Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti: Forskjell mellom sideversjoner

Ordet sosialdemokrati er historisk sett flertydig.<ref>Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 16f.</ref> Det betegnet opprinnelig den politiske målsetningen til den sosialistiske bevegelsen under februarrevolusjonen i 1848. Denne bevegelsen var i stor grad forankret i byenes småborgerskap. Innenfor den løst sammensatte bevegelsen ble uttrykket «sosialt» demokrati anvendt i opposisjon til «politisk» demokrati.<ref>Kjeldstadli, Knut: «Sosialdemokrati», artikkel i ''PaxLeksikon'', bind 6, 1981: s. 8.</ref> Mens det siste uttrykket knyttet demokratisering til stemmerettsutvidelse, så betegnet det første også demokratisering i betydningen omfordeling av samfunnets verdier. Seinere – da den organiserte sosialistiske arbeiderbevegelsen tok fastere form i løpet av 1870-åra – ble sosialdemokrati en fellesbetegnelse på alle partier og alle retninger innenfor bevegelsen som kjempet for en politisk omdanning av samfunnet; også eksempelvis de russiske bolsjevikene kalte seg sosialdemokrater - så lenge som til og med revolusjonen i 1917.<ref>Kjeldstadli, Knut: «Sosialdemokrati», artikkel i ''PaxLeksikon'', bind 6, 1981: s. 9.</ref> Uttrykket favnet altså svært vidt, og var primært en betegnelse som distanserte en organisasjon eller et parti fra syndikalistisk tenkning og praksis, som ikke la vekt på endring gjennom politiske, men økonomiske kampmidler. Det var først etter 1917, eller i alle fall etter at splittelsen innenfor arbeiderbevegelsen ble åpen under den første verdenskrig, at termen «sosialdemokrati» fikk en mer avgrenset betydning og kom til å betegne den reformistiske sosialismen i opposisjon til den kommunistiske.<ref>Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 49f.</ref>

=== Den reformistiske sosialismens idétradisjon ===

Antisosialistlovene i Tyskland sto vad lag til 1890. Da SPD igjen ble legalisert, økte avstanden mellom fløyene i partiet på nytt. De ble også ideologisk tydeligere i åra fra slutten av 1800-tallet og fram til første verdenskrig. En av reformismens fremste tenkere i perioden etter Ferdinand Lassalle var Eduard Bernstein (1850-1932), som formulerte en rekke teser mot den kommunistiske revolusjonsstrategi.<ref>Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 43f., Elster, Jon: Bernstein, Eduard, artikkel i PaxLeksikon, bind 1, 1978: s. 361.</ref> Innholdet i tesene kan oppsummeres i følgende punkter: Den kommunistiske revolusjonen er umulig, fordi kapitalismen har overkommet sine indre kriser; den er i tillegg uønsket, fordi vold og diktatur ikke er akseptable midler; og endelig er den unødvendig, fordi det finnes alternative veier til sosialismen. Gjennom reformer var det mulig å omforme det kapitalistiske samfunnet gradvis til sosialistisk samfunn. Reformene hadde både et kortsiktig mål, nemlig å bedre forholdene for arbeiderklassen innenfor det kapitalistiske samfunn, og et langsiktig – å bryte ned kapitalens og privateiendommens makt. Summen av reformene skulle bli sosialisme.

== Den reformistiske tradisjonen i Norge ==

Arbeiderpartiets landsmøte i 1919 vedtok å melde partiet inn i Komintern. De mer kontroversielle sakene som å bryte med parlamentarismen, innføre rådsrepublikken og proletariatets diktatur ble utsatt. Men tendensen var klar: Den revolusjonære linja sto foran et avgjørende gjennombrudd. Både den syndikalistiske tranmælfløyen og den marxist-leninistiske fløyen betegnet seg sjøl som kommunister. Opposisjonen organiserte seg også sterkere i løpet av landsmøtet. Det ble dannet en aksjonsgruppe som tok navnet Den sosialdemokratiske opposisjon. Gruppa valgte også et styre med stortingsmann Anders Buen – som opprinnelig var fra [[Gransherad]] i [[Telemark]], men representerte [[Trondheim]] på Stortinget – som formann. [[Anders Øie]] var sekretær. For øvrig satt Michael Puntervold fra [[Narvik]], [[Carl Severin Bentzen]] (1882- 1956) fra [[Hønefoss]] og [[Martha Tynæs]], som opprinnelig var fra [[Flora]] i [[Sogn og Fjordane]], men på dette tidspunkt bodde i [[Kristiania]].