Normalplanen for landsfolkeskolen av 1922: Forskjell mellom sideversjoner

Men nettopp skoledirektøren i det nordligste Norge måtte tåle sterk kritikk fra den tids mest markante samepolitiske talsmann; Anders Larsen: «[H]an (Skoledirektør Thomassen) har indlagt sig stor fortjeneste ved sit arbeide for oprettelse av internater. Men hans holdning i fornorskningsspørsmaalene har ikke funnet udelt tilslutning». [[Bernt Thomassen]] ble handplukket til stillingen som skoledirektør i Finnmark. Finnmark var det første amtet som fikk en slik stilling, som ellers fulgte stiftets geografiske inndeling. Han fungerte da også – tydeligvis til myndighetenes tilfredshet, og ble den direkte foranledning til at opplæringstilbudet i samisk og finsk ble stanset ved lærerskolen i [[Tromsø]]. Lærer [[Isak Saba]] fra [[Nesseby]], som ble den første samiske stortingsrepresentant, sammenlignet Thomassen med mannen tsaren hadde utsett til å russifisere [[Finland]], og kalte ham derfor Bobrikoff. Og Larsen fortsetter med en utdyping av hvordan samisk ungdom har tatt skade på sin sjel i den tidligere og pågående fornorskningsprosessen: Ungdommen kom litt etter litt til å ringeakte sitt eget morsmål, og konsekvensen av denne ringeakt ble ofte til forakt for eget språk og herkomst. Slik vendte sjøsamen Anders Larsen det fjerde bud – mot norske myndigheter som altså indirekte ble skyld i at barna ikke hedret sin far og sin mor.  

Folkeskoleloven av 1889 gjennomgikk raske endringer. I løpet av den første tiårsperioden, kom det ikke mindre enn fem tilleggslover som forandra elleve paragrafer i landskoleloven. [[Nils Christian Egede Hertzberg]] (1827-1911) som hadde vært både kirkestatsråd og ekspedisjonssjef i departementet, mente at 1889-lovene led av mange og store mangler. For å bøte på dette hadde det så godt som hvert år kommet tilleggslover som absolutt hadde vist seg å være nødvendige.