323 355
redigeringer
m
Teksterstatting – «Kategori:Offentlig forvaltning» til «Kategori:Offentlig sektor»
m (Teksterstatting – «Kategori:Offentlig forvaltning» til «Kategori:Offentlig sektor») |
|||
| (10 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
{{thumb|Stortingssalen april 2014.jpg|Innføringen av parlamentarismen markerte avslutningen av embetsmannsstaten og overførte politisk makt til de folkevalgte i stortingssalen.|[[Bruker:Stigrp|Stig Rune Pedersen]]|2014}} | |||
'''[[Parlamentarisme]]''' er en politisk styreform hvor en regjering eller et annet utøvende politisk organ sitter så lenge flertallet i nasjonalforsamlingen/den folkevalgte forsamlingen tillater dette. Dette står som et alternativ til en statsskikk som baserer seg på maktfordelingsprinsippet. I Norge har det vært slik parlamentarisk styreform siden [[1884]] som følge av [[statsrådssaken]], og det uttrykkes gjennom at [[regjeringen]] må ha [[Stortinget]]s tillit. | '''[[Parlamentarisme]]''' er en politisk styreform hvor en regjering eller et annet utøvende politisk organ sitter så lenge flertallet i nasjonalforsamlingen/den folkevalgte forsamlingen tillater dette. Dette står som et alternativ til en statsskikk som baserer seg på maktfordelingsprinsippet. I Norge har det vært slik parlamentarisk styreform siden [[1884]] som følge av [[statsrådssaken]], og det uttrykkes gjennom at [[regjeringen]] må ha [[Stortinget]]s tillit. | ||
| Linje 21: | Linje 22: | ||
=== Riksrettssaken === | === Riksrettssaken === | ||
Stortingsvalget i 1882 førte til at venstresiden kom styrket tilbake, og Johan Sverdrup var dens ubestridte leder. Nå var majoriteten så stor at opposisjonen kunne besette tilstrekkelig med plasser i [[Lagtinget]] til å anlegge sak for [[riksrett]]en og samtidig være sikre på vinne rettssaken. Sakens innhold ble utformet i 1883, og kjennelsen falt 1. mars 1884. Her ble hele Christian Selmers ministerium fradømt sine embeter, bortsett fra marineminister [[Jacob Lerche Johansen]], finansminister [[Christian Schweigaard]] og kirkeminister [[Nils Hertzberg ( | Stortingsvalget i 1882 førte til at venstresiden kom styrket tilbake, og Johan Sverdrup var dens ubestridte leder. Nå var majoriteten så stor at opposisjonen kunne besette tilstrekkelig med plasser i [[Lagtinget]] til å anlegge sak for [[riksrett]]en og samtidig være sikre på vinne rettssaken. Sakens innhold ble utformet i 1883, og kjennelsen falt 1. mars 1884. Her ble hele Christian Selmers ministerium fradømt sine embeter, bortsett fra marineminister [[Jacob Lerche Johansen]], finansminister [[Christian Schweigaard]] og kirkeminister [[Nils Hertzberg (1827–1911)|Nils Hertzberg]]. | ||
Kongen bøyde seg for dommen, men prøvde å finne ny statsminister og utnevnte Christian Schweigaard (som ikke hadde blitt dømt i riksrettsaken) som ny statsminister i det såkalte [[Aprilministeriet]]. Denne regjeringen ble den siste embetsmannsregjeringen, og opptrådte famlende og usikkert overfor Stortinget etter at det hadde blitt nye og ikke helt klare spilleregler. Allerede 31. mai meddelte Schweigaard kong [[Oscar II]] at han ønsket å gå av. | Kongen bøyde seg for dommen, men prøvde å finne ny statsminister og utnevnte Christian Schweigaard (som ikke hadde blitt dømt i riksrettsaken) som ny statsminister i det såkalte [[Aprilministeriet]]. Denne regjeringen ble den siste embetsmannsregjeringen, og opptrådte famlende og usikkert overfor Stortinget etter at det hadde blitt nye og ikke helt klare spilleregler. Allerede 31. mai meddelte Schweigaard kong [[Oscar II]] at han ønsket å gå av. | ||
| Linje 28: | Linje 29: | ||
=== Videre praktisering === | === Videre praktisering === | ||
Innføringen av en parlamentarisk styreform var en lang politisk prosess som kan sies å ha startet med innføringen av årlige stortingssesjoner fra 1. februar 1871. Det la grunnlaget blant annet for årlige statsbudssjetter og ga også Stortinget muligheter til å innskrenke regjeringens bruk av midlertidige bestemmelser. Slik kom Strtinget over tid tettere på regjeringens arbeid. | |||
