Norull
Historien om Norull er historien om det store nord-norske industriprosjektet, som vesterålingen Christian Frederiksen sto bak. Hans første fabrikkanlegg for foredling av ull startet han med Melbu-fabrikken som allerede var i gang da generalforsamlingen i Svolvær i 1898 vedtok å bygge ut Bertnes ullvarefabrik ved Bodø, og Gausvik ullvarefabrikk i Gausvik ved Harstad ble begge åpnet i 1900, og 58 år etter møtet i Svolvær var Norull-anlegget klart til drift på Hamnneset i Harstad.
Styret for Nordlands forenede Uldvarefabriker ble konstituert i Svolvær 29. april 1898.
Melbu
Væreier og industrigründer Christian Frederiksens firma var agent for Aalgaards Uldvarefabrik i Rogaland, men fant at det ville være større lønnsomhet i å spinne ulla selv, i forhold til å sende råstoffet sørover for å få den tilbake ferdig-behandlet. Bønder og potensielle aksjonærer ble kontaktet, og i 1892 ble Nordlands Aktieuldspinderi opprettet på Melbu. Spinneriet ble en gedigen suksess. Ca. 1896-1897 ble det bestemt å bygge to nye fabrikker; en ved Bodø og den andre i Gausvik i det som enda var Trondenes herred. Aksjer ble tegnet for ca. 300.000 og fredag 29. april 1898 fortalte Lofotposten at konstituerende generalforsamling ble avviklet i Svolvær samme dag. Aktieuldspinneriet på Gulstad i Hadsel kommune ble slått sammen med de to ny-anleggene til Nordlands forenede Uldvarefabriker (NUF). Lovene ble gjennomgått og vedtatt. Frederiksen redegjorde for sine overtakelser av tomter og fallrettigheter på Bertnes i Bodø så vel som i Gausvik. Disse overdro han – «uden Nogensomhelst personlig Fordel til Selskabet», som det heter i Lofotpostens referat 2. mai 1898. Fem styremedlemmer ble valgt: Chr. Frederiksen, Melbu, sakfører Kildal og lensmann Jæger fra Hadsel, handelsmann Gotaas på Sandtorg for Trondenes og ekspeditør Falch for Bodø. Her ser vi en av faktorene til at Frederiksen lyktes så godt med sine forehavender: Samarbeid med og bruk av lokale krefter.
Stor-drift
30. juni 1898 gikk det ut anbudsinnbydelse fra selskapet på «Udførelse af Planerings- og Grundmurarbeide m.v. samt opførelse av Damme for 2 nye uldvarefabriker (…)». Det var lagt ut informasjon om arbeidene, blant annet hos O. Hansen, Gausvik og O. Gotaas, Sandtorg. Med ansettelse 1. mars 1899 annonserte Chr. Frederiksen blant annet i Dagbladet 7. november 1898 etter to driftsbestyrere, en til hvert av anleggene i Bodø og Gausvik. I mars 1899 gikk anbudsinnbydelsen på maling av de to fabrikkene. I juli 1899 kom enda en anbudsinnbydelse; nå var det kull: «Ca 2000 Hektoliter 1ma West Hartley Dampkul», for leveranse til fabrikken i Gausvik – innen 1. juli 1900. Og 10. desember 1900 annonserte kjøpmann Elias Weltzien-Holst i Harstad Tidende at hans kommisjonslager blant annet inneholdt dress- og kjoletøyer samt ulltepper til fabrikkpris fra Gausvik Uldvarefabrik.
Harstad Uldvarefabrik
Fargeren John Fossum, var kommet til Harstad fra Støren ca. 1875, ble gift i 1884 og ifølge Sigurd Simensen startet han sin ullvarefabrikk i 1880-åra «(..) bak «Alstadgården og Graadahls gård» i Strandgata. Han drev virksomheten til han solgte til I.S. Aune og Hans Norgaard ved inngangen til 1902 og reiste sørover. Fabrikken ble igjen solgt, nå til Hans Næsgaard, som ifølge Simensen skal ha kjøpt tomta i Storgaten 10-12 i 1905 og bebygd den «slik den står i dag». Simensen mente at det var Næsgaard som bygde det Harstad-folk kjente som «spinneriet» og «Norull-gården».
Annonse fra Bertnæs Uldvarefabrik under Harstadutstillingen 1911.jpg Et moment som taler mot denne framstillingen er annonsene i Folkeviljen 19. november 1918 som forteller at Harstad Uldvarefabrik skulle ta ut ca. 1500 kubikkmeter stein fra tomta som da var heleid av NUF, og at «2 a 3000 læs sten kan erholdes frit oplæsset paa vor tomt». Det kan selvfølgelig være en mulighet for at de 1500 kubikk kom fra en utvidelse av fabrikken mot Hans Egedes gate, dette sagt fordi man allerede 27. juni 1919 kunngjorde at fabrikkutsalget til Gausvik Uldvarefabrik da var flyttet til Harstad Uldvarefabrik, og at det den gang neppe var mulig å bebygge Storgata 10-12 med «Spinneriet» på de sju måneder som var gått fra november til juni.
