Opprøret på Steinkjersannan 1911: Forskjell mellom sideversjoner

== Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund ==

I boka om det som seinere ble henhholdsvia [[Norges Kommunistiske Ungdomsforbund]] og [[Norges venstrekommunistiske ungdomsforbund]] og som enda seinere ble [[Arbeidernes ungdomsfylking]], altså AUF, gir skribentene til beste hva de omfattende demonstrasjoner på «moerne» hadde av betydning og innflytelse på det den gang så stridbare ungdomsforbundet i framgang. Forbundets landsmøte på [[Lillestrøm]] i pinsen 1911 valgte Edw. Mørk som formann og Eugène Olaussen som redaktør av ''Klassekampen''.  Ved en anledning, der foredragsholderen var agitatoren i NSUF, Sverre Krogh fra Bergen, skal han ha uttalt følgende kraftsats: «La bare officerene faa skarpladde revolvere, soldatene har skarpladde geværer, og de er de talrikste». Eller for å si det med [[Arvid G. Hansen]] i boka ''Den røde ungdom i kamp og seier'': «Den pacifistiske, halvt tolstoyanske stemning som undertiden hadde præget den ungsocialistiske agitation mot militarismen maa efterhaanden vike for et stadig klarere og krassere klassekampstandpunkt». Men la oss gå litt tilbake, til tiden rundt «optøierne på Stenkjærsanden». I ''Ny Tid'' ble det harselert over borgerskapets redsler: «Man skylder paa ungsocialistiske agitation. Ungsocialister i Fosen! Der hvor det neppe findes flere socialister end man kan tælle dem paa fingrene». I Bergen besluttet ungdomslaget å arrangere en protestdemonstrasjon mot krigsrettsdommen i Steinkjer, etter først å ha forhørt seg med partistyret om de kanskje ville stå som arrangør, men som sa nei. Man besluttet da å stå som enearrangør og fikk redaktør [[Einar Li]] fra avisa ''[[1ste Mai]]'' som appellant. «Søndag eftermiddag skulde demonstrationen finde sted, og toget skulde gaa fra [[Holbergstøtten]] til [[Barneparken]]. Det var ikke stor flokken som var møtt, og som tok plass under lagets røde fane; og inne på fortauet sto et par partistyremedlemmer og flirte. Da toget ndde parken tællet det nærmere 100 deltagere. De som flirte dengang er høiresocialister nu. Fra saa langt tilbake skriver deres splittelsesarbeide sig; men ungdommen og det friske og lyse syn paa bevægelsen, det dræptes ikke av fliret, det vokset og blev sterkt som alt sundt og godt, som har livets ret». Slik skriver [[Bergen Kommunistiske Ungdomsforbund]] i sitt 20 års festskrift i [[1922]]. Redaktør Eugène Olaussen var på en foredragsturné til vestlandet samme året (1911). Han stiftet ikke mindre enn 6 nye sosialistiske ungdomslag og bevirket til at vestlendingene fikk et distriktslag på beina, og mens han oppholder seg i Bergen hadde byen besøk av et par tusen soldater «paa gjennemmarsj», som vi husker fra et referat i Trondheimsavisa ''Ny Tid''.  Han fikk da organisert at det ble trykt opp tilsvarende antall antimilitære oprop med følgende korte, men fyndige indhold:

Av de øvrige agitatorer som reiste for forbundet det året nevnes [[Martin Tranmæl]], Sverre Krogh, Kr. Aamot, Kyrre Grepp, [[Johan Jacobsen]], [[Ingvald Rastad]] og sist men ikke minst forbundets eneste kvinnelige agitator; [[Augusta Aasen]] fra Steinkjer. Flere av disse agitatorene ble tiltalt og fengslet for sin antimilitaristiske holdning, hvilket i sin tur fikk stor agitatorisk betydning for ungdomsforbundet. Forbundets medlemstall steg fra 700 til 1500 på noen få måneder, og ''Klassekampen'' økte sitt opplag sterkt i samme periode. Men det var selvsagt heller ikke den gang samstemt enighet om de skritt bevegelsen tok. Da tiltalene både mot soldater og agitatorer økte på inn i og ut over høsten [[1912]] vedtok forbundet å arrangere en agitasjonsuke mot militarismen første uka i desember.  Dette vedtaket ble imidlertid møtt med relativt sterke motargumenter fra [[Olav Scheflo]] og Ingvald Rastad.  

Det som samler og fikk hele bevegelsen til å trekke i samme retning var de politiske omveltninger som foregikk parallelt med den antimilitære kampanjen; storlockouten. Og når de to fellesmøtene mellom Ungdomsforbundet og Samorg på «Sverre» var avholdt 12. og 19. november 1911 har vi fått som resultat den seinere så berømte [[Trondhjemsresolutionen]], som enda seinere ble til det som benevnes «fagopposisjonen» – men dette er vel (kanskje) en helt annen historie.

== Etterskrift ==