Norull: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|Nordlands Aktieuldspinderi.jpg|[[Nordlands Aktieuldspinderi]] på Gulstad i [[Melbu]] ble første brikke i det som langt seinere ble til Norull|M. Hals, [[Stokmarknes]]}}

Styret for [[Norull|Nordlands forenede Uldvarefabriker]] ble konstituert i Svolvær 29. april 1898.

== Melbu ==

Væreier og industrigründer [[Christian Frederiksen]]s firma var agent for [[Aalgaards Uldvarefabrik]] i [[Rogaland]], men fant at det ville være større lønnsomhet i å spinne ulla selv, i forhold til å sende råstoffet sørover for å få den tilbake ferdig-behandlet. Bønder og potensielle aksjonærer ble kontaktet, og i [[1892]] ble [[Nordlands Aktieuldspinderi]] opprettet på [[Melbu]]. Spinneriet ble en gedigen suksess. Ca. [[1896]]-[[1897]] ble det bestemt å bygge to nye fabrikker; en ved [[Bodø]] og den andre i [[Gausvik]] i  det som enda var [[Trondenes herred]]. Aksjer ble tegnet for ca. 300.000 og fredag 29. april 1898 fortalte [[Lofotposten]] at konstituerende generalforsamling ble avviklet i Svolvær samme dag. Aktieuldspinneriet på Gulstad i [[Hadsel kommune]] ble slått sammen med de to ny-anleggene til Nordlands forenede Uldvarefabriker (NUF). Lovene ble gjennomgått og vedtatt. Frederiksen redegjorde for sine overtakelser av tomter og fallrettigheter på Bertnes i Bodø så vel som i Gausvik. Disse overdro han – «uden Nogensomhelst personlig Fordel til Selskabet», som det heter i Lofotpostens referat 2. mai 1898. Fem styremedlemmer ble valgt: Chr. Frederiksen, Melbu, sakfører Kildal og lensmann Jæger fra Hadsel, handelsmann Gotaas på [[Sandtorg]] for Trondenes og ekspeditør Falch for Bodø. Her ser vi en av faktorene til at Frederiksen lyktes så godt med sine forehavender: Samarbeid med og bruk av lokale krefter.

== Harstad Uldvarefabrik ==

Fargeren [[John Fossum]], var kommet til Harstad fra [[Støren]] ca. [[1875]], ble gift i [[1884]] og ifølge [[Sigurd Simensen]] startet han sin ullvarefabrikk i [[1880]]-åra «(..) bak «Alstadgården og Graadahls gård» i [[Strandgata (Harstad)|Strandgata]]. Han drev virksomheten til han solgte til I.S. Aune og Hans Norgaard ved inngangen til [[1902]] og reiste sørover. Fabrikken ble igjen solgt, nå til Hans Næsgaard, som ifølge Simensen skal ha kjøpt tomta i [[Storgata (Harstad)|Storgaten]] 10-12 i [[1905]] og bebygd den «slik den står i dag». Simensen mente at det var Næsgaard som bygde det Harstad-folk kjente som «spinneriet» og «Norull-gården».  

Et moment som taler mot denne framstillingen er annonsene i [[Folkeviljen]] 19. november [[1918]] som forteller at [[Harstad Uldvarefabrik]] skulle ta ut ca. 1500 kubikkmeter stein fra tomta som da var heleid av NUF, og at «2 a 3000 læs sten kan erholdes frit oplæsset paa vor tomt».

Det kan selvfølgelig være en mulighet for at de 1500 kubikk kom fra en utvidelse av fabrikken mot [[Hans Egedes gate]], dette sagt fordi man allerede 27. juni [[1919]] kunngjorde at fabrikkutsalget til Gausvik Uldvarefabrik da var flyttet til Harstad Uldvarefabrik, og at det den gang neppe var mulig å bebygge Storgata 10-12 med «Spinneriet» på de sju måneder som var gått fra november til juni.

