Paul Lauritz

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Paul Lauritz (egentlig Paul Lauritzen) (født 18. april 1889 i Larvik, død 31. oktober 1975 i Glendale) var en norsk-amerikansk kunstmaler. Ifølge folketellingen i 1900 bodde han sammen med sine foreldre, Lauritz Olsen fra Rygge og Maren Sofie Matisen fra Lardal, i Øvre Bøkeligade 43, et hus som strøk med i bybrannen to år senere.

Berømte kunstnere fra blant annet England, Frankrike, Nederland, Tyskland og Italia ble lokket av de strålende mulighetene for å male landskaper som naturen rundt Larvik gav. Lauritz bar kunstnernes staffelier eller malerskrin. En engelsk akvarellmaler losjerte i hjemmet til Lauritz' bror. Han uttrykte sin takknemlighet med å gi kunstleksjoner om kvelden. Lauritz deltok på disse leksjonene når anledningen bød seg. I 1902 brant barndomshjemmet hans og dermed også alle tegningene som han hadde dekorert veggene med.

Lauritz begynte på den lokale kunstskolen tolv år gammel og var elev der i tre år. Han var ikke bare inspirert av de utenlandske kunstnerne som besøkte Larvik, men også av notable norske kunstnere som hadde vunnet internasjonal anerkjennelse - slik som Fritz Thaulow. Christian Thaulow oppmuntret personlig gutten til å fortsette innen kunsten. Det samme gjorde også Lauritz' mor.

Seksten år gammel reiser han til Øst-Kanada for å bo hos sin søster. Lauritz ønsket å komme i arbeid umiddelbart og den enkleste måten å gjøre det på den gang var innenfor gruvedriften. Hans mål var å tjene penger slik at han kunne fortsette å male. Lauritz arbeidet på sin vei vestover som kommersiell kunstner i Vancouver og Portland. I Portland traff han Mary Potterton, som han giftet seg med i 1912. Lauritz begynte som seriøs kunstner, men fortsatte også innen det kommersielle for å kunne forsørge sin hustru. Han malte tallrike portretter og oppdaget at han forbedret sine teknikker. Allikevel var han ikke klar for å satse på en [full-fledged] karriere som kunstmaler.

Han ble eksponert for kunst i ung alder og studerte både med lokale og fremmede kunstnere i hjembyen. 16 år gammel flyttet Lauritz til Øst-Kanada for å bo hos sin søster og fikk seg arbeid som gruvearbeider.

Han arbeidet på sin vei vestover som kommersiell kunstner i Vancouver og Portland. På sistnevnte sted begynte Lauritz å male landskaper og portretter. Det beskjedne utkommet som kunstmaler førte ham til Alaska under Gullrushet. Lauritz hadde ikke suksess i gullgruvene og vendte seg igjen mot maling. Han ble en god venn av kunstneren Sydney Laurence. De to kunstnerne arrangerte en felles utstilling før Lauritz forlot Alaska.

I 1919 flyttet han til Los Angeles og åpnet studio i Lyceum Theatre på Spring Street. Da Lauritz ikke underviste på Chouinard School of Art og Otis Institute eller i sitt eget studio, foretok han malerekskursjoner til Sierra Nevada, opp langs California-kysten så langt nord som til Carmel, til Mexico (1921), Columbia River (1924) og Norge (1925).

I hjemlandet ba kong Haakon VII ham om å lage et maleri for det kongelige slott.

Lauritz var et aktivt medlem av Los Angeles' kunstnermiljø og satt seks år i Los Angeles Municipal Art Commission.

Han var en mangfoldig maler. Temaene til Lauritz omfattet ørkenscener, portretter, snøscener, marinen samt landskaper. Lauritz fortsatte med å male til sin død i 1975.

Han er representert i Sacramentos Crocker Art Museum, Irvine Museum, Los Angeles County Museum of Art, San Diego Museum of Art og Carnegie Museum of Art i Oxnard. Medlem

   California Art Club (President 1942-mai 1944)
   Laguna Beach Art Association
   Royal Society of Artists (Storbritannia)
   Salmagundi Club (New York City)
   Society of Western Artists
   Southwest Art Association