Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Gullsmed Magnus Nilssen, som i 1921 ble partiets formann. Bildet kan være tatt i forbindelse med stiftinga av NSA.
Foto: Anders Beer Wilse (1921)

Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti (NSA) ble stiftet 1. mars 1921 i Oslo (Kristiania) av den sosialdemokratiske fløy innenfor Det Norske Arbeiderparti (DNA). Den formelle bakgrunnen for opprettelsen av partiet var utsiktene til at DNA på landsmøtet i slutten av mars 1921 ville vedta de såkalte «Moskvatesene», en rekke opptakskrav Lenin hadde formulert som en forutsetning for organisasjoner som ønsket å bli tatt opp som medlem i Den Kommunistiske Internasjonale (Komintern).

Bak konflikten om Moskvatesene lå imidlertid en mer enn ti år gammel spenning mellom ulike ideologiske retninger innenfor partiet. Konflikten dreide seg fundamentalt sett om hva slags strategi partiet skulle velge for å realisere det sosialistiske samfunn. Moskvatesene tok utgangspunkt i at klassekampen var inne i «borgerkrigens epoke», som det sto innledningsvis i Arbeiderpartiets utgave av Moskvatesene. I denne situasjonen måtte proletariatet gripe til væpnet oppstand. Det var ikke mulig å seire gjennom generalstreik og de korslagte armers taktikk, het det videre. Tanken om en fredelig reformistisk overgang til det sosialistiske samfunn var et bedrageri mot arbeiderne. Den sosialdemokratiske retningen opponerte mot denne virkelighetsforståelsen og mot den ideologiske og politiske kursen som lå i forlengelsen av dette. Sosialdemokratenes standpunkt var at sosialismens politiske og økonomiske program bare kunne gjennomføres med tilslutning fra folkeflertallet. Følgelig måtte arbeiderbevegelsen vinne flertall gjennom valg og arbeide for å realisere sine mål gjennom folkevalgte organer.[1] NSA stilte lister ved stortingsvalgene i 1921 og 1924. Partiet fikk begge ganger omkring 9 prosent av stemmene og 8 representanter på Stortinget.[2] Arbeiderpartiet ble kraftig svekket i samme periode. Mens partiet vad valget i 1918 fikk mer enn 31 prosent av stemmene og var landets største parti, oppnådde det bare noe over 18 prosent i 1924 og var med dette landets tredje største. Ved det siste valget hadde partiet også fått en betydelig konkurrent på sin venstre side gjennom dannelsen av Norges Kommunistiske Parti (NKP), som ble stiftet i 1923. NKP fikk over 6 prosent av stemmene og 6 representanter på Stortinget ved valget i 1924. Splittelsen i tre partier var en belastning for arbeiderbevegelsen, ikke minst for fagbevegelsen, som presset på for å få i stand forhandlinger mellom partiene om sammenslåing.[3] Etter hvert økte interessen for sammenslåing også på det politiske plan. Men forhandlingene ble vanskelige. NSA ville tilbake til partiprogrammet før 1918. NKP ønsket et parti med organiserte fraksjoner. Arbeiderpartiet – som den største og sterkeste part i forhandlingene – ga mest konsesjoner til NSA, og resultatet ble at NKP ble stående utenfor de avgjørende samlingsforhandlingene.[4] I 1927 gikk Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti inn i DNA og opphørte som eget parti.

Splittelsens årsaker

Årsakene til at den sosialdemokratiske fløyen brøt ut av DNA i 1921 og dannet et eget parti, må søkes på flere plan og innenfor ulike tidsrammer. Hvis vi analyserer delingen i et kort tidsperspektiv, kan vi si at det var striden om Moskvatesene som splittet partiet. Hvis vi derimot utvider perspektivet litt, er det rimelig å si at veien mot partikløyving startet omtrent ti år før, da «den nye retning» fikk gjennomslag i arbeiderbevegelsens organisasjoner, først i fagbevegelsen, og noe seinere på det partipolitiske plan. Men i tillegg til det korte, og det mellomlange perspektivet, er det nødvendig å analysere splittelsen i et mye lengre tidsspenn for å få et mer fullstendig årsaksbilde: «Striden om framgangsvegane for den sosialistiske arbeidarrørsla her i landet er like gammal som Det Norske Arbeidarparti og vel så det», slår for eksempel Kaare Fostervoll fast i sin monografi om NSA.[5] Det er også nødvendig å analysere den reformistiske idetradisjonen i et internasjonalt perspektiv, og spesielt er det viktig å se den historisk i sammenheng med utviklingen innenfor den tyske arbeiderbevegelsen.[6]

Den internasjonale bakgrunnen

Sosialdemokrati – et flertydig ord

Ordet sosialdemokrati er historisk sett flertydig.[7] Det betegnet opprinnelig den politiske målsetningen til den sosialistiske bevegelsen under februarrevolusjonen i 1848. Denne bevegelsen var i stor grad forankret i byenes småborgerskap. Innenfor den løst sammensatte bevegelsen ble uttrykket «sosialt» demokrati anvendt i opposisjon til «politisk» demokrati.[8] Mens det siste uttrykket knyttet demokratisering til stemmerettsutvidelse, så betegnet det første også demokratisering i betydningen omfordeling av samfunnets verdier. Seinere – da den organiserte sosialistiske arbeiderbevegelsen tok fastere form i løpet av 1870-åra – ble sosialdemokrati en fellesbetegnelse på alle partier og alle retninger innenfor bevegelsen som kjempet for en politisk omdanning av samfunnet; også eksempelvis de russiske bolsjevikene kalte seg sosialdemokrater - så lenge som til og med revolusjonen i 1917.[9] Uttrykket favnet altså svært vidt, og var primært en betegnelse som distanserte en organisasjon eller et parti fra syndikalistisk tenkning og praksis, som ikke la vekt på endring gjennom politiske, men økonomiske kampmidler. Det var først etter 1917, eller i alle fall etter at splittelsen innenfor arbeiderbevegelsen ble åpen under den første verdenskrig, at termen «sosialdemokrati» fikk en mer avgrenset betydning og kom til å betegne den reformistiske sosialismen i opposisjon til den kommunistiske.[10]

