Fernanda Nissen
Petra Georgine Fernanda Nissen f. Thomesen (født 15. august 1862 i Sannidal, død 3. april 1920 i Tyskland) var journalist, litteraturkritiker, politiker og kvinnesakskvinne. Som kommunepolitiker for Arbeiderpartiet i Kristiania markerte hun seg sterkt blant annet innen sosialpolitikk og byplanlegging.
Familie og slekt
Hun var datter av skipsreder, verftseier og konsul Thomas Thomesen (1816-1887) og Bertha Marthine Olea Debes (1825–1876).
Den 17. oktober 1882 ble hun gift i Bergen med redaktør Lars Kristian Holst (1848–1915). Dette ekteskapet ble oppløst i 1895. De hadde to barn: Gunvor, som døde 15 år gammel, og sønnen Helge.
Hun gifta seg så for andre gang den 5. mai 1895 i Gøteborg med lege Oscar Egede Nissen (1843–1911).
Liv
Hun vokste opp i Kragerø, og ble sendt til Christiania for å gå på skole. Hun begynte først på Frøken Falsens pikeskole, og så på Nissens pikeskole. Der tok hun guvernanteeksamen i 1882. Det året ble hun gift med Lars Kristian Holst, og flytta til Bergen der han var medredaktør i Bergens Tidende. Allerede året etter bar det tilbake til Kristiania, der han ble redaktør i Dagbladet. Hun skal ha skrevet der, men man har ikke funnet noen signerte artikler.
Gjennom skoleåra hadde hun blitt kjent med Cecilie Thoresen og Anna Bugge. Fernanda Thomesen ble i 1884 medlem i kvinneforeninga Skuld, og året etter var hun med blant underskriverne på invitasjonen til stiftinga av Norsk Kvinnesaksforening.
I 1889 støtta Fernanda Holst, som hun da het, fyrstikkarbeiderstreiken på Bryn og Grønvold. Dette førte henne inn i et sterkere engasjement på den politiske venstresida. Hun ble medlem av Det norske Arbeiderparti, og hun var en periode leder av Kvindelige Fyrstikarbeideres Forening. Det var i denne perioden hun møtte Oscar Egede Nissen. Han hadde vært leder av totalavholdsbevegelsen, og var en kjent offentlig figur. De var begge gift, han med pianisten Erika Lie Nissen. De søkte begge skilsmisse, noe som utløste en skandale. I 1895 kunne de gifte seg, og fram til hans død i 1911 drev de politisk virksomhet og reiste sammen.
Ved siden av sitt politiske engasjement begynte Fernanda Nissen som teater- og litteraturkritiker. Hun skrev nærmere 300 anmeldelser i Social-Demokraten. I disse henvendte hun seg ofte direkte til leserne, og det er tydelig at hun var opptatt av at også arbeiderklassen skulle ta del i kunst og teater. Hennes anmeldelser i det borgerlige kvinnebladet Urd hadde en annen stil, mer i tråd med samtidas vanlige litteraturkritiske stil. Nyrealismen i litteraturen ble framheva, og hun trakk også ofte fram kvinnelige forfattere og forfattere med bånd til arbeiderklassen. I 1909 kom hun med i den første redaksjonen i Kvinden. Artiklene der ble først signert bare «F», men etter hvert begynte hun å skrive under fullt navn. Også innen kulturverdenen tok hun med seg sitt engasjement for arbeiderklassen. Blant annet drev hun sammen med mannen en kampanje for at Nationaltheatret også måtte være tilgjengelig for arbeiderne. Parallelt med dette jobba hun for å opprette et eget arbeiderteater, noe som ble grunnlaget for Folketeatret.
Hennes første kvinnepolitiske nettverk - kretsen rundt Thoresen og Bugge - er allerede nevnt. Fernanda Nissen kom også inn i et nettverk av kvinnelige forfattere og kritikere, der det var kvinnesak og ikke politisk ståsted ellers som var det sentrale. Blant medlemmene av denne kretsen kan nevnes Nini Roll Anker, Hulda Garborg, Regine Normann, Barbra Ring og Sigrid Undset. De sto i opposisjon til den liberale kvinnesaken, som de mente var for snever. I stedet helte de mot svenske Ellen Keys definisjon av kvinnerollen, der morsrollen er det sentrale. Den måtte være grunnlaget både for kvinners engasjement og for samfunnets oppvurdering av kvinner. De var også opptatt av at sosiale og religiøse forhold begrensa kvinners mulighet for seksuell og sanselig utfoldelse. Flere av kvinnene i kretsen hadde vært gjennom en skilsmisse, der de hadde opplevd nettopp slike begrensninger. Fernanda Nissen brukte blant annet anmeldelser av kvinnelige forfatteres tekster for å få fram dette. Hun var tilhenger av Katti Anker Møllers reformarbeid, og jobba som Møller for å få inn seksualopplysning i arbeider- og kvinnebevegelsen.