Det er funnet prov i avisa Haalogaland på at Næsgaard eide fabrikken så seint som i 1912, men også at den ble styrt fra Gausvik Uldvarefabrik i 1915. Annonse etter spinnerimester til Harstad Uldvarefabrik i Stavanger Aftenblad. Og i annonse i Morgenbladet ser vi av innkallingen til Generalforsamling i Nordlands forenede Uldvarefabriker (NUF) i 1916 at «Tegning av aktier i Harstad Uldvarefabrik» var oppført som sak 2.
En større aksjeutvidelse i NUF med formål å overta alle aksjer i Harstad Uldvarefabrik ble blant annet kunngjort i Morgenbladet 14. april 1918, og der tegningsliste var lagt ut i Senjens Privatbank for Harstad sin del. Formelt ble så Harstad Uldvarefabrik inkorporert i NUF fra og med 1. januar 1919, kunngjort i Norsk Kunngjørelsestidende nr. 249 den 28. juli 1920. «Nordlands forenede» var nå blitt til fire bedrifter: Nordlands Aktieuldspinderi, Melbu, Bertnes Uldvarefabrik, Valosen ved Bodø, Gausvik Uldvarefabrik og Harstad Uldvarefabrik.
Gausvik Uldvarefabrik
Foran har vi sett at fabrikken i Gausvik var kommet i drift i løpet av år 1900. Driften her fulgte de samme bølger som utviklingen ellers skapte for næringa, helt til fabrikken brant ned i april 1948. Da branntomta var rydda, forventet både styret og folket i Gausvik at en ny fabrikk ville reise seg. Det viste seg snart at slik skulle det ikke komme til å gå. Ett var at konjunkturene og forholdene innen denne form for tekstilindustri hadde gjennomgått en rivende utvikling med alt det innebar. Dessuten var Gausvik nå blitt «utenfor allfarvei». Tida gikk og intet skjedde.
Forpostfektninger
Høsten 1948 foretok bransjerådet for tekstilindustrien en befaring av Gausvik-tomtene. Rådets rapport konkluderte med at maskiner og utstyr for øvrig var utdatert og nedslitt. Dertil var administrasjonen kostbar og lite effektiv. Det kunne imidlertid la seg forsvare å bygge nytt, med 30 vevstoler og tilpasset spinneri, for eksempel i Gausvik. Lokaliseringen burde styret få bestemme. Rapporten ble i store trekk godtatt av styret, som i 1949 hadde planene klare for å bygge opp igjen fabrikken i Gausvik. Herfra begynte problemene å tårne seg opp. Søknad med ubehandlede byråkratiske saksframlegg gikk fram og tilbake mellom styret i Melbu og Stortingskvartalet. Opprinnelige søknader ble redusert og bearbeidet, uten at det hadde synderlig virkning, verken på byråkratiet eller Stortinget. 26. juni 1950 ble saken lagt fram for «Tiltaksrådet» som anbefalte et statstilskott på 1 million og lån fra «Fondet for industrielle tiltak» på kr 250 000. Så kom firmaets siste søknad for seint til å kunne behandles i vårsesjonen 1950. Da en revidert planløsningssøknad nådde departementene i mars 1952, ble det blant annet argumentert med at egenkapitalen var for lav, slik at søknaden ble anbefalt med et 1. prioritetslån på 1.5 mill., et 2. prioritets lån på 2 mill., lån på 1,5 mill. fra «Fondet for nye industrielle tiltak mv.», samt et lån på 1 mill. mot pant i beholdninger, slik at dette sammen med egenkapitalen ville utgjøre 6,5 mill. I Statsråd på Slottet ble dette: St. prp. nr. 1, Tillegg nr. 35 (1951) behørig signert av Haakon VII 11. mai 1951. Så langt; alt vel!
Byråkratisk politikk
Da stortingsmelding nr. 24 (1953) ble lagt fram av industriminister Lars Evensen 13. februar 1953, ble St. prp. nr. 1, Tillegg nr. 35 (1951) trukket tilbake; man avventet resultatet av forhandlingene om «eventuell statsstøtte skal ytes av Utbyggingsfondet for Nord-Norge».