Den reformistiske sosialismens idétradisjon

Ferdinand Lassalle

Det var så sent som under første verdenskrig at «Sosialdemokrati» ble en nærmest eksklusiv betegnelse på den reformistiske retningen innenfor sosialismen. Reformismen i seg selv er imidlertid betydelig eldre. Likevel har det stått strid om hvorvidt den reformistiske retningen kan sies å representere en selvstendig tankeretning eller ikke. På den ene siden har det vært hevdet – særlig fra marxistisk hold – at den sosialdemokratiske idétradisjonen er en uselvstendig tankeretning, som primært representerer en utvannet utgave av marxistisk tankegods. På den annen side har det vært argumentert – ikke minst fra sosialdemokratiske tenkere – at reformismen er en kontinuerlig og selvstendig tankeretning som går tilbake til 1860-åra.[11] Tilhengere av den sistnevnte analysen har gjerne pekt på den tyske sosialisten Ferdinand Lassalle (1825-1864) som den sosialdemokratiske reformismens grunnleggende tenker. I likhet med Marx var Lassalle sterkt påvirket av Hegel, men i motsetning til Marx frigjorde ikke Lassalle seg i samme utstrekning fra Hegels tenkning. Dette kommer særlig tydelig fram i hans statsteori, ifølge Jon Elster.[12] I samsvar med Hegel , men i motsetning til Marx, hevdet Lassalle at staten var et redskap for utvikling av menneskeheten, en betingelse for frihet, ikke en hindring for frihet. På det praktisk-politiske plan innebar dette at Lassalle gikk inn for å bruke det eksisterende statsapparatet for å innføre sosialismen. På dette punktet sto han i klar opposisjon til Marx, som mente man måtte knuse den kapitalistiske staten for å kunne bygge det sosialistiske samfunn. En annen viktig forskjell mellom Lassalle og Marx, igjen ifølge sosialdemokratisk orienterte forskere, var forholdet til demokratiet som styreform. Marx hevdet at det var nødvendig å etablere et diktatur som kunne lede an i overgangen til et sosialistisk samfunn. Lasalle derimot mente at veien til et sosialistisk samfunn gikk gjennom en demokratisering av det eksisterende samfunn.[13]

Gothaprogrammet og Den Andre Internasjonale

Eduard Bernstein

Lassalle døde allerede i 1864 – «i en tåpelig duell», som Karl Marx uttrykte det – men året før sin død hadde han tatt initiativet til dannelsen av Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein (ADAV), som fikk stor langsiktig betydning og seinere utviklet seg til det tyske sosialdemokratiske parti, SPD.[14] På et tidlig tidspunkt oppsto det en spenning innenfor ADAV mellom en marxistisk revolusjonær retning og en lassallesk reformistisk fløy. Denne spenningen gjorde at partiet ble sprengt allerede i 1869, og det ble dannet et marxistisk utbryterparti. Noen år seinere slo imidlertid partiene seg sammen på nytt og forfattet et felles program, det såkalte Gothaprogrammet fra 1875, som var et forsøk på å forene den revolusjonære og den reformistiske retningen.[15] Spenningene mellom de to fløyene ble også holdt i sjakk av det sterke ytre trykket hele sosialistbevegelsen ble utsatt for fra tyske myndigheters side. To mislykkede attentatforsøk på den tyske keiseren i 1878 ble brukt som påskudd til å oppløse og forby en rekke sosialistiske organisasjoner.[16] Myndighetenes forfølgelse var likevel ikke til hinder for at de tyske sosialistene spilte en sentral rolle under stiftelsen av Den Andre Internasjonale i 1889. Den Andre Internasjonale var en sammenslutning av sosialistpartier, som fikk stor betydning for utviklingen av den europeiske sosialismen fram til første verdenskrig. SPD var den største og dominerende partiorganisasjonen i Internasjonalen, og de samme motsetningene som preget det tyske partiet satte også sine spor i Internasjonalens tenkning og praksis.[17]

Antisosialistlovene i Tyskland sto vad lag til 1890. Da SPD igjen ble legalisert, økte avstanden mellom fløyene i partiet på nytt. De ble også ideologisk tydeligere i åra fra slutten av 1800-tallet og fram til første verdenskrig. En av reformismens fremste tenkere i perioden etter Ferdinand Lassalle var Eduard Bernstein (1850-1932), som formulerte en rekke teser mot den kommunistiske revolusjonsstrategi.[18] Innholdet i tesene kan oppsummeres i følgende punkter: Den kommunistiske revolusjonen er umulig, fordi kapitalismen har overkommet sine indre kriser; den er i tillegg uønsket, fordi vold og diktatur ikke er akseptable midler; og endelig er den unødvendig, fordi det finnes alternative veier til sosialismen. Gjennom reformer var det mulig å omforme det kapitalistiske samfunnet gradvis til sosialistisk samfunn. Reformene hadde både et kortsiktig mål, nemlig å bedre forholdene for arbeiderklassen innenfor det kapitalistiske samfunn, og et langsiktig – å bryte ned kapitalens og privateiendommens makt. Summen av reformene skulle bli sosialisme.