I 1893 ble Fernanda Nissen valgt inn i styret i Kristiania Arbeidersamfund, som en av de første kvinnene. Hun var vararepresentant i bystyret for Arbeiderpartiet fra 1905 til 1910, og fast representant fra 1911. Hun var også medlem av skolestyret, fengelsstyret og styret for Deichmanske bibliotek. Som kommunepolitiker gikk hun i bresjen for flere sosiale reformer, som oppretting av fødehjem, jordmorskoler og kommunale husmorskoler, flere og mer tilgjengelige bibliotek og så videre. Hun reiste ofte på foredragsturer og skrev i Social-Demokraten for å sikre støtte til disse reformene. Gjennom dette arbeidet ble hun svært populær, og ved valget i 1916 fikk hun flest stemmer av noen bystyrerepresentant i Kristiania. Året etter ble hun formann i det nye parkutvalget i byen, og kampen for flere grøntarealer ble viktig i hennes siste år. Også dette hang sammen med engasjementet for arbeiderklassen, de som ikke hadde hager og som sårt trengte grønne flekker i byen. Blant anleggene som ble planlagt i hennes tid som leder er Vigelandsparken, Sofienbergparken og Torshovparken.
Oscar Egede Nissen døde i 1911. Ekteskapet mellom de to hadde vært nært og varmt, og hun kom aldri helt over denne sorgen. I sin fortvilelse tydde hun blant annet til spiritistiske seanser, som var populære på den tida, for å få kontakt med ham.
Fernanda Nissen dro i 1920 sammen med Hulda Garborg til Tyskland. Nissen hadde i 1913 blitt en av de første filmsensorene i Norge, og de skulle blant annet se på tysk film og teater for å hente lærdom der. Men det var også en annen hensikt med reisa; de skulle se på Ruhr-området hvor revolusjonære hadde tatt makta. Under reisa ble Fernanda Nissen rammet av spanskesyken med etterfølgende lungebetennelse. Hun døde på sykehuset i Barmen og ble kremert i Tyskland. Hulda Garborg brakte urna til Kristiania.
I 1918 hadde det vært strid i Arbeiderpartiet, og den radikale opposisjonen tok kontroll på landsmøtet. Fernanda Nissen tilhørte den reformistiske fløyen, og valgte å gå ut av partiet. Allikevel regna partiet henne som en av sine, og det ble arrangert et stort minnemøte på Folkets hus. Deretter ble hennes aske blanda med mannens, og fellesurna ble satt ned på Vestre gravlund.
Fernanda Nissens gate på Sagene fikk navn etter henne i 1923. Den ble i 2003 en del av Fjørtofts gate, og i stedet fikk ei ny gate i Nydalen navnet Fernanda Nissens gate. I Trondheim fikk Fernanda Nissens veg navn etter henne i 1959. Det ble reist et minnesmerke over Fernanda Nissen i Torshovparken i 1931. Oslo kommunale husmorskole skifta navn til Fernanda Nissens videregående skole.
Filmsensor
Fernanda Nissen var den ene av de to første norske filmsensorene, og den eneste kvinnen som i sin tid deltok med kontinuitet i den offentlige debatten om film. Det falt på den sosialistiske politikeren og teaterkritikeren Nissen å bli den ene av to filmsensorer ved etableringen av Statens Filmkontroll i 1913. Nissen hadde denne posten frem til 1920, da hun døde på en reise til Tyskland for å se film og teater. Som filmsenor var hun aktiv i offentligheten. Oppfatningen av henne ved utnevnelsen til filmsensor var vel stadig farget av skandalen hun var opphav til på 1890-tallet, da hun med to små barn ba om skilsmisse fra sin ektemann.
