276 671
redigeringer
Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti (vis kilde)
Sideversjonen fra 8. mar. 2024 kl. 10:07
, 8 marsRobot: Erstatter mal: Reflist
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Redigering) |
m (Robot: Erstatter mal: Reflist) |
||
| (5 mellomliggende versjoner av 4 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
<onlyinclude>{{thumb | <onlyinclude>{{thumb|Magnus Nilssen.jpg|Gullsmed Magnus Nilssen, som i 1921 ble partiets formann. Bildet kan være tatt i forbindelse med stiftinga av NSA.|[[Anders Beer Wilse]] (1921)}} | ||
'''[[Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti]]''' (NSA) ble stiftet 1. mars [[1921]] i [[Oslo]] ([[Kristiania]]) av den sosialdemokratiske fløy innenfor [[Det Norske Arbeiderparti]] (DNA). Den formelle bakgrunnen for opprettelsen av partiet var utsiktene til at DNA på landsmøtet i slutten av mars 1921 ville vedta de såkalte «Moskvatesene», en rekke opptakskrav Lenin hadde formulert som en forutsetning for organisasjoner som ønsket å bli tatt opp som medlem i Den Kommunistiske Internasjonale ([[Komintern]]). </onlyinclude> | '''[[Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti]]''' (NSA) ble stiftet 1. mars [[1921]] i [[Oslo]] ([[Kristiania]]) av den sosialdemokratiske fløy innenfor [[Det Norske Arbeiderparti]] (DNA). Den formelle bakgrunnen for opprettelsen av partiet var utsiktene til at DNA på landsmøtet i slutten av mars 1921 ville vedta de såkalte «Moskvatesene», en rekke opptakskrav Lenin hadde formulert som en forutsetning for organisasjoner som ønsket å bli tatt opp som medlem i Den Kommunistiske Internasjonale ([[Komintern]]). </onlyinclude> | ||
| Linje 29: | Linje 29: | ||
Antisosialistlovene i Tyskland sto vad lag til 1890. Da SPD igjen ble legalisert, økte avstanden mellom fløyene i partiet på nytt. De ble også ideologisk tydeligere i åra fra slutten av 1800-tallet og fram til første verdenskrig. En av reformismens fremste tenkere i perioden etter Ferdinand Lassalle var Eduard Bernstein (1850-1932), som formulerte en rekke teser mot den kommunistiske revolusjonsstrategi.<ref>Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 43f., Elster, Jon: «Bernstein, Eduard», artikkel i PaxLeksikon, bind 1, 1978: s. 361.</ref> Innholdet i tesene kan oppsummeres i følgende punkter: Den kommunistiske revolusjonen er umulig, fordi kapitalismen har overkommet sine indre kriser; den er i tillegg uønsket, fordi vold og diktatur ikke er akseptable midler; og endelig er den unødvendig, fordi det finnes alternative veier til sosialismen. Gjennom reformer var det mulig å omforme det kapitalistiske samfunnet gradvis til sosialistisk samfunn. Reformene hadde både et kortsiktig mål, nemlig å bedre forholdene for arbeiderklassen innenfor det kapitalistiske samfunn, og et langsiktig – å bryte ned kapitalens og privateiendommens makt. Summen av reformene skulle bli sosialisme. | Antisosialistlovene i Tyskland sto vad lag til 1890. Da SPD igjen ble legalisert, økte avstanden mellom fløyene i partiet på nytt. De ble også ideologisk tydeligere i åra fra slutten av 1800-tallet og fram til første verdenskrig. En av reformismens fremste tenkere i perioden etter Ferdinand Lassalle var Eduard Bernstein (1850-1932), som formulerte en rekke teser mot den kommunistiske revolusjonsstrategi.