Christian Holtermann Knudsen
Foto: Ukjent.
Carl Jeppesen.
Foto: Anders Beer Wilse (ca. 1920)

Den reformistiske tradisjonen i Norge

Gothaprogrammet og Det norske Arbeiderparti

I Norge var det først i løpet av 1880-åra at det ble etablert organisasjoner som kalte seg sosialistiske. En av de første var Den socialdemokratiske forening, som ble stiftet i Kristiania i 1885. Den viktigste initiativtakeren bak stiftelsen var typografen Christian Holtermann Knudsen (1845-1929), opprinnelig fra Bergen, som i åra fram århundreskiftet framsto som den sentrale personlighet innenfor arbeiderbevegelsen i hovedstaden. En annen viktig aktør var børstebinderen og sigarmakeren Carl Jeppesen (1858-1930), født i København, som samarbeidet nært med Holtermann Knudsen og ble foreningens formann i 1886. Foreningens første program var nærmest en oversettelse av noen hovedpunkter fra det tyske Gotha-programmet. To viktige punkter var kravet om allmenn stemmerett, og at økonomien skulle styres av demokratisk valgte organer. En lignende forening ble også dannet i Bergen omtrent på samme tid, med den fargerike og nærmest kosmopolitiske danske snekkeren Sophus Pihl (1840-1888) som drivende kraft. Også den bergenske foreningen baserte sitt arbeid på Gotha-programmet. Og da foreningene i Kristiania og Bergen, sammen med Arbeidernes Understøttelsesforening i Kristiansand, tre fagforeninger i Kristiania og tre Samholdsforeninger i Arendal etablerte Det forenede norske Arbeiderparti (senere Det norske Arbeiderparti) i 1887, var også Gotha-programmet en vesentlig inspirasjonskilde.

Indre spenninger i DNA

Akkurat som det dominerende tyske sosialdemokratiet søkte også det norske i begynnelsen å samle hele bredden av foreninger og synspunkter innenfor arbeiderbevegelsen. Dermed inkorporerte partiet også de samme spenningene som gjorde seg gjeldende i Tyskland: Spenningen mellom den reformistiske retningen og den revolusjonære. Men både tidligere og tydeligere enn i Tyskland ble den reformistiske linjen dominerende. Allerede i 1890-åra gikk partiet positivt inn for å drive parlamentarisk arbeid, både i stat og kommune. Etter en viss indre brytning gikk partiet også inn for samarbeid med Venstre, for eksempel i unionsspørsmålet. Nettopp striden om unionen og valg av statsforfatning i 1905 viste imidlertid at det fantes underliggende spenninger i partiet, som delvis avspeilte regionale forskjeller i tenkning og handling. Bergenspartiet – som siden Pihls dager hadde en mer marxistisk orientering – advarte mot å kaste partiet inn i en strid for et program som Venstre og Høyre kjempet om, og som i ideologisk forstand ville være et brudd med den internasjonale solidariteten. Enten statsformen var konge eller republikk, ville makten ligge hos overklassen. Sosialistene måtte samle seg til strid om de økonomiske kravene.

Veien fram mot splittelse

Gammel og ny retning i arbeiderbevegelsen

Perioden fra begynnelsen av 1900-tallet til 1918 er blitt kalt den klassiske reformismens fase i norsk arbeiderbevegelses historie, i den forstand at Arbeiderpartiet programmatisk gikk inn for en skrittvis eller gradualistisk overgang til sosialismen og avviste at det var nødvendig med et revolusjonært brudd i den historiske utviklinga. I begynnelsen av denne perioden var Arbeiderpartiet politisk sett et håndverkerparti, i den forstand at partiet var knyttet til industrielle næringer som brukte høyt spesialisert og organisert arbeidskraft. Den forsiktige politiske linja tiltrakk seg på begynnelsen av 1900-tallet også småbrukerforeninger med tilknytning til partiet Venstre, og partiet vedtok et jordbruksprogram basert på bondeselveie i 1902. De første stortingsrepresentantene til partiet kom fra fiskerbondemiljøer i Nord-Norge, nærmere bestemt fra fiskerikommuner i Troms. Men ellers hadde partiet vansker med å trekke til seg arbeidere utenfor håndverksfagene. Først etter 1906-1907 skjedde et omslag. Medlemstallet eksploderte i løpet av to tiår. Mens DNA hadde ca 10 000 medlemmer omkring århundreskiftet, vokste medlemstallet til omkring 100 000 like etter første verdenskrig. Med de mange nye medlemmene kom det også inn i partiet en helt annen del av arbeiderklassen. Det var først og fremst bygg- og anleggsarbeidere som førte an i denne fasen, men også fabrikk- og industriarbeidere. Disse gruppene brakte med seg en ny kultur i partiet, og toneangivende aktører baserte sine politiske handlinger på en en ny ideologi: Syndikalismen. Syndikalisme (av fransk syndicat = fagforening) var en sosialistisk retning som skilte seg både fra reformismen og fra marxismen. Ifølge syndikalistisk tenkning skulle samfunnet endres nedenfra, gjennom arbeidernes faglige organisasjoner, som skulle overta produksjonsmidlene. Det fremste middelet i kampen om samfunnsmakten var derfor en demokratisk fagbevegelse basert på masseorganisasjoner. Den syndikalistiske tenkningen og organiseringen var et internasjonalt fenomen. I norsk sammenheng fikk ideologien betegnelsen «den nye retning».

Fagopposisjonen av 1911

Som flere historikere har påpekt, hadde syndikalismen og «den nye retning» utspring i en helt annen kulturell og sosial kontekst enn de gruppene som tidligere hadde søkt til Arbeiderpartiet, og som fortsatt dominerte partiets ledelse. Syndikalismen var «en frukt av industriutviklingen i elektrisitetens tidsalder», har Hans Fredrik Dahl hevdet, altså et resultat av den andre industrielle revolusjon. Denne fasen av den industrielle utviking var blant annet kjennetegnet av store og mobile anleggsprosjekter, en betydelig utbygging av industriell infrastruktur og kommunikasjonslinjer. Slike arbeidsplasser var ofte preget av stort gjennomtrekk, ustabile organisasjonsmessige forhold og korte arbeidsperioder. I denne typen arbeidssituasjoner var det vanskelig å satse på langsiktige tariffavtaler, som Arbeidernes faglige landsorganisasjon (AFL) gikk inn for, eller langsiktige reformer, som den reformistiske retningen i Arbeiderpartiet programfestet.

