Opprøret på Steinkjersannan 1911
Det ble opprør på Steinkjersannan i 1911. Soldatene var misfornøyde - og de solidariserte seg med namdalingen som ble satt i vaktarrest for den bagatell å ha tatt med «pensko» på «utmars»
Det er fortsatt mange som erindrer og er i stand til å avsynge strofer av den kjente «kantate» om frelsessoldaten som forgikk seg i Furuskogen på Steinkjer, der han tok hennes ja-ord med «haijnn å moijnn»! Vi kjenner også resultatet av forgåelsen, i det hun i siste strofe beklager «Å haijnn som hadde så brei ei raijnn – mått byjnn på neant-te som meni`-maijnn».
Det vår historie handler om er imidlertid både i tid og ånd, noe helt annet. Vi skriver august i året 1911. Det var «regimentsamling» på Stenkjærsandene. Soldater fra Innherred, Namdalen og Ut-Trøndelag var samlet for «å øve edel krigsdåd». I løpet av juni/juli hadde kavaleriet avholdt sin eksersis. I følge lokalavisene fra den tid gikk dette meget pent for seg: «Dragonerne reiste imorges fra Fosnes i Beitstaden og skal over Sunnan, Bruheim, Leksdalen, og Stiklestad marsjere tilbake til Rindleret. Der telefoneres til os fra Følling i ½ 10 tiden, at avdelingen netop passerer. Mange flag er heist i bygden og man kunde høre paa de livlige hurrarop, at gutterne var i humør og bedste velgaaende.»
Kvinner og barn møtte fram langs framrykkingslinjene og hyllet de brave soldater til hest med lavetter på slep. Øvelsene var etter måten meget vellykket. Alle mål ble nådd, alt i følge avisa Indtrøndelagen. Så må en erindre at dette skjedde kun 6 år etter striden med «svensken».
.jpg)
16. august 1911 hadde Indtrøndelagen en notis om den forestående regimentsamlingen på «Sandene» hvor oberst (senere generalmajor) Fredrik Oscar Brandt «regjerte» i tiden 01.01.1911–31.03.1912. Det ble relativt detaljert gjort rede for hvordan leiren skulle organiseres med hensyn til mannskapenes vakthold med videre: «Øvelserne paa eksercerspladsen vil begynde kl 6 ¼ om morgenen og indrydning vil foregaa til 2 ¼ med 1 times frokosthvil ute i terrænget. Resten av eftermiddagen ere fri med undtagelse av tiden fra 6 – 7. Da vil det bli foretat nødvendig ordning i leiren, instruktion i haandbok og bevogtning osv.»
Innregistreringen av infanteristene gikk over all forventing. Visse småtilløp til misnøye kunne man likevel spore, men det ble ikke vektlagt som viktig, kun skrevet på kontoen for at det siden siste øvelse foretatt var en viss rokkering av offiserstanden, slik at mannskapene derved ikke møtte de samme kjente fjes som tidligere. Avisene, som på Innherred i stor grad besto av meget lojale venstreblad, skrøt stort og uhemmet av offisererer så vel som mannskapene. Det var i det hele tatt ikke vanskelig å kjenne eimen av den «nødvendige loyalitet». Lørdag 26. august skrev således Indtrøndelagen: «Inat i 12 ½ tiden kom de militære mandskaper tilbake fra utmarchen. Det hadde gaat glimrende hele tiden under øvelserne og mandskaperne var i bedste velgaaende. Brigademusiken fulgte ogsaa med indover og skal som før meddelt være her under resten av øvelserne.» Så, mandag 28. kom en litt annen stemningsrapport fra soldaterleiren. Det er fortsatt Indtrøndelagen som skriver, men nå har det vært «Litt mudder» på Sannan. Tre av mannskapene var satt i arrest for «smaasynder», som visstnok dreide seg om at de hadde glemt å ta med leirskoene under utmarsjen og lignende. Noen av medsoldatene skal ha slått seg sammen og brutt opp døra til arrestantene. Imidlertid skal vaktmannskapene ha kommet til, slik at de to øvrige måtte bli der de var. Stemningen skal ha vært amper, men ga seg i følge avisa «ikke utslag i videre demonstrationer».
Forhørsrett
Snart viste det seg at leirens myndighetspersoner ikke var av samme oppfatning, hvilket i sin tur også endret avisens opprinnelige syn på sak. Onsdag 30. august ble lokalbefolkningen på Innherred offisielt informert om at det dagen før hadde vært en militær forhørsrett administrert av krigsadvokat Krum. Hensikten med forhøret skal ha vært å bringe på det rene den virkelige årsak til tumultene i leiren sist søndag, het det nå. Dessuten ville man vite hvem de egentlige opphavsmenn var. Avisa Indtrøndelagen meldte at forhøret pågikk den hele dag, og skulle fortsette i dag (onsdag). Selv om det foreløpig ikke forelå noe offisielt resultat av forhørene, visste avisa at det sansynligvis ville bli nedsatt krigsrett under ledelse av justitiarius Bechman fra Trondheim. Dessuten kunne avisa fortelle at hovedmennene bak tumultene nok hadde all utsikt til å få strenge straffer, da loven for slike forseelser bestemte opptil flere års fengsel.
Avisa innhentet opplysninger fra «absolut paalidelig hold», som blant annet omfattet at to soldater fra Namdalens bataljon skal ha vært ilagt 24 timers vaktarrest for tyvperm, og dessuten ikke møtt til kompanioppstilling dagen derpå. I følge de omfattende ryktene som gikk på Steinkjer skal det ha vært dette som forårsaket tumultene blant medsoldater. Men i følge Indtrøndelagen, som denne gang var umåtelig godt informert, var saken den at det nær sagt tvert om var ved et av kompaniene ved Fosen bataljon at roten til ondet lå. Her skal en av soldatene med den begrunnelse at pakningen ved utmarsjen, som i seg selv var tung nok, besluttet å kvitte seg med leirskoene etter visitasjonen, før avmarsj. Dette kom for en dag ved ankomst til første leirplass. For denne ulydighet, skrev Indtrøndelagen, skal soldaten ha blitt ilagt ett eller to døgns vaktarrest. Denne straffen var det kameratene hadde funnet for streng, og derved fått i stand demonstrasjonen, som det nå het, for å befri sin medsoldat.
«Opphavet til optøierne antaes aa ha opstaat i Fosen bataljon og derfra bredt sig til de andre bataljoner ved agitation og løpesædler. Meget tyder paa efter alt aa dømme at den overveiende del av dem som deltok i demonstrationstoget mere gik med av nysgjerrighet end de egentlig gjorde det for aa demonstrere.» I sannhet litt av et sprang dette, fra å skulle ha vært «litt mudder» med litt «småsynder» via tumulter til å bli demonstrasjoner og «optøier» med de største implikasjoner til følge.
Ny Tid med ny vri
En litt annen versjon av det inntrufne hadde arbeideravisa Ny Tid i Trondheim. Her het det blant annet at blant de 1800 mann som befant seg på Sannan, skulle ca. 500 ha samlet seg i demonstrasjonstog for å gi sitt besyv på saken med 2 dagers vaktarrest for namdalingen som hadde mistet sine leirsko. I farten hadde disse så laget en plakat med påskriften «I retfærdighetens navn kræver vi fangen fri». Da vaktmannskapene satte bajonett på gevær ble demonstrantene så forbitret «at ogsaa de satte bajonet paa geværene, omringet arresten og tok fangen ut. Oberstløitnant Aavatsmark som talte soldatene til rette, svartes med lattersalver», var denne avisas kommentar mandag 28. august. Men allerede dagen etter korrigerte Ny Tid sin reportasje. Nå heter det at det var Fosen bataljon som sto for demonstrasjonen, og dessuten at Aavatsmark først kom til etter at demonstrasjonen var lagt seg, men da det hadde gått rykte om at også Indherreds og Namdalens bataljoner ville kunne tiltre en ny demonstrasjon seinere samme kveld, fant nok oberstløytnanten det formålstjenlig å formane sine soldater. Videre fikk Ny Tid en direkte rapport fra en av de tilstedeværende soldater. I denne framstillinga presiserte soldaten at det var soldater fra Fosen bataljon som demonstrerte, samt at vakthavende som var en kadett fra Fosen skal ha sagt at om noen forsøkte å befri fangene så skulle vaktmannskapene bare stikke vedkommende med sin bajonett! Soldaten fortalte og at man hadde hatt besøk av brigademusikken, men uten synderlig glede for soldatene som ble vekket av «larmen» fra underoffiserenes messe, etter at rosignalet var gått! Ny Tids artikkel denne dagen ble avsluttet med «Krigsadvokaten er nu sporenstreks drat i vei til Stenkjær. Saa klemmer man paa med forhør og diktering av nye straffe. Nyttig og billig.»
Antimilitarisme
I en artikkel i Indtrøndelagen ble Stenkjærs befolkning informert om avisa sitt generelle syn på det inntrufne. Her gis det klart uttrykk for at de foreteelser man nå ser rundt om i det ganske land er av en så alvorlig art at «det skulle være i alles interesse om landets presse, uansett politiske partistandpunkt hjalp til med å få satt en stopper for opptøyene.»
Avisa har sett i den sosialistiske del av pressen at der vil man «militærhumbugen tillivs», hvilket man understreker er en gal vei som aldri vil føre til målet. «Og hva værre er, man opnaar at militærøvelserne til trods for alle hensynsfulde bestræbelser vil virke demoraliserende paa vort lands ungdom.» Fra alle militære forlegninger over hele landet løper det inn meldinger om større og mindre uroligheter. Det er tydelig at man her ser stor fare i det faktum at Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund har begynt å få vind i seilene med sin antimilitaristiske linje. I Kristiania skriver redaksjonen i forbundets organ Klassekampen stadig sterkere ledere med oppfordringer til soldatene om ikke å finne seg i den sjikanøse tone fra offiserer og myndigheter overfor unge menn som slik Steinkjer-avisa Framsteg skrev allerede torsdag 13. september 1906 i forbindelse med at «kavalleriet af Sparbu eskadron kom til Stenkjær for at “indlevere”. Det var vistnok ingen af mandskaberne som var misfornøiet med, at de nu skulde faa krybe ud af uniformen og heller ta fat paa noget, som kan gi bedre frugter end at lege soldat.»
Avisa Framsteg ble redigert av Kristian A. Jensen, som i en årrekke var formann i Steinkjer arbeiderparti og led den forsmedelse å være samtidig med Albert Moen, som altså ble arbeiderpartiets første mann på Stortinget fra Nord-Trøndelag i 1921. Men altså, sosialistene var vel bevandret udi antimilitaristisk tenkning og ånd, lenge før den historiske hendelse vi her beskriver. DNA sitt hovedorgan Socialdemokraten meldte fra Jørstadmoen der krigskommissær Bratlie hadde vært og bivånet det lokale opprør der og seinere hatt en konferanse med regjeringen i anledning de opptøyer som så vel på Jørstadmoen som andre steder fant sted på den tid. Socialdemokraten laget på grunnlag av denne meldingen en meget bitter artikkel mot det kapitalistiske samfunn og avisa forsvarte der opptøyene. Det heter bl. a. «Vi beklager selvfølgelig, de unge mennesker som lider under den militære justis. Men motiverne for deres handlinger anerkjender vi som rosværdige og ædle.»
Det eneste man opnaar ved dette, sa Indtrøndelagen nå, «er aa jage fra sig mange av dem som med dypt alvor er varmt interesseret i løsningen av de sociale spørsmaal; thi man blir mistænkelig overfor rabalderet, som ingen dypere mening har. Disciplinen hos vort folk nedbrytes, og den er sanderlig skral nok før. Og hva værre er, man opnaar at militærøvelserne til trods for alle hensynsfulde bestræbelser vil virke demoraliserende paa vort lands ungdom.» Det kan altså sies at samtidig som man var bekymret for «de sosialistiske horders» maktovergrep, så var det og en genuin bekymring for ungdommens moralske førsel.
Dagen etter meldte avisa at forhørsretten var avsluttet, og «at krigsadvokaten skal ha uttalt at det var sandsynlig at krigsret vilde bli nedsat inden regimentsamlingen avsluttet sine øvelser.» Det opplyses videre at «oprørsfanen» som ble båret under tumulterne skal være funnet av en gutt, samtidig som det fastslås med nokså stor sikkerhet at det vil bli reist krigsrett mot 5-6 soldater fra Fosen bataljon.
Avisa Tunsbergeren uttalte seg om det alvorlige i at det har funnet sted opprør i distriktet hvor befolkningen er kjent for å være rolige og sindige. Avisa hevdet at noe alvorlig må være i veien, og dette noe må fjernes, hva enten det fins hos befal eller mannskaper. «Paa Stenkjærsanden synes der saaledes ikke aa være nogen rimelig grund for optøierne, og denne maa nok tilskrives den ungsocialistiske aand som mere og mere griper om sig.»
Alvor
I telegramoversikten til Ny Tid for 29. august kan vi lese at urolighetene ved Stenkjær hadde vakt stor sensation i Kristiania; «samtlige morgenaviser omtaler det idag i telegrammer og kommentarer. Intelligensen har hat en samtale med Aavatsmark, som forsøker å reducere saken til det mindst mulige.» Indtrøndelagen har også en kort og grei melding til sine lesere den 4 september 1911: «Kommanderende general har under 2. ds. utsendt følgende telegram: Forsvarsdepartementets chef har d.d. tilskrevet kommanderende general saaledes: Gjentagelse av de i det sidste dage stedfundne skandaløse eksesser paa flere eksercserpladser maa for enhver pris undgaaes hvis ikke hæren skal bli helt ubrukbar for sit øiemed. For aa forebygge voldshandlinger overfor militære vakter og vaktarrester blir fremtidig ethvert vaktkommando aa fosyne med fornødent kvantum skarp ammunition. Kommanderende general anmodes om aa la utgaa ordre om at vedkommende vaktkommandør uten nølen har aa anvende saadan ammunition overfor ethvert forsøk paa vold mot vakten. Disse forholdsregler bedes uopholdelig iverksat.
I den anledning har kom. gen. bestemt at vaktkommandørene skal instrueres om i tilfælde aa forholde sig som ovenfor anført.»
Den siste periode var eneste kommentar lokalavisa Indtrøndelagen hadde til forsvarsdepartementets sjefs forordning, som vel må anses å ha vært temmelig “revolusjonær”. Derimot er det funnet artikler og avskyresolusjoner både i arbeideravisa Ny Tid i Trondheim og avisa Socialdemokraten i Kristiania. Også her er det altså en tydelig politisk divergens.
Harstad Tidende for 11. september melder at det «i sidste statsraad (er) faldt kongelig resolution for at de afdelinger, hvor der er forefaldt alvorlige brud paa diciplinen, kan holdes tilbage paa eksercerspladsene, indtil krigsretten har afsagt dom.» Dette omhandler Nordre Trondhjems regiment, Stenkjær, Akershus dragonregiment, Gardermoen, østre Akershus regiment, Aur og Gudbrandsdalens bataljon, Jørstadmoen kunne altså Harstad-avisa melde.
Folk og forsvar
«Nordenfjeldske dragonregiment kom hit igaar og slog leir for natten paa Stenkjærsandene, paa vei til Henning, hvor de skal foreta skarpskytning paa fjeldet idag». Slik lød det i Indtrøndelagen den 6. september, forøvrig samme dag som det ble kunngjort at krigsrett ble satt på gården Lille-Trana. «Umiddelbart efter fremkomsten hit foretok hele dragonavdelingen defilering forbi general Strugstad. Brigademusikken, under ledelse av løitnant Glomsaas spilte under defileringen, som foregik i god orden. Der var igaar aftes en hel valfart av mennesker utover til leirpladsen for aa beskue det sjeldne besøk. Brigademusikken, som undeholdt med vakker musik, gjorde kanskje ogsaa sit til folkevandringen».
Krigsrett
Torsdag 7. september 1911 ble krigsrett satt på Lille-Trana som den gang var i Ogndal kommune (seinere Steinkjer) over tiltalte
- Anton Meyer Mathisen, født 17. august 1882, bosatt i Trondheim og snekker av yrke.
- Tiltalte nr. 2, Olaf Martin Larsen Tørhaug, var født 15. august 1888 og skipper i Aafjorden.