<ref>Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 43f., Elster, Jon: «Bernstein, Eduard», artikkel i PaxLeksikon, bind 1, 1978: s. 361.</ref> Innholdet i tesene kan oppsummeres i følgende punkter: Den kommunistiske revolusjonen er umulig, fordi kapitalismen har overkommet sine indre kriser; den er i tillegg uønsket, fordi vold og diktatur ikke er akseptable midler; og endelig er den unødvendig, fordi det finnes alternative veier til sosialismen. Gjennom reformer var det mulig å omforme det kapitalistiske samfunnet gradvis til sosialistisk samfunn. Reformene hadde både et kortsiktig mål, nemlig å bedre forholdene for arbeiderklassen innenfor det kapitalistiske samfunn, og et langsiktig – å bryte ned kapitalens og privateiendommens makt. Summen av reformene skulle bli sosialisme. | ||
{{thumb|Christian_Holtermann_Knudsen.jpg|Christian Holtermann Knudsen|Ukjent.}}{{ | {{thumb|Christian_Holtermann_Knudsen.jpg|Christian Holtermann Knudsen|Ukjent.}}{{Thumb|Carl Jeppesen portrett av Wilse.jpg|Carl Jeppesen.|[[Anders Beer Wilse]] (ca. 1920)}} | ||
== Den reformistiske tradisjonen i Norge == | == Den reformistiske tradisjonen i Norge == | ||
=== Gothaprogrammet og Det norske Arbeiderparti === | === Gothaprogrammet og Det norske Arbeiderparti === | ||
| Linje 61: | Linje 61: | ||
=== Reformistene organiserer seg innenfor DNA === | === Reformistene organiserer seg innenfor DNA === | ||
Mellom valget i 1918 og Arbeiderpartiets landsmøte i 1919 organiserte den sosialdemokratiske opposisjonen seg bedre. Etableringen av Den Kommunistiske Internasjonale i mars 1919 virket samlende og avklarende på opposisjonen. DNAs ledelse foreslo for landsmøtet å melde partiet inn i Komintern, som hadde basis i den nye Sovjet-staten. Videre forelå det forslag fra om å bryte med | Mellom valget i 1918 og Arbeiderpartiets landsmøte i 1919 organiserte den sosialdemokratiske opposisjonen seg bedre. Etableringen av Den Kommunistiske Internasjonale i mars 1919 virket samlende og avklarende på opposisjonen. DNAs ledelse foreslo for landsmøtet å melde partiet inn i Komintern, som hadde basis i den nye Sovjet-staten. Videre forelå det forslag fra om å bryte med [[parlamentarisme]]n og innføre et rådssystem (rådsrepublikken) i stedet – basert på en struktur av egne arbeiderråd, fiskerråd og bonderåd. Kampen om dette rådssystemet skjerpet motsetningene i bevegelsen. I forkant av årsmøtet sendte derfor den reformistiske opposisjonen ut et opprop, der de slo fast at paroler om brudd med parlamentarismen, rådsrepublikk og proletariatets diktatur stred mot DNAs prinsipielle kjerneverdier. Oppropet sluttet slik: {{sitat|Istedenfor en teoretisk betraktning over diktatur må Det Norske Arbeiderpartis taktikk klart og utvetydig gi uttrykk for at partiet i første rekke for alvor og med hele sin tyngde vil delta i det praktisk-parlamentariske arbeide, og at partiet for å sikre gjennemførelsen av socialismen fremdeles tilstreber på overbevisningens vei å vinne flertal innen folket for partiets program og socialdemokratiets synsmåter.<ref>Sitert etter Fostervoll 1969: s. 64.