Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti: Forskjell mellom sideversjoner

Korr., lenker
(Fjernet Under arbeid)
(Korr., lenker)
Linje 42: Linje 42:
=== Gammel og ny retning i arbeiderbevegelsen ===
=== Gammel og ny retning i arbeiderbevegelsen ===


Perioden fra begynnelsen av 1900-tallet til 1918 er blitt kalt den klassiske reformismens fase i norsk arbeiderbevegelses historie, i den forstand at Arbeiderpartiet programmatisk gikk inn for en skrittvis eller gradualistisk overgang til sosialismen og avviste at det var nødvendig med et revolusjonært brudd i den historiske utviklinga. I begynnelsen av denne perioden var Arbeiderpartiet politisk sett et håndverkerparti, i den forstand at partiet var knyttet til industrielle næringer som brukte høyt spesialisert og organisert arbeidskraft. Den forsiktige politiske linja tiltrakk seg på begynnelsen av 1900-tallet også småbrukerforeninger med tilknytning til partiet Venstre, og partiet vedtok et jordbruksprogram basert på bondeselveie i 1902. De første stortingsrepresentantene til partiet kom fra fiskerbondemiljøer i Nord-Norge, nærmere bestemt fra fiskerikommuner i [[Troms]]. Men ellers hadde partiet vansker med å trekke til seg arbeidere utenfor håndverksfagene. Først etter 1906-1907 skjedde et omslag. Medlemstallet eksploderte i løpet av to tiår. Mens DNA hadde ca 10 000 medlemmer omkring århundreskiftet, vokste medlemstallet til omkring 100 000 like etter første verdenskrig. Med de mange nye medlemmene kom det også inn i partiet en helt annen del av arbeiderklassen. Det var først og fremst bygg- og anleggsarbeidere som førte an, men også fabrikk- og industriarbeidere. Disse gruppene førte med seg en ny kultur inn i partiet, og de førte med seg en ny ideologi: Syndikalismen, som var et internasjonalt fenomen, som i norsk sammenheng fikk betegnelsen «den nye retning». Syndikalisme (av fransk syndicat = fagforening) var en sosialistisk retning som skilte seg både fra reformismen og fra marxismen. Ifølge syndikalistisk tenkning skulle samfunnet endres nedenfra, gjennom arbeiderne faglige organisasjoner, som skulle overta produksjonsmidlene. Det fremste middelet i kampen om samfunnsmakten var derfor en demokratisk fagbevegelse basert på masseorganisasjoner.  
Perioden fra begynnelsen av 1900-tallet til 1918 er blitt kalt den klassiske reformismens fase i norsk arbeiderbevegelses historie, i den forstand at Arbeiderpartiet programmatisk gikk inn for en skrittvis eller gradualistisk overgang til sosialismen og avviste at det var nødvendig med et revolusjonært brudd i den historiske utviklinga. I begynnelsen av denne perioden var Arbeiderpartiet politisk sett et håndverkerparti, i den forstand at partiet var knyttet til industrielle næringer som brukte høyt spesialisert og organisert arbeidskraft. Den forsiktige politiske linja tiltrakk seg på begynnelsen av 1900-tallet også småbrukerforeninger med tilknytning til partiet [[Venstre]], og partiet vedtok et jordbruksprogram basert på bondeselveie i 1902. De første stortingsrepresentantene til partiet kom fra fiskerbondemiljøer i [[Nord-Norge]], nærmere bestemt fra fiskerikommuner i [[Troms]]. Men ellers hadde partiet vansker med å trekke til seg arbeidere utenfor håndverksfagene. Først etter 1906-1907 skjedde et omslag. Medlemstallet eksploderte i løpet av to tiår. Mens DNA hadde ca 10 000 medlemmer omkring århundreskiftet, vokste medlemstallet til omkring 100 000 like etter første verdenskrig. Med de mange nye medlemmene kom det også inn i partiet en helt annen del av arbeiderklassen. Det var først og fremst bygg- og anleggsarbeidere som førte an i denne fasen, men også fabrikk- og industriarbeidere. Disse gruppene brakte med seg en ny kultur i partiet, og toneangivende aktører baserte sine politiske handlinger på en en ny ideologi: Syndikalismen. [[Syndikalisme]] (av fransk syndicat = fagforening) var en sosialistisk retning som skilte seg både fra reformismen og fra marxismen. Ifølge syndikalistisk tenkning skulle samfunnet endres nedenfra, gjennom arbeidernes faglige organisasjoner, som skulle overta produksjonsmidlene. Det fremste middelet i kampen om samfunnsmakten var derfor en demokratisk fagbevegelse basert på masseorganisasjoner. Den syndikalistiske tenkningen og organiseringen var et internasjonalt fenomen. I norsk sammenheng fikk ideologien betegnelsen «den nye retning».
 


=== Fagopposisjonen av 1911 ===
=== Fagopposisjonen av 1911 ===
Veiledere, Administratorer
2 308

redigeringer