Veiledere, Administratorer
2 308
redigeringer
Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti (vis kilde)
Sideversjonen fra 11. okt. 2011 kl. 06:12
, 11. okt. 2011Redigering
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Referanser, fjerning av mellomtittel) |
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Redigering) |
||
| Linje 63: | Linje 63: | ||
Allerede på Arbeiderpartiets landsmøte i 1915 fikk de revolusjonære retningene tre av sine fremste talsmenn inn i partiledelsen: Kyrre Grepp i sentralstyret, Martin Tranmæl og [[Olav Scheflo]] (1883-1943) i landsstyret. Scheflo – som opprinnelig kom fra [[Steinkjer]] i [[Nord-Trøndelag]] – var redaktør for partiavisa [[Arbeidet]] i [[Bergen]]. Den reformistiske fløyen dominerte likevel sentralstyret i åra fram mot Den russiske revolusjon. Landsmøtet i mars-april 1918 innledet imidlertid et skifte. Tidlig ble det klart at den nye retning hadde flertall. Dyrtidssituasjonen var det viktigste spørsmål som ble tatt opp. To forslag til resolusjon forelå. Fra den revolusjonære siden forelå et forslag som ble innledet på følgende måte: {{sitat|Som et revolusjonært klassekampparti kan socialdemokratiet ikke anerkjenne de besiddende klassers rett til økonomisk undertrykkelse av arbeiderklassen, selv om denne utbytning støtter sig til et flertall av folkerepresentasjonen. Det norske Arbeiderparti må derfor forbeholde sig retten til å anvende revolusjonær masseaksjon i kampen for arbeiderklassens frigjørelse …<ref>Sitert etter Fostervoll 1969: s. 46.</ref>}} Det er interessant å merke seg at også de revolusjonære oppfattet seg som sosialdemokrater så seint som i 1918, i det minste på det retoriske plan. Mot denne tilrådinga fremmet reformistene i den gamle retning et forslag som begynte slik: {{sitat|Den socialistiske samfundsordning bygger på folkeflertallet uttrykt gjennem en almindelig og like stemmerett for alle voksne kvinner og menn, gjennemført ved en rettferdig valgordning, således at folkeflertallet kommer til sin fulle rett i folkerepresentasjonen. Socialdemokratiet kan derfor ikke anerkjenne noget voldsdiktatur, verken fra overklassens eller arbeiderklassens side.<ref>Sitert etter Fostervoll 1969: s. 45.</ref>}} | Allerede på Arbeiderpartiets landsmøte i 1915 fikk de revolusjonære retningene tre av sine fremste talsmenn inn i partiledelsen: Kyrre Grepp i sentralstyret, Martin Tranmæl og [[Olav Scheflo]] (1883-1943) i landsstyret. Scheflo – som opprinnelig kom fra [[Steinkjer]] i [[Nord-Trøndelag]] – var redaktør for partiavisa [[Arbeidet]] i [[Bergen]]. Den reformistiske fløyen dominerte likevel sentralstyret i åra fram mot Den russiske revolusjon. Landsmøtet i mars-april 1918 innledet imidlertid et skifte. Tidlig ble det klart at den nye retning hadde flertall. Dyrtidssituasjonen var det viktigste spørsmål som ble tatt opp. To forslag til resolusjon forelå. Fra den revolusjonære siden forelå et forslag som ble innledet på følgende måte: {{sitat|Som et revolusjonært klassekampparti kan socialdemokratiet ikke anerkjenne de besiddende klassers rett til økonomisk undertrykkelse av arbeiderklassen, selv om denne utbytning støtter sig til et flertall av folkerepresentasjonen. Det norske Arbeiderparti må derfor forbeholde sig retten til å anvende revolusjonær masseaksjon i kampen for arbeiderklassens frigjørelse …<ref>Sitert etter Fostervoll 1969: s. 46.</ref>}} Det er interessant å merke seg at også de revolusjonære oppfattet seg som sosialdemokrater så seint som i 1918, i det minste på det retoriske plan. Mot denne tilrådinga fremmet reformistene i den gamle retning et forslag som begynte slik: {{sitat|Den socialistiske samfundsordning bygger på folkeflertallet uttrykt gjennem en almindelig og like stemmerett for alle voksne kvinner og menn, gjennemført ved en rettferdig valgordning, således at folkeflertallet kommer til sin fulle rett i folkerepresentasjonen. Socialdemokratiet kan derfor ikke anerkjenne noget voldsdiktatur, verken fra overklassens eller arbeiderklassens side.<ref>Sitert etter Fostervoll 1969: s. 45.</ref>}} | ||
Det var forslaget til den nye retning som ble vedtatt med overveldende flertall, 149 stemte for, 90 imot.<ref>Fostervoll 1969: s. 47.</ref> Dermed var styrkeforholdet i partiet endret: «Gammelsosialistene» eller «høyresosialistene», som den reformistiske retningen ble kalt av sine motstandere, var nå blitt opposisjonsgruppe. Snart meldte spørsmålet seg om hvordan opposisjonen skulle forholde seg til den revolusjonære flertallslinjen. Skulle mindretallet ta konsekvensen av nederlaget i dette viktige prinsippspørsmålet, bryte ut og danne et eget parti? Eller skulle en prøve å vinne tilbake flertallet i partiet? Begge alternativer ble allerede på dette tidspunkt diskutert, ifølge Kaare Fostervoll.<ref>Fostervoll 1969: s. 47f.</ref> Det siste ble valgt – i alle fall i første omgang. Stortingsvalget samme høst virket som en samlende faktor. Det samme gjorde hensynet til fagbevegelsen, som et halvt år tidligere hadde avvist de sentrale postene i det revolusjonære programmet, generalstreik, militærstreik, arbeider- og soldatråd. Uroen i partiet slo imidlertid ut på velgeroppslutning samme år, og Arbeiderpartiet gikk tilbake fra 32 prosent til 30,6 og mistet ett stortingsmandat (fra 19 til 18). | |||
=== Reformistene organiserer seg innenfor DNA === | === Reformistene organiserer seg innenfor DNA === | ||