</ref>}} Dette var første gang reformistene framsto utad som en samlet gruppe. Det var også på denne tida – i forbindelse med etableringen av Den Kommunistiske Internasjonale – at ordet [[sosialdemokrati]] ble en eksklusiv betegnelse på den reformistiske retninga, både fra tilhengernes og motstandernes side.<ref>Kjeldstadli, Knut: «Sosialdemokrati», artikkel i ''PaxLeksikon'', bind 6: s. 9.</ref> Blant underskriverne på oppropet var både veteraner i bevegelsen, som Christian Holtermann Knudsen og Carl Jeppesen, og en rekke andre profilerte reformister: [[Anders Buen]] (1864-1933), [[Michael Puntervold]] (1879-1937), [[Magnus Nilssen]] (1871-1947), [[Arne Magnussen]] (1884-1970), [[Johan Gjøstein]] (1866-1935), [[Meyer Nilsen Foshaug]] (1868-1955), [[Ivar Jørgensen]] (1877-), [[Johan Samuelsen]] (1882-1943), [[Ludvig Enge]] (1878-1953), [[Martha Tynæs]] (1870-1930), [[Fernanda Nissen]] (1862-1920), [[Oscar Ruud]] (1873-1924), [[Harald Halvorsen]] (1877-1943), [[Johannes Bergersen]] (1874-1936), [[Knut Thon]] (1889-), [[Søren Tjønneland]] (1868-1954), [[Magnus Karlson]] (1880-), [[Ole Konrad Ribsskog]] (1866-1941), [[Alfred Myrstad]] og [[Anton L. Alvestad]] (1883-1956).<ref>Fostervoll 1969: s. 64f.</ref> | ||
=== Sosialdemokratenes landskonferanse i 1919 === | === Sosialdemokratenes landskonferanse i 1919 === | ||
| Linje 77: | Linje 77: | ||
=== Sosialdemokratenes landskonferanse i 1921 === | === Sosialdemokratenes landskonferanse i 1921 === | ||
Hvis Arbeiderpartiet vedtok tesene som politikk, ville det ikke være rom for den sosialdemokratiske fløyen i partiet. Alt tydet på at det ville skje, hevdet viktige aktører innenfor sosialdemokratiet, og i løpet av høsten 1920 økte den organisatoriske aktiviteten blant reformistene. Nye lag og foreninger kom til, og ved nyttårstider var 58 grupper tilmeldt opposisjonen.<ref>Fostervoll 1969: s. 77.</ref> Det ble også startet innsamling til et valgfond for stortingsvalget i 1921. Som ventet var, foreslo DNAs landsstyre samme høst at partiet skulle akseptere tesene. En konsekvens av dette ville være at tilhengerne av den reformistiske retningen ville bli ekskludert. Den 15. og 16. januar 1921 arrangerte de sosialdemokratiske foreningene en landskonferanse i Kristiania. 162 delegater fra 46 av de til sammen 58 foreningene møtte. Fire av DNAs herredspartier sendte representanter. Det var [[Glemmen]], [[Borge]] og [[Idd]] i [[Østfold]] og [[Ullensaker]] i [[Akershus]]. Av de 162 representantene kom for øvrig 148 fra [[Østlandet]], 5 fra [[Kristiansand]], 5 fra [[Stavanger]] og [[Haugesund]], 3 fra [[Bergen]] og 1 fra [[Møre]]. [[Trøndelag]] og [[Nord-Norge]] var ikke representert av noen organisasjoner.<ref>Maurseth 1987: s. 170ff.</ref> Flertallet av DNAs stortingsrepresentanter sluttet seg til NSA, blant annet [[Anders Buen]] fra [[Trondheim]] og [[Meyer Foshaug]] fra [[Troms]].<ref>Maurseth 1987: s. 173.</ref> | Hvis Arbeiderpartiet vedtok tesene som politikk, ville det ikke være rom for den sosialdemokratiske fløyen i partiet. Alt tydet på at det ville skje, hevdet viktige aktører innenfor sosialdemokratiet, og i løpet av høsten 1920 økte den organisatoriske aktiviteten blant reformistene. Nye lag og foreninger kom til, og ved nyttårstider var 58 grupper tilmeldt opposisjonen.