Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti: Forskjell mellom sideversjoner

DNAs landsmøte i 1919 hadde funnet fram til formuleringer og vedtak som gjorde at de revolusjonære og den sosialdemokratiske retning i partiet fortsatt holdt sammen. DNAs landmøte i 1920 markerte en ytterligere radikalisering. Rådsrepublikken kom på programmet, og masseaksjon ble formulert som alternativ til parlamentarisk arbeid. Samme år inntraff også to andre begivenheter som fikk stor betydning for reformistenes valg av strategi: Det ene var at fagopposisjonen og den nye retning vant flertall og tok styring over landsorganisasjonen.  Riktignok fortsatte den moderate Ole O. Lian (1868-1925) – opprinnelig fra Tønsberg – som leder, men fagopposisjonens Elias Volan (1887-1974) fra Inderøy i Nord-Trøndelag ble nestformann og representerte flertallet i organisasjonen. Den andre – og strategisk enda viktigere hendelsen – var Moskvatesene, som Lenin la fram for Kominterns 2. partikongress i 1920. Som nevnt innledningsvis, var Moskvatesene 21 opptaksvilkår som organisasjonene i Internasjonalen måtte oppfylle. Klassekampen var gått inn i borgerkrigens fase. Krigstilstanden krevde spesielle tiltak. Blant annet ble det krevd at partiene måtte reorganiseres, sentraliseres og disiplineres. Organisasjonene måtte omdannes fra massepartier til elitepartier, i den forstand at partiene skulle bli ”den revolusjonære klasses fortropp, som består av fullkommen bevisste og hengivne kommunister, som er blitt opplyst og stålsatt gjennom erfaringer i hårdnakkede revolusjonskamper.” Samtidig var det nødvendig å gjennomføre et absolutt brudd med reformismen, og representanter for reformismen måtte fjernes fra tillitsverv i organisasjonen. Det skulle organiseres kommunistiske grupper innen fagforeninger, kooperative lag og andre typer av masseorganisasjoner. Videre måtte partiene bli kommunistiske, noe som også skulle gå fram av partinavnet. Og endelig ble det krevd at alle partier skulle være bundet av vedtak i Kominterns kongresser og eksekutivkomité. Medlemmer som ikke godtok Kominterns retningslinjer risikerte eksklusjon.