Lagabøte]], som utga en felles landslov for hele Norge. Denne skulle stå over de gamle landskapslovene. | I 1130-åra var det slutt på freden, og man fikk igjen en oppdeling av landet mellom flere konger i [[borgerkrigstida]]. Først under [[Sverre Sigurdsson]] ble makta igjen samla under en konge, og under [[Håkon IV Håkonsson]] endte borgerkrigene. Da det igjen var fred fulgte en styrking av kongemakta. Et tydelig tegn på dette kommer under [[Magnus Lagabøte]], som utga en felles landslov for hele Norge. Denne skulle stå over de gamle landskapslovene. | ||
I 1348 og 1349 kom [[svartedauden]], den første og mest omfattende av en rekke store epidemier. Nedgangen i folketall første til store endringer. Staten ble hardt ramma ved at store deler av skattegrunnlaget forsvant. Dette tok også i stor grad knekken på den gamle norske adelen. Også nabolandene ble hardt ramma, men uten at adelen mista sin makt og innflytelse i samme grad. Det gikk mot forening av de tre rikene. Etter at kongeslekta flere ganger hadde blitt forent både med den svenske og den danske kongeslekta i løpet av andre halvdel av 1300-tallet, gikk Norge, Sverige og Danmark sammen i [[Kalmarunionen]] i 1397. For Sveriges vedkommende skulle det bli en kortvarig union, da landet trakk seg ut i 1450. Men båndet mellom Norge og Danmark besto, og det i en situasjon hvor Norge sto svakt mens Danmark hadde voksende innflytelse. | I 1348 og 1349 kom [[svartedauden]], den første og mest omfattende av en rekke store epidemier. Nedgangen i folketall første til store endringer. Staten ble hardt ramma ved at store deler av skattegrunnlaget forsvant. Dette tok også i stor grad knekken på den gamle norske adelen. Særlig [[Den katolske kirke|kirken]] ble hardt rammet, noe som medførte at helsetilbud ble borte og landet mistet også de fleste skrivekyndige. Også nabolandene ble hardt ramma, men uten at adelen mista sin makt og innflytelse i samme grad. Det gikk mot forening av de tre rikene. Etter at kongeslekta flere ganger hadde blitt forent både med den svenske og den danske kongeslekta i løpet av andre halvdel av 1300-tallet, gikk Norge, Sverige og Danmark sammen i [[Kalmarunionen]] i 1397. For Sveriges vedkommende skulle det bli en kortvarig union, da landet trakk seg ut i 1450. Men båndet mellom Norge og Danmark besto, og det i en situasjon hvor Norge sto svakt mens Danmark hadde voksende innflytelse. | ||
==Unionstida 1537 til 1814== | ==Unionstida 1537 til 1814== | ||
I 1536 ble det beslutta at Norge skulle være et dansk lydrike. At en slik bestemmelse i det hele tatt kunne bli fatta sier mye om Norges stilling i forhold til Danmark innafor personalunionen man hadde hatt inntil dette tidspunkt. Norge var fra nå av en del av et felles rike, [[Danmark-Norge]]. Året etter kom en stor omveltning da [[reformasjonen]] ble gjennomført. [[Den katolske kirke]] eksisterte ikke lenger i Norge, og ble erstatta av en statskirke styrt fra Danmark. | I 1536 ble det beslutta at Norge skulle være et dansk lydrike. At en slik bestemmelse i det hele tatt kunne bli fatta sier mye om Norges stilling i forhold til Danmark innafor personalunionen man hadde hatt inntil dette tidspunkt. Norge var fra nå av en del av et felles rike, [[Danmark-Norge]]. Året etter kom en stor omveltning da [[reformasjonen]] ble gjennomført. [[Den katolske kirke]] eksisterte ikke lenger i Norge, og ble erstatta av en statskirke styrt fra Danmark. | ||
{{Utdypende artikkel|Riksgrensen|Grensetraktaten av 1751}} | |||