<ref>Fostervoll 1969: s. 77.</ref> Det ble også startet innsamling til et valgfond for stortingsvalget i 1921. Som ventet var, foreslo DNAs landsstyre samme høst at partiet skulle akseptere tesene. En konsekvens av dette ville være at tilhengerne av den reformistiske retningen ville bli ekskludert. Den 15. og 16. januar 1921 arrangerte de sosialdemokratiske foreningene en landskonferanse i Kristiania. 162 delegater fra 46 av de til sammen 58 foreningene møtte. Fire av DNAs herredspartier sendte representanter. Det var [[Glemmen]], [[Borge]] og [[Idd]] i [[Østfold]] og [[Ullensaker]] i [[Akershus]]. Av de 162 representantene kom for øvrig 148 fra [[Østlandet]], 5 fra [[Kristiansand]], 5 fra [[Stavanger]] og [[Haugesund]], 3 fra [[Bergen]] og 1 fra [[Møre]]. [[Trøndelag]] og [[Nord-Norge]] var ikke representert av noen organisasjoner.<ref>Maurseth 1987: s. 170ff.</ref> Flertallet av DNAs stortingsrepresentanter sluttet seg til NSA, blant annet [[Anders Buen]] fra [[Trondheim]] og [[Meyer Nilsen Foshaug|Meyer Foshaug]] fra [[Troms]].<ref>Maurseth 1987: s. 173.</ref> | ||
Hovedspørsmålet på saklista var om en skulle danne et nytt parti, noe som ble vedtatt med stort flertall (136 mot 18 stemmer, ifølge Kaare Fostervoll). Vedtaket gikk også inn på motivene for partidannelsen, som tok utgangspunkt i at DNAs landsstyre hadde foreslått at partiet skulle akseptere beslutningene på Kominterns 2. kongress og bli stående som en seksjon i Internasjonalen. Dette vedtaket hadde gjort det nødvendig å gå ut av Arbeiderpartiet og danne et eget parti: | Hovedspørsmålet på saklista var om en skulle danne et nytt parti, noe som ble vedtatt med stort flertall (136 mot 18 stemmer, ifølge Kaare Fostervoll). Vedtaket gikk også inn på motivene for partidannelsen, som tok utgangspunkt i at DNAs landsstyre hadde foreslått at partiet skulle akseptere beslutningene på Kominterns 2. kongress og bli stående som en seksjon i Internasjonalen. Dette vedtaket hadde gjort det nødvendig å gå ut av Arbeiderpartiet og danne et eget parti: | ||
| Linje 88: | Linje 88: | ||
=== Stortingsvalgene i 1921 og 1924. Kommunevalgene i 1923 og 1925 === | === Stortingsvalgene i 1921 og 1924. Kommunevalgene i 1923 og 1925 === | ||
{{ | {{Thumb|Østfold gml herredsinndeling.jpg|Herredsinndelingen i Østfold. Fylket var en av NSAs bastioner.}} | ||
Fram mot landsmøtet i 1921 hadde sosialdemokratene vunnet et organisasjonsmessig overtak i noen få regioner. Viktigst var [[Østfold]], [[Øvre Romerike]], [[Sunnmøre]] og [[Romsdal]]. Videre hadde de erobret [[Hønefoss]] og enkelte byer i [[Vestfold]].<ref>Maurseth 1987: s. 173.</ref> Ved stortingsvalget i 1921 befestet partiet stillingen der de i utgangspunktet hadde stått sterkt. I byene utenom Østfold og Møre og Romsdal ble NSA det største partiet i [[Hønefoss]], [[Horten]], [[Flekkefjord]] og [[Haugesund]]. Sosialdemokratene var dessuten omtrent jevnbyrdig med DNA i [[Narvik]] og [[Namsos]].<ref>Maurseth 1987: s. 318.