Parlamentarisme: Forskjell mellom sideversjoner
(→Storting/regjering: ryddet litt) |
|||
| Linje 10: | Linje 10: | ||
=== Statsrådssaken === | === Statsrådssaken === | ||
{{utdypende artikkel|statsrådssaken}} | {{utdypende artikkel|statsrådssaken}} | ||
Statsrådssaken dreide seg om å gi adgang for sttatsrådene til å møte i Stortinget, slik at de blant annet kunne bli stilt spørsmål, og at Stortinget slik sett kunne ytre seg om saker som lå hos den utøvende makt, og i sin konsekvens kunne ytre mistillit til enkeltstatsråder eller hele regjeringen som kollegium. | Statsrådssaken dreide seg om å gi adgang for sttatsrådene til å møte i Stortinget, slik at de blant annet kunne bli stilt spørsmål, og at Stortinget slik sett kunne ytre seg om saker som lå hos den utøvende makt, og i sin konsekvens kunne ytre mistillit til enkeltstatsråder eller hele regjeringen som kollegium. Statsrådssaken har ofte blitt framstilt gjennom en personifisering av kampen mellom flertallsleder [[Johan Sverdrup]] på Stortinget mot statsminister [[Frederik Stang]] i regjeringen. | ||
{{thumb|Frederik Stang foto.jpg|Statsminister [[Frederik Stang]] var Sverdrups største motstander og kjempet for en regjering uavhengig av Stortinget.|[[Oslo Museum]]}} | {{thumb|Frederik Stang foto.jpg|Statsminister [[Frederik Stang]] var Sverdrups største motstander og kjempet for en regjering uavhengig av Stortinget.|[[Oslo Museum]]}} | ||
I en slik situasjon ville regjeringen bli avhengig av støtte fra et flertall på Stortinget i enkeltsaker, ikke slik situasjonen da var, at Stortinget kun kunne føre sin innflytelse gjennom lovgivning og budsjettene, i tråd med maktfordelingsprinsippet. Saken handlet i bunn og grunn om Norge skulle ha en parlamentarisk statsskikk eller en statsskikk basert på maktfordelingsprinsippet. | I en slik situasjon ville regjeringen bli avhengig av støtte fra et flertall på Stortinget i enkeltsaker, ikke slik situasjonen da var, at Stortinget kun kunne føre sin innflytelse gjennom lovgivning og budsjettene, i tråd med maktfordelingsprinsippet. Saken handlet i bunn og grunn om Norge skulle ha en parlamentarisk statsskikk eller en statsskikk basert på maktfordelingsprinsippet. | ||
Kongen og regjeringen ønsket derfor ikke å bli involvert i Stortingets arbeid. Dette var en grunnlovssak | Kongen og regjeringen ønsket derfor ikke å bli involvert i Stortingets arbeid. Dette var en grunnlovssak som ble nektet sanksjon av kongen i 1872. På grunn av noen tekstlige endringer i forslaget ble det oppfattet som nytt da det kom opp igjen i 1874 og vedtatt uendret i [[1877]]. | ||
Saken ble da koblet til det uavklarte spørsmålet om kongen hadde absolutt veto i grunnlovssaker eller bare utsettende veto. På Stortinget i 1880 hadde venstresiden stor majoritet og vedtok statsrådssaken for tredje gang, og kongen nektet igjen sanksjon. Stortinget vedtok så med stort flertall at saken var gjeldende lov. Regjering og Storting sto steilt mot hverandre med de to skarpskodde og dyktige juristene Stang og Sverdrup som ledere på hver sin side. | Saken ble da koblet til det uavklarte spørsmålet om kongen hadde absolutt veto i grunnlovssaker eller bare utsettende veto. På Stortinget i 1880 hadde venstresiden stor majoritet og vedtok statsrådssaken for tredje gang, og kongen nektet igjen sanksjon. Stortinget vedtok så med stort flertall at saken var gjeldende lov. Regjering og Storting sto steilt mot hverandre med de to skarpskodde og dyktige juristene Stang og Sverdrup som ledere på hver sin side. | ||
Midt oppe i striden gikk | Midt oppe i striden gikk Frederik Stang av som statsminister i 1880, svekket i sin helse, trett, skuffet og sjokkert over vedtaket i Stortinget. Kongen utnevnte da 11. oktober 1880 [[Christian Selmers ministerium]]. | ||
=== Riksrettssaken === | === Riksrettssaken === | ||
Sideversjonen fra 27. mar. 2022 kl. 08:41
Parlamentarisme er en politisk styreform hvor en regjering eller et annet utøvende politisk organ sitter så lenge flertallet i nasjonalforsamlingen/den folkevalgte forsamlingen tillater dette. Dette står som et alternativ til en statsskikk som baserer seg på maktfordelingsprinsippet. I Norge har det vært slik parlamentarisk styreform siden 1884 som følge av statsrådssaken, og det uttrykkes gjennom at regjeringen må ha Stortingets tillit.
Fylker og kommuner kan også ha parlamentarisme, da innebærer dette at et byråd står ansvarlig overfor et kommunestyre. Dette ble innført allerede i 1986 i Oslo kommune gjennom et unntak i kommuneloven. I 1992 ble denne loven endret slik at andre kommuner og fylker har innført slik lokal og regional parlamentarisme.
