323 359
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 7: | Linje 7: | ||
==Trønderne== | ==Trønderne== | ||
Da Edvard Bull skrev sin hovedoppgave til filologisk embetseksamen var det om ''Trønderne i norsk arbeiderbevegelse før 1914''. Det er fristende å holde oppe dette banebrytende arbeidet av [[Edvard Bull d.y.]] når historien om NKPs første sentralstyre skrives: Støstad og Schefloe var begge fra [[Steinkjer kommune|Steinkjer]] og Volan fra [[Inderøy kommune|Inderøy]] (Nord-Trøndelag). [[Halvard Olsen]] kan vi med en liten tilsnikelse si at kom fra [[Trondheim kommune|Trondheim]] (men han var født i [[Harstad kommune|Harstad]] - i ei grend som tidligere hørte inn under [[Kvæfjord kommune]]). Da blir det altså bare Furubotn som var «annerledes» ved å være vestlending. | Da Edvard Bull skrev sin hovedoppgave til filologisk embetseksamen var det om ''Trønderne i norsk arbeiderbevegelse før 1914''. Det er fristende å holde oppe dette banebrytende arbeidet av [[Edvard Bull d.y.]] når historien om NKPs første sentralstyre skrives: Støstad og Schefloe var begge fra [[Steinkjer kommune|Steinkjer]] og Volan fra [[Inderøy kommune|Inderøy]] (Nord-Trøndelag). [[Halvard Olsen]] kan vi med en liten tilsnikelse si at kom fra [[Trondheim kommune|Trondheim]] (men han var født i [[Harstad kommune|Harstad]] - i ei grend som tidligere hørte inn under [[Kvæfjord kommune]]). Da blir det altså bare Furubotn som var «annerledes» ved å være vestlending. | ||
==Andre verdenskrig== | |||
Etter det tyske [[angrepet på Norge 1940|angrepet på Norge]] 9. april 1940 begynte både tyske okkupasjonsmyndigheter og deler av det norske politikorpset raskt å interessere seg for NKP. [[Utrykningspolitiet]], som i 1937 hadde tatt over etter [[Statspolitiet]] og som var under ledelse av [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] hadde overvåking som en del av sine oppgaver, og Lie hadde vært spesielt interessert i å overvåke kommunistene. Justisminister [[Trygve Lie]] (AP) hadde krevd at også nazister og fascister måtte overvåkes, ettersom de også utgjorde en trussel mot demokratiet, men han hadde heller ingen problemer med overvåking av norske kommunister. I en debatt i [[Stortinget]] i februar 1940 hadde [[Olav Meisdalshagen]] (AP) gjort det klart at han mente at nazister og kommunister måtte sidestilles som trussel mot samfunnsordenen, og han gikk inn for pressesensur, yrkesforbud for kommunister på visse arbeidsplasser og andre tiltak.<ref>Johansen 1989: 166.</ref> Det ble til og med diskutert internering av kommunister, der betegnelsen «[[konsentrasjonsleir]]» ble brukt; den litt mildere betegnelsen «interneringsleir for upålitelige personer» var rett nok mer i bruk.<ref>Johansen 1989: 172.</ref> | |||
Da tyskerne begynte å aksjonere mot NKP fikk de dermed umiddelbart assistanse fra norsk politi, som lenge hadde drevet med liknende tiltak mot NKP. Partiet var på begynnelsen av krigen bundet av ikkeangrepspakten mellom Tyskland og Sovjetunionen. I ''[[Arbeideren (Oslo)|Arbeideren]]'' ble det manet til ro, og det ble presisert at sabotasjeaksjoner var til skade for arbeiderklassen og folket.<ref>Johansen 1989: 194.</ref> Fra tysk side tolka man ikkeangrepspakten noe annerledes: Den var ikke en fredsavtale mellom nazistene og de Moskva-tro kommunistene. Kartlegging av NKPs medlemmer begynte derfor raskt, og norsk politi hadde allerede oversikt over mange. [[Willy Laqua]] fra det tyske [[Abwehr]], kontraspionasjen, fant Jonas Lies arkiv fra hans tid i [[Finnmark]] før krigen, og fikk skrevet av deler av det før Lie krevde det tilbake. Laqua begynte så å bygge opp et nettverk av angivere. Flere av de rundt 40 han knytta til seg var i utgangspunktet ikke nazi-sympatisører, men først og fremst anti-kommunister. | |||