</ref> Partiet fikk 8 stortingsrepresentanter. Av disse var halvparten fra Østfold, [[Johannes Bergersen]], [[Arne Magnussen]], [[Peder Thorvik]] (1873-) og [[Karl Bolivar Olafsen]] (1880-1927). Én representant ble valgt for henholdsvis [[Akershus]], [[Harald Halvorsen]], fra Mørebyene, [[Anton Alvestad]], fra [[Troms]] | Fram mot landsmøtet i 1921 hadde sosialdemokratene vunnet et organisasjonsmessig overtak i noen få regioner. Viktigst var [[Østfold]], [[Øvre Romerike]], [[Sunnmøre]] og [[Romsdal]]. Videre hadde de erobret [[Hønefoss]] og enkelte byer i [[Vestfold]].<ref>Maurseth 1987: s. 173.</ref> Ved stortingsvalget i 1921 befestet partiet stillingen der de i utgangspunktet hadde stått sterkt. I byene utenom Østfold og Møre og Romsdal ble NSA det største partiet i [[Hønefoss]], [[Horten]], [[Flekkefjord]] og [[Haugesund]]. Sosialdemokratene var dessuten omtrent jevnbyrdig med DNA i [[Narvik]] og [[Namsos]].<ref>Maurseth 1987: s. 318.</ref> Partiet fikk 8 stortingsrepresentanter. Av disse var halvparten fra Østfold, [[Johannes Bergersen]], [[Arne Magnussen]], [[Peder Thorvik]] (1873-) og [[Karl Bolivar Olafsen]] (1880-1927). Én representant ble valgt for henholdsvis [[Akershus]], [[Harald Halvorsen]], fra Mørebyene, [[Anton Alvestad]], fra [[Troms]] Meyer Foshaug og fra byene på [[Sørlandet]], [[Johan Gjøstein]].<ref>Fostervoll 1969: s. 80.</ref> Bortsett fra Østfold og Møre og Romsdal ble imidlertid konkurrenten DNA det største partiet i alle fylker.<ref>Maurseth 1987: s. 317.</ref> Ellers gjorde NSA et godt valg (mellom 40 og 50 prosent av arbeiderstemmene) i [[Bergen]], Vestfold, Akershus, [[Aust-Agder]] og [[Rogaland]]. Hvis vi bryter resultatene ned på kommunenivå, var det bare i to fylker – [[Oppland]] og [[Hedmark]] – at partiet ikke fikk flertall i en eneste kommune.<ref>Maurseth 1987: s. 317.</ref> | ||
I 1922 ble [[Olav Oksvik]] valgt til NSAs partisekretær. I åra som fulgte var han den drivende kraft i partiets organisasjons- og agitasjonsarbeid. Oksvik var gardbrukersønn fra [[Stranda kommune|Stranda]] på [[Sunnmøre]] og dro ut på anleggsarbeid allerede som 18-åring. Han kom snart med i faglig og politisk arbeid og hadde allerede fra 1912 begynt som reisesekretær. Oksvik hadde dermed «dei beste føresetnadene» for å ta fatt på den krevende jobben som sekretær i det nye partiet, slår Kaare Fostervoll fast.<ref>Fostervoll 1969: s. 94.</ref> Arbeidet ga også visse resultater. Ved kommunevalget samme år hadde partiet framgang, men først og fremst der partiet allerede hadde etablert et godt partiapparat. NSA fikk til sammen 256 mandater i byene og 550 i herredskommuner. Det ble det sterkeste partiet i [[Narvik]], [[Molde]], [[Ålesund]], Haugesund, [[Egersund]], Hønefoss, Horten, [[Sarpsborg]], [[Fredrikstad]] og [[Halden]]. I de største byene sto partiet derimot svakt. I noen av byene, som [[Hamar]], [[Tromsø]] og byene i [[Finnmark]] stilte det ikke engang liste. Som under stortingsvalget gjorde NSA det veldig dårlig i innlandsfylkene Hedmark og Oppland, der partiet stilte liste i bare noen få kommuner. I industribyen [[Gjøvik]] fikk NSA bare to representanter i bystyret, mot DNAs 13. De to sosialdemokratene kom imidlertid på vippen, og med deres støtte ble [[Niels Ødegaard]] DNAs første ordfører på Gjøvik.<ref>Paulsberg 2003, s. 82-83.