I debatten som ledet opp til Kinoloven av 1913 hadde Nissen markert seg som en motstander av filmsensur på nasjonalt nivå. Hun mente at etableringen av en sentralt sensurinstans kom for sent, særlig fordi filmmediet var i en overgangsfase mellom den tidlige umodenhet og sin sanne identitet som kunstform, ifølge Social-Demokraten av samme år.[1] Som et eksempel på denne modenheten viste Nissen til det tyske dramaet Das Mädchen ohne Vaterland/Piken uten hjemland (1911, regi Urban Gad) hvor den danske filmstjernen Asta Nielsen spilte sigøynerske og spion. Tilgjengelige stills fra filmen, som viser en erotisk, utfordrende og tobakksrøykende Asta Nielsen, antyder at filmens stjerne ikke hadde skapt en skikkelse i pakt med tidens kvinneideal. Nissen siteres i Social-Demokraten hvor hun roser filmen for å fremvise skuespillerinnens «slanke, spænstige legeme» og hvor hun argumenterer for at filmen fremmer gode verdier. Nissens sympati for Asta Nielsens fremstilling kan forståes i lys av det faktum at hun selv hadde slåss for kvinnenes emansipasjon. På 1880-tallet hadde hun og hennes vennekrets antatt en urban livsstil, klippet håret kort, røykt sigaretter offentlig og deltatt i tidens kulturdebatter og politiske debatter, ifølge hennes biograf Kari Skjønsberg.
Men hvis hun var permissiv, hvordan fungerte hun som sensor? Her er bildet ikke uten videre klart og det er behov for mer forskning. Men de mange utenlandske filmene som fant et kinopublikum i Norge utfordret Nissens positive syn på film. I en artikkel i Social-Demokraten beskrev hun hvordan hun mislikte å måtte gjengi innholdet i filmene hun sensurerte. Disse var «avskyelige smaa gjengivelser av indholdet» (Social-Demokraten 28.01.1915), ifølge Fernanda Nissen. Men disse «gjengivelsene», som er dokumentert på sensurkortene, gjengir ikke utelukkende intriger som bød en teaterkritiker sterkt i mot, men også handlinger hun fant ganske interessante. Når hun argumenterte for forbud uttrykte hun også tvil om sine egne avgjørelser. Vi kan lese denne nølingen i formuleringer som «forraaende innhold – trods de mange udmerket, ordnede scener», «maa desværre paa grund av grov sensation for barns skyld forkastes – trods det glimrende spil og logiske indhold» eller «glimrende, men for rædselsfuld». Det var tydeligvis noen flotte øyeblikk også i filmene hun måtte klippe i. Hennes tvil merkes også når sensuren ble kritisert og hun måtte kommentere klagene overfor Justisdepartementet. Hun syntes ikke redd for å innrømme at sensurarbeidet innebar vanskelige avgjørelser. Snarere enn å forsvare alle klipp eller at hun har latt en film gå uten klipp, legger hun vekt på sensorens variable humør og tilsvarende variable evne til å bedømme, og hun er villig til å ta diskusjonen om hvorvidt en avgjørelse er feil (Nissen i brev til Justisdepartementet 21.08.1917). I et intervju i avisen Den 17. mai etter fire år som sensor synes hun verken særlig liberal eller tvetydig. I motsetning til tidligere utsagn er hun nå fremmed for idéen om at film har noe med kunst å gjøre. Igjen synes det som om sensurarbeidet har utfordret hennes posistive syn på film. Hun vil ikke en gang åpne for at film kan skape interesse for kunst: «Det trur eg slett ikkje. Filmen gjer folk flate og late. Ikkje ein film, men mange», blir hun sitert (Den 17. mai 18.04.1917). Men selv her hevder hun at til tross for de mange dårlige filmene, har den generelle kvaliteten bedret seg gjennom årene. Og selv om hun stiller grunnleggende spørsmål ved filmens verdi i Den 17. mai, forsvarte hun sin liberale holdning til nakenhet på film i et intervju med magasinet Helt og Skurk i 1918. Her argumenterer hun for at klær er unødvendig i møte med en vakker menneskekropp, «en skikkelse er som en lovsang til naturens skjønhet» (Helt og Skurk nr 15, 1917), hevder hun. Hun er åpen for at fremstilling av nakenhet kan være nødvendig og eksemplifiserer dette med en «aldeles ypperlig badefilm». Ifølge Nissen hadde denne filmen «en ung vakker kvinde [som] fløi frem og tilbake paa stranden og op og ned i vandet». Dette var ikke problematisk. Fernanda fant scenen vakker. Men så «[…] dukket to herrer med monocle op. De kikket meget interessert paa damen og gliste og lo». Sensoren fant dettte motbydelig, og klippet vekk de to herrene og deres blikk. Dermed fikk «[…] den unge, vakre kvinde lov til at bade i fred og ro og filmen kunde passere». At publikummerne fikk se den badende skjønnheten uten innslag av mannlig voyeurisme var akseptabelt for Fernanda. Filmsensur var kontroversielt og det samme ble sensorene.
