Oscar Albert Johnsen
Oscar Albert Johnsen (født 13. oktober 1876 på Tjøme, død 11. oktober 1954) var historiker, i 30 år professor ved Universitetet i Kristiania/Oslo. Han skapte seg et navn som lokalhistoriker og kildeutgiver, samtidig som han bidro til å endre det etablerte synet på det danske styret under eneveldet.
Familie
Oscar Albert Johnsen var sønn av skipskaptein og gårdbruker Ole Johnsen (1827–89) og Emily Augusta Fristedt (1837–1912), og ble gift i 1901 med Anna Evie Tollefsen (1877–1944). Han var far til historikeren Arne Odd Johnsen (1909–1985).
Liv og virke
Sine tidligste år tilbrakte Johnsen på Tjøme. Han flyttet etter hvert til Tønsberg og begynte som typograflærling, men fant snart ut at han ønsket seg en akademisk karriere og tok middelskoleeksamen i 1894, før han gikk videre til å ta examen artium i Christiania i 1896. Deretter studerte han filologi ved Universitetet i Kristiania og ble i 1901 cand. philol. med historie hovedfag. Det var rundt denne tiden Johnsen først viet seg til lokalhistorie og skrev en rekke større og mindre verk. I 1906 oppnådde han graden dr. philos. og ble statsstipendiat året etter. Han ble dosent ved universitetet i 1911 og til slutt professor i historie fra 1916. Dette embetet innehadde Johnsen frem til 1945. Under okkupasjonsårene hadde Nasjonal Samling vist stor interesse for hans arbeid med middelaldertekster, og etter frigjøringen ble han beskyldt for å ha samarbeidet for tett med nazistene.
Historikeren Johnsen interesserte seg for det danske eneveldet i Norge, kildekritikk av middelaldertekster og ikke minst lokalhistorie. Innenfor det sistnevnte fagfeltet skulle Johnsen bli en nøkkelperson som forfatter, organisator og veileder, på den tiden da lokalhistorien utviklet seg til et selvstendig forskningsfelt. Han skrev om Hurum, Sem, Slagen, Larvik og Tønsberg, i tillegg til at han tok initiativet til stiftelsen av Vestfold Historielag i 1923, der han fungerte som redaktør for tidsskriftet Vestfoldminne frem til 1932. Johnsen medvirket og ved stiftelsen av Landslaget for by- og bygdehistorie i 1920 og satt som formann der frem til nazistkontroversen i 1945. Han hevdet selv at ”landskomitéens største verk var at den organiserte Landslaget for Bygde- og Byhistorie som føderativ sammenslutning av landets historielag og andre lokalhistorisk interesserte institusjoner”. Sammen med Halvdan Koht var han også med å legge frem et forslag for Stortinget i 1910 om at det skulle gis faste årlige løyvinger til lokalhistorisk forskning etter vitenskapelige prinsipp. Det var som resultat av dette at lokalhistorikere som Jacob Aaland og Lorens Berg fikk stipender på 1000 kroner hver av staten det påfølgende året.
Hans bidrag til lokalhistorien som vitenskap bestod i å sørge for en sterkere vektlegging av sosiale og økonomiske prosesser, samt hvordan rikshistorien innvirket på lokalt plan. Johnsen hadde samtidig en formativ innflytelse på lokalhistoriens metode, og hans bygdebok om Hurum etablerte et mønster som ble fulgt av blant andre Lorens Berg. Ved siden av Berg, S. H. Finne-Grønn, Olaf Olafsen og Aaland var han og med på å etablere den metodiske grunnplanen for moderne gårdshistorikere. Johnsens betydning for faget har blitt vurdert slik at man gjerne snakker om en fase fra 1920 til midt i krigsårene, med utløpere bakover til hans bok om Hurum og framover til verket om Sem og Slagen, slik at Johnsen utgjør fasens start- og sluttpunkt. I den sammenheng skal det nevnes at hans bidrag til det svært så omfangsrike Tønsbergs historie, de to første bindene av tre, regnes som noe av det beste innen norsk byhistorie. Videre redigerte Johnsen de første bindet av Larviks historie og skrev Larviks bysaga fra 1750 til 1814, dog regnes ikke dette å være på samme nivå som hans verk om Tønsberg.
I 1955, et år etter Johnsens død, mintes Lars Reinton hans liv og virke i en artikkel i tidsskriftet Heimen, der han skrev om Johnsen at ”snautt nokon einskild har hatt meir å seia for denne luten av norsk historisk granskning enn han”. Han ble sett på som den som hadde økt respekten for lokalhistorien ved å heve den fra kun å være et bidrag til rikshistorien til å bli en folkevekker. I 1937 hadde Johnsen mottatt Videnskapsakademiets Fridtjof Nansen-belønning. Han var og ridder av den svenske Nordstjärneordenen og innehaver av Norges Bondelags hederstegn i gull.
Lokalhistorisk bibliografi
- Hurum herred. En historisk-topografisk beskrivelse (1903)
- Finmarkens politiske historie aktmæssig fremstillet (1923)
- Larviks historie bind 1 (red.) (1923)
- Sem og Slagen bind 1 (red.) (1945)
- Tønsbergs historie bind 1 & 2 (forf.), bind 3 (red.) (1928 – 1954)
Kilder
- Bjørkvik, Halvard: «Landslaget for bygde- og byhistorie» i Bjørkvik, Fladby, Reinton & Sandnes (red.): Lokalhistorie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år. Universitetsforlaget, Trondheim 1970.
- Bjørkvik, Randi: «Gards og slektshistorie 1920 – 1969. Undervegs mot den konkrete og levende gardshistorie» i Bjørkvik, Fladby, Reinton & Sandnes (red.): Lokalhistorie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år. Universitetsforlaget, Trondheim 1970.
- Ropeid, Andreas: «Byhistorie og byhistorisk forskning» i Bjørkvik, Fladby, Reinton & Sandnes (red.): Lokalhistorie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år. Universitetsforlaget, Trondheim 1970.
- Reinton, Lars: «Den lokalhistoriske rørsla og den moderne bygdehistorie 1900 – 1920» i Bjørkvik, Fladby, Reinton & Sandnes (red.): Lokalhistorie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år. Universitetsforlaget, Trondheim 1970.
- Svendsen, Åsmund: «Johnsen, Oscar Albert» i Arntzen, Jon Gunnar (red.): Norsk biografisk leksikon. Kunnskapsforlaget, Oslo 1999.
- Svendsen, Åsmund: Oscar Albert Johnsen i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 20. mai 2023 fra https://nbl.snl.no/Oscar_Albert_Johnsen