I april 1953 tok saken en ny vending. Nå var det satt opp to alternative budsjett; for fabrikk i Gausvik og Kanebogen, like sør for Harstad sentrum. Alternativene var ikke veldig forskjellige. Gausvik-alternativet viste et kapitalbehov på ca. 7. 6 mill. mens Kanebogen krevde ca. 8.mill. Man ønsket å utvide aksjekapitalen fra «utenforstående» som at Norges Kjøtt- og Fleskesentral ble påregnet å tegne seg for 300 000. Det slo imidlertid ikke til. Og da styret beregnet 24 000 mindre i overskudd fra Kanebogen, skjønner vi at det fortsatt hadde fokus på Gausvik.
Det hele resulterte i at kongen signerte for utbyggingsfondets lånegaranti på 2 mill. for et 2. prioritets lån samt et 3. prioritets lån på 1.9 mill. samtidig som det ble tegnet aksjer for 800 000. Og 26. juni 1953 ble innstillingen debattert og votert over i Stortinget. Det endte med at komite-innstillingen ble vedtatt mot 16 stemmer, som i sin helhet kom fra Høyre.
Sendrektighet
Det dro i langdrag med beslutningsprosessen omkring hva som skulle gjøres med Gausvik uldvarefabrik som brant ned i 1948. Arbeidere og administrasjon, ja hele lokalsamfunnet ble mer og mer frustrerte og sinte. Diskusjonene gikk høylytt mellom kundene på Gausvik Samvirkelag. Her fikk de passet påskrevet, noen hver av politikerne, hva enten de var i Oslo eller Sandtorg kommune.
Hamnneset
Det skulle gå både vinter og vår før «spaden ble satt i jorda». Det ble drøftet, diskutert, kranglet og argumentert. Ja, så seint som 22. januar 1955 skrev Harstad Tidende at siden styret enda ikke hadde avklart tomtespørsmålet kunne det bety at Gausvik-fabrikken hadde fått dødsstøtet.
25. januar hadde styret fortsatt ikke gjort endelig vedtak, men 27. januar fortalte avisa at det var gjort enstemmig vedtak om å bygge fabrikk på Hamnneset. 3. mars kom oppfølgeren med at «NFU-styret ser på ull-tomten». Da hadde selskapet inngått avtale med Bachs verksted i Tore Hunds gate 5 om leie av kontor under byggeperioden.
NORULL
Da Norges Kjøtt- og Fleskesentral starta bygginga av ullvaskeriet i Havnegata 5 i november 1954, var det en klar anbefaling til Nordlands Forenede Uldvarefabriker om å bygge sin nye fabrikk vis a vis, og i januar 1956; etter at de siste Hamnneshågene var sprengt bort, så man konturene av det som skulle bli den nye og moderne ullvarefabrikken i Havnegata 8, vis a vis ullvaskeriet. Alt kom under tak, også kontorfløyen i Havnegata 6, som vender mot Harstadhamn. 16. februar 1957 meldte Harstad Tidende at styret hadde budsjettert med 170 000 kroner for omfattende ominnredninger av Harstad Uldvarefabrik. Litt ut i mai 1957 meldte disponent Sigurd Riis at første ordre fra Sveits var mottatt. Fem tonn «tops» til en verdi av 100 000 var bestilt av et av Europas mest velrenommerte kamgarnspinnerier. Riis fortalte og at Nordlands forenede hadde fått forespørsler om leveranser både til Tyskland, England og Frankrike – og at et prøveparti var ekspedert til Danmark. Samme dag kunne Harstad Tidende også fortelle at nye vinduer og trapp opp til utsalget i Storgata ble langt mer publikumsvennlig enn den gamle fronten, som hadde vært i bakgården.
11. mai 1957 hadde avisa en reportasje over to og en halv side om fabrikkbygningen som både ble billigere enn antatt og dessuten var blitt et mønsteranlegg. Snart var man i full produksjon.
Høsten 1957 rapporterte NORULL at det ikke lot seg gjøre å etterkomme alle bestillingene som kom inn, men man søkte etter beste evne å fordele ordrene på «Nordlysgarn», «Lofotgarn» og «Ventugarn». Og i slutten av oktober ble det vist til store ordres på undertøy som var kommet fra Nord-Sverige. De måtte gå i to skift på den moderniserte Harstad Uldvarefabrik.
29. november 1957 ble ullvaskeriet overdratt vederlagsfritt fra NKF til Nord-Norges Salgslag (S/L NNS). NORULL tegnet avtale med Salgslaget som muliggjorde at de fikk bruke vaskeriet for den ulla de samlet inn blant sine leverandører.
I slutten av november 1957 kom både Sandsøy og Bjarkøy husmorlag og Troms bondekvinnelag på besøk i NORULL. Disse og avisas jevne strøm av positive omtaler av bedriften medvirket nok til å opparbeide kunnskap om, så vel som stolthet over å ha et såpass stort og moderne industri-konsern plassert i byens midte.
