323 355
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 25: | Linje 25: | ||
På 1800-tallet måtte vitenskapelig ansatte i større grad enn i nyere tid ta del i administrasjonsoppgaver, rett og slett fordi det var færre å fordele det på. I årene 1842–1843 og 1849–1850 var P.A. Munch medlem av kollegiet som ''assessor''. Han satt sammen med Keyser i en fakultetskomité som utarbeide reglementet for filologisk embetseksamen etter 1845; man måtte endre dette faget fordi anneneksamen ikke lenger dekka grunnpensumet. Et av resultatene var at de fikk innført norrønt språk som valgfritt alternativ til hebraisk. Munch var i en årrekke medlem av eksamensdeputasjonen for [[examen artium]], som den gang i sterkere grad var knytta til universitetet. | På 1800-tallet måtte vitenskapelig ansatte i større grad enn i nyere tid ta del i administrasjonsoppgaver, rett og slett fordi det var færre å fordele det på. I årene 1842–1843 og 1849–1850 var P.A. Munch medlem av kollegiet som ''assessor''. Han satt sammen med Keyser i en fakultetskomité som utarbeide reglementet for filologisk embetseksamen etter 1845; man måtte endre dette faget fordi anneneksamen ikke lenger dekka grunnpensumet. Et av resultatene var at de fikk innført norrønt språk som valgfritt alternativ til hebraisk. Munch var i en årrekke medlem av eksamensdeputasjonen for [[examen artium]], som den gang i sterkere grad var knytta til universitetet. | ||
P.A. Munchs produksjon omfatter tusener av sider og en rekke emner. Hans hovedverk ble ''Det norske Folks Historie''. Han rakk å gi ut åtte bind, og hadde kommet fram til 1397 da han døde. Samtidig som han jobba med dette ga han ut trykte utgaver av kildeskrifter. Blant disse kan nevnes ''[[Norges Gamle Love]]'' i tre bind, første bind av ''[[Diplomatarium Norvegicum]]'' og flere sagaer. Han hadde en meget stor arbeidskapasitet og svært god hukommelse, og kunne jobbe til langt på natt over lange perioder uten at det svekka resultatene. | P.A. Munchs produksjon omfatter tusener av sider og en rekke emner. Hans hovedverk ble ''Det norske Folks Historie''. Han rakk å gi ut åtte bind, og hadde kommet fram til 1397 da han døde. Samtidig som han jobba med dette ga han ut trykte utgaver av kildeskrifter. Blant disse kan nevnes ''[[Norges Gamle Love]]'' i tre bind, første bind av ''[[Diplomatarium Norvegicum]]'', ''[[Aslak Bolts jordebok]]'' og flere sagaer. Han hadde en meget stor arbeidskapasitet og svært god hukommelse, og kunne jobbe til langt på natt over lange perioder uten at det svekka resultatene. | ||
Et viktig bidrag til historiefaget fra P.A. Munch var han vektlegging av kritisk forskning. Han var en del av nasjonsbyggingsprosjekt, og var svært bevisst på dette. Like fullt var han helt klar på at forskninga måtte basere seg på kritisk innsikt, der kildenes troverdighet og brukbarhet måtte settes på prøve. Hans bøker har grundige kildereferanser, og fotnotene kunne noen ganger strekke seg over flere sider dersom han følte det var nødvendig å drifte kilden i detalj. I hans forskning var «folket» eller «stammen» den grunnleggende enheten, og han forsøkte å plassere den norrøne folkestammen inn i en større nordisk og germansk sammenheng. Denne tankemåten ble grunnlaget for den norske historiske skole. Her var de språkhistoriske studiene viktige. Keyser utvikla en teori om at den norrøne folkestammen hadde innvandra fra nord, og Munch videreutvikla denne teorien. Mens sørgermanerne dro langs sørsida av [[Østersjøen]] og endte opp på kontinentet sammen med andre folkegrupper, dro nordgermanerne nord for Østersjøen og kom til et ubebodd land. Dette kunne forklare både språklige og samfunnsmessige forskjeller. Munch og Keyser skilte lag, faglig sett, når de drøfta den videre utviklinga i [[middelalderen]]. Her vektla Munch slektsaristokratiet og motsetningen mellom dette og kongemakta. Han mente at svekkelsen av dette aristokratiet var avgjørende for Norges nedgangstid i [[seinmiddelalderen]], et synspunkt som senere ble sentralt hos forskere som [[Ernst Sars]]. | Et viktig bidrag til historiefaget fra P.A. Munch var han vektlegging av kritisk forskning. Han var en del av nasjonsbyggingsprosjekt, og var svært bevisst på dette. Like fullt var han helt klar på at forskninga måtte basere seg på kritisk innsikt, der kildenes troverdighet og brukbarhet måtte settes på prøve. Hans bøker har grundige kildereferanser, og fotnotene kunne noen ganger strekke seg over flere sider dersom han følte det var nødvendig å drifte kilden i detalj. I hans forskning var «folket» eller «stammen» den grunnleggende enheten, og han forsøkte å plassere den norrøne folkestammen inn i en større nordisk og germansk sammenheng. Denne tankemåten ble grunnlaget for den norske historiske skole. Her var de språkhistoriske studiene viktige. Keyser utvikla en teori om at den norrøne folkestammen hadde innvandra fra nord, og Munch videreutvikla denne teorien. Mens sørgermanerne dro langs sørsida av [[Østersjøen]] og endte opp på kontinentet sammen med andre folkegrupper, dro nordgermanerne nord for Østersjøen og kom til et ubebodd land. Dette kunne forklare både språklige og samfunnsmessige forskjeller. Munch og Keyser skilte lag, faglig sett, når de drøfta den videre utviklinga i [[middelalderen]]. Her vektla Munch slektsaristokratiet og motsetningen mellom dette og kongemakta. Han mente at svekkelsen av dette aristokratiet var avgjørende for Norges nedgangstid i [[seinmiddelalderen]], et synspunkt som senere ble sentralt hos forskere som [[Ernst Sars]]. | ||