</ref> | I 1922 ble [[Olav Oksvik]] valgt til NSAs partisekretær. I åra som fulgte var han den drivende kraft i partiets organisasjons- og agitasjonsarbeid. Oksvik var gardbrukersønn fra [[Stranda kommune|Stranda]] på [[Sunnmøre]] og dro ut på anleggsarbeid allerede som 18-åring. Han kom snart med i faglig og politisk arbeid og hadde allerede fra 1912 begynt som reisesekretær. Oksvik hadde dermed «dei beste føresetnadene» for å ta fatt på den krevende jobben som sekretær i det nye partiet, slår Kaare Fostervoll fast.<ref>Fostervoll 1969: s. 94.</ref> Arbeidet ga også visse resultater. Ved kommunevalget samme år hadde partiet framgang, men først og fremst der partiet allerede hadde etablert et godt partiapparat. NSA fikk til sammen 256 mandater i byene og 550 i herredskommuner. Det ble det sterkeste partiet i [[Narvik]], [[Molde]], [[Ålesund]], Haugesund, [[Egersund]], Hønefoss, Horten, [[Sarpsborg]], [[Fredrikstad]] og [[Halden]]. I de største byene sto partiet derimot svakt. I noen av byene, som [[Hamar]], [[Tromsø]] og byene i [[Finnmark]] stilte det ikke engang liste. Som under stortingsvalget gjorde NSA det veldig dårlig i innlandsfylkene Hedmark og Oppland, der partiet stilte liste i bare noen få kommuner. I industribyen [[Gjøvik]] fikk NSA bare to representanter i bystyret, mot DNAs 13. De to sosialdemokratene kom imidlertid på vippen, og med deres støtte ble [[Niels Ødegaard]] DNAs første ordfører på Gjøvik.<ref>Paulsberg 2003, s. 82-83.</ref> | ||
| Linje 97: | Linje 97: | ||
== Sammenslåing == | == Sammenslåing == | ||
Allerede våren 1924 tok DNA initiativet til organisatorisk samling av de to partiene.<ref>Maurseth 1987: s. 411.</ref> Fra NSAs side ble henvendelsen avvist, særlig med henvisning til at man ikke kunne akseptere proletariatets diktatur, og videre at en samling måtte skje i tilknytning til Den Sosialistiske Arbeiderinternasjonale, som var arvtakeren til Den Andre Internasjonale. På initiativ fra AFL startet det i 1926 forhandlinger om sammenslåing av alle de tre partiene. Da trepartiforhandlingene ikke førte fram, ble det i stedet forhandlinger mellom DNA og NSA. Disse forhandlingene resulterte i sammenslåing i 1927, etter at resultatet | Allerede våren 1924 tok DNA initiativet til organisatorisk samling av de to partiene.<ref>Maurseth 1987: s. 411.</ref> Fra NSAs side ble henvendelsen avvist, særlig med henvisning til at man ikke kunne akseptere proletariatets diktatur, og videre at en samling måtte skje i tilknytning til Den Sosialistiske Arbeiderinternasjonale, som var arvtakeren til Den Andre Internasjonale. På initiativ fra AFL startet det i 1926 forhandlinger om sammenslåing av alle de tre partiene. Da trepartiforhandlingene ikke førte fram, ble det i stedet forhandlinger mellom DNA og NSA. Disse forhandlingene resulterte i sammenslåing i 1927, etter at resultatet var godkjent av Den Sosialistiske Arbeiderinternasjonale.<ref>«Norges sosialdemokratiske arbeiderparti», artikkel i ''Arbeidernes leksikon'', bind 5, 1935: s. 722.</ref> | ||
== Litteratur == | == Litteratur == | ||
| Linje 116: | Linje 116: | ||
== Referanser == | == Referanser == | ||
<references /> | |||
[[Kategori:Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti]] | [[Kategori:Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti]] | ||