En større aksjeutvidelse i NUF med formål å overta alle aksjer i Harstad Uldvarefabrik ble blant annet kunngjort i Morgenbladet 14. april 1918, og der tegningsliste var lagt ut i [[Senjens Privatbank]] for Harstad sin del. Formelt ble så Harstad Uldvarefabrik inkorporert i NUF fra og med 1. januar 1919, kunngjort i [[Norsk Kunngjørelsestidende]] nr. 249 den 28. juli [[1920]]. «Nordlands forenede» var nå blitt til fire bedrifter: Nordlands Aktieuldspinderi, Melbu, Bertnes Uldvarefabrik, Valosen ved Bodø, Gausvik Uldvarefabrik og Harstad Uldvarefabrik.

Foran har vi sett at fabrikken i Gausvik var kommet i drift i løpet av år 1900. Driften her fulgte de samme bølger som utviklingen ellers skapte for næringa, helt til fabrikken brant ned i april [[1948]]. Da branntomta var rydda, forventet både styret og folket i Gausvik at en ny fabrikk ville reise seg. Det viste seg snart at slik skulle det ikke komme til å gå. Ett var at konjunkturene og forholdene innen denne form for tekstilindustri hadde gjennomgått en rivende utvikling med alt det innebar. Dessuten var Gausvik nå blitt «utenfor allfarvei». Tida gikk og intet skjedde.

== Forpostfektninger ==

Høsten 1948 foretok bransjerådet for tekstilindustrien en befaring av Gausvik-tomtene. Rådets rapport konkluderte med at maskiner og utstyr for øvrig var utdatert og nedslitt. Dertil var administrasjonen kostbar og lite effektiv. Det kunne imidlertid la seg forsvare å bygge nytt, med 30 vevstoler og tilpasset spinneri, for eksempel i Gausvik. Lokaliseringen burde styret få bestemme. Rapporten ble i store trekk godtatt av styret, som i [[1949]] hadde planene klare for å bygge opp igjen fabrikken i Gausvik. Herfra begynte problemene å tårne seg opp. Søknad med ubehandlede byråkratiske saksframlegg gikk fram og tilbake mellom styret i Melbu og [[Stortinget|Stortingskvartalet]]. Opprinnelige søknader ble redusert og bearbeidet, uten at det hadde synderlig virkning, verken på byråkratiet eller Stortinget. 26. juni [[1950]] ble saken lagt fram for «Tiltaksrådet» som anbefalte et statstilskott på 1 million og lån fra «Fondet for industrielle tiltak» på kr 250 000. Så kom firmaets siste søknad for seint til å kunne behandles i vårsesjonen 1950. Da en revidert planløsningssøknad nådde departementene i mars [[1952]], ble det blant annet argumentert med at egenkapitalen var for lav, slik at søknaden ble anbefalt med et 1. prioritetslån på 1.5 mill., et 2. prioritets lån på 2 mill., lån på 1,5 mill. fra «Fondet for nye industrielle tiltak mv.», samt et lån på 1 mill. mot pant i beholdninger, slik at dette sammen med egenkapitalen ville utgjøre 6,5 mill. I Statsråd på [[Slottet]] ble dette: St. prp. nr. 1, Tillegg nr. 35 (1951) behørig signert av [[Haakon VII]] 11. mai 1951. Så langt; alt vel!

== Byråkratisk politikk ==

I april 1953 tok saken en ny vending. Nå var det satt opp to alternative budsjett; for fabrikk i Gausvik og Kanebogen, like sør for Harstad sentrum. Alternativene var ikke veldig forskjellige. Gausvik-alternativet viste et kapitalbehov på ca. 7. 6 mill. mens Kanebogen krevde ca. 8.mill. Man ønsket å utvide aksjekapitalen fra «utenforstående» som at [[Norges Kjøtt- og Fleskesentral]] ble påregnet å tegne seg for 300 000. Det slo imidlertid ikke til. Og da styret beregnet 24 000 mindre i overskudd fra Kanebogen, skjønner vi at det fortsatt hadde fokus på Gausvik.  

25. januar hadde styret fortsatt ikke gjort endelig vedtak, men 27. januar fortalte avisa at det var gjort enstemmig vedtak om å bygge fabrikk på Hamnneset. 3. mars kom oppfølgeren med at «NFU-styret ser på ull-tomten».  Da hadde selskapet inngått avtale med Bachs verksted i [[Tore Hunds gate (Harstad)|Tore Hunds gate]] 5 om leie av kontor under byggeperioden.