Striden mellom ny og gammel retning meldte seg først innenfor fagbevegelsen. I åra før første verdenskrig ble det strid den faglige strategien. På et fagforeningsmøte i Trondheim i november 1911 ble det vedtatt en resolusjon som krevde andre metoder i det faglige arbeidet. Møtet påpekte et behov for å legge organisasjonsarbeidet på «et mer revolutionært grundlag» enn tidligere. Tida var ute for skriftlige, bindende avtaler, ble det sagt. Videre anbefalte Trondheimsresolusjonen av 1911 nye og mer drastiske kampmidler i arbeidet, som streik, boikott, obstruksjon og sabotasje. Og endelig gikk fagopposisjonen inn for nye organisasjonsformer, som industriforbund og samorganisasjoner på lokalplanet. Den sentral personligheten i fagopposisjonen var malersvennen og anleggsarbeideren Martin Tranmæl (1879-1967) fra Melhus i Sør-Trøndelag.

Fagopposisjonen fikk betydelig tilslutning i åra fram mot første verdenskrig. Også innenfor DNA ble «den nye retning» en maktfaktor. Særlig i det sosialdemokratiske ungdomsforbundet var det en sterk syndikalistisk fløy, som i åra før Den russiske revolusjon fløt sammen med en marxistisk opposisjon i partiet. Lederen for Den socialdemokratiske studentforening i Kristiania, Kyrre Grepp (1879-1922), som opprinnelig var fra Brønnøy i Nordland, ledet sammen med Martin Tranmæl opposisjonen i Arbeiderpartiet. Det nære samarbeidet mellom syndikalister og marxister innenfor en felles partiorganisasjon skilte utviklingen i Norge fra en rekke andre land. Det var ganske forskjellige retninger som levde sammen i Arbeiderpartiet i åra fram mot verdenskrigen: Reformistene i «den gamle retning», de revolusjonære syndikalistene i «den nye retning» og de revolusjonære marxistene som i likhet med syndikalistene sto i opposisjon til reformistene.

«Den nye retning» seirer

Tre begivenheter i åra som fulgte endret forutsetningene for denne sameksistensen og forårsaket partiets splittelse i 1921. Den ene var utbruddet av første verdenskrig. Krigsutbruddet ble et vendepunkt for den internasjonale arbeiderbevegelsen. Siden slutten av 1800-tallet hadde bevegelsen hatt et antimilitaristisk program. Den andre Internasjonales kongress i Stuttgart i 1907 hadde slått fast at det var alle sosialdemokratiske partiers plikt å bekjempe krig.[19] Likevel stemte sosialdemokratiske ledere på begge sider for bevilgninger til krigen. Noen gikk også inn i nasjonale samlingsregjeringer. Konsekvensen ble at Den Andre Internasjonale brøt sammen.[20] Den andre begivenheten var Den russiske revolusjon i 1917, som skapte begeistring i brede lag av arbeiderbefolkningen og endret balansen mellom de ulike retningene innenfor fagbevegelsen og Arbeiderpartiet. Revolusjonen ga både energi og argumenter til tilhengerne av den nye retning. Den tredje hendelsen var den økonomiske krisa i åra like etter verdenskrigen. Den moderne arbeiderbevegelsen i Norge var vokst fram under en høykonjunktur, som gjorde det mulig for arbeiderbevegelsen å stille krav som kunne innfris innenfor rammene av det eksisterende politiske og økonomiske system. Etter krigen ble dette endret. Industrikapitalismen gikk inn i en krise, og det virket som om arbeiderbevegelsen hadde nådd en grense for hva den kunne oppnå innenfor det eksisterende økonomiske og politiske systemet.[21]

Allerede på Arbeiderpartiets landsmøte i 1915 fikk de revolusjonære retningene tre av sine fremste talsmenn inn i partiledelsen: Kyrre Grepp i sentralstyret, Martin Tranmæl og Olav Scheflo (1883-1943) i landsstyret. Scheflo – som opprinnelig kom fra Steinkjer i Nord-Trøndelag – var redaktør for partiavisa Arbeidet i Bergen. Den reformistiske fløyen dominerte likevel sentralstyret i åra fram mot Den russiske revolusjon. Landsmøtet i mars-april 1918 innledet imidlertid et skifte. Tidlig ble det klart at den nye retning hadde flertall. Dyrtidssituasjonen var det viktigste spørsmål som ble tatt opp. To forslag til resolusjon forelå. Fra den revolusjonære siden forelå et forslag som ble innledet på følgende måte:

Som et revolusjonært klassekampparti kan socialdemokratiet ikke anerkjenne de besiddende klassers rett til økonomisk undertrykkelse av arbeiderklassen, selv om denne utbytning støtter sig til et flertall av folkerepresentasjonen. Det norske Arbeiderparti må derfor forbeholde sig retten til å anvende revolusjonær masseaksjon i kampen for arbeiderklassens frigjørelse …[22]
Det er interessant å merke seg at også de revolusjonære oppfattet seg som sosialdemokrater så seint som i 1918, i det minste på det retoriske plan. Mot denne tilrådinga fremmet reformistene i den gamle retning et forslag som begynte slik:
Den socialistiske samfundsordning bygger på folkeflertallet uttrykt gjennem en almindelig og like stemmerett for alle voksne kvinner og menn, gjennemført ved en rettferdig valgordning, således at folkeflertallet kommer til sin fulle rett i folkerepresentasjonen. Socialdemokratiet kan derfor ikke anerkjenne noget voldsdiktatur, verken fra overklassens eller arbeiderklassens side.[23]

Det var forslaget til den nye retning som ble vedtatt med overveldende flertall, 149 stemte for, 90 imot.[24] Dermed var styrkeforholdet i partiet endret: «Gammelsosialistene» eller «høyresosialistene», som den reformistiske retningen ble kalt av sine motstandere, var nå blitt opposisjonsgruppe. Snart meldte spørsmålet seg om hvordan opposisjonen skulle forholde seg til den revolusjonære flertallslinjen. Skulle mindretallet ta konsekvensen av nederlaget i dette viktige prinsippspørsmålet, bryte ut og danne et eget parti? Eller skulle en prøve å vinne tilbake flertallet i partiet? Begge alternativer ble allerede på dette tidspunkt diskutert, ifølge Kaare Fostervoll.[25] Det siste ble valgt – i alle fall i første omgang. Stortingsvalget samme høst virket som en samlende faktor. Det samme gjorde hensynet til fagbevegelsen, som et halvt år tidligere hadde avvist de sentrale postene i det revolusjonære programmet, generalstreik, militærstreik, arbeider- og soldatråd. Uroen i partiet slo imidlertid ut på velgeroppslutning samme år, og Arbeiderpartiet gikk tilbake fra 32 prosent til 30,6 og mistet ett stortingsmandat (fra 19 til 18).