- Nr. 3, Konrad Helmersen, født 18. mars 1886, var fiskehandler i fra Hommelvik.
- Nr 4, Hans Jørgen Johansen Grande, som var født 20. juli 1887, var murer og bodde i Blusevoldsbakken.
Alle fire erklærte seg ikke skyldig og svarte nei på spørsmålet om de tidligere hadde vært straffet. Krigsadvokaten fremla imidlertid akter som viste at tiltalte nr. 4 hadde en betinget dom på 30 dagers fengsel fra 1909. Retten administrertes av krigsdommer Beichman. Krigsadvokat Krum var aktor, og som forsvarer for de tiltalte var oppnevnt overrettssakfører P. Falstad fra Steinkjer. Dommerkollegiet var bredt sammensatt og besto foruten Major Nissen-Dreier og kaptein Sørensen av sersjant Bjørshoel, menig I. T. Stabursvik og menig K. O. Fallan. Varamenn til dommerkollegiet var major Landmark, kaptein Raade, kommandersersjant Løberg, menig K. I. Harstad og menig T. M. Pedersen. (Tiltalte nr 1 het Arent Meyer Mathisen Skaseth – dette er verifisert av slektninger)
Aktors innledende prosedyre
Etter at dommerne var tatt i ed, ble de tiltalte eksaminert om sine personlige forhold. Det var her forholdet omkring Grandes betingete dom kom fram. Dernest ble vitnelisten på 25 personer kunngjort, hvorav 3 var offiserer og 8 underoffiserer. Det var nå tid for aktors meget utførlige framstilling av episoden som ledet fram til de straffbare forhold.
Den omtalte fane, som tiltalte nr 1 skal ha båret, ble fremlagt i retten og viste seg å være et firkantet stykke tjærepapp påskrevet «I retfærdighetens navn forlanger vi arrestanten løslatt». På forespørsel fra vaktkommandøren om hva dette med fanen skulle bety, hadde tiltalte nr 1 svart at de hadde tvunget ham til å bære den. Dessuten skal den samme tiltalte ha svunget en feltøks.
De tiltaltes forklaringer
Forklaringene ble gjengitt med til dels stor nøyaktighet av Indtrøndelagens referent, men der poengene til de tiltaltes fordel synes å være av mindre interesse. Av omsyn til de reint miljømessige forhold i en militær leir ved forrige århundreskifte skal vi her gjengi noen av de mest spektakulære skildringer. Tiltalte nr 1 som nå tituleres Skarset forteller bl a følgende: «Jeg blev spurt av flere om jeg var villig til aa ta fanen og marsjere gjennom teltgaten. Jeg var ikke egentlig villig, men jeg tok den alikevel, for jeg trodde jeg bare skulde bære den gjennom teltrækken». og «Jeg gik gjennom teltgaten til Fosens bataljons sidste teltrække med fanen. Saa blev det ropt at jeg skulde marsjere rundt vaktlokalet, og det gjorde jeg ogsaa». Videre forteller han at vaktkommandøren stilte sitt spørsmål og at han derpå satte fanen fra seg. Han ble nå stående midt i en klynge, hvor han hørte det roptes «Slip fangerne løs!» Han så at i det han selv trakk seg tilbake gikk en dør opp. Mannen som åpnet døra var kledd i blått, kunne han se. Akkurat da ble det stukket en teltøks inn i handa hans bakfra. Deretter gikk han tilbake til teltet sitt og la teltøksa fra seg.
Olaf Tørhaug, tiltalte nr 2 erklærte at han under demonstrasjonen var full, «formedelst det faktum at han og en kammerat hadde tømt en hel flaske akvavit oppe i skogen». Han hadde gått fra byen sammen med tre andre menige tilbake til leiren, da fikk han se toget og sluttet seg til. Jo, han hadde hatt fanen i handa et øyeblikk, men hadde sendt den bakover i rekkene. Han innrømmet også å ha huiet, hauket og trykket på mengden, men så ikke hvordan døra ble åpnet og trodde ikke at han noen gang hadde dradd i fangen. Han hadde ikke bajonett på, men kunne se at andre hadde det. Etterpå ville han ta sykkelen og reise inn til byen, men sykkelen var i stykker. Han hadde ikke hørt noen forhåndsomtale av demonstrasjonen. Han hadde heller ikke hørt om noen misnøye.
Tiltalte nr 3 derimot innrømmet å ha fått en seddel med oppfordring om å møte ved Ytre Namdalens telt kl 4 i den hensikt å demonstrere for løslatelse av fangene. Han oppfattet det hele som løyer, og gikk med. Selv hadde han ikke trukket bajonetten, men han så at andre hadde gjort det. Han hadde lagt merke til en mann i helt blå uniform (Namdalens bataljon) som sto oppe på trappa i vakthuset, denne ble oppfordret til å hoppe ut av vinduet, og da han seinere kom ned i mengden skal tiltalte ha berørt fangens arm. Krigsdommeren opplyste, at tiltalte under krigsforhøret hadde forklart, at han dro fangen bort fra vakten. Tiltalte erindret intet av dette.
Den fjerde tiltalte, Hans Grande ga følgende forklaring: Søndag var han gått fra spisebrakken til skogen. På vei tilbake møtte han toget og sluttet seg til det. Det ble ropt og skrålt, men selv ropte han ikke. En hel del folk trakk bajonettene, men selv gjorde han det ikke. Han opplyste å ha sett en mann i mørkeblå uniform åpne fengselsdøren ved hjelp av bajonetten. Han benektet å ha opphisset mengden med tilrop.
Bevisførselen
Vernepliktig sersjant Thams, som var vaktkommandør den dagen opptøyene foregikk, var aktoratets første vitne. Han forklarte, at da han kom til vakta etter middag, la han merke til et tog, som stille og rolig beveget seg i retning vaktlokalet med en plakat i spissen. Ved henvendelse til fanebæreren forklarte denne, at han var tvunget til å bære fanen. Plakatbæreren satte vekk fanen, men den ble senere tatt av en annen soldat og kastet bakover i rekkene. Vitnet satte da to vaktmannskaper foran arrestdøren, og da hopen trykket på, ga han ordre om å sette bajonetten på for det tilfelle at det skulle bli nødvendig å bruke den. Da satte demonstantene i et hylekor og mange av dem dro også bajonetten. Da sprang han inn i vaktlokalet og ga hele vakten ordre om å stille. Dette skjedde under synlig motvilje fra vaktmannskapets side. Imens var døren brutt opp og fangen ført ut. Vitnet forsøkte å få tak i arrestanten, men ble hindret av en hel del kraftige karer, som trengte på og førte fangen inn mellom mengden. Han la merke til at de nærmeste soldater var fra Indherreds og Namdalens bataljoner. Flere offiserer og underoffiserer kom nå til, og hopen ble splittet. På forespørsel fra krigskommissæren forklarte vitnet videre, at vaktmannskapet hadde tatt bajonetten av geværet mot hans bestemte ordre. En av vaktene hadde da sagt, at de var blitt truet til det av demonstrantene. Vitnet hadde imidlertid ikke inntrykk av at situasjonen var farlig for vakten, og han mente at vakten nok tok bajonetten av for å vise sin sympati med demonstrantene heller en av ren frykt.
Deretter blev menig Ludvig Dahl (smed fra Hitra) avhørt. Han hadde tjenestegjort som avløsningsfører ved vakten. Han forklarte at låsen som blev oppbrekt ikke var i orden. Forøvrig hadde han sprunget med meldinger fra vaktkommandøren og han kunde således ikke forklare så meget av interesse.
Nils Mostad (fisker fra Fillan), som også var vaktmannskap, forklarte at da han kom ned i vakten hørte han det ble ropt at vaktens nøkler måtte utleveres. Han gikk da inn i vaktkommandørens rom og tok arrestenes nøkler i forvaring. Siden ble han sendt med melding til daghavende løytnant. Da han kom tilbake var han med og stilte seg foran arrestene og så da fangen stå inne mellom de andre soldater utenfor vaktlokalet.
Vaktmannskap Moen (fisker fra Åfjorden) forklarte, at han sammen med en annen fikk ordre av vaktkommandøren om å ta fanen, som da sto reist opp mot arrestveggen. Før de fikk tak i fanen forsvant den inn i mengden. Siden fikk de ordre om å sette bajonetter på geværene og stille seg ute på trammen foran arresten. Mengden gikk imidlertid truende inn på dem med svingende bajonetter og ropte at de skulle ta bajonettene av og komme ned av trammen. For å berge seg fant de det derfor klokest å ta bajonetten av. Han forklarte også at det ble kastet stein mot vaktlokalet. Siden ble de av mengden trykket til side, hvoretter en soldat brakk opp døren til arrestrommet, slik at fangen kunne gå ut. Rettens administrator spurte om han kjente soldaten, hvortil Moen anførte at han visstnok var namdaling og at han hadde sagt: «Dokk går vel ned av trappa!»
Even Rømmen, (sjømann fra Åfjorden) var og vakt. Han hadde hørt antydet at det skulle være et tog, men hadde tatt det for en spøk. Han hadde hørt skrik og skrål fra toget i 4 – 5 tida, Skaseth bar plakaten. Da de ble beordret «bajonett på gevær» skrek mengden:«Ta bajonetten av!» Oppfordringen ble fulgt og de ble lempelig skjøvet ned av vakthusets trapp. Han hadde sett en mann i blå klær som åpnet arrestlokalet.
«Klokken var nu 1 ¾ hvorfor retten blev hævet for senere aa sættes kl. 4 ½ em».
Rettens ettermiddagsmøte
Retten ble satt på ny og avhøret av vitnene fortsatte. Vaktmannskap Johan Ludwig Rømmen, forklarte seg overensstemmende med nest foregående vitne, Moen. Han var av den bestemte mening at hopen ville ha overfalt dem med bajonettene om de ikke hadde gått til side og tatt bajonettene av sine geværer. Det foranstående er hentet fra avisa Indtrøndelagen. Men i Ny Tids referat betegnes dette vitnet som «et meget tregt vidne», som underbygges ved diverse spørsmål og svar fra krigsadvokaten og vitnet: «Så De hva slags uniformer de hadde?» «Det var forskjellig det». «Hvordan forskjellig?» «Grå og blå og ..-». «Kom det befal til stede?» «Kjente dem ikke!» «Hadde De hørt om demonstrasjonen?» «Nei!» «Hadde De hørt om noen løpeseddel da?» «Nei!» «Så De noe til de fire tiltalte?» «Nei!» Etter at rettens administrator hadde gjort vitnet oppmerksom på sine plikter som vitne; at det å tie kan sidestilles med det å lyve forsøkte han seg med et nytt spørsmål: «Da toget kom forbi vakten - hva skjedde så?» «Det ble ropt - - - Hurra!» «Ble det ikke ropt slipp arrestanten løs?» «Nei!» Man ga opp vitnet.
Vaktmannskap Johan Berg (sjømann fra Åfjorden) forklarte, at han så toget komme mot vaktlokalet på ca.10 m. avstand. Vitnet gikk da opp i spisebrakken, og da han kom ned etter en halv times tid var fangen ute og alt stille og rolig. Vaktkommandøren ga da ordre om å stille med gevær.
Deretter avhørtes den befridde fangen, Lars Vægterli (som i Ny Tid har fått navnet E. Vægterli). Han forklarte at han var blitt for sen til kveldsoppstillingen, og straffen for dette ble ett døgns simpel arrest. Han hadde ikke hørt noe om at straffen var for stor. Derimot hadde han hørt at de to andre, som samtidig satt i arresten, hadde fått for streng straff. Vitnet satt i arrest nr.1. På demonstrasjonsdagen hørte han en masse støy utenfor. Han satte en stol foran vinduet, åpnet det og kikket ut. Siden gikk han ned, og ble straks etter revet ut idet døren ble åpnet. Han kjente ingen av de som stod utenfor døren unntatt vaktkommandøren, som tok ham ganske lett i armen. Siden ble han ført inn mellom mengden, og da denne hadde spredt seg gikk vitnet opp og meldte seg for daghavende kaptein med forespørsel om han ikke skulle settes i arresten igjen til «utholdelse av den resterende straf».
Johan Faksvaag var en av de øvrige arrestanter. Dette var soldaten som hadde fått ett døgn for å ha lagt igjen leirskoene da regimentet skulle på utmarsj. På forespørsel fra krigsadvokaten kunne ikke vitnet si at han syntes den ilagte straff var for stor, og han hadde heller ikke hørt noen andre ytre noe i den retning. Han kjente ikke noe til demonstrasjonen og hørte bare støyen av toget, i det dette passerte arresten.
Deretter avhørtes kaptein Bøe, sjef for 4. kompani av Indherreds bataljon som hadde tjenestegjort som daghavende kaptein den aktuelle dagen. Da vitnet fikk melding fra vakten, gikk han straks ned og så da vakten stå oppstilt foran arrestlokalet. Han gikk da inn mellom gruppene av soldater som stod samlet på forskjellige steder og sa til dem at de måtte være forsiktige, da dette var en meget alvorlig affære. Han la merke til at en av de tiltalte, Tørhaug, opptrådte på en slik måte at man måtte legge merke til ham. Særlig hadde kapteinen lagt merke til at tiltalte Tørhaug, med snadde i munnen ropte «Gaa paa». Kapteinen hadde inntrykk av at mengden hadde til hensikt å antaste vakten og muligens også befri de to andre fangene. Han hadde da henvendt seg til gruppen og bedt dem om å besinne seg. Det ble også kastet stein fra den andre siden av vaktlokalet. Det stilnet imidlertid av ettervert og etter en tre kvarters tid var alt rolig. Han hadde latt være å anmode den løslatte om å gå tilbake til arresten av frykt for hva som da eventuelt kunne skjedd.
Tiltalte Grande ble foreholdt kapteinens uttalelse om at han anså det som truende, både hva Tørhaug og han hadde forårsaket i sine respektive grupper. Grande repliserte da at han hadde spurt sine medsoldater om hva fangen var straffet for, og da ble det svart: «Der skal være straf for at gaa paa frelsesarmeen herefter!», og det ble det ledd til. Vitnet, kaptein Bøe fastholdt at Grandes ord flere ganger vakte gruppens latter og hyl, forteller Ny Tid.
Sekondløitnant Bostrøm var daghavende løytnant da «spektaklerne» foregikk. Han forklarte at han etter å ha mottatt melding fra vakten bega seg ned til denne og så da arrestanten omringet av 3–4 mann som førte ham bort fra arresten. Vitnet opplyste at han stod en 3–4 skritts avstand fra arrestanten, men klarte ikke å få tak i noen av voldsmennene. Han så at fangen var befridd, men kunne ingenting gjøre. Derfor gikk han ned til vaktkommandøren som meldte at vakten var overfalt. Han kunne høre at det ble ropt: «Fortsæt! - Gaa paa !» og lignende. Og dessuten en hel del skrål og spetakkel. Etter ca. 25 minutters forløp gikk han derifra, etter at han på ordre fra daghavende kaptein hadde fått sivilistene til «aa forføie sig bort».
Kaptein Bonnevie forklarte, at han kom tilstede samtidig med daghavende løytnant. Han så da tiltalte Tørhaug og Skaseth gå omkring og agitere mellom mannskapene. Han så også et par andre som var særlig demonstrative og gjorde daghavende kaptein oppmerksom på disse «slik at deres nummer kunde bli noteret». Særlig var dette tilfelle med Tørhaug og Skaseth som vitnet hadde lagt merke til var svært virksom, og som han fulgte med øynene.
Sersjant Bratgjerd satt i teltet og la merke til et tog som passerte forbi. Ca. fem minutter senere gikk vitnet bort til vaktlokalet og hørte da rop om at fangen skulle komme ut. Vitnet gikk da bort og sa at slikt måtte de ikke innlate seg på, «da det vilde medføre tillæg i straffen for arrestanten». Det ble ropt at døren måtte bli åpnet. Han så da en mann i mørkeblå uniform gå opp på trammen og åpne arrestdøren med bajonetten. Vitnet stod like i nærheten, men dristet seg ikke til å foreta seg noe for å hindre det som skjedde, da det så meget truende ut. Blant annet ble vitnet truffet av en stein i hodet, dog uten at den gjorde skade. Da vaktkommandøren kom til stede kunne han høre at det ble ropt; «Stik bajonetten i`n!» Den eneste han kjente av demonstrantene var Skaseth, som han så svingte med en øks. Det var imidlertid en hel masse soldater som opptrådte verre enn Skaseth.