På 1500- og 1600-tallet var Danmark-Norge involvert i en rekke kriger. For Norges vedkommende førte flere av disse til tap av territorium. [[Jemtland]], [[Herjedalen]] og [[Båhuslen]] gikk over til Sverige. Krigene førte også til et hardt skattetrykk. | På 1500- og 1600-tallet var Danmark-Norge involvert i en rekke kriger. For Norges vedkommende førte flere av disse til tap av territorium. [[Jemtland]], [[Herjedalen]] og [[Båhuslen]] gikk over til Sverige. Krigene førte også til et hardt skattetrykk. | ||
Forfatningsmessig gikk Norge fra å være styrt av et norsk riksråd underlagt kongen til å bli styrt av et felles dansk-norsk riksråd der den danske adelen hadde all makt. Denne situasjonen vedvarte til 1660, da kongen gjennomførte et kupp og innførte enevelde. Denne eneveldige statsformen besto helt til oppløsningen av unionen med Danmark i 1814. | Forfatningsmessig gikk Norge fra å være styrt av et norsk riksråd underlagt kongen til å bli styrt av et felles dansk-norsk riksråd der den danske adelen hadde all makt. Denne situasjonen vedvarte til 1660, da kongen gjennomførte et kupp og innførte enevelde. Denne eneveldige statsformen besto helt til oppløsningen av unionen med Danmark i 1814. | ||
Mot slutten av dansketida ble Norge involvert i [[Napoleonskrigene]]. Konsekvensen for de fleste nordmenn ble i første omgang hungersnød. I [[nødsåra]] på begynnelsen av 1800-tallet blokkerte England sjøveien mellom Norge og Danmark, og sørga derfor for at helt nødvendige korntransporter fra Danmark stoppa opp. I 1814 fikk krigene en ytterligere konsekvens for Norges del, da Danmark som del av den tapende part måtte si fra seg Norge. | Mot slutten av dansketida ble Norge involvert i [[Napoleonskrigene]]. Konsekvensen for de fleste nordmenn ble i første omgang hungersnød. I [[nødsåra]] på begynnelsen av 1800-tallet blokkerte England sjøveien mellom Norge og Danmark, og sørga derfor for at helt nødvendige korntransporter fra Danmark stoppa opp. I 1814 fikk krigene en ytterligere konsekvens for Norges del, da Danmark som del av den tapende part måtte si fra seg Norge. | ||
==Selvstendighet i 1814== | ==Selvstendighet i 1814== | ||
Da båndet til Danmark ble revet over av Kielfreden i 1814 starta et intensivt arbeid for å danne en selvstendig stat med en egen forfatning. Prins [[Christian Frederik]] var stattholder i Norge, men valgte å stille seg til rådighet som norsk regent. Det ble innkalt til valg i alle menigheter, der også medlemmer av allmuen – rett nok bare menn ovr 25 år som eide jord – også deltok. [[Riksforsamlingen]] på [[Eidsvoll]] vedtok en norsk grunnlov, som ble undertegna den [[17. mai]] [[1814]]. Christian Frederik ble valgt til konge. | Da båndet til Danmark ble revet over av Kielfreden i 1814 starta et intensivt arbeid for å danne en selvstendig stat med en egen forfatning. Prins [[Christian Frederik]] var [[stattholder]] i Norge, men valgte å stille seg til rådighet som norsk regent. Det ble innkalt til valg i alle menigheter, der også medlemmer av allmuen – rett nok bare menn ovr 25 år som eide jord – også deltok. [[Riksforsamlingen]] på [[Eidsvoll]] vedtok en norsk grunnlov, som ble undertegna den [[17. mai]] [[1814]]. Christian Frederik ble valgt til konge. | ||
I Kielfreden var det bestemt at Norge skulle overføres til Sverige, og svenskene godtok ikke den norske selvstendigheten. Etter en kortvarig krig sommeren 1814 måtte Norge gi opp sin nyvunne selvstendighet og gå inn i personalunion med Sverige. | I Kielfreden var det bestemt at Norge skulle overføres til Sverige, og svenskene godtok ikke den norske selvstendigheten. Etter en kortvarig krig sommeren 1814 måtte Norge gi opp sin nyvunne selvstendighet og gå inn i personalunion med Sverige. | ||