Etter at den prinsippielle avklaringen kom gjennom riksrettssaken i 1884, ble den parlamentariske styreformen gradvis videre innført. Det var i utgangspunktet ikke gitt at regjeringene automatisk gikk av når de tapte flertallet etter et valg. Den første parlamentariske regjeringen til Sverdrup gikk ikke av etter nederlaget i [[stortingsvalget 1888]] da Stortinget ble konstituert 1. februar 1889. Det ble reist mistillitsforslag mot regjeringen i juni 1889 av [[Emil Stang (1834–1912)|Emil Stang]], men regjeringen søkte da avskjed før det ble tatt opp til votering og [[Emil Stangs første regjering]] ble utnevnt 13. juli 1889. | |||
Det er først etter [[stortingsvalget 1903]] det har blitt en sedvane at sittende regjering leverer inn sin avskjedsøknad ettr å ha mistet flertallet i et valg. Valget i 1903 var et nederlag for [[Otto_Blehrs_første_regjering|statsminister Blehr]] og [[Venstre]], og Blehr gikk umiddelbart av. Siden den gang er valgutfallet alltid blitt fulgt, og Norge var med dette ett skritt nærmere parlamentarismen. | Det er først etter [[stortingsvalget 1903]] det har blitt en sedvane at sittende regjering leverer inn sin avskjedsøknad ettr å ha mistet flertallet i et valg. Valget i 1903 var et nederlag for [[Otto_Blehrs_første_regjering|statsminister Blehr]] og [[Venstre]], og Blehr gikk umiddelbart av. Siden den gang er valgutfallet alltid blitt fulgt, og Norge var med dette ett skritt nærmere parlamentarismen. | ||
Senere har tre regjeringer har gått av som følge av mistillitsvotum: [[Christopher Hornsruds regjering]] i 1928, [[Jens Hundseids regjering]] i 1933 og [[Einar Gerhardsens tredje regjering]] i 1963 ([[Kings Bay-ulykka]]). | |||
=== Juridisk grunnlag === | === Juridisk grunnlag === | ||
| Linje 42: | Linje 45: | ||
Når Stortinget har fattet beslutning om mistillit, kan bare de forretninger utføres som er nødvendige for en forsvarlig embetsførsel.|Grunnlovens § 15}} | Når Stortinget har fattet beslutning om mistillit, kan bare de forretninger utføres som er nødvendige for en forsvarlig embetsførsel.|Grunnlovens § 15}} | ||
== Kommunal | == Kommunal/fylkeskommunal parlamentarisme == | ||
Gjennom et unntak i den daværende kommuneloven innført [[Oslo kommune]] en ordning med kommunal parlamentarisme med et [[Byrådet i Oslo|byråd]] som erstattet det tidligere [[formannskap]]et. Da den nye kommuneloven ble vedtatt i 1992, ble det åpnet for denne styringsformen også i andre kommuner og fylkeskommuner, da kommuneloven ga kommunene en utvidet adgang til å velge styrngsform selv. Byrådet og fylkesrådet fungerer på samme måte som en regjering, og utgår av bystyrets eller fylkestingets flertall. | |||
Kommunal parlamentarisme ble innført i [[Bergen kommune]] i 2000 og i [[Tromsø kommune]] i 2011. I fylkeskommunene var [[Nordland fylke]] tidligst ute med en kommunal parlamentarisme fra 1999, i 2003 fulgte fylkeskommunene i [[Troms fylke|Troms]], [[Nord-Trøndelag fylke|Nord-Trøndelag]] og [[Hedmark fylke|Hedmark]] etter. | |||
Tromsø gikk tilbake til formannskapsmodellen 1. juli 2016. | |||
== Kilder == | == Kilder == | ||
* [https://snl.no/parlamentarisme Parlamentarisme] på ''[[Store norske leksikon]]'' | * [https://snl.no/parlamentarisme Parlamentarisme] på ''[[Store norske leksikon]]'' | ||
* [https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Historikk/Parlamentarismen/ Parlamentarismen], Stortingets temaside | * [https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Historikk/Parlamentarismen/ Parlamentarismen], Stortingets temaside | ||
* Saxi, Hans Petter: [https://gupea.ub.gu.se/bitstream/2077/22163/1/gupea_2077_22163_1.pdf Parlamentarisme i norske fylkeskommuner – bedre styring og demokrati?], ''Kommunal ekonomi och politik'', bind 13, nummer 4, ss.7–33, 2009 | |||
[[Kategori:Politikk]] | [[Kategori:Politikk]] | ||
[[Kategori:Stortinget]] | [[Kategori:Stortinget]] | ||
[[Kategori:Offentlig | [[Kategori:Offentlig sektor]] | ||
[[Kategori:1884]] | [[Kategori:1884]] | ||
[[Kategori:Ordforklaringer]] | [[Kategori:Ordforklaringer]] | ||
{{bm}}{{ikke koord}} | {{bm}}{{ikke koord}} | ||