Sersjant M. Johanssen var neste vitne. Han fortalte at han satt i teltet da han fikk høre en del spetakkel ute i leirgaten, blant annet hørte han sosialistmarsjen bli sunget. Han trodde det var alminnelige soldatløyer og gikk ut i leirgaten. Der fik han da se endel soldater fekte i luften med bajonetter og han kunne også se et par økser bli svinget i luften. Vitnet la merke til at det var Skaseth som gikk med fanen. Siden la han merke til Tørhaug, som var synlig beruset og gikk omkring og agiterte blant soldatene og forsøkte å skyve dem frem. Vitnet kunde høre det blev ropt: «Frem nu! Er de redde!» På forespørsel fra krigsadvokaten erklærte vitnet at han ikke hadde hørt noe i sitt kompani om at den ilagte straff, et døgns arrest for å ha lagt igjen et par leirsko skulle være urimelig.
På forespørsel erklærte Tørhaug, at han ikke kunne benekte riktigheten av det sersjanten hadde forklart, men han hadde været så full at han ikke kunne huske noe.
Sersjant A. Dahl forklarte at han hørte under spetakkelet at noen sa at det skulde være en høy mørk mann som var anfører og som også var den som hadde malt fanen. Vitnet hadde sett at en stor kar stod med ryggen mot arrestens dør. Den store karen sa at nå skulle arrestdøren opp, men først ville han ta seg en skrå. Det gjorde han også, men mens vitnet vendte seg bort et øyeblikk, var døren blitt åpnet. Fangen ble da ført ut og skjøvet inn blant mengden. Særlig la han merke til tiltalte Helmersen, som tok fangen i armen og trakk ham avsted. Dessuten hadde både Helmersen og Grande agitert blant sine medsoldater.
Sersjant Stendahl hadde hørt at Tørhaug sa: «Gaa paa karer, saa kan vi ta de andre!» Tørhaug var synlig beruset, men Skaseth var helt rolig. Vitnet hadde hørt at det var utlevert løpesedler i 7. kompani om å møte foran 4. kompani og befri fangene, men hadde ikke sett disse selv. Han hadde anmodet tiltalte Grande om heller å sende et par mann på alles vegne og anmodet om å fangene løslatt. Til dette hadde tiltalte svart at han ikke trodde en slik framgangsmåte ville lykkes. Grande replisert til dette:«Dette var ikke mine ord», men vitnet fastholdt sin forklaring.
Sersjant Ellingsen ble vekket av bråket. Dette vitnet sa at den befridde arrestanten etter at døren var åpnet, gikk inn i og tok lua si og kom så ut på trappa av seg selv. Den eneste av de tiltalte han så som utmerket seg var Tørhaug.
Sersjant Uthaug forklarte at da han kom til gikk plakaten mann og mann i mellom. Han trodde først det var «en almindelig søndagsdemonstration», men hørte så at det var meningen å befri fangene, og så etter hvert at dette utviklet seg i en farlig retning. Episoden med bajonettene var skremmende, men han så ingen spesielle som utmerket seg. Arrestanten gikk selv ut av døra, ingen hentet ham ut. Han hadde sett at arrestdøra ble åpnet av en mann i mørkeblå klær, og at en mann med øks var noe mer aktiv enn de andre.
Sersjant Olsen hadde sett at vaktmannskapene ble trengt ned av trappa uten at de gjorde noen særlig motstand. En mann i blå klær åpnet døra med bajonetten sin, men han kjent ham ikke. Hans inntrykk var at fangen var engstelig og ikke hadde lyst til å gå ut.
Musikkorporal Wang hadde spurt Otto Olsen om hvem det var som ledet an. Olsen hadde da svart at det var en mann som arbeidet hos Kunig. Vitnet hadde og spurt om det var denne som hadde laget plakaten, hvortil han svarte bekreftende.
Menig Otto Olsen kom ut av spisebrakka i det fangen var løslatt. Han hadde hatt en prat med Wang, men kunne ikke huske hva samtalen gikk ut på. Her kom Wang inn og fastholdt sin forklaring.
Menig Raanes, som i det sivile var maler ble eksaminert om han kjente til plakaten på forhånd, eller kanskje hadde laget den selv. Administrator mente at plakaten måtte være laget av en maler, med vitnet kjente ikke til den og hadde heller aldri hørt om noen agitasjon mot militærvesenet. Plakaten kunne godt være laget av noen som ikke var maler, sa han.
Menig Stabell hadde hørt at det i løpet av dagen ble laget en plakat i anledning av fangenes befrielse, men kunne ellers ikke tilføre noe nytt. Vitne nr 24; Utsetø, hadde sett at noen hadde en seddel og hadde hørt at det angikk et demonstrasjonstog, men visste ikke noe mer.
Vitneavhørene fortsatte blant annet av noen flere vaktmannskaper uten at noe vesentlig nytt kom fram, inntil vitne nr 31: menig Fladnes kunne opplyse at en mann kom inn i teltet kort tid før opptøyene starter. Mannen overleverte en seddel med oppfordring om å møte ved Namdalen bataljons teltrekke for å demonstrere for fangenes løslatelse. Dette var en høy mørk mann med mørke barter som vitnet mente var tiltalte Skaseth. Skaseth benektet at han hadde hatt noe med slike sedler å gjøre, men vitnet fastholdt sin forklaring.
De 8 vitnene som forsvaret førte ga ikke de helt store resultater ut over at de til en viss grad gikk i Grandes favør etter som han var observert utenfor arrestlokalet uten å foreta seg noe, samt at han for anledningen var særs beruset.
Nå ble det innlevert en av de meget omtalte løpesedler, og de tiltalte ble satt til å skrive hver sin likelydende. Det kunne ikke fastslås noen spesiell likhet ved denne prosessen. Men aktor hadde ett vitne til, nemlig lensmannsbetjent Dènstad som forklarte at søndag ettermiddag mellom klokken 1 og 4 kom det en mann inn i hans telt med en slik seddel. Vitnet så at det var en høy, spinkel mann med et karakteristisk hull i kinnet. Etter å ha betraktet tiltalte Grande, mente vitnet at mannen var ham. Det viste seg blant annet at dette med hullet i kinnet stemte. Grande benektet å være budbringeren, men vitnet fastholder sin forklaring ved «Det maa være ham, men jeg kan ikke beedige det!» Grande opplyste nå at han lå og sov mellom kl 1 og kl 3, hvilket hans teltkamerater nok kan bevitne. Dette grep ikke forsvareren tak i, hvilket i seg selv er bemerkelsesverdig, og Ny Tid synes da også at forsvareren «flere gange har forsømt leiligheten til at faa ut av vidneeksaminationen et gunstig resultat for de tiltalte». Man har i det lengste håpet at forsvareren ville bruke forsvarsvitnene til dette formål, men også her sviktet han, etter avisa Ny Tid sin mening.
Hva hadde de tiltalte gjort?
Skaseth hadde båret fanen og ropt: slip fangerne løs! Derimot ble ikke vakten truet på alvor. Dette sa Thams med tydelige ord. Sersjant Bratgjerd, som sa at det så farlig ut, ga inntrykk av å være en veik mann. § 43 krevde «vold eller trudsler» for at man skal kunne straffes etter denne paragraf. Forsvareren fant heller ikke at det her kunne være tale om medvirkning. Krigsadvokaten derimot fant, at også Skaseths forhold kom inn under § 49, men etter forsvarerens totaloppfatning av situasjonen kunne ikke han gå med på at § 49 kom til anvendelse. Ei heller fant han Skaseths bruk av øksa for graverende: «Skaseth har vist, at han mangler diciplin, men han har ikke gjort sig skyldig i det krigsadvokaten vil ha det til».
Tørhaugs forhold, mente krigsadvokaten, kan ikke komme under § 43, men heller under § 49; han har nemlig ropt: «Gaa paa!» osv. Men her påsto forsvareren, må det være en formildende omstendighet at han har vært beruset, selv om han naturligvis ikke er straffefri. § 66 kunne heller ikke komme til anvendelse på hans forhold.
Om tiltalte Helmersen påsto forsvareren at han ikke kan ha tatt del i iverksettelsen av demonstrasjonen. Det forelå ikke noe annet om ham enn at han har ropt en del, og tatt Vægterli i skulderen. Sersjant Dahl forklarte at tiltalte dro fangen bortover. «Jeg vil ikke si», uttalte forsvareren, «at Dahl er noget upaalitelig vidne, men maa ha tat feil. Thams prov gaar ogsaa i motsat retning. Helmersen gir undtryk av aa være en rolig og sindig mand, og det er forresten ikke overført ham nogen delaktighet i optøierne. Han maa i tilfælde ansees paa mildeste maate».
M.h.t. Grande, gikk heller ikke hans forhold inn under lovens § 43. Han har kun vært en alminnelig deltager i demonstrasjonen. Han presset på mennene foran seg, men det kunne godt ha vært for selv å komme frem. Til de menige ville forsvareren si, at de uten frykt skulle dømme etter sin overbevisning. Også de som ikke er «retskyndige» medlemmer av retten må bedømme bevisene og om forholdene går under de forskjellige paragrafer. Deretter nedla forsvareren følgende påstand:
Skaseth fristades for overtredelse av straffelovens §§ 43, 49 og 66. Tiltalte Tørhaug frifinnes for overtredelse av §§ 43 og 66. Tiltalte Helmersen frifinnes for overtredelse av §§ 43 og 49, og tiltalte Grande frifinnes for de samme §§, samt at de tiltalte forøvrig anses på mildeste måte. Det kan se rart ut, tilføyde forsvareren, å påstå frifinnelse for Skaseth, som jo krigsadvokaten har foreslått strengeste straff for. «Men det er, fordi hans gjerning etter min mening ikke fylder det maal, som loven kræver».
I krigsadvokatens replikk fremkom at han var enig med forsvareren i, at en trussel må være alvorlig ment for å kunne karakteriseres som en trussel. Men han mente at demonstrasjonen i seg selv var alvorlig nok. Vitnet Thams kunne neppe forstås annerledes. Bratgjerd var kanskje litt feig, det var så, men han hadde mange vitner som støtter ham. Han fikk jo også en stein i hodet; det var sannelig farlig nok. Aktor utviklet videre, hvordan de tiltaltes opptreden inneholdt trusler. Å gå med en slik plakat er både å truende og oppviglersk, «hvis ikke», sa aktor, «vet ikke jeg, hvad det er aa true og opvigle». Han sa seg videre enig i at vaktmannskapene ikke gjorde sin plikt; enkelte av dem kjente kanskje på forhånd til demonstrasjonen(?). Men krigsadvokaten avviste forsvarerens uttalelse om at han skulle ha presset et vitne. Det var utilbørlig av forsvareren å si det.
«Hvilken samfundsordning man end har», sluttet aktor, ”«maa ikke diciplinen i vor hær undergraves. Det vil kunne ha de alvorligste følger saavel for hæren som for landet». Forsvareren ba om et par ord, og avsluttet med å si at det å gå i prosesjon med plakater, som mannskapene gjorde, fins det disiplinstraffer for uten at man behøvde å gå til slike skritt som her var gjort. «Det er sandt som aktor sa, at disciplinen maa haandhæves. Men man har ikke her faat fat i de virkelige urostiftere». Med dette ble den to timer lange prosedyren avsluttet etter at tiltalte Skaseth hadde fått en oppklaringsreplikk hvor han bedyret at han ikke hadde hatt plakaten med seg hjemmefra slik krigsadvokaten hadde antydet. «Jeg hadde bare en liten rygsæk med litt klær i». Hva forsvareren mente med at man ikke hadde fått fatt i «de virkelige urostiftere» kan vi bare filosofere over, men det er vel ikke usannsynlig at det her ble siktet til avisene Ny Tid og Klassekampen samt Norges socialdemokratiske ungdomsforbund og Det Norske Arbeiderparti.
Dommen
Lørdag den 9. september kl 1900 falt dom i saken der alle de tiltalte ble funnet skyldig.
Avisa Indtrøndelagens oppslag var: «*Snekker Skaseth 18 maaneder
- Murarbeider Grande 8 maaneder
- Jægtskipper Tørhaug 8 maaneder
- Fiskehandler Helmersen 120 dage.
De tiltalte var alle tilstede ; de saa noksaa nedbøiet ut».
Etter at det i dommen var redegjort for saken sa man at med hensyn til de tiltaltes deltagelse fant retten det godtgjort at tiltalte nr.1, Skaseth hadde delt ut en del løpesedler med oppfordring til fremmøte. Han var også den som bar fanen. Dette i følge egen forklaring fordi han ble anmodet om det. Med fanen gikk han i spissen for flokken og stanset opp utenfor arrestdøren. Her satte han fanen fra seg ved vaktstueveggen. Etter vaktkommandørens befaling trådte han et par skritt tilbake, men ikke lengre, selv om det var anledning til å komme seg unna. Han deltok i den tumult som oppstod da bajonettene ble beordret påsatt for å få opp arrestdøren og i kampen med å få fangene løs. Han var iakttatt svingende en feltøks som han etter eget utsagn ble stukket i hånden bakfra. Denne øksa var fjernet fra et av teltene i nærheten. Etter at arrestanten var sluppet løs, var tiltalte sett gående fra klynge til klynge og tilskyndet rop og leven i den klynge han selv sluttet seg til. Han ble tiltalt av en underoffiser, som så ham stå med øksen i den klyngen hvor det ble kastet stein fra. Han fulgte med denne klyngen til teltrekkene, og satte der øksa fra seg i eget telt.
Hva tiltalte nr. 2, Tørhaug angikk, forholdt retten seg i det vesentligste til krigsadvokatens fremstilling. Retten «turde» dog ikke anse det for bevist, at Tørhaug hadde trukket fangen ned av trappen. Om hans beruselse uttaler dommen bare at han var ved anledningen synlig beruset, men ikke så mye, at han av den grunn ikke skulle vite hva han gjorde.
M.h.t. Helmersen var retten også i det vesentlige enig i krigsadvokatens fremstilling. Det var ikke funnet bevist at han har ropt annet enn hurra, deltatt i toget og grepet fangen i skulderen.
Tiltalte nr. 4, Grande, hadde overhodet ikke ropt og heller ikke brukt bajonetten. Men han har gått fra klynge til klynge og hisset opp sine kamerater, og han har dessuten skjøvet på arrestanten.
Skaseth og Grande
Retten har antatt, at tiltalte nr. 1, Skaseth og nr. 4, Grande var skyldige til straff etter den militære straffelovs §§ 43 og 49, jf. § 55 og § 66. Retten fant det bevist at den påskriften plakaten hadde, og den måten som demonstrantene med tiltalte nr 1 i spissen opptrådte på, derfor var tilsiktet av disse to tiltalte til ikke bare å skulle demonstrere for arrestantenes løslatelse, men at man og tok sikte på å befri fangene og ved skremmende opptreden skulle bevege vaktene til ikke å motsette seg dette. Retten anså det overveiende sannsynlig at løpeseddelen var skrevet av Skaseth. Dessuten hadde tiltalte opptrådt truende. At dette ikke var godtgjort for nr. 4 ble ansett ikke å være til hinder for at han hadde deltatt i toget, dessuten ble hans senere opptreden sett på som medvirkning. Ved sin opptreden anså man de tiltalte å ha «opphidset den forsamlede mængde krigsmænd til i fællesskap aa øve vold mot foresatte eller overordnede, vakten deri indbefattet, eller aa tvinge den til aa undlate en tjenestehandling».
Tørhaug ble ansett skyldig etter den militære straffelovs §§ 49 og 66. Hans adferd etter at arrestanten var sluppet ut måtte betegnes som opphissende, til like med at deltagelsen forut ble ansett som en forsettlig medvirkning til arrestantens befrielse. Tre medlemmer av retten betegnet ham også som skyldig etter den militære straffelovs § 43, noe flertallet ikke fant, da han kom sent til ved vaktstuen og at det ikke var godtgjort at han tok del i truslene mot vakten.