Reformistene organiserer seg innenfor DNA

Mellom valget i 1918 og Arbeiderpartiets landsmøte i 1919 organiserte den sosialdemokratiske opposisjonen seg bedre. Etableringen av Den Kommunistiske Internasjonale i mars 1919 virket samlende og avklarende på opposisjonen. DNAs ledelse foreslo for landsmøtet å melde partiet inn i Komintern, som hadde basis i den nye Sovjet-staten. Videre forelå det forslag fra om å bryte med parlamentarismen og innføre et rådssystem (rådsrepublikken) i stedet – basert på en struktur av egne arbeiderråd, fiskerråd og bonderåd. Kampen om dette rådssystemet skjerpet motsetningene i bevegelsen. I forkant av årsmøtet sendte derfor den reformistiske opposisjonen ut et opprop, der de slo fast at paroler om brudd med parlamentarismen, rådsrepublikk og proletariatets diktatur stred mot DNAs prinsipielle kjerneverdier. Oppropet sluttet slik:

Istedenfor en teoretisk betraktning over diktatur må Det Norske Arbeiderpartis taktikk klart og utvetydig gi uttrykk for at partiet i første rekke for alvor og med hele sin tyngde vil delta i det praktisk-parlamentariske arbeide, og at partiet for å sikre gjennemførelsen av socialismen fremdeles tilstreber på overbevisningens vei å vinne flertal innen folket for partiets program og socialdemokratiets synsmåter.[26]
Dette var første gang reformistene framsto utad som en samlet gruppe. Det var også på denne tida – i forbindelse med etableringen av Den Kommunistiske Internasjonale – at ordet sosialdemokrati ble en eksklusiv betegnelse på den reformistiske retninga, både fra tilhengernes og motstandernes side.[27] Blant underskriverne på oppropet var både veteraner i bevegelsen, som Christian Holtermann Knudsen og Carl Jeppesen, og en rekke andre profilerte reformister: Anders Buen (1864-1933), Michael Puntervold (1879-1937), Magnus Nilssen (1871-1947), Arne Magnussen (1884-1970), Johan Gjøstein (1866-1935), Meyer Foshaug (1868-1955), Ivar Jørgensen (1877-), Johan Samuelsen (1882-1943), Ludvig Enge (1878-1953), Martha Tynæs (1870-1930), Fernanda Nissen (1862-1920), Oscar Ruud (1873-1924), Harald Halvorsen (1877-1943), Johannes Bergersen (1874-1936), Knut Thon (1889-), Søren Tjønneland (1868-1954), Magnus Karlson (1880-), Ole Konrad Ribsskog (1866-1941), Alfred Myrstad og Anton L. Alvestad (1883-1956).[28]

Sosialdemokratenes landskonferanse i 1919

Arbeiderpartiets landsmøte i 1919 vedtok å melde partiet inn i Komintern. De mer kontroversielle sakene som å bryte med parlamentarismen, innføre rådsrepublikken og proletariatets diktatur ble utsatt. Men tendensen var klar: Den revolusjonære linja sto foran et avgjørende gjennombrudd. Både den syndikalistiske tranmælfløyen og den marxist-leninistiske fløyen betegnet seg sjøl som kommunister. Opposisjonen organiserte seg også sterkere i løpet av landsmøtet. Det ble dannet en aksjonsgruppe som tok navnet Den sosialdemokratiske opposisjon. Gruppa valgte også et styre med stortingsmann Anders Buen – som opprinnelig var fra Gransherad i Telemark, men representerte Trondheim på Stortinget – som formann. Anders Øie var sekretær. For øvrig satt Michael Puntervold fra Narvik, Carl Severin Bentzen (1882- 1956) fra Hønefoss og Martha Tynæs, som opprinnelig var fra Flora i Sogn og Fjordane, men på dette tidspunkt bodde i Kristiania.[29]

Seinere samme år – i november 1919 – ble det arrangert en landskonferanse for omtrent 100 utsendinger fra sosialdemokratiske foreninger over hele landet. Hovedspørsmålet på konferansen var om opposisjonen skulle bli stående i DNA eller danne et eget parti. Resultatet av forhandlingene var et vedtak om å bli værende i partiet som opposisjonsgruppe med et sentralstyre i Kristiania og et landsstyre på 10 medlemmer. Sentralstyre fikk denne sammensetningen: Sverre Iversen (1879-1967) var formann, Michael Puntervold var nestformann og Oscar Ruud sekretær. Ruud ble seinere avløst av Josef Larsson (1893-1987). For øvrig satt Magnus Nilssen, Anders Øie, Martha Tynæs og Carl Øien (1876-) fra Aker. Til opposisjonsgruppas landsstyre valgte konferansen følgende personer: Kr. Haslie (Østfold), Carl Severin Bentzen (Buskerud), T. Tellefsen (Aust-Agder), Magnus Karlson (Stavanger), Anders Thortvedt (Kristiansand), H. Sjurset (Bergen), Olav Oksvik (Romsdal), Anders Buen (Trøndelag), Meyer Foshaug (Troms) og Thv. Frauverud (Romerike).[30] Landskonferansen vedtok også å gi ut en landsdekkende publikasjon, som fikk navnet «Arbeider-politikken». Først nummer kom ut på nåret 1920. Redaktør var Oscar Pedersen (1885-), opprinnelig fra Haugesund, men bosatt i Kristiania. Pedersen hadde tidligere vært bestyrer for Arbeidernes Pressekontor. Hans Amundsen (1885-1967) ble redaksjonssekretær. Amundsen var født i Vestre Aker og hadde tidligere vært medarbeider i «Fremtiden» i Drammen og «Social-Demokraten», og han var redaktør av «Folket».[31]

