Norsk folkepsykologi (1899): Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
 
(23 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
'''[[Norsk folkepsykologi (1899)|Norsk folkepsykologi : med politisk kart over Skandinavien]]''' ble skrevet av geolog [[Andreas Martin Hansen (1857–1932)]] i 1899. Boken tar blant annet utgangspunkt i Norge på slutten av 1800-tallet og den politiske striden etter bruddet med Danmark, hvor det ble viktig å finne ut hva som blant annet karakteristiske og skilte den "norske folkesjelen" fra andre europeiske land. Hansens bok tar blant annet utgangspunkt i en geografisk studie av norske folkegrupper og hvor Hansen hevdet at disse folkegruppenes fysiske og geografiske lokasjon var av sentral betydning for disse menneskenes mentale og åndelige karakteristikker og egenskaper.   
'''[[Norsk folkepsykologi (1899)|Norsk folkepsykologi : med politisk kart over Skandinavien]]''' ble skrevet av geolog [[Andreas Martin Hansen (1857–1932)]] og utgitt i 1899. Boken tar blant annet utgangspunkt i Norge på slutten av 1800-tallet og den politiske striden i landet etter bruddet med Danmark. Etter århundrer under Danmark ble det i Norge viktig å finne ut hva som kjennetegnet og var det karakteristiske ved "den nye norske folkesjelen", og derfor finne ut hva som gjorde at Norge skilte seg ut fra andre europeiske land.   


''Norsk folkepsykologi'' må først og fremst settes inn i en historisk sammenheng med at man utover 1800-tallet i Norge, etter århundre under Danmark, nå ønsket å markere ny selvstendighet og uavhengighet. Debattene omkring "den norske folkesjelen" kan derfor på måter forståes som en slags nasjonal frihetskamp hvor man ønsket å markere et skille til nabolandene og resten av Europa. For å finne ut hva Hansen mente var det karakteristiske med  "den nye norske folkesjelen" benyttet Hansen flittig en ny populær metode som vokste frem utover 1800-tallet og som ble omtalt som blant annet ''frenologien''.<ref>Kyllingstad, Kortskaller og Langskaller</ref> Frenologien kan tolkes som en slags metode hvor man blant annet forsto menneskets psyke ut ifra dere ytre påvirkningene og omstendighetene en person var omgitt av. Gjennom frenologien hevdet man for eksempel at de ytre omstendighetene var av sentral påvirkning for de åndelige og sjelelig evnene til visse folkegrupper. For eksempel mente man at et menneskets størrelse på hode og skalle var av betydning, og hvor en person som hadde mindre skalle ble ansett for å være mindre intelligent, enn en person med større hode og panne. Dette hadde en sammenheng med at man for eksempel trodde at et menneskets åndelig og mentale evner var lokalisert i hjernens fremste del og da gjerne satt i pannen. En person med større panne ble derfor forstått som å være mer intelligent enn en person med mindre panne og skalle.  
I ''Norsk folkepsykologi'' tar Hansen blant annet utgangspunkt i en geografisk studie av norske folkegrupper. Her mente Hansen blant annet at folkegruppenes fysiske og geografiske lokasjon var av sentral betydning for disse menneskenes mentale egenskaper og åndelige karakteristikker. Hansens verk kan kanskje først og fremst settes i sammenheng med at Norge utover på 1800-tallet ønsket å markere ny selvstendighet og uavhengighet til resten av Europa, og hvor debatten om "den nye norske folkesjelen" derfor på mange måter kan sees som en slags nasjonal frihetskamp.  