Tiltalte nr.3, Helmersen ble funnet skyldig i mil. str.l §§ 43 og 66.
Ved straffeutmålingen ble for alles vedkommende tatt i skjerpende betraktning, «at de forefalte optøier er et grovt brudd paa disciplinen, og paa grund av den store deltagelse i en for denne og samfundet meget farlig forbrytelse». Særlig måtte dette hensynet veie tungt overfor tiltalte nr. 1, som var en av de hovedmennene. Dessuten fant man det bevist at det ikke var noen rimelig foranledning til misnøye i forhold til den straff arrestantene var ilagt, ei heller hadde de selv betraktet straffen for stor.
Retten så det som formildende at alle unntatt Grande var tidligere ustraffet, samt at tiltalte nr 2 og 3 var en del beruset, hvilket sannsynliggjør at de derfor ikke handlet med så stort overlegg som de øvrige. «Derimot er tiltalte nr. 4 ved Trondhjems meddomsrets dom av 22de december 1909 dømt for forbrytelse mot den borgerlige straffelovs § 127 for forsøk paa ved vold aa hindre en konstabel i en arrestation til fængsel i 30 dage, saaledes at fuldbyrdelsen beslutedes utsat i medhold til straffelovens § 52 (betinget straffedom). Denne straf blir saaledes aa fuldbyrde paa grund av den straffedom, som nu avsies mot ham».
Konklusjonen av disse utlegninger ble da at tiltalte nr. 1, Skaseth ble dømt til fengsel i 18 måneder, tiltalte nr. 2 og 4 fikk hver 8 måneder og tiltalte nr. 3 måtte sone 120 dager. Det framgår videre at det har vært en viss dissens i det to av rettens medlemmer har votert for fengsel i 2 år for tiltalte nr. 1, mens de to andre har votert for fengsel i 190 dager. For nr. 2 hadde et medlem stemt for fengsel i 160 dager. For nr. 3 hadde et medlem stemt for fengsel i 5 måneder og et annet medlem for fengsel i 45 dager. For nr. 4 hadde to medlemmer stemt fpr fengsel i 10 måneder, et tredje medlem for fengsel i 6o dager.
Det synes nokså klart at her har rettens medlemmer vært delt etter de linjer vi kunne se av oppnevningen ville måtte komme. Men så kommer det en dissens som er ytterligere skjerpet, og som om den ble vedtatt ville ha vært meget skjellsettende, og til like; sett med dagens øyne litt komisk(?):
«Mot to stemmer har retten derhos fundet, at tiltalte nr. 1 kjendes uværdig til aa tjenestegjøre i krigsmagten, og bør derfor frakjendes retten hertil i 10 aar, likesom flertallet mot en stemme har fundet aa burde frakjende ham stemme for samme tid i offentlige anliggender og adgangen til aa opnaa offentlige tjenester, jfr. strfl. § 20».
Tre medlemmer av retten har sett det slik at de dømtes opptreden var av en slik art, at den militære straffelovs § 52 (opprør) måtte være anvendelig, iallfall på tiltalte nr.1, men denne oppfatningen har ikke vunnet tilstrekkelig tilslutning. I saksomkostninger ble nr. 1 og 2, idømt 30 kroner og 3 og 4, 20 kroner. «De tiltalte mottok dommen med nokså stor fatning. Paa Tørhaug syntes den dog aa gjøre et sterkt indtryk. De forlangte alle betænkningsfrist. Sandsynligvis blir der appel til høiere instans», konkluderte Indtrøndelagen avslutningsvis.
Debatt
I forlengelsen av kalamitetene, både på Sannan og ved de øvrige militærleire i Norge, blusset debatten om forsvarets rolle og beskaffenhet opp igjen, og denne gang med langt større intensitet og styrke enn hva tilfellet var under de for så vidt spede tilløp i forbindelse med det som endte i Karlstad-forliket anno 1905. I Tønsberg Blad kunne man blant annet lese følgende under overskriften Arbeidere som soldater: «Der har ofte været klaget over den vanskelige stilling, som familieforsørgere av arbeiderklassen kommer i, naar de skal avtjene sin værneplikt. Arbeideren faar jo ikke – som de fast ansatte kontorfolk og andre – løn i den tid, han er fraværende fra arbeidet; naar han reiser paa moen mister han sin indtegt og naar han har familie aa forsørge er han da oftest helt elendig stillet. Ofte mister han ogsaa sin plads, andre tages ind i arbeidet under hans fravær og naar han kommer tilbake er der intet ledig for ham». Avisa konkluderte med at de opptøyer og den uro som man nå hadde sett «paa moerne» måtte få sin løsning; kanskje ved at soldatenes familier får «fornøden understøttelse» i den tida forsørgeren var på eksersis. Dette måtte selvsagt ikke oppfattes som fattigunderstøttelse, slik at det i seg selv kunne bli en grunn til å se ned på den «stakkels arbeiderklasse». Avisen så at dette kunne bli en stor post på statens budsjett, men resonnerte som så at det kan bli enda dyrere for staten å la være å ta dette middel i bruk. (Denne måten å tenke på kjenner vi jo igjen fra både Bismarcks nattvekterstat og den spede Venstre-tenkning i Norge.) Et annet og like stort problem sto også på dagsorden; nemlig hvordan man kunne sikre at arbeidsplassen sto åpen når soldaten ble dimmitert.
«SOLDATEROPTØIERNE Loven maa respekteres! Forbryderne straffes. Grundfeilene rettes».” Under denne overskrift og ingress skrev avisa Samhold på Gjøvik bl. a. følgende:
«Enhver fædrelandsven, som ønsker vort borgerlige samfund bevaret, maa være enig i, at der nu maa slaaes saa tunge slag, som den militære straffelov tillater, overfor de gjentagne diciplinære forstyrrelser, som slag i slag har forefaldt paa vaare eksercerpladse Jørstadmoen, Steinkjersanden og Gardermoen». I fortsettelsen dempet avisa seg noe, ved bl a å vise til at det kunne være av interesse å se på hva som lå bak; hva som hadde bevirket så sterke reaksjoner fra soldatene. Ett punkt som Samhold sterkt betonte var de privilegier som offisersstanden var blitt til del, samtidig som denne stand også i større og større grad var blitt avsondret fra resten av folket, nesten å ligne med en ny adel. Det kunne derfor ikke ses bort fra at den «fædrelandsløse socialisme» har fått større vind i seilene gjennom nettopp de før omskrevne offisersprivilegier m.v., hevdet avisa. Dertil kom: «Vi, som sto oppe i kampen imot den unionelle aand inden officerskredserne foran, under og efter begivenheterne i 1884, vi har set, og vet, at det norske folk historisk har en viss berettigelse til aa se paa officersstanden med kritiske blikke».
Avisa roste så de folkelige organisasjoner som hadde søkt å bibringe denne striden, og unnlot heller ikke å gi ros til enkelte innen den samme offisersstand. Det man virkelig kritiserte var «at systemet ikke er endret i retning av aa faa en officersstand av folket, med folket, for folket». Samtidig tok Samhold tak i de borgerlige aviser som i for stor grad fokuserte på «den fædrelandsløse socialistiske agitation. Tvertimot. Det vil være til rettens fremme og fædrelandets held, om man ser paa tingene i deres historiske sammenheng og ikke overser, at der er en kløft mellom vor officersstand med dens fra folkets fjærne fremmede opdragelse, tænkeset, gjøremaal, og levemaate». Denne kløft som her ikke bare eksiterte, men ble utdypet, måtte fylles, «den maa skaffes væk», sa Samhold, og avsluttet med følgende kraftsalve: ”«Det er aa haape, at tilfældene paa escerserspladserne nu i den grad understreker de almene krav om, at officersstanden skal være en stand av, med og for folket og ingen priviligeret officerskaste i de største byer, at det kan sætte merker i den utredning av disse forhold, som statsraad Bull blev paalagt av stortinget aa fremkomme med. Juristeri hjælper ikke længer i dette kapitel; nordmændene vil ikke ha nogen priviligeret officerskaste forstaaelsesløs overfor folkets hele liv og maate aa være og tænke paa. Der er kræfter i bevægelse paa dette omraade, som der maa taes hensyn til; ellers vil hele spillet en kommende morgen bli slaat overende».
Til de ovenfor anførte betraktninger kommenterte Indtrøndelagen følgende – den 9. september 1911: «Dette skriver sig fra et hold, som utvilsomt er oprigtig og sterkt interessert for et kraftig forsvarsvæsen, og bemerkningerne fortjener opmerksomhet. Imidlertid sir det sig selv, at de voldsbrudd paa diciplinen, som isommer er foregaaet, ubetinget maa straffes, og det strengt. Derom raader ingen tvil utenfor de socialistiske forsvarsnihilisters kreds».
I følge Ny Tids klipp fra høirebladet Lillehammer Tilskuer, kom man der i gården til at de soldater som på Jørstadmoen hadde forgått seg ikke burde straffes – ”da de ikke har ligget under for ungsocialistisk agitation, de har ikke hat til maal at undergrave forsvaret, eller ophidse nogen mot den militære organisation i og for sig.” Til overskrift på inseratet har Ny Tid satt : «Hvorfor? – Fordi!»
Den påfølgende onsdag trykker imidlertid Indtrøndelagen en artikkel som den gode venstremann og justisminister Johan Castberg i Gunnar Knudsens første regjering, hadde hatt på trykk i Dagbladet. Her gikk også Castberg i rette med de mange som uten å se etter årsakene til urolighetene på ekserserplassene la all skyld på «ungsocialistenes fædrelandsløse agitation». Selv henviste han til det «slette forhold mellem officerer og soldater». Først når årsaken er funnet, kan botemidlene finnes, sa Castberg, uten å bli motsagt av det lokale venstreorgan. Han var opptatt av at det måtte gjenskapes et tillitsforhold mellom offiser og menig, for uten dette tillitsforhold ville man ikke kunne bygge et sterkt og troverdig forsvar,mente han.
«En fuldt habil officer skal være et med sine soldater, kun optat av deres vel. Paa marsj og øvelser skal han dele deres anstrengelser og deres savn. Han skal tale til dem som fornuftige, socialt likestillede medborgere, ikke som til nummer eller til umælende». Den gasje som offiserer mottok; av folket, gjorde de samme mottakere «uendelig ophøiet over de menige». Radikale standpunkt dette, av en venstremann – men Castberg var kjent nettopp for dette, og han går et skritt videre når han anbefaler det norske forsvarsvesen å se til den lille Schweizerrepublik, som da hadde et system der soldatene kunne avansere til underoffiserer, og underoffiserene i sin tur til høyeste militære grad; samtidig som offiserene beholdt sin sivile tilknytning. For sier han «Først ved et saadant systemskifte faar vi et forsvar, som vil passe et demokratisk folk med almindelig værneaand, som er bygget ikke paa tvang og kommando, men paa frie mænds alvor og hengivelse».” Da ville soldatene føle et hvert forsøk på å svekke eller forringe forsvaret som en krenkelse mot seg selv. «Først da vil vi faa et virkelig folkeværn». Og avslutningen på artikkelen er i beste «Castbergske aand»: «Et systemskifte maa ske, hvis ikke forsvaret skal forfalde og litt efter litt bli helt gagnløst. En kraftig bevægelse i denne retning fra officererne selv vilde virke mer end noget andet. De har i første række ansvaret».
Fredag den 15de september 1911 kom en redaksjonell betraktning i lokalavisa som på ny henviste til «den ungsocialistiske agitation» og samtidig desavuerte Castbergs betraktninger: Offiserstandens smule overklassesyn er for sterkt nedadgående, og dessuten er flere offiserer i gang med å lære opp sivilister i idrett og ellers alt som «kan skape et sundt og værnedygtigt folk». Deretter en analyse der det differensieres mellom «optøierne» på henholdsvis Jørstadmoen og Steinkjersannan ved å vise til at tumultene på Jørstadmoen kun var å anse som normale menneskelige motsetningsforhold, mens derimot opprøret på Stenkjærsanden hadde andre kvaliteter ved seg, som gjør at her er det visselig på sin plass å gå hardt til verks mot i særdeleshet «ophavsmanden Skaseth», som nettopp fordi han er en bra arbeider, en tiltalende og intelligent mann som fortjener aktelse og som på en slik måte «vil planlægge et bevisst angrep paa disciplinen i hæren», gjør at det er all grunn til å ta saken alvorlig her. Redaktøren argumenterte videre for det ødeleggende som ligger i å ville snu opp ned på historiens gang, der krig er av de «tusenaargamle skike» som det derfor er umulig å endre. For som avisa understreket: «Der gives ikke et eneste aldrig saa litet fremskridt som ikke maa bygge paa den tidligere histories grund. At ha lært dette grundig skulde være nutidens største aandelige vinding».
Deretter kom en del besvergelser over at de mest opplyste og beste blant arbeiderne i sitt utålmod og ungdommelige iver ønsker å finne en snarvei til målet «ved at ødelægge vor hær». Avisa ga seg ikke med dette. Det ble siterte fra «den bekjendte socialist og statsmand Jaures» som kaller det «barnslig og latterlig at ville stille et stort arbeiderprogram og arbeide for dets gjennemførelse i et land som ikke kan disponere frit over sig selv og sine handlinger, fordi det ligger utsat for krigstrusler eller overfald av fremmede». Ja, hvordan kan det være mulig, sa den brave redaktør, at hele arbeiderbevegelsen skulle kunne nå sine mål samtidig, slik at det internasjonale broderskap kunne hindre enhver krig. Han viste videre til hvor forskjelligartet de europeiske stater var, men kronargumentet hans var likevel «selv om vi tænker os slikt, hvorledes skulde da Europa kunne staa forsvarsløst overfor Asien og den gule fare?» Ellers sa han, ville landet vårt egne seg godt til bruk både for Russland, England og Tyskland, om det lå herreløst eller forsvarsløst. Disse «godt funderte argumenter», slynget han ut i sin finale mot «den socialistiske ungdom» som slett ikke var «bare jyplinger og grøn ungdom», men likevel «her faar vi se hele socialistpartiet gjøre saken til sin, og støtte disse bestræbelser». Slik sett var altså denne redaktøren ikke på linje med sin partibroder arbeiderdemokraten Castberg. Men der var han jo heller ikke alene den godeste redaktør.
De dømte
Mens denne debatten raste på sitt verste, ble det opplyst fra militære kilder til den samme avisredaksjon, at de dømte; Skaseth, Grande og Tørhaug for tiden satt i kretsfengselet i Steinkjer. De skal ha ytret ønske om å bli overført Botsfengselet, for så snart de ankom dit ville straffen bli redusert med 1/3 av tiden!
Nye demonstrasjoner
Stenkjær arbeiderparti tillyste pakkefest i Goodtemplarlokalet søndag den 17. september. Journalist Reinert Torgeirsen fra Ny Tid i Trondheim holdt foredrag om militarismen generelt og «optøierne paa Stenkjærsandene» spesielt, opplyste Indtrøndelagen. Overskuddet av denne festlige tilstelning, som av lokalavisa ble kalt «demonstration» skulle gå til familiene til de pådømte soldatene ved krigsretten «paa Stenkjærsandene». Man fikk inn 15 kroner på det gode tiltaket. Demonstrasjonen som hadde gått for seg i Trondheim dagen før «mot den avsagte krigsretsdom paa Stenkjærsanden» hadde samlet ca 900 mennesker. Stortingsmann Anders Buen holdt en sterkt agitatorisk tale mot «militærvæsenet». Tiden var nå «kommen til at militærvæsenet skulde tynes», sa han. Formann i Trondhjems samorganisasjon hadde så ropt: «Ned med militarismen!», som ble fulgt av «kraftig bifald og stormende begeistring».
Først i toget ble båret en sort plakat med ildrød påskrift: «Ned med militarismen!» Deretter fulgte en rød plakat med teksten: «Direkte aktion! Leve den socialistiske revolution»! Og til slutt en sort plakat: «I retfærdighetens navn kræver vi klassedommen ophævet!»