Partiet splittes

Moskvatesene

DNAs landsmøte i 1919 hadde funnet fram til formuleringer og vedtak som gjorde at de revolusjonære og den sosialdemokratiske retning i partiet fortsatt holdt sammen, men totalt sett representerte møtet likevel et nytt tilbakeslag for den gamle retning.[32] DNAs landmøte i 1920 markerte en ytterligere radikalisering. Rådsrepublikken kom på programmet, og masseaksjon ble formulert som alternativ til parlamentarisk arbeid.[33] Samme år inntraff også to andre begivenheter som fikk stor betydning for reformistenes valg av strategi: Det ene var at fagopposisjonen og den nye retning vant flertall og tok styring over landsorganisasjonen. Riktignok fortsatte den moderate Ole O. Lian (1868-1925) – opprinnelig fra Tønsberg – som leder, men fagopposisjonens Elias Volan (1887-1974) fra Inderøy i Nord-Trøndelag ble nestformann og representerte flertallet i organisasjonen. Den andre – og strategisk enda viktigere hendelsen – var Moskvatesene, som Lenin la fram for Kominterns 2. partikongress i 1920. Som nevnt innledningsvis, var Moskvatesene 21 opptaksvilkår som organisasjonene i Internasjonalen måtte oppfylle. Klassekampen var gått inn i borgerkrigens fase. Krigstilstanden krevde spesielle tiltak. Blant annet ble det krevd at partiene måtte reorganiseres, sentraliseres og disiplineres. Organisasjonene måtte omdannes fra massepartier til elitepartier, i den forstand at partiene skulle bli ”den revolusjonære klasses fortropp, som består av fullkommen bevisste og hengivne kommunister, som er blitt opplyst og stålsatt gjennom erfaringer i hårdnakkede revolusjonskamper.” Samtidig var det nødvendig å gjennomføre et absolutt brudd med reformismen, og representanter for reformismen måtte fjernes fra tillitsverv i organisasjonen. Det skulle organiseres kommunistiske grupper innen fagforeninger, kooperative lag og andre typer av masseorganisasjoner. Videre måtte partiene bli kommunistiske, noe som også skulle gå fram av partinavnet. Og endelig ble det krevd at alle partier skulle være bundet av vedtak i Kominterns kongresser og eksekutivkomité. Medlemmer som ikke godtok Kominterns retningslinjer risikerte eksklusjon.[34]

Sosialdemokratenes landskonferanse i 1921

Hvis Arbeiderpartiet vedtok tesene som politikk, ville det ikke være rom for den sosialdemokratiske fløyen i partiet. Alt tydet på at det ville skje, hevdet viktige aktører innenfor sosialdemokratiet, og i løpet av høsten 1920 økte den organisatoriske aktiviteten blant reformistene. Nye lag og foreninger kom til, og ved nyttårstider var 58 grupper tilmeldt opposisjonen.[35] Det ble også startet innsamling til et valgfond for stortingsvalget i 1921. Som ventet var, foreslo DNAs landsstyre samme høst at partiet skulle akseptere tesene. En konsekvens av dette ville være at tilhengerne av den reformistiske retningen ville bli ekskludert. Den 15. og 16. januar 1921 arrangerte de sosialdemokratiske foreningene en landskonferanse i Kristiania. 162 delegater fra 46 av de til sammen 58 foreningene møtte. Fire av DNAs herredspartier sendte representanter. Det var Glemmen, Borge og Idd i Østfold og Ullensaker i Akershus. Av de 162 representantene kom for øvrig 148 fra Østlandet, 5 fra Kristiansand, 5 fra Stavanger og Haugesund, 3 fra Bergen og 1 fra Møre. Trøndelag og Nord-Norge var ikke representert av noen organisasjoner.[36] Flertallet av DNAs stortingsrepresentanter sluttet seg til NSA, blant annet Anders Buen fra Trondheim og Meyer Foshaug fra Troms.[37]

Hovedspørsmålet på saklista var om en skulle danne et nytt parti, noe som ble vedtatt med stort flertall (136 mot 18 stemmer, ifølge Kaare Fostervoll). Vedtaket gikk også inn på motivene for partidannelsen, som tok utgangspunkt i at DNAs landsstyre hadde foreslått at partiet skulle akseptere beslutningene på Kominterns 2. kongress og bli stående som en seksjon i Internasjonalen. Dette vedtaket hadde gjort det nødvendig å gå ut av Arbeiderpartiet og danne et eget parti:

(…) da opposisjonens landskonferanse mener at disse beslutningene bare kan gagne den norske arbeiderklasses politiske motstandere, tilføye fagbevegelsen ubotelig skade og berøve arbeiderklassen enhver mulighet til å nå sitt politiske mål, og da opposisjonen ved landsstyrets forslag berøves enhver mulighet til å gjøre sin innflytelse gjeldende innenfor Det norske Arbeiderparti, beslutter landskonferansen: Den sosialdemokratiske opposisjon organiseres som politisk parti under navn av Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti fra 1. mars.[38]

Sverre Iversen fra Kristiania foreslo å vente til etter at DNA hadde holdt sitt landsmøte med å organisere det nye partiet. Men han vant ikke gehør. Det ble ikke gitt noen grunn for at man ikke kunne vente til etter at Arbeiderpartiet hadde hatt sitt landsmøte, men ifølge Per Maurseth kan vi likevel slutte oss til tre motiver. For det første virket det åpenbart at DNAs landsmøte ville følge anbefalingen fra landsstyret. For det andre begynte samholdet innenfor opposisjonen å slå sprekker på grunn av den lange perioden med diskusjoner og nøling som hadde gått siden debatten om å danne et eget parti hadde startet. Et klart eksempel på utålmodigheten var Haugesund, der lokalpartiet under ledelse av Ingvald Førre (1879-1962) hadde brutt med DNA allerede foran kommunevalget i 1919 og dannet en sosialdemokratisk liste til valget på bystyre. For det tredje nærmet det seg stortingsvalg, og det var viktig for opposisjonen å organisere seg foran valgoppgjøret i 1921.[39]