Før hun begynte i stillingen ble Nissen, som tidligere antydet, oppfattet som moralsk sett ganske liberal. Men når sensuren forårsaket kontroverser og forargelse var det den frigjorte Fernanda Nissen som ble karikert som den sinte, gamle, aseksuelle sensoren med saksen, ikke hennes atskillig mer konservative mannlige kollega, ifølge Sigurd Evensmo i hans norske filmhistorie Det store tivoli (1967: 81). Evensmo beskriver Fernanda Nissens kloke diskresjon og forfriskende temperament, og peker også på hennes kritikk av mangelen på politisk engasjement i filmene. Han antyder at på hennes tid var det ikke rom for en politisk radikal sensor. I sin historie om arbeiderbevegelsens amatørteatre beskriver Jostein Gripsrud Fernanda Nissen kritikk av populærteater, og tillegger henne en ganske konservativ posisjon som kulturpedagog.. Når han senere beskriver norske filmsensorer i stumfilmtiden, nyanserer han dette bildet ved å vektlegge hennes liberale holdning til det erotiske (Dahl, m.fl. 1996). Tanya Pedersen Nymo, som har skrevet om den norske filmsensurens tidlige historie, følger i hovedsak Gripsruds forståelse av Nissen som en middeklassekvinne som ønsker å løfte arbeiderklassen og engasjere dens medlemmer i middelklassens kultur og kunst. Dette er grunnleggende korrekt, men Nissens posisjon er også mer komplisert. I debatten om filmsensuren representerte Kvinners Nasjonalråd den kulturkonservative posisjonen. Arbeiderkvinnene, hvor Fernanda Nissen var en ledende skikkelse, aldri gikk i forbund med NKN og deres posisjoner. Når Nissen defineres som en konservativ pedagog i kulturelle spørsmål ser man bort fra de progressive sidene ved hennes filmsensur med den åpne og liberale holdningen til seksualitet. Det er åpenbart at det finnes interessemotsetninger og verdikonflikter hos Fernanda Nissen som filmsensor, og hennes praksis synes på samme tid ambivalent, motsetningsfylt og utforskende. Hennes holdninger til film er særlig interessante fordi hun, så vidt vi vet, var den eneste kvinnen som på denne tiden deltok i den offentlig debatten om film. Dette var en tid hvor det var skarpe debatter om hvordan film skulle defineres, reguleres, forståes, både internasjonalt og i Norge. Hennes arbeid som filmsensor har imidlertid blitt en parentes i vår samtids forståelse av hennes liv og verk. Dette understreker behovet for ytterligere forskning for å belyse Fernanda Nissens bidrag til den offentlige filmdiskursen i stumfilmtiden.
Fernanda Nissen-seminaret
Arbeiderpartiets kvinnenettverk hedrer kvinnesaksforkjemper Fernanda Nissens minne ved å arrangere årlige seminar i hennes navn. Fernanda Nissen-seminaret er et åpent seminar om likestillingspolitikk, kjønnsforskjeller og politiske ansvar fremover. Fernanda Nissen seminaret ble arrangert for første gang i 2014, det var også i 2014 første gang Rachel Grepp-prisen ble delt ut, og prisen har siden blitt delt ut nesten hvert år.
Litteratur og kilder
- Iversen, Irene: Fernanda Nissen i Norsk biografisk leksikon.
- Fernanda Nissen i Historisk befolkningsregister.
- Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Morgenbladet 1920.04.06. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Fernanda Nissen-seminaret
- Dahl, Hans Fredrik m.fl. Kinoens Mørke. Fjernsynets lys. Levende bilder i Norge gjennom 100 år. Oslo: Gyldendal 1996
- Evensmo, Sigurd, Det store tivoli. Film og kino i Norge gjennom 70 år. Oslo: Gyldendal 1967
- Gripsrud, Jostein, La denne vår scene bli flammen.Oslo: Universitetsforlaget, 1981.
- Kuhn, Anette, Cinema, Censorship and Sexuality 1909-1925. London: Routledge, 1988.
- Nymo, Tanya P., Slibrige scener – listige knep. Statens filmkontroll og den moralske orden 1913-1940. Oslo: Spartacus, 2003
- Myrstad, Anne Marit, Melodrama, kjønn og nasjon. En studie av norske bygdefilmer 1920 – 1930, Dr. art. avhandling, Universitetet i Trondheim, 1996
- Myrstad, Anne Marit: Artikkel på nettstedet Nordikc Women in Film.
- Skjønsberg, Kari, Fernanda Nissen Oslo: Tiden Norsk Forlag 1978
- Sæbø, Elsa, Fernanda Nissen: litteratur- og teaterkritiker. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo, 1983
Eksterne lenker
- ↑ Social-Demokraten 19.05.1913