Flere straffeforfølgelser
Mens urolighetene bredte seg, i pressa og på gater og streder, kom meldingen om at ytterligere to soldater etter bestemmelse av «jurisdirektionschefen» og krigsadvokaten ble straffet med henholdsvis 20 og 30 dagers fengsel for delaktighet i opptøyene på Steinkjersannan. Den ene for å ha kommet med opphissende tilrop foran vaktlokalet og den andre hadde nektet å fjerne seg til tross for at han «fik ordre dertil av en befalingsmand». Fra Bergen rapporterte Ny Tid at «9de regiment som kommanderes av oberst Sverre Berg ..(er) i disse dage paa utmarsch. Regimentet marscherte gjennem Bergen kl 11 i formiddag. Mens soldaterne hvilte paa Solheimsviken blev der paa foranledning av Bergens socialdemokratiske ungdomslag utdelt endel antimilitaristiske oprop med følgende indhold: Militarismen er arbeiderklassens fiender, dens opgaver er at beskytte privatkapitalen. Vort fædreland er kjøpt av utenlandske kapitalister. Skal vi beskytte dem? osv. osv. Oberst Berg lot to av dem som utdelte opropene, arrestere, men de blev løslatt efter at ha avgit forklaring.»
«Den blåkledte»
Det var fortsatt et mysterium uløst. Under krigsretten på Lille-Trana kom det fram at slåen for døra til den befridde soldat ble åpnet med bajonett av en «blaakledt soldat», som straks etterpå klarte å stikke seg bort i den mengden av soldater som hadde samlet seg foran vaktstuen den skjebnesvangre søndag i august 1911. Ryktene om ham hadde i lengre tid svevet omkring, både på Sannan, i byen og distriktet ellers. Så, endelig kommer det beskjed fra Namdalen om at nå var han identifisert, «den blåkledt»e: «Den blaakledte mand, den bekjendte gaatefulde figur fra krigsretten ser det nu ut til at man endelig skal faa frem i dagens lys. Han er nemlig underveis hjemover til Namdalen blit røbet av en del kammerater, med hvem han hadde været sammen og drukket noget». Av reportasjen framgår ellers at den mistenkte skal ha skrytt av sin medvirkning til tildragelsen på Sannan, og dertil opptrådt uhøvisk overfor sine kamerater, noe som i sin tur resulterte i at ved båtens anløp til Snåsa ble lensmann Brede gjort oppmerksom på at her var en av de aktive demonstranter. Det ble ikke foretatt noen arrestasjon, men den alltid like godt informerte Indtrøndelagen kunne melde at «lensmandens indberetning er gjennem regimentschefen sendt brigaden til videre forføining». Ny Tid som befant seg lenger unna begivenhetenes sentrum hadde blant annet denne betraktning til tildragelsen om «Manden i de blaa klær»: «Han er fra Namsskogan og skal hete Bjørghusdal. Han sat paa en gaard i Snaasen og drak sammen med endel kamerater. --- Samtalen ble tilfældigvis paahørt av lensmand Brede som sat i et sideværelse. Han skred ind og tok for sig den blaakledtes kamerater som straks disket op med hvad den blaaklædte hadde foretat sig under optøierne… Antagelig blir manden anholdt senere idag».
En ukes tid seinere sto det en liten notis i Indtrøndelagen om at «Den blaakledte», Sivert Johnsen Bjørhusdal nå var anholdt av lensmannsbetjenten i Grong, og underveis til kretsfengselet i Namsos. Et par dager seinere kom en litt lengre artikkel om denne mystiske personen, som nå hadde vært framstilt for et kort forhør i Namsos, hvor han benekter å ha løslatt fangen på Steinkjersannan, og samtidig bedyrer at han da var så beruset at han ikke klarte å holde rede på hva som foregikk. Han skal og ha påberopt seg sterk beruselse under overfarten over Snåsavatnet med DS «St. Olav» slik at han umulig kunne erindre noe fra de samtaler han skulle ha hatt med soldatkameratene. «(...) hvorvidt krigsret skal sættes i Namsos eller i Stenkjær»” var ikke avgjort, da dette i vesentlig grad ville «bero paa hvor det vil falde bekvemmest av hensyn til vidnerne».
Sosialistene inn i debatten
Hittil har vi ikke sett så mye til de sosialistiske debattanter i saken. Men etter det før den omtalte «pakkefesten» i Steinkjers Goodtemplarlokale kom foredragsholderen der, Reinert Torgeirsen med et tilsvar til redaktørens tidligere betraktninger om krigens «tusenaarsgamle skik» og uunngåelighet. I særdeles polemiske ordelag går Torgeirsen til frontalangrep på den arme redaktør. Han gjør bruk av en del løsrevne sitater og dessuten siteres det jevnt og godt fra «arbeiderpartiets principielle program», før han setter inn et avgjørende argument i spørsmåls form: «Byr det forsvar vi nu har, nogen virkelig garanti? Vilde vi i tilfælde av angrep fra en eller anden stormagt kunne slaa dette tilbake?» Riktig polemisk blir han når han avvæpner redaktørens eventuelle sverdslag med å konstatere at fra Sverige kan vi vel ikke se noen fare true, i det han viser til at unionsstriden jo ble løst på den fredeligste måte; «hvorfor de svenske arbeidere først og fremst skal ha æren». Når dette er sagt, sier han «saa maa vi, synes jeg, tilstaa for os selv: vi kan ikke forsvare os. Alt vort militærvæsen tillands og tilvands, hvad kunne det nytte? Vore smaa pancerbaater er leketøi i forhold til stormagtenes kolosser. Og hvormange mand kunde vi f. eks stille op mot Ruslands millioner?» Etter denne salven kommer enda en: «Hr. H.D. skræmmer med Rusland. Ja, sæt at Rusland vilde ha en isfri havn etsteds i Nord-Norge? Tror ikke hr. H.D at Rusland forlængst vilde ha kunnet bemæktige sig denne havn tiltrods for vort forsvar?» Så tidlig kan man altså tidfeste den inngrodde frykten for «den russiske bjørn». Men her ser vi og at den sosialistiske journalisten i arbeideravisa Ny Tid, sju år før Lenin og hans kamerater overtok makten i Russland bruker «borgerskapets» egne argumenter mot dem selv. For, sier Torgersen, en slik aksjon ville aldri bli tillatt av de andre stormakter, og dessuten ville den stride mot folkeretten, og slik ville de fått en dom mot seg, noe «selv det russiske despoti har veget tilbage for». Forøvrig hadde nok russerne nok å gjøre, med forholdene i eget land, avsluttet Torgeirsen denne delen med. De øvrige argumenter Torgersen gjorde bruk av i polemikken, er av godt antimilitaristisk merke: Vi «kan ikke følge med i den vanvittige kaprustning». Og, vi må melde pass, så at vi ikke kan forsvare oss for i «en moderne krig blir det næsten ikke spørsmaal om personlig tapperhet». Men heller de «mest fuldkomne krigsmaskiner, det tallrikeste og best dresserte soldatmateriel og fremforalt spørres der om penger, penger og atter penger». Han konstaterte likevel at det nok var lenge til «vort parti naar frem til magten». Men likevel et faktum at arbeiderbevegelsen får stadig større innflytelse i det internasjonale fredsarbeidet, og «Man bør være opmærksom paa: samtidig som den vanvittige kaprustning fortsætter, samtidig vokser de sig stærkere og stærkere, de kræfter som skal skape det nye solidaritens samfund, hvor den væsentligste aarsak til alle nutidens krige, privatkapitalismen er avskaffet». Avslutningsvis konkluderte Torgeirsen med den kjente tese: «det er arbeiderne som stræver for aa virkeliggjøre budet om fred paa jorden og i menneskene en velbehagelighet. De som først og fremst skulde ha til opgave ikke bare aa forkynde men ogsaa praktisere dette fagre bud, finder vi i den anden leir, hvor de rætter sine hænder velsignende ut over mordredskaperne». I sitt tilsvar til Torgeirsen kommenterte selvsagt redaktøren det han oppfattet som å være ett av hans hovedpoeng, om at det ikke skal nytte for «vort land at forsvare sig», dessuten gis Torgeirsen det glatte lag for å være så inderlig naiv at han på bakgrunn av håpet om fred og voldgift gjennom arbeiderklassens seier tror at dette skal kunne danne basis for å sløyfe forsvaret. Det hr Torgeirsen prosederte på var i følge den svenske sosialistlederen Hjalmar Branting den rene “sjelvmørdarpolitik”, i det han etter redaktørens utsagn erklærer: “vi vilja icke lægga vårt land forsvarsløst”. Med dette og andre utsagn søkte altså redaksjonen å svekke Torgeirsons omdømme og dessuten viste han hoverende til at «Det er bare her paa bjerget at socialisterne har en slik tro». Dette etter å ha vist til at tyskerne ved at Bebel «tilbakeviser energisk beskyldningerne mot socialisterne for at ville svække Tysklands militære magt gjennem forsvarsnihillisme eller massestreik». Verre går det med redaktøren når han skal søke å belyse at et lite land også kan forsvare seg mot en stormakt. Om man nemlig ikke ruster og sørger for best mulig forsvar vil man derved legge landet åpent for enhver stormakt til å «maatte besætte dette herreløse land, før nogen anden magt tog dispotitionsretten over det til skade for dem». For «Hvis der ikke var andet i veien, vilde de gjøre som de har gjort med Polen. De vilde bli enige om at dele det. Rusland vilde sie: La mig faa gjennemgang til Narvik, og England vilde sie: Ja, saa tar jeg Vestlandet og Tyskland holdt sig til Sørlandet. Man vil indvende, at England aldrig vilde tillate at deres arvefiender Rusland og Tyskland fik en saa god og for dem en faretruende position mot have»t. Nei, så lenge vi støtter opp om vår historiske rett ved er nasjonalt forsvar som er bevisst sin rolle, da vil slike planer «holdes i schak, mens det nationale forsvars sløifing vilde gjøre landet til en fare for de konkurrerende stormagter». Den gode redaktør vil kanskje vise at han er belest i verdenslitteraturen, i alle fall tok han nå fatt i den russiske forfatteren Turgenjev som en gang satt på en benk i en av Petersburgs parker hvor han fikk se en jakthund som listet seg inn på et eller annet som rørte seg i gresset. Plutselig var det som et lite nøste som hoppet rett i hodet på hunden. Dette gjorde hunden fortumlet og skremt, slik at den gjorde helomvending og pipende stakk av med halen mellom beina. «Det var en spurvemor, som hadde pustet sig op som et litet pindsvin, og kastet sig blindt ivei for at værge ungerne». Turgenjev skal da ha konkludert «At forsvare sin livsret og uavhængighet er ellers et med et folks livs vilje, en irrationell, meningsløs sak – intet koldt regnestykke. Dersom denne hellige ild brænder i et lands ungdom og skaper den rete offervillighet i et folk, saa er det utrolig hvor langt dets evne til aa værge sig rækker». Og så skulle altså Norge, ennå aldri hærtatt, i kald sløv beregning, oppgi tanken på å verge seg. Norge, som av mange kalles framtidens land, med de store naturressurser og dertil en del sosiale betingelser som gjør at vi tidligere enn noe europeisk folk skal kunne gjennomføre «den sociale retærdighet»? De sosialistene som prediker “sjelvmørdarpolitik”, fortjente ikke bedre skjebne enn at stormaktene kom mens man var midt i striden for å sette sin hjertesak ut i livet og sa: «Stop litt, det haster ikke med der. Dere kan vente til det gamle Europa blir færdig. Og saa kan dere imidlertid faa lære at læse russisk eller tysk». Nei, i stedet for å preke nasjonal selvoppgivelse og derved skape en blasert ungdom som ville gjøre ødeleggende opptøyer til heltebedrifter, som om vi levde under det «haapløse tyrannis vælde og intet bedre kunde foreta os end at gi os deperationen i vold». Skulle man satse på å verge landet.
Reinert Torgeirsen sitt svar lot ikke vente på seg – og nå videreutviklet han sitt argument om hvorfor sosialistene framholdt antimilitarismen. I tillegg til den tidligere anførte årsak om forsvarets manglende nytteverdi framførtes nå «At militarismen utarmer vort folk ved aa sluke størsteparten av alle statsindtektert og derved hindrer ethvert positivt kultur- og fremskridtsarbeide, at militarismen er et magtmiddel i den herskende klasses tjeneste mot arbeiderne, at militarismen repræsenterer voldets og næverettens moral». Alt dette var grunner sosialistene bygget sin antimilitarisme på. Her fortsetter Torgeirsen noe harselerende og i alle fall retorisk, men likevel; det er vyer over argumentene til denne norske sosialistagitatoren når han peker på galskapen i det å tro at Norge som nasjon skal kunne hamle opp med russernes og tyskernes kapprustningsprogrammer. «Indbildningen om at vi kan hævde os i militær henseende er en dundrende folkeløgn», fastslår han nokså kategorisk. Skikkelig ironisk ble han når han påpekte det absurde i at det norske militærvesen skulle kunne hamle opp med den russisk bjørn. Ja, dette framfører han videre også om de tyske styrkers eventuelle interesse i Norge. «Hvis det skal fortsætte i den lei som vi nu er inde paa, med større og større bevilgninger til militærvæsenet, kan det forøvrig hænde, at arbeiderne og de besiddelsesløse kommer til aa anstille følgende betragtninger: Hvad er det vi skal forsvare? Fædrelandet. Hvad betyder fædrelandet for os? Jo, det er høi told paa alle livsfornødenheter, store skatter, en usikker arbeidsfortjeneste og altopslukende militarisme. Hvad er det vi skal forsvare? Vor armod og fattigdom? Dette fædreland som byr os slike vilkaar kan vi ikke kalde vort. La de forsvare det som nyter godt av dette fædreland, kapitalisten, officeren, presten og den skriftkloge, alle de som sitter bænket ved det dækkede bord».
Reinert Torgeirsen var ikke alene om å hevde disse synspunktene. Fra avisa Indtrøndelagen for 27. september 1911 sakser vi følgende avsnitt fra en lengre utredning fra signaturen «KSA»: «Hr. H. D. (i Indtrøndelagen) har utredet hvad der for mig var av interesse aa faa paa det rene: om han trodde det var vort forsvar som holdt Rusland i ave. Herpaa svarer H. D. et ubetinget ja». H.D. sier: «vi vilde ved aa nedlægge forsvaret bent frem rope til disse stormagter, at de maatte besætte dette herreløse land. Det er altsaa vaabenmagten og ikke vor tusindaarige histories ret, som er landets herre. Jeg regner mig ikke aa være nogen autoritet paa dette spørsmaals omraade, og hvad jeg fremfører staar for min egen regning. Og jeg vil da si at hr H. D.s uttalelser forekommer mig aa være noget av det mest naive, jeg har set paa længe. Hvorledes faar hr. H. D. til dette digre resultat? Jo, paa den gammeldagse letvindte maate: aa kaste alle kolde beregninger overbord, og til gjengjæld slaa desto sterkere paa den nationale hurratromme. Hele hans tro og syn illustreres gjennom Turgenjevs historie, som han har været uforsigtig nok til aa anbringe. Ja, det er virkelig saa søtt og saa rørende: den lille spurv Norge som farer like i snuten paa den store, fæle hund Rusland, som augenblicklich stiller halen mellom benene og lusker unda. Det er bare den store forskjel mellem eventyret og virkeligheten, at hunden Rusland, eller hvad man vil kalde den, paa forhaand saa inderlig godt vet, at der ligger spurven og at den nøiaktig vet hvor stor og sterk spurven er. Jeg tror ikke det er rigtig med denne hurralære. Jeg synes tiden skulde være inde til aa dale ned paa den sunde fornufts basis, det vil dog være sikrere end aa svæve der oppe i skrytets regioner. Det er min tro, at likeoverfor de nevnte stormagter spiller ikke vore forsvarsmidler nævneværdig rolle som beskyttelse av vor selvstendighet».
Atter andre uttrykker seg på denne måten i samme avis: «Der var en ting, hr. H. D. skriver om, som jeg gjerne saa litt utførligere behandlet. Hr. H. D. spør om der er nogen som er i tvil om hvad Rusland vilde gjøre, dersom vore isfrie havne laa forsvarsløse. Det kunde være av interesse aa høre hr. H. D.s mening om, hvilke havne der sigtes til, og endvidere om han tror det er vore forsvarsmidler tilsjøs, som holder Rusland i ave, og at vi nødvendigvis av hensyn til Rusland maa opretholde de militære greier, som for tiden koster vort land ca. 20 mill. pr. aar».
