322 662
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 6: | Linje 6: | ||
Historikeren Johnsen interesserte seg for det danske eneveldet i [[Norge]], kildekritikk av middelaldertekster og ikke minst lokalhistorie. Innenfor det sistnevnte fagfeltet skulle Johnsen bli en nøkkelperson som forfatter, organisator og veileder, på den tiden da lokalhistorien utviklet seg til et selvstendig forskningsfelt. Han skrev om [[Hurum]], [[Sem (Tønsberg)|Sem]], [[Slagen]], [[Larvik]] og [[Tønsberg]], i tillegg til at han tok initiativet til stiftelsen av [[Vestfold Historielag]] i [[1923]], der han fungerte som redaktør for tidsskriftet [[Vestfoldminne]] frem til [[1932]]. Johnsen medvirket og ved stiftelsen av [[Landslaget for by- og bygdehistorie]] i [[1920]] og satt som formann der frem til nazistkontroversen i 1945. Han hevdet selv at ”landskomitéens største verk var at den organiserte Landslaget for Bygde- og Byhistorie som føderativ sammenslutning av landets historielag og andre lokalhistorisk interesserte institusjoner”. Sammen med [[Halvdan Koht]] var han også med å legge frem et forslag for [[Stortinget]] i [[1910]] om at det skulle gis faste årlige løyvinger til lokalhistorisk forskning etter vitenskapelige prinsipp. Det var som resultat av dette at lokalhistorikere som [[Jacob Aaland]] og [[Lorens Berg]] fikk stipender på 1000 kroner hver av staten det påfølgende året. | Historikeren Johnsen interesserte seg for det danske eneveldet i [[Norge]], kildekritikk av middelaldertekster og ikke minst lokalhistorie. Innenfor det sistnevnte fagfeltet skulle Johnsen bli en nøkkelperson som forfatter, organisator og veileder, på den tiden da lokalhistorien utviklet seg til et selvstendig forskningsfelt. Han skrev om [[Hurum]], [[Sem (Tønsberg)|Sem]], [[Slagen]], [[Larvik]] og [[Tønsberg]], i tillegg til at han tok initiativet til stiftelsen av [[Vestfold Historielag]] i [[1923]], der han fungerte som redaktør for tidsskriftet [[Vestfoldminne]] frem til [[1932]]. Johnsen medvirket og ved stiftelsen av [[Landslaget for by- og bygdehistorie]] i [[1920]] og satt som formann der frem til nazistkontroversen i 1945. Han hevdet selv at ”landskomitéens største verk var at den organiserte Landslaget for Bygde- og Byhistorie som føderativ sammenslutning av landets historielag og andre lokalhistorisk interesserte institusjoner”. Sammen med [[Halvdan Koht]] var han også med å legge frem et forslag for [[Stortinget]] i [[1910]] om at det skulle gis faste årlige løyvinger til lokalhistorisk forskning etter vitenskapelige prinsipp. Det var som resultat av dette at lokalhistorikere som [[Jacob Aaland]] og [[Lorens Berg]] fikk stipender på 1000 kroner hver av staten det påfølgende året. | ||
Hans bidrag til lokalhistorien som vitenskap bestod i å sørge for en sterkere vektlegging av sosiale og økonomiske prosesser, samt hvordan [[rikshistorie|rikshistorien]] innvirket på lokalt plan. Johnsen hadde samtidig en formativ innflytelse på lokalhistoriens metode, og hans bygdebok om Hurum etablerte et mønster som ble fulgt av blant andre Lorens Berg. Ved siden av Berg, [[S. H. Finne-Grønn]], [[Olaf Olafsen]] og Aaland var han og med på å etablere den metodiske grunnplanen for moderne [[gårdshistorikere]]. Johnsens betydning for faget har blitt vurdert slik at man gjerne snakker om en fase fra 1920 til midt i krigsårene, med utløpere bakover til hans bok om Hurum og framover til verket om Sem og Slagen, slik at Johnsen utgjør fasens start- og sluttpunkt. I den sammenheng skal det nevnes at hans bidrag til det svært så omfangsrike ''[[Tønsbergs historie]]'', de to første bindene av tre, regnes som noe av det beste innen norsk [[byhistorie]]. Videre redigerte Johnsen de første bindet av ''[[Larviks historie]]'' og skrev [[Larvik|Larviks]] bysaga fra [[1750]] til [[1814]], dog regnes ikke dette å være på samme nivå som hans verk om Tønsberg. | Hans bidrag til lokalhistorien som vitenskap bestod i å sørge for en sterkere vektlegging av sosiale og økonomiske prosesser, samt hvordan [[rikshistorie|rikshistorien]] innvirket på lokalt plan. Johnsen hadde samtidig en formativ innflytelse på lokalhistoriens metode, og hans bygdebok om Hurum etablerte et mønster som ble fulgt av blant andre Lorens Berg. Ved siden av Berg, [[S. H. Finne-Grønn]], [[Olaf Olafsen (1843–1932)|Olaf Olafsen]] og Aaland var han og med på å etablere den metodiske grunnplanen for moderne [[gårdshistorikere]]. Johnsens betydning for faget har blitt vurdert slik at man gjerne snakker om en fase fra 1920 til midt i krigsårene, med utløpere bakover til hans bok om Hurum og framover til verket om Sem og Slagen, slik at Johnsen utgjør fasens start- og sluttpunkt. I den sammenheng skal det nevnes at hans bidrag til det svært så omfangsrike ''[[Tønsbergs historie]]'', de to første bindene av tre, regnes som noe av det beste innen norsk [[byhistorie]]. Videre redigerte Johnsen de første bindet av ''[[Larviks historie]]'' og skrev [[Larvik|Larviks]] bysaga fra [[1750]] til [[1814]], dog regnes ikke dette å være på samme nivå som hans verk om Tønsberg. | ||
I [[1955]], et år etter Johnsens død, mintes [[Lars Reinton]] hans liv og virke i en artikkel i tidsskriftet ''[[Heimen]]'', der han skrev om Johnsen at ”snautt nokon einskild har hatt meir å seia for denne luten av norsk historisk granskning enn han”. Han ble sett på som den som hadde økt respekten for lokalhistorien ved å heve den fra kun å være et bidrag til rikshistorien til å bli en folkevekker. I [[1937]] hadde Johnsen mottatt Videnskapsakademiets Fridtjof Nansen-belønning. Han var og ridder av den svenske Nordstjärneordenen og innehaver av Norges Bondelags hederstegn i gull. | I [[1955]], et år etter Johnsens død, mintes [[Lars Reinton]] hans liv og virke i en artikkel i tidsskriftet ''[[Heimen]]'', der han skrev om Johnsen at ”snautt nokon einskild har hatt meir å seia for denne luten av norsk historisk granskning enn han”. Han ble sett på som den som hadde økt respekten for lokalhistorien ved å heve den fra kun å være et bidrag til rikshistorien til å bli en folkevekker. I [[1937]] hadde Johnsen mottatt Videnskapsakademiets Fridtjof Nansen-belønning. Han var og ridder av den svenske Nordstjärneordenen og innehaver av Norges Bondelags hederstegn i gull. | ||