I Norge praktiseres en såkalt negativ parlamentarisme, som innebærer at en regjering, fylkesråd eller byråd kan dannes uten at det må ligget et tillitsvotum fra Stortingets, fylkesrådets eller kommunestyrets side, men at regjeringen/fylkesrådet/byrådet må gå av dersom disse får et mistillitsvotum mot seg. Slike mistillitsvotum kan rettes mot hele kollegiet eller enkeltmedlemer av dette.
Storting/regjering
Statsrådssaken
Utdypende artikkel: statsrådssaken
Statsrådssaken dreide seg om å gi adgang for sttatsrådene til å møte i Stortinget, slik at de blant annet kunne bli stilt spørsmål, og at Stortinget slik sett kunne ytre seg om saker som lå hos den utøvende makt, og i sin konsekvens kunne ytre mistillit til enkeltstatsråder eller hele regjeringen som kollegium. Statsrådssaken har ofte blitt framstilt gjennom en personifisering av kampen mellom flertallsleder Johan Sverdrup på Stortinget mot statsminister Frederik Stang i regjeringen.
I en slik situasjon ville regjeringen bli avhengig av støtte fra et flertall på Stortinget i enkeltsaker, ikke slik situasjonen da var, at Stortinget kun kunne føre sin innflytelse gjennom lovgivning og budsjettene, i tråd med maktfordelingsprinsippet. Saken handlet i bunn og grunn om Norge skulle ha en parlamentarisk statsskikk eller en statsskikk basert på maktfordelingsprinsippet.
Kongen og regjeringen ønsket derfor ikke å bli involvert i Stortingets arbeid. Dette var en grunnlovssak som ble nektet sanksjon av kongen i 1872. På grunn av noen tekstlige endringer i forslaget ble det oppfattet som nytt da det kom opp igjen i 1874 og vedtatt uendret i 1877.
Saken ble da koblet til det uavklarte spørsmålet om kongen hadde absolutt veto i grunnlovssaker eller bare utsettende veto. På Stortinget i 1880 hadde venstresiden stor majoritet og vedtok statsrådssaken for tredje gang, og kongen nektet igjen sanksjon. Stortinget vedtok så med stort flertall at saken var gjeldende lov. Regjering og Storting sto steilt mot hverandre med de to skarpskodde og dyktige juristene Stang og Sverdrup som ledere på hver sin side.
Midt oppe i striden gikk Frederik Stang av som statsminister i 1880, svekket i sin helse, trett, skuffet og sjokkert over vedtaket i Stortinget. Kongen utnevnte da 11. oktober 1880 Christian Selmers ministerium.
Riksrettssaken
Stortingsvalget i 1882 førte til at venstresiden kom styrket tilbake, og Johan Sverdrup var dens ubestridte leder. Nå var majoriteten så stor at opposisjonen kunne besette tilstrekkelig med plasser i Lagtinget til å anlegge sak for riksretten og samtidig være sikre på vinne rettssaken. Sakens innhold ble utformet i 1883, og kjennelsen falt 1. mars 1884. Her ble hele Christian Selmers ministerium fradømt sine embeter, bortsett fra marineminister Jacob Lerche Johansen, finansminister Christian Schweigaard og kirkeminister Nils Hertzberg.
Kongen bøyde seg for dommen, men prøvde å finne ny statsminister og utnevnte Christian Schweigaard (som ikke hadde blitt dømt i riksrettsaken) som ny statsminister i det såkalte Aprilministeriet. Denne regjeringen ble den siste embetsmannsregjeringen, og opptrådte famlende og usikkert overfor Stortinget etter at det hadde blitt nye og ikke helt klare spilleregler. Allerede 31. mai meddelte Schweigaard kong Oscar II at han ønsket å gå av.
Da verken Ole Jacob Broch eller Ole Richter fikk dannet ny regjering, måtte kongen vende seg 23. juni til flertallets leder i Stortinget, Johan Sverdrup som hadde sin regjering klar 26. juni.
Juridisk grunnlag
Da parlamentarismen ble innført i 1884 skjedde ikke dette gjennom (grunn)lovsvedtak, men som følge av en politisk prosess i kjølvannet av en riksrettssak. Ordningen ble derfor ikke nedfelt i lovverket, men eksisterte som konstitusjonell sedvane helt fram til 2007 da Grunnloven ble underlagt en større modernisering og ordningen ble da skrevet inn i denne:
| Enhver som er medlem av statsrådet, har plikt til å innlevere sin avskjedssøknad etter at Stortinget har fattet beslutning om mistillit til vedkommende statsråd alene eller til det samlede statsråd.
Kongen er forpliktet til å innvilge en slik avskjedssøknad. Når Stortinget har fattet beslutning om mistillit, kan bare de forretninger utføres som er nødvendige for en forsvarlig embetsførsel. | ||
| – Grunnlovens § 15 | ||
Kommunal og fylkeskommunal parlamentarisme
Kilder
- Parlamentarisme på Store norske leksikon
- Parlamentarismen, Stortingets temaside