== NORULL ==  

Da Norges Kjøtt- og Fleskesentral starta bygginga av ullvaskeriet i [[Havnegata (Harstad)|Havnegata]] 5 i november [[1954]], var det en klar anbefaling til Nordlands Forenede Uldvarefabriker om å bygge sin nye fabrikk vis a vis, og i januar [[1956]]; etter at de siste Hamnneshågene var sprengt bort, så man konturene av det som skulle bli den nye og moderne ullvarefabrikken i Havnegata 8, vis a vis ullvaskeriet. Alt kom under tak, også kontorfløyen i Havnegata 6, som vender mot [[Harstadhamn]]. 16. februar [[1957]] meldte Harstad Tidende at styret hadde budsjettert med 170 000 kroner for omfattende ominnredninger av Harstad Uldvarefabrik. Litt ut i mai 1957 meldte disponent [[Sigurd Riis]] at første ordre fra [[Sveits]] var mottatt. Fem tonn «tops» til en verdi av 100 000 var bestilt av et av [[Europa]]s mest velrenommerte kamgarnspinnerier. Riis fortalte og at Nordlands forenede hadde fått forespørsler om leveranser både til [[Tyskland]], [[England]] og [[Frankrike]] – og at et prøveparti var ekspedert til [[Danmark]]. Samme dag kunne Harstad Tidende også fortelle at nye vinduer og trapp opp til utsalget i Storgata ble langt mer publikumsvennlig enn den gamle fronten, som hadde vært i bakgården.

11. mai 1957 hadde avisa en reportasje over to og en halv side om fabrikkbygningen som både ble billigere enn antatt og dessuten var blitt et mønsteranlegg. Snart var man i full produksjon.

Høsten 1957 rapporterte NORULL at det ikke lot seg gjøre å etterkomme alle bestillingene som kom inn, men man søkte etter beste evne å fordele ordrene på «Nordlysgarn», «Lofotgarn» og «Ventugarn». Og i slutten av oktober ble det vist til store ordres på undertøy som var kommet fra Nord-[[Sverige]]. De måtte gå i to skift på den moderniserte Harstad Uldvarefabrik.

Det var ikke like populært med «ulldottene» som kom ut fra bedriftens kloakkanlegg. At ulla klebet seg på trosser og treverk var nå en ting, verre var det at den kom inn i kjølevannsystemet til båter som lå inne i Harstadhamn. Da sørget disponenten for å få bygge inn et filter til å samle opp ullrestene før de løp ut i havna.

== «Så går det nedad» ==

Nedgangen startet ved inngangen til [[1960]]-åra. Våren [[1965]] ble det berammet styremøte 19. mai fordi oppfølgeren til Utbyggingsfondet for Nord-Norge; [[Distriktenes utbyggingsfond]] (DUF), ville ha et «ekstraordinært møte for å behandle anmodningen om økonomisk hjelp til NUF som var på falittens rand. Krisa var reell nok. Underskuddet var nå 1,2 mill. og utbyggingsfondets underdirektør Jackbo fortalte at fondet ikke dekket underskudd. Kunne de 110 arbeidsplassene som sto i spill reddes? Direktør Riis uttalte at driften gikk som normalt, ingen var oppsagt, man avventet DUF-møtets resultat.

*[[Kristiansen, Gunnar E.]]: «En råvare til glede og gavn» i Harstad Tidende 22. desember [[2018]]

*Kristiansen, Gunnar E.: «Et nordnorsk industrieventyr (del II)» i Harstad Tidende 29. desember 2018

[[Kategori:Hadsel kommune]]

[[Kategori:Melbu]]

[[Kategori:Bodø kommune]]

[[Kategori:Harstad kommune]]

[[Kategori:Gausvik]]

[[Kategori:Ullvarefabrikker]]

[[Kategori:Norull]]

[[Kategori:Etableringer i 1898]]

[[Kategori:Opphør i 1965]]