Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti: Forskjell mellom sideversjoner

Det var så sent som under første verdenskrig at «Sosialdemokrati» ble en nærmest eksklusiv betegnelse på den reformistiske retningen innenfor sosialismen. Reformismen i seg selv er imidlertid betydelig eldre. Likevel har det stått strid om hvorvidt den reformistiske retningen kan sies å representere en selvstendig tankeretning eller ikke. På den ene siden har det vært hevdet – særlig fra marxistisk hold – at den sosialdemokratiske idétradisjonen er en uselvstendig tankeretning, som primært representerer en utvannet utgave av marxistisk tankegods. På den annen side har det vært argumentert – ikke minst fra sosialdemokratiske tenkere – at reformismen er en kontinuerlig og selvstendig tankeretning som går tilbake til 1860-åra.<ref>Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 42.</ref> Tilhengere av den sistnevnte analysen har gjerne pekt på den tyske sosialisten Ferdinand Lassalle (1825-1864) som den sosialdemokratiske reformismens grunnleggende tenker.  I likhet med Marx var Lassalle sterkt påvirket av Hegel, men i motsetning til Marx frigjorde ikke Lassalle seg i samme utstrekning fra Hegels tenkning. Dette kommer særlig tydelig fram i hans statsteori, ifølge Jon Elster.<ref>Elster, Jon: «Lassalle, Ferdinand», artikkel i ''PaxLeksikon'', bind 4, 1980: s. 124f.</ref> I samsvar med Hegel , men i motsetning til Marx, hevdet Lassalle at staten var et redskap for utvikling av menneskeheten, en betingelse for frihet, ikke en hindring for frihet. På det praktisk-politiske plan innebar dette at Lassalle gikk inn for å bruke det eksisterende statsapparatet for å innføre sosialismen. På dette punktet sto han i klar opposisjon til Marx, som mente man måtte knuse den kapitalistiske staten for å kunne bygge det sosialistiske samfunn. En annen viktig forskjell mellom Lassalle og Marx, igjen ifølge sosialdemokratisk orienterte forskere, var forholdet til demokratiet som styreform.  Marx hevdet at det var nødvendig å etablere et diktatur som kunne lede an i overgangen til et sosialistisk samfunn. Lasalle derimot mente at veien til et sosialistisk samfunn gikk gjennom en demokratisering av det eksisterende samfunn.<ref>Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 37.</ref>

=== Gothaprogrammet og Den Andre Internasjonale ===

Allerede på Arbeiderpartiets landsmøte i 1915 fikk de revolusjonære retningene tre av sine fremste talsmenn inn i partiledelsen: Kyrre Grepp i sentralstyret, Martin Tranmæl og [[Olav Scheflo]] (1883-1943) i landsstyret.  Scheflo – som opprinnelig kom fra [[Steinkjer]] i [[Nord-Trøndelag]] – var redaktør for partiavisa [[Arbeidet]] i [[Bergen]]. Den reformistiske fløyen dominerte likevel sentralstyret i åra fram mot Den russiske revolusjon. Landsmøtet i mars-april 1918 innledet imidlertid et skifte. Tidlig ble det klart at den nye retning hadde flertall. Dyrtidssituasjonen var det viktigste spørsmål som ble tatt opp. To forslag til resolusjon forelå. Fra den revolusjonære siden forelå et forslag som ble innledet på følgende måte: {{sitat|Som et revolusjonært klassekampparti kan socialdemokratiet ikke anerkjenne de besiddende klassers rett til økonomisk undertrykkelse av arbeiderklassen, selv om denne utbytning støtter sig til et flertall av folkerepresentasjonen. Det norske Arbeiderparti må derfor forbeholde sig retten til å anvende revolusjonær masseaksjon i kampen for arbeiderklassens frigjørelse …<ref>Sitert etter Fostervoll 1969: s. 46.</ref>}} Det er interessant å merke seg at også de revolusjonære oppfattet seg som sosialdemokrater så seint som i 1918, i det minste på det retoriske plan. Mot denne tilrådinga fremmet reformistene i den gamle retning et forslag som begynte slik: {{sitat|Den socialistiske samfundsordning bygger på folkeflertallet uttrykt gjennem en almindelig og like stemmerett for alle voksne kvinner og menn, gjennemført ved en rettferdig valgordning, således at folkeflertallet kommer til sin fulle rett i folkerepresentasjonen. Socialdemokratiet kan derfor ikke anerkjenne noget voldsdiktatur, verken fra overklassens eller arbeiderklassens side.<ref>Sitert etter Fostervoll 1969: s. 45.</ref>}}

=== Rollene byttes om: Reformistene blir opposisjonsgruppe ===

Stortingsvalget i 1924 ble en styrkeprøve mellom tre arbeiderpartier, etter at den marxist-leninistiske fløyen i 1923 brøt ut av partiet i protest mot at den syndikalistiske tranmælretningen fikk flertall for ei linje som reserverte partiet mot mye av innholdet i Moskvatesene. Sosialdemokratene fikk igjen valgt 8 representanter. De tapte riktignok mandatet i Troms, men tok et nytt i Vestfoldbyene. Tendensen fra kommunevalget holdt seg: Partiet gjorde det godt, der de allerede hadde et godt tak på partiapparat og velgere, men tapte ytterligere terreng der de i utgangspunktet var svakt stilt. Kommunevalget i 1925 viste nye framgang for NSA. Dette ble dette det siste valget for partiet.<ref>Fostervoll 1969: s. 107f.</ref>

== Sammenslåing ==

*Sejersted, Francis: ''Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre'', Pax forlag 2005.

*Zachariassen, Aksel: ''På forpost. Oslo Arbeidersamfund 100 år, 1864-1964'', Oslo Arbeidersamfun 1964.

== Referanser ==