| Linje 71: | Linje 71: | ||
==Okkupasjonen 1940–1945== | ==Okkupasjonen 1940–1945== | ||
{{utdypende artikkel|Andre verdenskrig}} | |||
[[9. april]] [[1940]] ble Norge angrepet av en stor tysk styrke. Flere byer ble angrepet i løpet av natten og morgenen. I [[Oslofjorden]] ble tyskernes hovedstyrke bremset kraftig opp da [[Oscarsborg festning]] gjorde motstand og senka slagkrysseren [[«Blücher»]]. Forsinkelsen førte til at konge og regjering kunne komme seg unna. [[Stortinget]] ble samla til ekstraordinært møte på [[Elverum]], og vedtok å overføre all myndighet til regjeringa så lenge krigen varte. I løpet av våren, da det sto klart at motstanden mot tyskerne ikke ville kunne føre fram, flykta kongefamilien og regjeringa til England. | |||
Overalt i Norge fikk man føle krigen. Noen steder ble svært hardt ramma ndash; en kan nevne steder som Elverum og [[Steinkjer]] som ble bomba sønder og sammen og [[Telavåg]] som ble brent som straff for motstand mot okkupasjonsregimet. Men alle steder merka man varemangel, frykt for hva framtida ville bringe. Mange familier fikk også krigen inn på seg når deres nærmeste falt, enten i kamphandlinger eller på norske skip som ble torpedert. Det tyske undertrykkelsesapparatet krevde også mange liv i fange- og [[konsentrasjonsleir]]e. | |||
Den enkeltgruppa som ble hardest ramma var [[jøder|jødene]]. Av omkring 2200 jøder som bodde i Norge i 1940 ble 771 sendt i konsentrasjonsleir. Av disse kom bare 34 levende hjem. Omkring en av tre norske jøder ble altså drept i dødsleirene. | |||
Den norske militære motstanden ble avslutta i juni 1940, men det sto klart at regjeringa ønska å fortsette kampen. Det ble organisert norske enheter utafor landet, Utestyrkene, og i Norge ble [[hjemmefronten]] organisert. Motstanden fikk de første årene først og fremst uttrykk gjennom holdningskampen. Andre verdenskrig var politisk og ideologisk krig – grunnlaget for å gå til krig var først og fremst [[nazisme]]ns idé om retten til livsrom for det tyske folk, noe som forutsatte en undertvingelse av andre. Den ideologiske kampen var derfor svært viktig, og ble ført på mange arenaer. Boikott av kultur og idrett, kamp mot nazifisering av skole og kirke og spredning av nyheter fra de allierte var viktige elementer i denne kampen. | |||
Det var noe militær motstand også i de første årene. Særlig var kommunistiske grupper som [[Osvald-gruppa]] aktive. [[Milorg]] holdt seg i stor grad unna sabotasjeaksjoner og andre voldshandlinger, fordi man frykta represalier mot sivile. Men i 1944 begynte også Milorg en sabotasjekampanje, som skulle vare krigen ut. | |||
Da Hitler begikk selvmord i slutten av april 1945 hadde det allerede lenge vært klart at Tyskland var i ferd med å tape krigen. Den 7. mai kom meldingen om tysk kapitulasjon, og neste dag trådte våpenhvilen i kraft. Det var frykt for at tyske soldater i Norge ikke skulle respektere dette, men det viste seg å være ubegrunnet. Tvert imot bidro deres korrekte oppførsel til å dempe spenningen. Blant norske nazister var det derimot en del som ønska å fortsette kampen, men dette ble raskt slått ned, ikke minst fordi de ikke fikk støtte fra tyskerne. | |||
[[Rettsoppgjøret]] i de første årene etter krigen ble både helbredende og traumatisk. Flere ledende NS-medlemmer ble dømt til døden og henrettet, og det samme skjedde også med enkelte tyske og norske krigsforbrytere og torturister. Andre fikk fengselsdommer, bøter eller påtaleunnlatelser for forskjellige former for samarbeid med fienden. | |||
==Etterkrigstida== | ==Etterkrigstida== | ||