=== '''Forfatter og prosjekt''' ===
==== '''Forfatter og prosjekt''' ====
Hansen fant ut gjennom sin geografiske studie at det eksisterte grovt sett to type nordmenn som han kalte, ''Nor'' og ''Gor.'' Den første mennesketypen ''Nor'' ble forstått som overlegen den andre mennesketypen ''Gor.'' ''Nor'' ble definert som langskaller og sett på som en slags kulturideal og som urbane, konkurransedyktige og fremadstormende mennesker. ''Gor'' ble derimot karakterisert som kortskaller og sett på som mindre intelligente enn langskallene ettersom de ofte var mindre av vekst, hadde mørkere hår og mørkere øyne. De ble ofte sett på som mer mistroiske, mistenksomme og sjalue. Ifølge Hansen var kortskallene en slags trelleaktig skapning og ble forstått som å være motløse, feige og redde. De ville heller ofte snakke om krigen, enn å delta i selve krigen, og dette ble sett på som et svakhetstegn. Kortskallene og trellene var ofte smigrende skapninger, men var ofte overtroiske, løgnaktige og late mennesker. Kortskallene var også dessuten depressive skapninger og dette kunne man skjønne ut ifra den moll-pregede og dystre musikken de lyttet til. Langskallenes, var derimot, født mer krigerske, modige, tapre, uavhengige enn kortskallene og dette kunne man forstå ut ifra deres moderne kvinnesyn ettersom de hadde en helt annen respekt og lydighet overfor det kvinnelig kjønn. På grunnlag av denne moderne forståelse av kjønn og kvinner var de derfor av germansk opprinnelse og hadde derfor generelt er mer positivt og optimistisk syn på livet. Dette kunne karakteriserer og forstås ut i fra den ofte lystige og dur-aktige musikken de ofte lyttet til. Langskallene var derfor ofte mer energipreget og rolig i sinnsstemning enn kortskallene.  <references group="Hansen, Norsk folkepsykologi, 36" />
For å finne ut hva som var det karakteristiske ved denne "nye norske folkesjelen", benyttet Hansen blant annet en ny populær vitenskapelig metode som vokste frem på slutten av 1800-tallet, og som populært ble kalt for ''frenologien''. Frenologien kan forståes som en slags pseudovitenskapelig metode hvor man mente at et menneskets karakteristika og psyke skulle kunne forståes ut ifra deres ytre fysiske og geografiske omstendigheter. Tilhengere av frenologien mente for eksempel at de ytre omstendighetene var av sentral påvirkning for og på de åndelige og sjelelig egenskaper til bestemte folkegrupper. For eksempel mente man at størrelsen på hode og skalle var av sentral betydning. En person som hadde mindre hode og skalle, ble ansett for å være mindre intelligent enn en person med større skalle og hode. Dette hadde sammenheng med at man trodde at menneskets åndelige og mentale kapasitet og evner var lokalisert og tilknyttet hjernens fremste del, og da gjerne satt i pannen. En person med større panne ble derfor ansett for å være mer intelligent enn en person med mindre panne og skalle.
 
Hansen kom i ''Norsk folkepsykologi'' frem til følgende konklusjon: Norge bestod av to typer folkegrupper, ''Nor'' og ''Gor.'' Navnene ''Nor'' og ''Gor'' hentet Hansen blant annet fra et Eddadikt. Den første folkegruppen, ''Nor,'' omtalte Hansen som langskallene og som klart overlegne den andre menneskegruppen. I følge Hansen bodde langskallene som oftest i innlandet av Norge. De hadde ofte større hoder og lengre panne enn den andre folkegruppen. Langskallene var, i følge Hansen, av nyere europeisk og germansk avstamning, ettersom de ofte var høyere, lysere i huden, hadde blå øyne og blondere hår enn den andre gruppen. Langskallene var derfor naturlig urbane, konkurransedyktige og fremadstormende mennesker, i motsetningen til den andre gruppen. Den andre folkegruppen, ''Gor'', ble derimot omtalt som kortskallene, ettersom disse menneskene ofte hadde mindre hoder og mindre skaller enn langskallene. Hansen mente at disse menneskene var av eldre asiatisk avstamning, nærmere bestemt fra Mongolia, og at de var kjennetegnet ved at de ofte var lavere av vekst, hadde mørkere hår og mørke øyne. Kortskallene hadde derfor, mente Hansen, helt andre åndelig og sjelelig karakteristika enn langskallene. Kortskallene var ofte mer mistroiske, mistenksomme og sjalu enn langskallene. Dessuten var de motløse, feige og redde og "ville heller ofte snakke om krigen, enn å delta i krigen". Kortskallene hadde også positive egenskaper, og kunne ofte oppleves som sjarmerende og smigrende skapninger, men ofte var de også overtroiske, løgnaktige og late, mente Hansen. Langskallene var derimot krigerske, modige, tapre, uavhengige skapninger, og dette kunne man forstå ut ifra langskallenes moderne livssyn, spesielt når det kom til kvinnesyn. Langskallene hadde, mente Hansen, en helt annen respekt og lydighet overfor det kvinnelig kjønn.   <references group="Hansen, Norsk folkepsykologi, 36" />


==Kilder==
==Kilder==
*Hansen, Andr. M.: ''Norsk folkepsykologi''. Utg. Dybwad. Kristiania. 1899. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2009051303005}}.
*Hansen, Andreas Martin Hansen. ''Norsk folkepsykologi''. Utg. Dybwad. Kristiania. 1899. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2009051303005}}.
 