Det var ikke like populært med «ulldottene» som kom ut fra bedriftens kloakkanlegg. At ulla klebet seg på trosser og treverk var nå en ting, verre var det at den kom inn i kjølevannsystemet til båter som lå inne i Harstadhamn. Da sørget disponenten for å få bygge inn et filter til å samle opp ullrestene før de løp ut i havna.
I september 1958 var suksessfaktorene på topp i Havnegata: Det kom ordre fra Sveits, Danmark og Sør-Norge for 754 000, og salgssjef Pedersen var godt fornøyd med resultatet. (Tilsvarte nær 10 mill. i 2017-kroner).
Høydepunktene sto i kø: «Nor-Ull øket omsetningen med 25 prosent i 1958». Omsetningen var på 3,6 mill. Det var eksportert for 620 000 og overskuddet ble 190 000. Disponent Riis var godt fornøyd.
«Så går det nedad»
Nedgangen startet ved inngangen til 1960-åra. Våren 1965 ble det berammet styremøte 19. mai fordi oppfølgeren til Utbyggingsfondet for Nord-Norge; Distriktenes utbyggingsfond (DUF), ville ha et «ekstraordinært møte for å behandle anmodningen om økonomisk hjelp til NUF som var på falittens rand. Krisa var reell nok. Underskuddet var nå 1,2 mill. og utbyggingsfondets underdirektør Jackbo fortalte at fondet ikke dekket underskudd. Kunne de 110 arbeidsplassene som sto i spill reddes? Direktør Riis uttalte at driften gikk som normalt, ingen var oppsagt, man avventet DUF-møtets resultat.
Et av styrets siste møter ble alt annet enn hyggelig, det forstår vi ved å lese et «ikke-referat» i Harstad Tidende som sentrerer rundt at media ble utestengt fra møtet i kraft av at styreformann Sigurd Torgersen refererte til at statens 14 000 stemmer bestemte det. Redaktør i avisa Folkeviljen, Erling Hall-Hofsøs protest ble lettvint feid til-side.
29. april kom meldingen «Norulls bo til konkursbehandling, bedriftens 93 ansatte oppsagt i går». Referatet gir god innsikt i dårlige markedsforhold; Fellesmarkedets og Storbritannias økte tollsatser og en generell nedgang i moten for norsk-designede ullgensere m.m. Sammen med dårligere vilkår for Nordnorske bedrifter generelt, ga det resultatet man hadde fått. Den store negative utviklingen hadde startet i andre kvartal 1964, og akselerert uten mulighet for styret til å innvirke på forholdene. Med unntak av de positive trekk ved produktiviteten og de ansattes innsats, som styreformann Sigurd Torgersen redegjorde for i en pressekonferanse.
Bobestyrer Alf Bäckstrøm informerte Harstad Tidende om de forestående gjøremål i forbindelse med at 30. august 1965 ville bli siste dag for NORULL. Da ble det også opportunt for avisa å bruke sorenskriver Harald Thomas som sannhetsvitne til at hele opplegget med ny-bygging av den nedbrente Gausvik Uldvarefabrik var et tapsprosjekt, før det ble startet. Man viste til en artikkel som den tidligere sorenskriveren i Senja skrev i magasinet Farmand, som blant annet forteller at det var bare Høyre-folk som stemte mot når posisjonen (Ap) ville bygge nytt i denne regionen. Høyre mente allerede i 1949 å vite at en slik oppbygging ikke ville være lønnsom. Nå så man hva denne politikken førte til, hevdet Thomas, som av Harstad Tidende i 1965 ble karakterisert som en som kjente forholdene i Sør-Troms.
Finale
Bedriften ble oppstykket; så å si omsatt i sine enkelte faktorer. Etter konkursen gikk fabrikklokalene til Salgslaget (NNS) mens lokalene i bakkant; mot Harstadhamn, ble overtatt av Bothner-konsernet. Maskiner og øvrig utstyr til spinning, kjemming, farging mm ble for det alt vesentlige solgt sørover. Dette var attraktive maskiner for tekstilindustrien, nye som de var ved innstalleringen i 1956/57. Men noe klarte også direktør Sigurd Riis å få med seg slik at han fikk etablert seg med ny virksomhet ved fergeleiet i Seljestadfjæra.
Folk som hadde arbeidet i virksomheten fant den utilslørte kampen om ressursene etter NORULL som ufin og uverdig byens næringsdrivende.
Kilder
- Kristiansen, Gunnar E.: «En råvare til glede og gavn» i Harstad Tidende 22. desember 2018
- Kristiansen, Gunnar E.: «Et nordnorsk industrieventyr (del II)» i Harstad Tidende 29. desember 2018