For å få mer oversikt begynte tyskerne å overvåke alle slags foreninger og forsamlingssteder. Den 16. august 1940 gikk de også til aksjon mot NKP i en omfattende razzia. Tyngdepunktet var i [[Oslo]] og [[Akershus]], slik at man kunne lamme partiets sentrale organer, men også andre steder i landet var det aksjoner denne dagen. I Oslo var omkring 70 tyske politimenn involvert, med en forsterkning på 31 mann fra norsk ordenspoliti og 34 fra kriminalpolitiet. En rekke kjente kommunister fikk hjemmebesøk tidlig på morgenen, og partisekretariatets kontor ble endevendt. I den tyske rapporten ble han som skrev den ned nostalgisk, og mintes [[Gestapo]]s storming av «Karl Liebknecht-Haus» i Berlin 1933.<ref>Johansen 1989: 197.</ref> Det største kuppet under denne aksjonen var abonnementslistene til ''Arbeidere'' i Oslo. Der fant de navn og adresser til mellom 2000 og 3000 abonnenter. NKP hadde på dette tidspunkt ikke gjort noe forsøk på å skjule dette viktige kartoteket. Dette er typisk for krigens tidlige fase, da nazistenes motstandere ofte var svært uforsiktige. Det ble også funnet et medlemsarkiv for Oslo og Akershus med rundt 450 navn, antagelig med betydelig overlapping av arkivet fra ''Arbeideren''. Tyskerne fikk også fatt i medlemsarkiv i [[Telemark]], [[Vestfold]] og [[Hedmark]]. Spesielt Hedmarkskartoteket var viktig; i Vestfold og Telemark hadde man noe bedre oversikt fra før på grunn av overvåking etter [[Menstadslaget|Menstadkonflikten]] og andre arbeidskonflikter. | |||
Ei norsk-tysk kvinne som deltok i jakta på kommunister, som tolk under forhør der det ble brukt tortur og etter hvert som kartlegger av kommunister, bygde opp et eget kartotek som ble plassert hos Gestapo. Der mente hun å ha oversikt over alle medlemmer av både NKP og Arbeiderpartiet. Hun hevda at grunnlaget var opplysninger fra kvinner som var gift med NKP-medlemmer. Det stemmer utvilsomt at noen som var i den situasjonen ga opplysninger for å redde sin egen familie, men det er overhodet ingen grunn til å tro at de kan ha hatt noen fullstendig oversikt over hele medlemsmassen, og særlig ikke over alle AP-medlemmer.<ref>Johansen 1989: 198.</ref> Hvorfor hun ga en slik forklaring er uklart; kanskje var det for å dekke over et kontaktnett. | |||
En betydelig antall kommunister ble internert etter aksjonen i august 1940, og de andre ble overvåka. Fra NKPs side var parolen fremdeles at man skulle forholde seg rolig. Med angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 endra alt seg. Da begynte [[den kommunistiske motstandsbevegelsen]] sin aktivitet. Flere hadde erfaring både fra [[den spanske borgerkrigen]] og fra skipssabotasje før krigsutbruddet, og i motsetning til [[Milorg]] begynte de umiddelbart å bruke voldelige virkemidler. De kommunistiske motstandsgruppene som [[Osvald-gruppa]] og [[Pelle-gruppa]] drev selvstendig motstandsarbeid, men samarbeida også med Milorg om en del aksjoner, blant annet [[likvideringer under andre verdenskrig|likvideringer]] før Milorg fikk et eget apparat for slikt. Forholdet mellom NKP og gruppene var til dels uklart. De lå til dels under NKPs kontroll – i den grad forholdene tillot en faktisk kontroll – og var til dels frittstående. | |||
Etter krigens slutt skulle kommunistene oppleve å bli skjøvet til side når medaljene ble delt ut. Flere fikk sine [[Deltagermedaljen|deltagermedaljer]] først ut på 2000-tallet. De opplevde også at [[den kalde krigen]] førte til at de igjen var samfunnsfiende nummer en. Samtidig opplevde de sin største parlamentariske framgang noen sinne, med elleve mandater på [[Stortinget]] og to medlemmer i [[Einar Gerhardsens første regjering|samlingsregjeringa]]. | |||
== Aviser == | == Aviser == | ||
| Linje 399: | Linje 413: | ||
<references/> | <references/> | ||
== | == Litteratur og kilder == | ||
* Johansen, Per Ole: ''«Samfunnets pansrede neve» : statspoliti og ekstraordinær overvåking 1918–1941''. Utg. Gyldendal. Oslo. 1989. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2008062304021}} | |||
* Lorenz, Einhart: ''Det er ingen sak å få partiet lite : NKP 1923 - 1931''. Oslo 1983 | * Lorenz, Einhart: ''Det er ingen sak å få partiet lite : NKP 1923 - 1931''. Oslo 1983 | ||
* {{WP-lenke|Norges Kommunistiske Parti|nb}}. | * {{WP-lenke|Norges Kommunistiske Parti|nb}}. | ||