*Kyllingstad, Jon Røyne. Kortskaller og langskaller. Utg. Scandinavian Academic Press. 2004. https://www.nb.no/items/f5221db3bfde997542f41cbc5fd7482f?searchText=kortskaller%20og%20langskaller
[[Kategori:Geografi]]
[[Kategori:Psykologi]]
[[Kategori:Psykologi]]
[[Kategori:Naturvitenskap]]
[[Kategori:Bokomtaler]]
[[Kategori:1899]]
[[Kategori:1899]]
[[Kategori:Litteratur]]
<references group="Kyllingstad, Jon Røyne. Kortskaller og langskaller, 2004" />
[[Kategori:Bøker]]
{{bm}}

Nåværende revisjon fra 13. mar. 2024 kl. 09:14

Norsk folkepsykologi : med politisk kart over Skandinavien ble skrevet av geolog Andreas Martin Hansen (1857–1932) og utgitt i 1899. Boken tar blant annet utgangspunkt i Norge på slutten av 1800-tallet og den politiske striden i landet etter bruddet med Danmark. Etter århundrer under Danmark ble det i Norge viktig å finne ut hva som kjennetegnet og var det karakteristiske ved "den nye norske folkesjelen", og derfor finne ut hva som gjorde at Norge skilte seg ut fra andre europeiske land.

I Norsk folkepsykologi tar Hansen blant annet utgangspunkt i en geografisk studie av norske folkegrupper. Her mente Hansen blant annet at folkegruppenes fysiske og geografiske lokasjon var av sentral betydning for disse menneskenes mentale egenskaper og åndelige karakteristikker. Hansens verk kan kanskje først og fremst settes i sammenheng med at Norge utover på 1800-tallet ønsket å markere ny selvstendighet og uavhengighet til resten av Europa, og hvor debatten om "den nye norske folkesjelen" derfor på mange måter kan sees som en slags nasjonal frihetskamp.

Forfatter og prosjekt

For å finne ut hva som var det karakteristiske ved denne "nye norske folkesjelen", benyttet Hansen blant annet en ny populær vitenskapelig metode som vokste frem på slutten av 1800-tallet, og som populært ble kalt for frenologien. Frenologien kan forståes som en slags pseudovitenskapelig metode hvor man mente at et menneskets karakteristika og psyke skulle kunne forståes ut ifra deres ytre fysiske og geografiske omstendigheter. Tilhengere av frenologien mente for eksempel at de ytre omstendighetene var av sentral påvirkning for og på de åndelige og sjelelig egenskaper til bestemte folkegrupper. For eksempel mente man at størrelsen på hode og skalle var av sentral betydning. En person som hadde mindre hode og skalle, ble ansett for å være mindre intelligent enn en person med større skalle og hode. Dette hadde sammenheng med at man trodde at menneskets åndelige og mentale kapasitet og evner var lokalisert og tilknyttet hjernens fremste del, og da gjerne satt i pannen. En person med større panne ble derfor ansett for å være mer intelligent enn en person med mindre panne og skalle.

Hansen kom i Norsk folkepsykologi frem til følgende konklusjon: Norge bestod av to typer folkegrupper, Nor og Gor. Navnene Nor og Gor hentet Hansen blant annet fra et Eddadikt. Den første folkegruppen, Nor, omtalte Hansen som langskallene og som klart overlegne den andre menneskegruppen. I følge Hansen bodde langskallene som oftest i innlandet av Norge. De hadde ofte større hoder og lengre panne enn den andre folkegruppen. Langskallene var, i følge Hansen, av nyere europeisk og germansk avstamning, ettersom de ofte var høyere, lysere i huden, hadde blå øyne og blondere hår enn den andre gruppen. Langskallene var derfor naturlig urbane, konkurransedyktige og fremadstormende mennesker, i motsetningen til den andre gruppen. Den andre folkegruppen, Gor, ble derimot omtalt som kortskallene, ettersom disse menneskene ofte hadde mindre hoder og mindre skaller enn langskallene. Hansen mente at disse menneskene var av eldre asiatisk avstamning, nærmere bestemt fra Mongolia, og at de var kjennetegnet ved at de ofte var lavere av vekst, hadde mørkere hår og mørke øyne. Kortskallene hadde derfor, mente Hansen, helt andre åndelig og sjelelig karakteristika enn langskallene. Kortskallene var ofte mer mistroiske, mistenksomme og sjalu enn langskallene. Dessuten var de motløse, feige og redde og "ville heller ofte snakke om krigen, enn å delta i krigen". Kortskallene hadde også positive egenskaper, og kunne ofte oppleves som sjarmerende og smigrende skapninger, men ofte var de også overtroiske, løgnaktige og late, mente Hansen. Langskallene var derimot krigerske, modige, tapre, uavhengige skapninger, og dette kunne man forstå ut ifra langskallenes moderne livssyn, spesielt når det kom til kvinnesyn. Langskallene hadde, mente Hansen, en helt annen respekt og lydighet overfor det kvinnelig kjønn.

Kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Norsk_folkepsykologi_(1899)&oldid=2135302»