Veiledere, Administratorer
2 308
redigeringer
Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti (vis kilde)
Sideversjonen fra 11. okt. 2011 kl. 06:11
, 11. okt. 2011Referanser, fjerning av mellomtittel
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Redigering) |
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Referanser, fjerning av mellomtittel) |
||
| Linje 64: | Linje 64: | ||
Det var forslaget til den nye retning som ble vedtatt med overveldende flertall, 149 stemte for, 90 imot.<ref>Fostervoll 1969: s. 47.</ref> Dermed var styrkeforholdet i partiet endret: «Gammelsosialistene» eller «høyresosialistene», som den reformistiske retningen ble kalt av sine motstandere, var nå blitt opposisjonsgruppe. Snart meldte spørsmålet seg om hvordan opposisjonen skulle forholde seg til den revolusjonære flertallslinjen. Skulle mindretallet ta konsekvensen av nederlaget i dette viktige prinsippspørsmålet, bryte ut og danne et eget parti? Eller skulle en prøve å vinne tilbake flertallet i partiet? Begge alternativer ble allerede på dette tidspunkt diskutert, ifølge Kaare Fostervoll.<ref>Fostervoll 1969: s. 47f.</ref> Det siste ble valgt – i alle fall i første omgang. Stortingsvalget samme høst virket som en samlende faktor. Det samme gjorde hensynet til fagbevegelsen, som et halvt år tidligere hadde avvist de sentrale postene i det revolusjonære programmet, generalstreik, militærstreik, arbeider- og soldatråd. Uroen i partiet slo imidlertid ut på velgeroppslutning samme år, og Arbeiderpartiet gikk tilbake fra 32 prosent til 30,6 og mistet ett stortingsmandat (fra 19 til 18). | |||
Det var forslaget til den nye retning som ble vedtatt med overveldende flertall, 149 stemte for, 90 imot. Dermed var styrkeforholdet i partiet endret: «Gammelsosialistene» eller «høyresosialistene», som den reformistiske retningen ble kalt av sine motstandere, var nå blitt opposisjonsgruppe. Snart meldte spørsmålet seg om hvordan opposisjonen skulle forholde seg til den revolusjonære flertallslinjen. Skulle mindretallet ta konsekvensen av nederlaget i dette viktige prinsippspørsmålet, bryte ut og danne et eget parti? Eller skulle en prøve å vinne tilbake flertallet i partiet? Begge alternativer ble allerede på dette tidspunkt diskutert, ifølge Kaare Fostervoll. Det siste ble valgt – i alle fall i første omgang. Stortingsvalget samme høst virket som en samlende faktor. Det samme gjorde hensynet til fagbevegelsen, som et halvt år tidligere hadde avvist de sentrale postene i det revolusjonære programmet, generalstreik, militærstreik, arbeider- og soldatråd. Uroen i partiet slo imidlertid ut på velgeroppslutning samme år, og Arbeiderpartiet gikk tilbake fra 32 prosent til 30,6 og mistet ett stortingsmandat (fra 19 til 18). | |||
=== Reformistene organiserer seg innenfor DNA === | === Reformistene organiserer seg innenfor DNA === | ||