Jo visst er det noe umiskjennelig kjent ved disse måter å argumentere på. Var det mon ikke denne type argumenter som også ble brukt av begge sider så langt opp i vår egen tid som til henimot 1990 –åra?
Avisa Nordlys i Tromsø var heller ikke borte vekk i sin agitatoriske argumentasjon mot militærvesenet. Under tittelen «For konge og fedreland» ga signaturen T. Holand den 9. september 1911 blant annet følgende kraftsalver til beste: «Bare på få år er vort forsvarsbudget fordoblet, og nu da flyvemaskinerne står ferdige til at indta førsteplassen i forsvarets tjeneste, så spørres det atter efter uhyre summer». Holand fortsatte med å understreke det absurde i å bruke så store pengesummer til å «anskaffe alleslags mordmaskiner av siste opfindelser». Det var dette som var Holands hovedanliggende, og han fortsatte med å fortelle via eksempler hvor pengene ble tatt fra: ” «..på Finmarken (var det i vår) 20600 mand som rodde fiske, og sætter vi nu hver mands lot til 300 kroner efter at han har betalt sin utrustning, så har vi kr. 6 180 000 som disse mænd har kjæmpet og frosset for. Men av disse penge går mere end 9de hver kroner til kongens løn». Er det ikke for galt sier han, at hver av disse fiskerne skal betale ca 35 krone kun til å lønne en eneste embetsmann og det en som «kun har herlighet og glæde og festmiddager hver eneste dag i året». Det sluket av penger som brukes i forsvarsøyemed; over 20 millioner kroner i året var etter Holands mening alt for mye å ofre til krigens guder. Avslutningen på innlegget er en appell om å stemme på sosialistiske stortingskandidater; «thi det er disse som står i pakt med tiden, tolker arbejdernes krav, kræver deres ret, kræver fred mellom folkene, men de er for faa i tal og faar saa lite lov til at gjøre noget stort, nyttig og godt». Den 13. september hadde Nordlys to kunngjøringer i fortsettelsen av urolighetene på ekserserplassene. I den ene siteres det fra «det gamle højreorgan Morgenbl», som i følge Nordlys skriver «Der må skaffes mandstugt tilveje, koste hvad det koste vil. Selv om en officer skulde ty til sin revolver for at bli lystret og en opsætsig soldat skulde falde som offer for sin egen blindhet, her er ingen vej utenom. Enhver svakhet vil hævne sig fryktelig». Lett ironisk framhever Nordlys her at «folk taper troen på krigens nødvendighet, og man får ikke længer indbildt dem, at officererne har valgt den militære livsvej for ædrelandets skyld». Videre vektlegger Alfred Eriksen sitt organ at veien til «diciplinens gjenoprættelse» er å behandle soldater som voksne og frie menn uten å ty til skjensel og hån eller nasjonalmilitært skryt, og kan den ikke da leve, «så er den vist dødsdømt».
Den andre artikkelen er sakset fra Socialdemokraten og omtaler regjeringens påbud om bruk av skarpladde våpen i vaktsammenheng ved ekserserplassene. Man mente om dette «at hvis myndigheterne ikke kan få soldaterne til frivillig at underordne sig disciplin, er slaget tapt. Til stor brutal vold vil den norske soldats hele væsen og natur reagere. Ordren om skarpe patroner vil virke som en brandfakkel selv i de roligste gemytter». Man tillot seg videre å spørre om hvor det vil bære hen om de styrende for et gjennomgående demokratisk innstilt folk «værger folket mot vold og uret, (og) selv anstifter voldsforbrydelser»? Svaret ga avisa selv: «Statsråd Bulls patronordre vil skape antimilitarister i tusenvis, andre følger får den neppe».
I Dagbladet kunne man lese seg til at det ikke var «agitation fra ungsocialistisk hold» som var skyld i «optøierne» i militærforlegningene. Dagbladets kilde mente å ha bevis for at de sosialistiske agitatorer som i så henseende hadde forsøkt seg ”«er blitt møtt med haan og spot». «I det hele vil denslags agitation neppe nogensinde bli velvillig optat av vaare soldater, det er jeg fuldt forvisset om», uttalte den navnløse skribent. Han argumenterte så for at årsaken til de uroligheter man hadde sett lå i den nye hærordning. Dette er et av de argument flere tiltrer, og som til like også er argumentert for av oberstløytnant W. T. Sommerschild i hans bok om Infanteriregiment nr.13: Av Nordre Trondhjems Infanteriregiments historie, som han skrev i 1928: «Når man sammenligner hine gamle dager med den nuværende tid, springer straks i øinene den uhyre store forskjell på officerenes bosteder før og nu. Dengang bodde de i distriktene blandt mannskapene, lærte deres levevilkår og tankesett hjemme, var for en stor del som dem gårdbrukere, og når så indkallelsen kom, enten til almindelige våbenøvelser eller til mobilisering, så drog man alle inn til moen eller samlingsplassen til samme virke, og man kjente hverandre; den store betydning herav kan ikke overvurderes. Nu bor praktisk talt ikke èn officer i det distrikt, hvis sønner han skal oplære for krigen; og så svært mange underofficerer bor heller ikke i sine mandskapers hjembygder. Befal og mannskaper kommer til øvelsene fra helt forskjellige kanter av landet, og man kjenner ikke hverandre. Det er ikke tvil om at den første ordning var bedre enn den siste. Men så mange forhold gjør vel at dette er vanskelig å få forandret».
Vår venn i Dagbladet anno 1911 fortsetter: «Efter den nye hærordning er derimot det hele omkalfatret. Der er kommet helt nye folk fra andre distrikter ind i de forskjellige bataljoner og regimenter, mandskaper fra by- og landdistriktene er blandet mer sammen, og soldaterne har av den grund ikke kunnet finde sig tilrette. Istedet for aa faa det gamle kjendte befal har soldaterne iaar hat tildels helt fremmede befalingsmænd. Den gamle fortrolighet og tillid har ikke været tilstede paa nogen av siderne.» Videre kjører den gode soldatvenn på underoffiserenes nye degraderte rolle som han mener har vært til stor ulempe, især for soldatene, som har hatt stor tillit til denne gruppe gjennom «deres nøie kjendskap til det forskjellige soldatmateriell». Hans finale er vel egentlig både avslørende for hans ståsted og samtidig en relativt objektiv analyse av forholdene rundt om på de forskjellige ekserserplasser: «At nævnte herrer (underoffiserene) isommer under optøierne kanskje har tat det med ro, tror jeg kan være meget sandsynlig. De blir saa alikevel saa lite paaskjønnet for alt sit stræv».”
Men som allerede før nevnt, det var ikke alle som hadde et slikt edruelig syn på urolighetene blant de innkalte mannskaper. Avisa Indtrøndelagen sakset fra en Kristiania-reporters syn på saken til det danske bladet Riget: Her besværte man seg over at regjeringen viste en for stor imøtekommenhet overfor interpellasjonene i Stortinget, da de «i høi grad (er) skikket til aa undergrave officerernes autoritet, …». Dessuten kveles etter sigende deres initiativ og foretaksomhet. «Samtidig blir det mere og mere saa, at det ikke er officerene, som har kommandoen, men soldaterne, idet der tages et overdrevent hensyn til disse». Dette er etter skribentens mening helt uakseptabelt, men hevder han: «blandt socialisterne fryder og glæder man sig; ti man ser i aanden den dag, da disciplinen er i den grad nedbrudt, at alt det, som heter øvelse ved armè og flaate, kun vil være en komedie. Og da er tiden inde til “militarismens avskaffelse”, og da kan landets grænser ligge aapne for enhver. Hvis begivenheterne utvikler sig med samme hurtighet som hittil, vil den dag ikke være fjærn, da det socialistiske maal er naadd; ti farten er upaaklagelig». Dette var noen av de argumenter som svirret omkring i 1911, i forbindelse med at en soldat ble lei av å bære leirstøvlene i en fra før tung oppakning og derfor bestemte seg for å legge dem igjen i teltet sitt på Steinkjersannan. Når han for denne forseelse ble idømt ett døgns vaktarrest så fant hans medsoldater altså dette for ille og benyttet samtidig anledningen til å demonstrere for en del nye ideer som i stor grad var framsatt av Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund som da var under ledelse av redaktør Eugene Olaussen i organisasjonens avis Klassekampen.
Men det er heller ikke tvil om at det hersket stor forbitrelse blant menigmann mot det som ble oppfattet som særs urettferdige avgjerder – enten i form av dom eller ellers. Et slikt eksempel kunne man lese seg til i ei trondheimsavis, hvor signaturen L. Aa. blant annet skrev: «Det var mange i sommer som blev alvorlig straffet for beruselse i uniform. Ja, det var menige soldater vel og merke. Men saa var det ogsaa to rekrutter som indsendte klage paa kaptein Hartmann og premierløitnant Schneider for beruselse. 4 av rekrutternes vidner negtet krigsadvokaten at avhøre. Officerenes vidner derimot, som besto av officerer, blev meget samvittighetsfuldt avhørt. Og resultatet? Jo, nu paagaar det retslig efterforskning mot de to rekrutter som klaget over fylderiet. Slik er det aa gaa rettens vei for de menige».”
Solidaritet med de dømte og deres familier
Samme dag som dommen falt på Lille-Trana ved Steinkjer ble det altså tillyst massemøte i Trondheim. Avisa Ny Tid opplyste at «fagforeningenes lokale samorganisasjon» skulle ha møte i arbeiderforeningens lokale og «redaktionssekretær Thornæs vil fortælle om sine indtryk fra krigsretsforhandlingerne». Ny Tid opplyste også om at Skaseth sin familie nå kom i nød, da forsørgeren formodentlig skulle i fengsel, det ville derfor bli tatt skritt for å støtte dem.
Møtet ble er stor suksess. Samorganisasjonens formann den gang; montør Andersen åpnet og ønsket velkommen. Innledningsvis sa formannen at to av de dømte; Skaseth og Grande var partifeller,og da familiene nå ble satt på bar bakke ville man samme kveld starte en innsamling. Skaseth var en bekjent av formann Andersen, som fortalte om ham at han var en stille og tilbakeholden mann som på Sannan var blitt presset opp i en situasjon de ikke har hatt full oversikt over, det sammen gjaldt for Grande. Taleren framholdt at rent logisk burde det offentlige, når de tok forsørgerne også sørge for deres familier. Thornæs` foredrag ble også i følge Ny Tid en uforglemmelig seanse. Redaksjonssekretæren var av den bestemte formening at om man trodde å kunne stanse misnøyen ved hjelp av strenge straffer så tok man skammelig feil. Dette ville være et nytt omen til å åpne folks øyne for hva militarismen egentlig var. Eller hva mente man ellers om 1 ½ års fengsel for å ha båret et stykke tjærepapp på en stang og satt det mot en vegg? Man kunne ikke klandre selve rettsforhandlingene, mente Thornæs, men dommen var en ren og klar politisk klassedom, uten at han derved ville påstå at dommerne i sin bevissthet hadde ment det slik. Dette manglet han nemlig bevis for. Formann Andersen syntes at det var noe komisk over begivenhetene på Steinkjersannan og at man egentlig burde glede seg over det som var hendt, med referanse til at offiserer som jo skal forsvare oss i krig er så redde for juling at de ikke våger å gripe inn mot litt klammeri blant egne. «Arbeiderne burde derfor være tilfreds naar vakten stak bajonetten i skeden av frykt for ropet “Ned med militarismen”. Det vilde nu lyde sterkere end før», sa Ny Tid i sitt referat fra Samorg-møtet som avsluttet med å sitere Thornæs` oppfordring: «Nu synger vi socialistmarchen. Vi er ikke paa eksercerpladsen», dette til stor munterhet for forsamlingen som stemte i. Innsamlingen ga som resultat kr 28,80 til de to «soldatfamiliene».
Venstreavisa Indtrøndelagen fortsatte på sin side den utrettelige informasjonskampanjen omkring fortredelighetene under regimentsamlingen på Steinkjersannan. De har latt seg informere om at Trondheimsavisa Ny Tid hadde tatt initiativ til en innsamling til de dømte soldaters familier slik at disse til en viss grad skal kunne opprettholde livet mens deres forsørgere hensitter i «Botsen». En av bidragsyterne til den gode sak var general Strugstad, noe som tilsynelatende fikk redaktøren til å slå seg for brystet og hovere over at en slik notabilitet også tydeligvis engasjerer seg i antimilitarismen. Dette falt selvsagt Indtrøndelagen tungt for brystet og det er da bare naturlig at man derfra fikk forlydender som: «Naar den socialistiske agitation som direkte eller indirekte er aarsaken til militæroptøierne tar parti for de dømte soldater og stempler sig selv som medskyldig er det forsaavidt en ærlig sak. Naar general Strugstad bl andre brave mænd gir en skjærv til de for militære forbrytelser dømte, og av den socialistiske agitation, vildlædte mænds familier, saa sker dette selvsagt ut fra den synsmaate at familien uforskyldt er kommet i en vanskelig situasjon. Isaafald maa det sies aa være en beklagelig trafik fra bladets side aa søke aa forvrænge folks bevæggrunde. Det kan vel hænde at enfoldige og kritiksløse folk blandt bladets læsere virkelig kunde tro at f. eks. generalen skulde sympatisere med antimilitaristerne. A. K.» Det synes som om det er lederartikkelen i Ny Tid for 14. september som her er lagt til grunn for Steinkjeravisa sine betraktninger. Under overskriften «Den virkelige dom» kunne man da blant annet lese: «Igaar mottok vi et brev fra en mand, som ikke staar i arbeiderpartiets rækker, et brev med indlagte 5 kr. til den dømte Skaseths familie. Han skriver bl. a.: “Det er da næsten utrolig, at lovene gir adgang til saa vanvittige domme. Vor militærlovgivning maa da vistnok være noken riktige antike greier som burde revideres jo før jo heller”. Senere paa dagen avla selveste generalen os en visit for at yde sin skjærv i samme øiemed. Hvovidt dette utelukkende var utslag av en brav mands barmhjertighetsfølelse, eller der i generalens bidrag ogsaa laa en skjult erkjendelse av dommens urætferdighet, det skal vi ikke indlate os paa at granske nærmere efter». Det skulle altså derfor ikke være grunnlag for betraktningen gitt i Indtrøndelagen, men det sto mer i Ny Tid sin lederartikkel. Et bankobrev var kommet inn fra Terningmoen ved Elverum pålydende kr 42,38, resultatet av en innsamling blant soldatene der. Og i følgeskrivet fra initiativtagerne ble opplyst at «Nogen officerer, deriblandt to kapteiner, gav ogsaa sin skjærv». På dette grunnlaget konkluderer lederskribenten med at «den indsamling som vort partis centralstyre nu har sat i gang, vil komme til at bli omfattet med en interesse som aapner øinene selv paa forstokkede militarister ..». I spalten «Dagens nyt» kunne man samme dag lese at redaksjonen ble rent sagt overveldet av innsenderes harmdirrende betraktninger i anledning krigsrettsdommen. Videre var marsjruten for den påfølgende søndags demonstrasjonstog klarlagt: «Avmarsch fra Verftstomten ind Indherredsveien, Strandveien, Fjæregaten, tilbake Kirkegaten, ned Wessels gate, Indherredsveien, over Bakke bro, Olav trygvassons gate, Munkegaten, Kongens gate til Ilaparken, hvor redaktør Buen holder tale». Den 15. september kunne så Ny Tid bringe en liten notis med følgende tekst: ”«VI TAKKER herigjennom alle partifæller og kamerater som har ydet bidrag til vore familier. A. Skaseth H. Grande».”
