323 355
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
(Ny side: '''Norske Intelligenz-Seddeler''' var den første ordinære og regelmessige avisa i Norge. Den ble utgitt i Christiania, og første utgave kom den 25. mai 1763. Redaktør og...) |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 3: | Linje 3: | ||
Schwach hadde fått løyve til å opprette et boktrykkeri i Christiania i 1758. Han begynte å legge planer for å gi ut ei avis, men da trengte han kongelig privilegium. Danmark hadde fått sin første avis allerede i 1634, og Sverige i 1645, så det var på høy tid med ei norsk avis. I stedet for å gå gjennom en lang prosess med å få privilegium, valgte Schwach å utnytte et smutthull. Det var nemlig praktisk talt umulig for ham å få privilegiet; et av kriteriene var at man måtte holde til i [[København]] slik at sensuren kunne holde øye med hva som ble skrevet før avisa ble sendt ut. Å kjempe seg til en dispensasjon fra dette kravet ville være vanskelig og tidkrevende. Det var bare nyheter og politisk stoff som krevde privilegium, og ved å la avisa inneholde bare annonser, økonomisk stoff og religiøse betraktninger kunne han bruke sitt trykkeprivilegium. Avisa hadde i utgangspunktet bare fire sider i lite format, og to av disse var forbeholdt annonser. Nå var strengt tatt annonser også underlagt krav om privilegium, men dette brøt Schwach, og han slapp unna med det. | Schwach hadde fått løyve til å opprette et boktrykkeri i Christiania i 1758. Han begynte å legge planer for å gi ut ei avis, men da trengte han kongelig privilegium. Danmark hadde fått sin første avis allerede i 1634, og Sverige i 1645, så det var på høy tid med ei norsk avis. I stedet for å gå gjennom en lang prosess med å få privilegium, valgte Schwach å utnytte et smutthull. Det var nemlig praktisk talt umulig for ham å få privilegiet; et av kriteriene var at man måtte holde til i [[København]] slik at sensuren kunne holde øye med hva som ble skrevet før avisa ble sendt ut. Å kjempe seg til en dispensasjon fra dette kravet ville være vanskelig og tidkrevende. Det var bare nyheter og politisk stoff som krevde privilegium, og ved å la avisa inneholde bare annonser, økonomisk stoff og religiøse betraktninger kunne han bruke sitt trykkeprivilegium. Avisa hadde i utgangspunktet bare fire sider i lite format, og to av disse var forbeholdt annonser. Nå var strengt tatt annonser også underlagt krav om privilegium, men dette brøt Schwach, og han slapp unna med det. | ||
For å klare å unngå reaksjoner fra myndighetene brukte Schwach sine kontakter, og en av de viktigste var etatsråd og tidligere magistratspresident [[ | For å klare å unngå reaksjoner fra myndighetene brukte Schwach sine kontakter, og en av de viktigste var etatsråd og tidligere magistratspresident [[Nicolai Feddersen]]. Han og hans kone [[Ditlevine Feddersen]] hadde investert i [[Jerusalem papirmølle]], så utgivelse av en avis som kjøpte papir derfra var gunstig for ham, og han brukte sine kontakter til å holde myndighetene på armlengdes avstand. Ditlevine Feddersen ble også bidragsyter til avisa. Schwach hadde ved å omgå privilegiekravet for både aviser og annonseorganer strukket strikken langt, og han var villig til å gå enda lenger ved å drive [[adressekontor]]. Først i 1768 ble det lov å opprette adressekontor i stiftsbyene – Bergen var et unntak, for der hadde [[Ole Brose]] fått privilegium i 1764. Adressekontorvirksomheten ble utført på den måten at mange annonser hadde med en formulering om at man kunne få mer informasjon på boktrykkeriet. | ||
I 1795 fikk ''Norske Intelligenz-Seddeler'' offisiell tillatelse til å sende med redusert porto. Fram til dette måtte han betale full brevporto for utenbys sendinger, ettersom regelverket beskytta de danske avisene som kunne sendes portofritt eller til sterkt redusert sats. Nå hadde nok Schwach klart å omgå dette også, mot en liten «avgift» var det mulig å få smugla med noen portofrie aviser i postsendingene. I 1805 ble retten til å sende portofritt utvida til å gjelde alle norske aviser. | I 1795 fikk ''Norske Intelligenz-Seddeler'' offisiell tillatelse til å sende med redusert porto. Fram til dette måtte han betale full brevporto for utenbys sendinger, ettersom regelverket beskytta de danske avisene som kunne sendes portofritt eller til sterkt redusert sats. Nå hadde nok Schwach klart å omgå dette også, mot en liten «avgift» var det mulig å få smugla med noen portofrie aviser i postsendingene. I 1805 ble retten til å sende portofritt utvida til å gjelde alle norske aviser. | ||