Magnus Nilssen, opprinnelig fra Lillehammer, men stortingsrepresentant for Kristiania fra 1906 til 1921, ble det nye partiets formann. Josef Larsson ble sekretær. Larsson var født i Karlstad i Sverige, men kom til Kristiania i 1914. For øvrig besto sentralstyret av Sverre Iversen, Michael Puntervold, Martha Tynæs, Ludvig Hansen og Oscar Pedersen. Hele 10 av DNAs stortingsgruppe på 18 ble med i NSA, og 4 av disse ble medlemmer i partiets landsstyre, Anders Buen, Meyer Foshaug, Carl Severin Bentzen og Johan Gjøstein. Også Olav Oksvik (1887-1958) – som hadde vært en av opposisjonens fremst talsmenn – ble valgt inn i landsstyre, selv om han ikke var til stede på stiftelsesmøtet. Seinere protestert Oksvik kraftig på dette, og hevdet at han ikke var tilhenger av å bryte med DNA. Oppriktigheten i dette utspillet har imidlertid vært omdiskutert, fordi Oksvik på dette tidspunkt var i full gang med å skaffe flertall i Romsdal for å gå over fra Arbeiderpartiet til sosialdemokratene.[40]

Stortingsvalgene i 1921 og 1924. Kommunevalgene i 1923 og 1925

Herredsinndelingen i Østfold. Fylket var en av NSAs bastioner.

Fram mot landsmøtet i 1921 hadde sosialdemokratene vunnet et organisasjonsmessig overtak i noen få regioner. Viktigst var Østfold, Øvre Romerike, Sunnmøre og Romsdal. Videre hadde de erobret Hønefoss og enkelte byer i Vestfold.[41] Ved stortingsvalget i 1921 befestet partiet stillingen der de i utgangspunktet hadde stått sterkt. I byene utenom Østfold og Møre og Romsdal ble NSA det største partiet i Hønefoss, Horten, Flekkefjord og Haugesund. Sosialdemokratene var dessuten omtrent jevnbyrdig med DNA i Narvik og Namsos.[42] Partiet fikk 8 stortingsrepresentanter. Av disse var halvparten fra Østfold, Johannes Bergersen, Arne Magnussen, Peder Thorvik (1873-) og Karl Bolivar Olafsen (1880-1927). Én representant ble valgt for henholdsvis Akershus, Harald Halvorsen, fra Mørebyene, Anton Alvestad, fra Troms Meyer Foshaug og fra byene på Sørlandet, Johan Gjøstein.[43] Bortsett fra Østfold og Møre og Romsdal ble imidlertid konkurrenten DNA det største partiet i alle fylker.[44] Ellers gjorde NSA et godt valg (mellom 40 og 50 prosent av arbeiderstemmene) i Bergen, Vestfold, Akershus, Aust-Agder og Rogaland. Hvis vi bryter resultatene ned på kommunenivå, var det bare i to fylker – Oppland og Hedmark – at partiet ikke fikk flertall i en eneste kommune.[45]

I 1922 ble Olav Oksvik valgt til NSAs partisekretær. I åra som fulgte var han den drivende kraft i partiets organisasjons- og agitasjonsarbeid. Oksvik var gardbrukersønn fra StrandaSunnmøre og dro ut på anleggsarbeid allerede som 18-åring. Han kom snart med i faglig og politisk arbeid og hadde allerede fra 1912 begynt som reisesekretær. Oksvik hadde dermed «dei beste føresetnadene» for å ta fatt på den krevende jobben som sekretær i det nye partiet, slår Kaare Fostervoll fast.[46] Arbeidet ga også visse resultater. Ved kommunevalget samme år hadde partiet framgang, men først og fremst der partiet allerede hadde etablert et godt partiapparat. NSA fikk til sammen 256 mandater i byene og 550 i herredskommuner. Det ble det sterkeste partiet i Narvik, Molde, Ålesund, Haugesund, Egersund, Hønefoss, Horten, Sarpsborg, Fredrikstad og Halden. I de største byene sto partiet derimot svakt. I noen av byene, som Hamar, Tromsø og byene i Finnmark stilte det ikke engang liste. Som under stortingsvalget gjorde NSA det veldig dårlig i innlandsfylkene Hedmark og Oppland, der partiet stilte liste i bare noen få kommuner. I industribyen Gjøvik fikk NSA bare to representanter i bystyret, mot DNAs 13. De to sosialdemokratene kom imidlertid på vippen, og med deres støtte ble Niels Ødegaard DNAs første ordfører på Gjøvik.[47]

Stortingsvalget i 1924 ble en styrkeprøve mellom tre arbeiderpartier, etter at den marxist-leninistiske fløyen i 1923 brøt ut av partiet i protest mot at den syndikalistiske tranmælretningen fikk flertall for ei linje som reserverte partiet mot mye av innholdet i Moskvatesene. Sosialdemokratene fikk igjen valgt 8 representanter. De tapte riktignok mandatet i Troms, men tok et nytt i Vestfoldbyene. Tendensen fra kommunevalget holdt seg: Partiet gjorde det godt, der de allerede hadde et godt tak på partiapparat og velgere, men tapte ytterligere terreng der de i utgangspunktet var svakt stilt. Kommunevalget i 1925 viste nye framgang for NSA. Dette ble dette det siste valget for partiet.[48]