Sosialistene - igjen
Arbeideravisa Nordlys i Tromsø for 20 september har også en liten artikkel med henvisning til Socialdemokraten som oppfordret Det Norske Arbeiderparti til å stille seg i spissen for den landsomfattende innsamlingen til familier «hvis forsørgere blir ofre for den militære retfærdighet», da det sannsynliggjøres at de dømte soldater på Steinkjer neppe er de siste som får svi for «utviklingen». I samme avis var det en liten notis som opplyste at «den socialdemokratiske forenings høstfest søndag aften var meget godt besøkt. Redaksjonssekretær Gausdal holdt en med stærkt bifald mottat tale om de saakaldte militæroptøier og deres sande aarsak. Ungdommen moret sig fortræffelig. Det var en riktig hyggelig fest», forteller altså Tromsø-avisa. Det fins en liten sak til i denne avisa den selvsamme dag, som i sin helhet lyder: «Et demonstrasjonstog paa 1500 deltakere i Trondhjem forl. dag ianledning Stenkjærdommen. 3 sorte faner. Stortingsmand Buen talte».
Ny Tid som altså var noe tidligere ute med meldingen om Socialdemokratens initiativ kunne allerede den 12 september meddele sine lesere hva borgerpressa i hovedstaden syntes om sin sosialistiske kollegas innspill. Aftenposten så på innsamlingen som «et middel til at fremme utskeielserne paa moen», mens Morgenbladet mente at «fondet vil virke som et permanent agitationsmiddel til mot vort forsvar». Atter andre kalte fondet et «understøttelsesfond for oprør». Og når Socialdemokratens forslag kunne vekke et slikt raseri var det grunn til å håpe at innsamlinga ville vinne stor tilslutning blant arbeidere, mente nå Ny Tid, som den 14 september meldte at det også i Fredrikstad ble avholdt protestmøte mot de barbariske dommene i krigsrettsaken fra Steinkjer i regi av parti og fagforeningsstyrene der. Dette møtet vedtok en enstemmig protest adressert den norske regjering. Dagen etter hadde samme avis en lederartikkel som konkluderte «For de unge mænd, som er oprørt over militærvesenets vilkaarlighet, er der kun en fornuftig vei at gaa: de maa slutte sig til socialdemokratiet - til deres rækker, som maalbevisst kjæmper for militærvesenets avskaffelse».
I Indtrøndelagen for 27. september gjorde signaturen “I” seg følgende betraktninger: «Efter en almindelig retsopfatning har de intet galt gjort, da de hverken er røvere eller mordere. Deres feil er at de isteden for at gaa om officererne gik til vakthuset og i ungdommelig iver tapte besindigheten» “I” gjør seg også visse betraktninger om nytten av å skaffe seg martyrer som vel er å gjøre fienden en tjeneste; det «aa gi ham en martyrkrone paa». Men riktig skarp blir “I” når han analyserer seg fram til hva det er som skaper grobunn for socialister: «En krigsretsdom som smaker litt av barbari er litet skikket til aa gjøre folk føieligere. Hvis de dømte ikke var socialister før er det rimelig at de blir det herefter. I alle fald maa man faa en eiendommelig opfatning av en krigsret, naar man ser at paa Gardermmoen, hvor en del dragoner var anklaget for det samme, av krigsadvokaten ble indstillet paa mindst 3 aars straf og av retten frifundne». Her ser vi igjen at de dømte fra Sannan på ingen måte var alene om sitt uttrykk for misnøye med tingenes tilstand, samtidig som “I” peker på den fatale feil som krigsretten på Lille-Trana begikk ved å dømme soldatene for at de i sin «ungdommelig iver tapte besindigheten». Denne “I” er nemlig av den oppfatning at «De stedfundne soldateroptøier tyder paa at ikke alt er som det burde inden det militære stel». Han er så fri å mene at straffen de dømte har fått er alt for streng, og derfor bør nedsettes. Ja, alt over 1 måneds straff for denne type forseelse er av det onde forklarte “I”, og konkluderte: «Naar staten sætter en mand, som den har haft i sin tjeneste fast, saa er det dens pligt aa sørge for mandens familie, saa den ikke lider nød. Men dette overlater den til den socialistiske organisation. Er det da noget rart i at man efter en saadan behandling slutter sig til det socialistiske parti? Staten som skal være det norske folk blir holdt eller holder sig utenfor og gir socialisterne en bedre anledning til hurtigere aa gjennemføre en ny samfundsordning». Dette burde i grunnen være nok til å få en forståelse av hvor alvorlig de enkelte grupperinger i samfunnet så på hverandre og hvor store verdier som her sto på spill. Brikkene i dette spillet ble altså de fire dømte. En litt annen innfallsvinkel, men i samme gate var Ny Tid sin fokus på hva de kalte «Her maa være galt fat!» i det de tok fatt i en annen dom og satte den opp mot dommene på Steinkjer med disse ord: «Den mand som efterat ha drukket sig fra vettet stak en husmand i hjel, han frifindes. Vore læsere har hat anledning til at danne sig et begrep om størrelsen af den forbrydelse de 4 soldater paa Stenkjærsandene var anklaget for. De dømtes: Skaseth til 18 maaneders fængsel, Grande til 8 maaneders fængsel, Tørhaug til 8 maaneders fængsel og Helmersen til 4 maaneders fængsel».
Men vi må heller ikke glemme de forsvarsvennlige eller heller, nasjonalistisk innstilte elementer i denne debatten. Signaturen “O” hadde blant annet følgende utsagn i Indtrøndelagen den 9. oktober 1911: «Verdenshistorien er historien om mænd og nationer, som har kjæmpet for ideer, og seiret eller faldt i kampen. De, som kjæmpede, har bragt verden fremad. De, som ikke gorde det, har levet sit liv til unytte – bare været gjødsel for det liv, som hadde værd». At han ble imøtegått av et tidligere bekjentskap i Indtrøndelagen sine spalter; hr “KSA”, forundrer oss da heller ikke, og at “KSA” heller ikke er helt ukjent i verdenslitteraturen gir han oss og “O” få innblikk i gjennom sitt sitat av grev Moltke: «Krigen er hellig, den er indstiftet av Gud. Den er en av de høie verdenslove. Krigen opretholder hos menneskene alle store, alle ædle følelser: Æresfølelse, uegennyttighet, tapperhet, og hindrer menneskene fra aa falde ned i den krasseste materialisme». Historien sier dog intet om hvorvidt “O” oppfattet ironien som “KSA” la i sitatet.
Brev fra en dømt soldat
I Ny Tid for 13 september 1911 sto gjengitt et brev som murarbeider Grande skrev til sin kone fra fengselet like etter at dommen falt: «Stenkjær d. 9. sept. 1911. Min Kjære og høitelskede hustru! Det er ikveld lørdagskveld. Jeg maa gripe til at skrive. Ja, min kjære ven, ta det nu bare med ro, er du snil. Du har antagelig set av avisene hvilken dom jeg har faat, men jeg har forlangt betænkningstid, saa jeg sitter nu i varetegtsarrest paa Stenkjær. Ja, min ven, bli bare ikke bedrøvet, jeg tænker ikke at vedta dommen, ialfald tænker jeg ikke at vedta den nu, for jeg synes det er forlitet bevisførsel mot mig til at dømme saa haardt. Jeg paastaar det sammen jeg har paastaat før til dig, min kjære ven, og det er sandt. Men hjeg vil høre hva du uttaler dig om det, om du tror, jeg skal vedta eller ikke. Men jeg er uskyldig, derom kan du være sikker. I tilfælde jeg tar med de 8 maaneder som jeg er idømt, og jeg da muligens kan ta bodsfængsel, saa gaar der av en trediedel av straffen. Det blir da omtrent 5 ½ maaned. Men saa maa jeg ogsaa ta den betingede dom paa 30 døgn som blir at omsættet til vand og brød i 10 dager - saa det er jo snart frasiggjort. Min ven, du maa bare gaa til øvrigheten og forlange ophold til dig og barna, ja for det er de pliktig til at skaffe dig. Ja, Amanda, det er sørgelig, men tap nu bare ikke modet, min ven. Stakkars Jenny som gaar og roper papa. Ja, min ven, døm ikke for haardt, for jeg er uskyldig. Jeg har gjerne villet snakke med dig, min ven, baade dig og Jenny. Men jeg skjønner nok at dere ikke har raad til at komme indover. Men gjør det hvis du kan. Fureren sa at pengene var sendt som du skulde ha. Min ven, du maa skrive til din far, om du ikke kan faa lidt av ham og la mig faa hans adresse, for jeg husker den ikke. Min ven kan du komme en tur til mig, du og Jenny, saa maa du gjøre det. Du maa gaa en tur til Fælleslokalet med min bok*) og levere den til S. Hermed maa jeg til at slutte Hils Hildur, Ragnhild, og Jenny fra papa og tilslut er du mest hilset fra din tro og hengivne mand. (I al hast) og en solidarisk hilsen til mine kamerater. Adjø, lev vel, min skat. Skriv snart, min ven».”
DEMONSTRASJON MOT MILITARISMEN samlet 4000 mennesker
Det ble lyst til demonstrasjon mot militarismen i regi av Trondhjem Samorg; «Naar fagforeningenes lokale samorganisation har sat sig i bevægelse for at protestere mot den uretfærdige klassedom som er overgaat soldatene, bør alle rettænkende mennesker slutte sig til denne demonstration, den bør samle alle som er og kræver at ville være demokrati», het det i et opprop i Ny Tid den 12 og 14. september 1911. Og på redaksjonell kommentarplass den 13. om dommen: «Den viser det som de forsvarsvennlige har forsøkt at benegte, at ogsaa her i landet findes rendyrket militarisme, det vil si at de militære har et andet maal paa gjærninger end ellers er tilfældet. Men mot dette maa der protesteres, derfor bør den planlagte antimilitaristiske demonstration førstkommende søndag faa størst mulig tilslutning. – La militaristernes brutalitet bli som en vækker for alt folket».
Lørdag 16. september hadde Ny Tid en annonse på første side – over to spalter med følgende tekst: «Demonstrationen imorgen bør samle alle som først og fremst kræver likhet for loven. Likesaa bør alle delta som ser folkets fremtid i noget andet og bedre end krigsmoral og militær hundetugt – alle som ikke lar sig blænde av hurrapatriotismens flitterstas. Frem under fanerne!» Inne i avisa fant man flere kunngjøringer fra forskjellige fagforeninger, parti- og ungdomslag om å slutte seg til demonstrasjonen. Dessuten sto det en kunngjøring under spalten «Dagens nyt» om at Stenkjær arbeiderparti skulle ha kurv- og pakkefest i Goodtemplarlokalet, Stenkjær. Journalist Torgeirsen skal være foredragsholder opplyses det. Her fristet man i tillegg med musikk, opplesning med mer. «Demonstrationen igaar blev velykket fra først til sidst», skrev Ny Tid mandag den 18. september. Denne reportasjen inneholdt dessuten en interessant passus om hvor mange som sluttet seg til Samorg-arrangementet: «„Nidaros“ fortæller, at deltagernes antal var 900. Vore tællere meddeler at toget ved indmarschen paa Ilevolden talte noget over 1900. Foran talerstolen var der samlet mindst 4000». Det var formann Chr. W. Andersen som bød velkommen og uttrykte det mange følte, at dette ikke bare var en demonstrasjon mot selve dommen, men like mye mot militarismen som sådan. Før redaktør Buen holdt talen for dagen ble «Internationalen unisont istemt». Etter talen, som ble fulgt med stor oppmerksomhet og vørdnad fra tilhørerne inntok partiets sangkor scenen og ga til beste Op socialister, ind i rækken, før formann Andersen takket for fremmøtet med å initiere et 3X3 hurra! Og ”«Ned med militarismen! Leve arbeidernes internationale solidaritet!»
Ved innsamlingen på Ilevolden kom det inn kr. 258,08 til støtte for de dømte soldaters familier.
De dømte i møte med pressen
Reinert Torgeirsen var i Steinkjer og holdt foredrag i Goodtemplarlokalet i regi av Stenkjær arbeiderparti samme dag som demonstrasjonene fant sted i Trondheim. Han fikk etter en del forhandlinger med fengselets vaktmester besøke arrestantene i deres celler. De domfelte satt sammen og befant seg etter omstendighetene vel, sier Torgeirsen i følge Ny Tid mandag 18. september. Man pratet om demonstrasjonen i Trondheim, og herunder ga både Skaseth og Grande uttrykk for stor takknemlighet til kameratene i Trondheim. «Da vi fik høre dommen var det tanken paa kone og barn som først meldte sig», bemerket Skaseth. «Hvordan skulle det gaa med dem! Men nu naar vi hører hvordan vore kamerater tar sig av dem, ser vi fangenskapet imøte med langt større sindsro». Torgeirsen tok farvel og visste ikke da at han allerede neste dag skulle se dem igjen. For da toget gikk fra Steinkjer kom nemlig hele fangetransporten eskortert av sersjant Bosvik. Ferden gikk først til Trondheim for der å overgis politiet, deretter skulle transporten gå videre til Botsfengselet i Kristiania.
Torgeirsen fikk også her anledning til å samtale med de dømte etter som vaktsersjant Bosvik var en rimelig mann. Det var på denne strekningen at de dømte kom med den overraskende kunngjøring om at de valgte IKKE å anke dommen. Den forklaringa de ga for denne avgjerdsla var for så vidt logisk i det de så det som en for stor påkjenning å skulle bli sittende i fengsel ventende på å få ankebehandlingen avgjort og en eventuelt ny rettssak, denne gang for høyesterett på fote. De ville ha saken ute av verden jo før jo heller. Alle de dømte berømte Steinkjers befolkning for den sympati de ble møtt med. Gaver av forskjellige slags var sendt dem, bl a bøker, blader og lignende. Grande berettet om visitten fra Steinkjer-presten i fengselet. Han hadde forsøkt seg med en liten militaristisk tale, som ved spørsmålet fra Grande om hvorvidt det var i samklang med kristendommen å føre krig, ikke lengre ville ha noen prat om temaet. Presten hadde heller henvendt seg til Tørhaug med spørsmål om han også var sosialist. «Jeg har ikke vært sosialist før, men nå er jeg det», svarte Tørhaug ham. Som vi allerede har sett var de øvrige drabanter begge medlemmer av Det Norske Arbeiderparti. Ved ankomsten til Trondheim ble soldatopprørerne hentet i vogn «og rullet bort i retning av Munkegt. 16», avslutter signaturen Torgeir (som altså er identisk med Reinert Torgeirsen).
Protest- og solidaritetsmøter
Møter ble holdt over hele landet til støtte for de dømte. Resolusjonene som ble vedtatt hadde et etter måten samsvarende innhold. Nokså typisk i så måte er det møtet som ble avholdt på Orkdalsøra søndag den 17. september. Her var innlederen redaksjonssekretær Thornæs fra Ny Tid som antakelig også ble med i møtets redaksjonskomité hvor sluttproduktet avsluttes med følgende passus: «det kraftigste middel mot militarismen er oplysning om dens fordærvende virkning og at støtte det parti - socialdemokratiet – som helt vil avskaffe militarismen». I Kristiania var protestmøtet også godt besøkt. Her var Kyrre Grepp og Sverre Krogh innledere, og begge «vandt stort bifald». Møtet i Fredrikstad samlet også fullt hus, kunne man se i de fleste arbeideraviser på den tiden. Malvik arbeiderlags medlemsmøte vedtok å støtte innsamlingsaksjonen og sa at der «nå må sættes i gang en ihærdig agitation mot militarismen». Ja, i Kristiania hadde kvinneforbundet også avholdt protestmøte, med innledning fra hr redaktør Jeppesen. Dette møtet hadde en noen annen valør i det kravet herfra «opfordre(t)r alle mænd og kvinder til at yde sin kraftigste medvirken til gjennomførelse av det socialdemokratiske partis krav paa ophævelse av den militære straffelov». Hvilket jo må sies å være noe helt annet enn revolusjonær antimilitarisme, snarere ren sosialdemokratisme. Redaktør Buen reiste til Surendalsøren, innbudt av den ikke-partitilknyttede arbeiderforening der og holdt «et længere foredrag – med oversigt over arbeiderbevægelsens vekst og utvikling – inklucive om militarismen…» I Molde ble det holdt en «upolitisk fest – til indtægt for Stenkjærdommens ofre». Arrangør for festen var ungdomslaget Symra, og fordi dette var et frilyndt ungdomslag vakte det selvsagt stor forundring og redsel(!) i venstreavisa Romsdals Budstikke. Referenten fra møtet sier imidlertid at her var det folk av alle samfunnsklasser, og det lot til at man uaktet politisk farve nærte en dyptfølt og varm sympati for de dømte soldater og deres familier. Kan hende det var frykten for at andre frilynte ungdomslag ville følge Symra sitt eksempel som fikk venstrebladet til å gråte sine modige tårer over sviket fra det «upolitiske» ungdomslaget.
