Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti: Forskjell mellom sideversjoner

Antisosialistlovene i Tyskland sto vad lag til 1890. Da SPD igjen ble legalisert, økte avstanden mellom fløyene i partiet på nytt. De ble også ideologisk tydeligere i åra fra slutten av 1800-tallet og fram til første verdenskrig. En av reformismens fremste tenkere i perioden etter Ferdinand Lassalle var Eduard Bernstein (1850-1932), som formulerte en rekke teser mot den kommunistiske revolusjonsstrategi.<ref>Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 43f., Elster, Jon: «Bernstein, Eduard», artikkel i PaxLeksikon, bind 1, 1978: s. 361.</ref> Innholdet i tesene kan oppsummeres i følgende punkter: Den kommunistiske revolusjonen er umulig, fordi kapitalismen har overkommet sine indre kriser; den er i tillegg uønsket, fordi vold og diktatur ikke er akseptable midler; og endelig er den unødvendig, fordi det finnes alternative veier til sosialismen. Gjennom reformer var det mulig å omforme det kapitalistiske samfunnet gradvis til sosialistisk samfunn. Reformene hadde både et kortsiktig mål, nemlig å bedre forholdene for arbeiderklassen innenfor det kapitalistiske samfunn, og et langsiktig – å bryte ned kapitalens og privateiendommens makt. Summen av reformene skulle bli sosialisme.

== Den reformistiske tradisjonen i Norge ==

=== Gothaprogrammet og Det norske Arbeiderparti ===

I Norge var det først i løpet av 1880-åra at det ble etablert organisasjoner som kalte seg sosialistiske. En av de første var [[Den socialdemokratiske forening]], som ble stiftet i Kristiania i 1885. Den viktigste initiativtakeren bak stiftelsen var typografen [[Christian Holtermann Knudsen]] (1845-1929), opprinnelig fra Bergen, som i åra fram århundreskiftet framsto som den sentrale personlighet innenfor arbeiderbevegelsen i hovedstaden. En annen viktig aktør var børstebinderen og sigarmakeren [[Carl Jeppesen]] (1858-1930), født i København, som samarbeidet nært med Holtermann Knudsen og ble foreningens formann i 1886. Foreningens første program var nærmest en oversettelse av noen hovedpunkter fra det tyske Gotha-programmet. To viktige punkter var kravet om allmenn stemmerett, og at økonomien skulle styres av demokratisk valgte organer. En lignende forening ble også dannet i Bergen omtrent på samme tid, med den fargerike og nærmest kosmopolitiske danske snekkeren [[Sophus Pihl]] (1840-1888) som drivende kraft. Også den bergenske foreningen baserte sitt arbeid på Gotha-programmet. Og da foreningene i Kristiania og Bergen, sammen med Arbeidernes Understøttelsesforening i Kristiansand, tre fagforeninger i Kristiania og tre Samholdsforeninger i Arendal etablerte Det forenede norske Arbeiderparti (senere [[Det norske Arbeiderparti]]) i 1887, var også Gotha-programmet en vesentlig inspirasjonskilde.  

=== Indre spenninger i DNA ===

Akkurat som det dominerende tyske sosialdemokratiet søkte også det norske i begynnelsen å samle hele bredden av foreninger og synspunkter innenfor arbeiderbevegelsen. Dermed inkorporerte partiet også de samme spenningene som gjorde seg gjeldende i Tyskland: Spenningen mellom den reformistiske retningen og den revolusjonære. Men både tidligere og tydeligere enn i Tyskland ble den reformistiske linjen dominerende. Allerede i 1890-åra gikk partiet positivt inn for å drive parlamentarisk arbeid, både i stat og kommune. Etter en viss indre brytning gikk partiet også inn for samarbeid med Venstre, for eksempel i unionsspørsmålet. Nettopp striden om unionen og valg av statsforfatning i 1905 viste imidlertid at det fantes underliggende spenninger i partiet, som delvis avspeilte regionale forskjeller i tenkning og handling. Bergenspartiet – som siden Pihls dager hadde en mer marxistisk orientering – advarte mot å kaste partiet inn i en strid for et program som [[Venstre]] og [[Høyre]] kjempet om, og som i ideologisk forstand ville være et brudd med den internasjonale solidariteten. Enten statsformen var konge eller republikk, ville makten ligge hos overklassen. Sosialistene måtte samle seg til strid om de økonomiske kravene.