Sammenslåing

Allerede våren 1924 tok DNA initiativet til organisatorisk samling av de to partiene.[49] Fra NSAs side ble henvendelsen avvist, særlig med henvisning til at man ikke kunne akseptere proletariatets diktatur, og videre at en samling måtte skje i tilknytning til Den Sosialistiske Arbeiderinternasjonale, som var arvtakeren til Den Andre Internasjonale. På initiativ fra AFL startet det i 1926 forhandlinger om sammenslåing av alle de tre partiene. Da trepartiforhandlingene ikke førte fram, ble det i stedet forhandlinger mellom DNA og NSA. Disse forhandlingene resulterte i sammenslåing i 1927, etter at resultatet var var godkjent av Den Sosialistiske Arbeiderinternasjonale.[50]

Litteratur

  • Arbeidernes leksikon (Friis, Jakob og Hegna, Trond, red.), Arbeidermagasinets forlag 1932-1936.
  • Bjørnson, Øyvind: «På klassekampens grunn (1900-1920)», Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bind 2, Tiden Norsk Forlag 1990.
  • Brandal, Nik., Bratberg, Øivind og Thorsen, Dag Einar: Sosialdemokratiet. Fortid - nåtid - framtid, Universitetsforlaget 2011.
  • Fostervoll, Kaare: Norges sosialdemokratiske Arbeidarparti 1921-1927, Det Norske Samlaget 1969.
  • Furre, Berge: Norsk historie 1905-1940, Det Norske Samlaget 1972.
  • Furre, Berge: Norsk historie 1914-2000, Det Norske Samlaget 2000.
  • PaxLeksikon, bind 1-6, Pax forlag 1978-1981: En rekke artikler, som er angitt nærmere i referansene nedenfor.
  • Maurseth, Per: «Gjennom kriser til makt (1920-1935)», Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bind 3, Tiden Norsk Forlag 1987.
  • Olstad, Finn: Arbeiderklassens vekst og fall. Hovedlinjer i 100 års norsk historie, Universitetsforlaget 1991.
  • Olstad, Finn: «Med knyttet neve», LOs historie, bind 1, 1899-1935, Pax forlag 2009.
  • Olstad, Finn: Frihetens århundre, Pax forlag 2010.
  • Paulsberg, Terje: Høvdingen. Niels Ødegaard. Gjøviks ordfører gjennom 45 år, Gjøvik 2003.
  • Sejersted, Francis: Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre, Pax forlag 2005.
  • Zachariassen, Aksel: På forpost. Oslo Arbeidersamfund 100 år, 1864-1964, Oslo Arbeidersamfun 1964.

Referanser

  1. Se blant annet Arbeidernes leksikon 1935, «Norges sosialdemokratiske parti»: s. 721, Furre 1972: s. 105ff, Furre 2000: s. 66, Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 42ff.
  2. Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 55.
  3. Furre 2000: s. 68.
  4. Furre 1972: s. 206, Maurseth 1987: s. 423-429.
  5. Fostervoll 1969: s. 9.
  6. Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 39.
  7. Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 16f.
  8. Kjeldstadli, Knut: «Sosialdemokrati», artikkel i PaxLeksikon, bind 6, 1981: s. 8.
  9. Kjeldstadli, Knut: «Sosialdemokrati», artikkel i PaxLeksikon, bind 6, 1981: s. 9.
  10. Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 49f.
  11. Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 42.
  12. Elster, Jon: «Lassalle, Ferdinand», artikkel i PaxLeksikon, bind 4, 1980: s. 124f.
  13. Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 37.
  14. Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 37f.
  15. Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 38, Elster, Jon: «Gotha-programmet», artikkel i PaxLeksikon, bind 2, 1979: s. 526.
  16. Myhre, Jan Eivind: «Bismarck, Otto von», artikkel i PaxLeksikon, bind 1, 1978: s. 387f.
  17. Elster, Jon: «Andre Internasjonale», artikkel i PaxLeksikon, bind 1, 1978: s. 84.
  18. Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 43f., Elster, Jon: «Bernstein, Eduard», artikkel i PaxLeksikon, bind 1, 1978: s. 361.
  19. Bjørnson 1990: s. 472f.
  20. Furre 1972: s. 113f.
  21. Furre 1972: s. 155f.
  22. Sitert etter Fostervoll 1969: s. 46.
  23. Sitert etter Fostervoll 1969: s. 45.
  24. Fostervoll 1969: s. 47.
  25. Fostervoll 1969: s. 47f.
  26. Sitert etter Fostervoll 1969: s. 64.
  27. Kjeldstadli, Knut: «Sosialdemokrati», artikkel i PaxLeksikon, bind 6: s. 9.
  28. Fostervoll 1969: s. 64f.
  29. Kjeldstadli, Knut: «Tynæs, Martha», artikkel i Norsk biografisk leksikon, bind 9, 2005: s. 271. Se: http://snl.no/.nbl_biografi/Martha_Tyn%C3%A6s/utdypning
  30. Fostervoll 1969: s. 67f.
  31. Fostervoll 1969: s. 68.
  32. Maurseth 1987: s. 127.
  33. Furre 1972: s. 156f.
  34. Fostervoll 1969: s. 74f., Maurseth 1987: s. 142-151., Furre 2000: s. 66.
  35. Fostervoll 1969: s. 77.
  36. Maurseth 1987: s. 170ff.
  37. Maurseth 1987: s. 173.
  38. Sitert etter Fostervoll 1969: s. 77f.
  39. Maurseth 1987: s. 171.
  40. Maurseth 1987: s. 172.
  41. Maurseth 1987: s. 173.
  42. Maurseth 1987: s. 318.
  43. Fostervoll 1969: s. 80.
  44. Maurseth 1987: s. 317.
  45. Maurseth 1987: s. 317.
  46. Fostervoll 1969: s. 94.
  47. Paulsberg 2003, s. 82-83.
  48. Fostervoll 1969: s. 107f.
  49. Maurseth 1987: s. 411.
  50. «Norges sosialdemokratiske arbeiderparti», artikkel i Arbeidernes leksikon, bind 5, 1935: s. 722.