Innsamlingen
Det kom klingende mynt i kassa til de dømtes familier. Det kunne saktens trenges. Hvor skulle de ellers hente sitt utkomme, konene og barna til de dømte. Av Grande sitt brev til kona kan vi lese at han har 3 barn, mens fra andre tilgjengelige kilder vet vi at Skaseth på dette tidspunktet hadde 5 barn. Når vi i tillegg vet at de under avtjening av regimentsamlingen, det man seinere benevnte repetisjonsøvelsen, ikke fikk noen økonomisk kompensasjon, skjønner vi at familiene lett kunne komme opp i et forferdelig uføre. De innsamlingsaksjonene som gikk for seg rundt om i det ganske land, enten i regi av Det Norske Arbeiderparti eller andre, kom således godt med. Vi har så vidt berørt noen av bidragsyterne, men etter den store demonstrasjonen på Ilevolden tok det virkelig løs. Titt og ofte lot nå Ny Tid sine lesere seg informere om hvem som hadde ytt en skjerv. Samorganisasjonens formann Chr. W. Andersen hadde følgende blant flere bidragsytere på sin liste: Albin Eines, Halvard Olsen, O. Guldvaag og pastor Hessen. Disse var alle godt kjente organisasjonsmenn da med unntak av pastoren, kanskje. I Ny Tids redaksjon bidro Trondhjems og Christoffersens kaffeforretning hver med kr. 5,-, mens Smedenes fagforening bidratt med kr. 10,- + at møtet på Orkdalsøra innbrakte kr 19,10. Likeså hadde et møte i Folkets Hus på Namsos samlet inn kr 10,05 og en «pakkefest» i regi av Namsos arbeiderpartis kvinneforening ga 37,- kr. Det tidligere omtalte møtet i ungdomslaget Symra i Molde ga totalt 48 kroner. Løkkens socialdemokratiske kvindeforening samlet inn kr 5,35, mens Løkkens grubearbeiderforening bidro med kr. 84,40 og fra Kjøli grubearbeiderforening kom det kr. 46,- til fondet. Kvinneforeningen Samhold i Holtålen klarte kr 11,65. I Selsbaks socialdemokratiske forening holdt man kurvfest hvor entreen var satt til kr 0,25, mens «damer med kurve fri adgang». På Levanger hadde partiet fest til inntekt for de dømte, hvor Reinert Torgeirsen holdt festtalen og Levanger hornmusikkorps underholdt gratis med god musikk. Festen ble som ble avsluttet med en svingom, var godt besøkt, meldte partiavisa.
«KRIGSRET over Sivert Bjørnhusdal som sigtet for aa være “manden i den blaa uniform” blev avholdt i Trondhjem igaar. 11 vidner blev avhørt. Det var ikke adgang til aa referere noget av vidneforklaringen, men efter sigende gik ikke denne sigtede imot». Foranstående var en liten «enspalter» i Indtrøndelagen for lørdag 7. oktober 1911. Det kom en ny melding 16. oktober. som i klare ordelag fortalte mangt ut over hva som ellers står skrevet: «Sivert Johansen Bjørhusdal alias “Den blaa mand” løslotes igaar fra Trondhjems hjælpefengsel. Saken mot ham er nu av 5te brigades jurisdiktion avgjort paa den maate, at han efter den militære straffelovs §§ 72 og 39 er forelagt 30 dages arrest for aa ha vist sig beruset paa Stenkjærsanden og vist respektstridig opførsel likeoverfor vakten søndag 27de august. De 30 dages arrest er efter krigsadvokatens bestemmelse anset som avsonet ved den varetægtsarrest, han haar utholdt. Derimot sættes han altsaa ikke under tiltale for aa ha tat op fængselsdøren og befriet fangen. Han kom hit til byen igaar og reiste idag videre til sit hjem i Grong.»
Fredag 13. oktober sto en annen notis om to Namsskoginger som hadde vært på regimentsamling på Steinkjersannan. Disse to hadde under heimturen vært beruset om bord på D/S «Bonden» og der forulempet medpassasjerer. For dette ble de ilagt mulkt på kr 10,- hver. Indtrøndelagen opplyste at begge hadde betalt boten. Ved å sammenholde opplysningene gitt i disse tre avisreferater får vi altså vite at «den blaakledte» blw forhørt under streng bevoktning, og det uten at offentligheten fikk øre for hva som der skjedde, dog med unntak av en liten «åpning» fra sakens gang ved at det røpes at «vidneforklaringen» ikke gikk den tiltalte helt i mot. Når så dommen foreligger, så er den til de grader i strid med hva som tidligere er ført i marken mot hans «kamerater» fra Fosen bataljon som altså fikk opptil 18 måneders fengsel for sin medvirkning til «tumulterne» på Stenkjærsanden. Vi aner at det er noe som ikke helt stemmer her, særlig etter som de to sambygdingene av Sivert Bjørhusdal kun blir ilagt en bot à kr 10,- for beruselse og forulemping av medpassasjerer, noe som jo overhodet ikke samsvarer med at Sivert Bjørhusdal ble idømt 30 dagers fengsel, som tilfeldigvis er den tid han har utholdt i varetekt «for aa ha vist sig beruset paa Stenkjærsanden og vist respektstridig opførsel likeoverfor vakten søndag 27de august». Når Sivert i tillegg ikke blir dømt for forholdet omkring befrielsen av sin medsoldat fra vaktarresten, blir inkonsekvensen enda tydeligere. En slik klar forskjellsbehandling må ha hatt sine spesielle årsaker. Selv om vi ikke med sikkerhet kan fastslå at dette er en bevisst handling, så er det gode grunner til å anta at myndighetene har endret holdning, i alle fall rent taktisk etter som vi har sett at flere og flere tok avstand fra de urimelige harde dommene som ble felt over Skaseth, Grande, Tørhaug og Helmersen, og at de blant «allmuen» fikk en slags martyrstatus. En drøy måned etter at disse dommene falt ønsket man tydeligvis ikke noen repetisjon av det oppstusset som fulgte i kjølvannet av hendingene.
Offiserene straffes
Det er en annen grunn som også taler til fordel for denne vurdering. Samme dag som dommen over Sivert Johnsen Bjørhusdal sto på trykk kunngjøres at to av offiserene som var involvert i tumultene på henholdsvis Jørstadmoen og Gardermoen er satt under tiltale og idømt 10 døgns husarrest hver seg, for sin medvirkning eller mangel på sådan. Den ene major og den andre var løytnant. Lørdag den 11. november 1911 har Indtrøndelagen en artikkel med undertittelen «Tiltale mot befalingsmændene». Artikkelen bygde på et referat fra Trondheimsavisa Nidaros hvor det framgår at flere av de befalingsmenn som var nærværende under «optøierne på Stenkjærsanden», ville bli satt under tiltale for ikke å ha gjort hva som sto i «deres magt» for å pågripe hovedmennene, «spesielt den blaa mand». Det fremkom nokså graverende uttalelser både fra krigsadvokaten og forsvareren, sakfører Falstad omkring disse offiserenes handlinger. Nidaros var av den formening at om det skulle reises tiltale, «saa faar den nok gjælde baade befalingsmænd av baade høiere og lavere grader». De opplysninger som framkom under forhørene «tyder ikke paa, at officerene bør slippe, tvertimot», meldte Indtrøndelagen avslutningsvis.
Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund
I boka om det som seinere ble henhholdsvia Norges Kommunistiske Ungdomsforbund og Norges venstrekommunistiske ungdomsforbund og som enda seinere ble Arbeidernes ungdomsfylking, altså AUF, gir skribentene til beste hva de omfattende demonstrasjoner på «moerne» hadde av betydning og innflytelse på det den gang så stridbare ungdomsforbundet i framgang. Forbundets landsmøte på Lillestrøm i pinsen 1911 valgte Edw. Mørk som formann og Eugène Olaussen som redaktør av Klassekampen. Ved en anledning, der foredragsholderen var agitatoren i NSUF, Sverre Krogh fra Bergen, skal han ha uttalt følgende kraftsats: «La bare officerene faa skarpladde revolvere, soldatene har skarpladde geværer, og de er de talrikste». Eller for å si det med Arvid G. Hansen i boka Den røde ungdom i kamp og seier: «Den pacifistiske, halvt tolstoyanske stemning som undertiden hadde præget den ungsocialistiske agitation mot militarismen maa efterhaanden vike for et stadig klarere og krassere klassekampstandpunkt». Men la oss gå litt tilbake, til tiden rundt «optøierne på Stenkjærsanden». I Ny Tid ble det harselert over borgerskapets redsler: «Man skylder paa ungsocialistiske agitation. Ungsocialister i Fosen! Der hvor det neppe findes flere socialister end man kan tælle dem paa fingrene». I Bergen besluttet ungdomslaget å arrangere en protestdemonstrasjon mot krigsrettsdommen i Steinkjer, etter først å ha forhørt seg med partistyret om de kanskje ville stå som arrangør, men som sa nei. Man besluttet da å stå som enearrangør og fikk redaktør Einar Li fra avisa 1ste Mai som appellant. «Søndag eftermiddag skulde demonstrationen finde sted, og toget skulde gaa fra Holbergstøtten til Barneparken. Det var ikke stor flokken som var møtt, og som tok plass under lagets røde fane; og inne på fortauet sto et par partistyremedlemmer og flirte. Da toget ndde parken tællet det nærmere 100 deltagere. De som flirte dengang er høiresocialister nu. Fra saa langt tilbake skriver deres splittelsesarbeide sig; men ungdommen og det friske og lyse syn paa bevægelsen, det dræptes ikke av fliret, det vokset og blev sterkt som alt sundt og godt, som har livets ret». Slik skriver Bergen Kommunistiske Ungdomsforbund i sitt 20 års festskrift i 1922. Redaktør Eugène Olaussen var på en foredragsturné til vestlandet samme året (1911). Han stiftet ikke mindre enn 6 nye sosialistiske ungdomslag og bevirket til at vestlendingene fikk et distriktslag på beina, og mens han oppholder seg i Bergen hadde byen besøk av et par tusen soldater «paa gjennemmarsj», som vi husker fra et referat i Trondheimsavisa Ny Tid. Han fikk da organisert at det ble trykt opp tilsvarende antall antimilitære oprop med følgende korte, men fyndige indhold:
«Kamerater! 1 Militarismen er arbeiderklassens fiende. 2 Dens sociale opgave er at beskytte den private kapitalisme. 3 Vort ”fædreland” eies av den utenlandske kapital. Skal vi være med og forsvare dette fædreland? 4 La ikke den militære diciplin kue din sunde fornuft. 5 Husk dine pligter mot arbeiderklassen!»
Disse flyveblader gjorde stor lykke blant soldatene, som i følge Morgenavisen var «gjennomtrætte og silvaate, sultne og utilpass i alle retninger. De jubelrop hvormed opropet blev mottat tydet ogsaa paa at borgerbladet hadde rett i at socialistene ikke kunde ha fundet en mer passende anledning for denslags propaganda».
Av de øvrige agitatorer som reiste for forbundet det året nevnes Martin Tranmæl, Sverre Krogh, Kr. Aamot, Kyrre Grepp, Johan Jacobsen, Ingvald Rastad og sist men ikke minst forbundets eneste kvinnelige agitator; Augusta Aasen fra Steinkjer. Flere av disse agitatorene ble tiltalt og fengslet for sin antimilitaristiske holdning, hvilket i sin tur fikk stor agitatorisk betydning for ungdomsforbundet. Forbundets medlemstall steg fra 700 til 1500 på noen få måneder, og Klassekampen økte sitt opplag sterkt i samme periode. Men det var selvsagt heller ikke den gang samstemt enighet om de skritt bevegelsen tok. Da tiltalene både mot soldater og agitatorer økte på inn i og ut over høsten 1912 vedtok forbundet å arrangere en agitasjonsuke mot militarismen første uka i desember. Dette vedtaket ble imidlertid møtt med relativt sterke motargumenter fra Olav Scheflo og Ingvald Rastad. Det som samler og fikk hele bevegelsen til å trekke i samme retning var de politiske omveltninger som foregikk parallelt med den antimilitære kampanjen; storlockouten. Og når de to fellesmøtene mellom Ungdomsforbundet og Samorg på «Sverre» var avholdt 12. og 19. november 1911 har vi fått som resultat den seinere så berømte Trondhjemsresolutionen, som enda seinere ble til det som benevnes «fagopposisjonen» – men dette er vel (kanskje) en helt annen historie.
Etterskrift
Hva skjedde med de impliserte? «Hovedmannen»; Arent Meyer Mathisen Skaseth, møbelsnekker hos Kunig i Trondhjem, født i Åfjorden emigrerte til USA i 1927. Han dro over sammen med kona og sine 11 barn, - i flere puljer. Han fikk anmodning fra en fjern slektning om å komme over for å bygge heimen deres der, seinere fulgte kona og alle barna.
Olaf Larsen Tørhaug vet vi lite om, ut over at han var født i Åfjorden og skal ha arbeidet som skipper. Han ble ikke gift og omkom i «kanalen» i Trondheim et par år etter at han kom hjem fra Kristiania.
Grande og Helmersen vet vi enda mindre om. Ingen av dem ser ut til å ha satt synlige spor etter seg.
Sivert Johnsen Bjørhusdal, «den Blaakledte»”: født 18.02.1888 i Namsskogan. Død 02.10.1952 Gift med Ragnhild Håpnes den 19.10.1921 født 07.01.1898. Ragnhild og Sivert bosatte seg i øvre delen av Finvolldalen og kjøpte seg småbruk i Hegglia. Sivert drev også med skogs- og anleggsarbeid, han var også en særdeles flink jakt- og fangstmann.
Barn:[1]
- Odd f 211221 – d 1982
- Dordi f 040826
- Sverre f 161127
- Eystein f 130230
- Marry f 020431
- Oddgeir f 041132
- Lea Josefa f 050434 – d 270650
- Asbjørn f 070237
- Bjørg f 140442
Kilder og litteratur
- Dagbladet, Oslo: oktober 1911
- Harstad Tidende, Harstad: september 1911
- Indtrøndelagen, Steinkjer: årgang 1911
- Klassekampen, Kristiania: september-oktober 1911
- Mellingen, Thorleif: Bjørhusdal-slekta, Namsskogan kommune 1986
- Mellingen, Thorleif: Håpnes-slekta, Namsskogan kommune 1984
- Nordlys, Tromsø: september 1911
- Ny Tid, Trondheim: årgang 1911
- Samhold, Gjøvik, september 1911
- Socialdemokraten, Oslo september 1911
- Tønsberg Blad, Tønsberg september 1911
- Arvid G. Hansen, Eugène Olaussen og Aksel Zakariassen: Den røde ungdom i kamp og seier: Norges kommunistiske ungdomsforbund gjennom 20 aar, Kristiania 1923
- Sommerschild, W. T. (oberstløytn.): Av Nordre Trondhjems Infanteriregiments historie, Steinkjer 1928. A/S Nord-Trøndelags forlag og trykkeri.
Samtaler / korrespondanse med
- Bjørhusdal, Olav - Sønnesønn av «den blaakledte»
- Eide, Aslaug - Brevvenn med fam. Skaseth i USA
- Jenssen, Tor Erik - Major ved IR 13, Steinkjer (Steinkjersannan)
- Kleven , Hans I. - Tidligere formann i Norges Kommunistiske Parti
- Koteng, Per - Lokalhistorieinteressert i Åfjorden
- Koldaas, Erling - Leder i Foreningen Gamle Steinkjer
- Maurseth, Per - Professor i historie NTNU
- Rustkammeret - Forsvarsmuseum i Trondheim
- Skaseth, Sverre - Fjern slektning av tiltalte nr 1.
- Stene, Morten - Styremedlem i Foreningen Gamle Steinkjer
- Tørhaug, Aslaug - Fjern slektning av Olaf Martin Larsen Tørhaug
- Aagård, Leif - Pensjonert oberstløytnant ved IR 13
Referanser
- ↑ Håpnes-slekta og Bjørhusdals-slekta