Paul Sigurd Benum

Paul Benum - fotografert av Konrad Næss, Meråker i 1890-åra

Paul Sigurd Benum født 8. oktober 1873 på Benan nedre i det som da var Beitstad herred og som fra 1964 ble sammenslått med Steinkjer kommune. Død 2. desember 1964 i Verdal kommune. Da han ikke hadde odelsrett, måtte han ut i verden, og dro til Sparbu via Steinkjer, Oslo og Harran hvor han i flere år arbeidet ved jernbanen. Men jordveien dro ham flere år seinere til Verdal hvor han bygget seg gard på Minsås.

Oppvekst

Paul var tredjemann i ei rekke på seks barn som vaks opp på Ner-Benan: Martin Ragnvald (3. mai 1868 - 17. august 1927), Henriette Gunelie (28. januar 1871 - 1. mars 1947), Paul Sigurd, Gurine Margrethe (15. juli 1876 - 6. oktober 1968), Marianne Cecilie (16. januar 1879 - 1. januar 1903) og Hilda Martine (13. november 1881 - 16. mai 1969). «Folkeskolen» gikk han tredjehver uke på Storbergenget 2-delte skole, der han for øvrig ble kompis med Kristoffer Oppdahl.

Utdannelse og jernbanens mann

20 år gammel startet han på underoffiserskolen i Trondheim, som varte til 1895, og i 1902 tok han telegrafistutdannelse i Oslo. Mens han gikk underoffisersskolen tok han også del i redningsarbeidet etter Verdalsraset i 1893.

Fra 1899 hadde Paul ulike stillinger ved jernbaneanleggene, på og langs Hell-Sunnanbanen og enda seinere fra Sunnan stasjon langs Nordlandsbanen: I 1904 finner vi ham som førstebetjent på Verdal stasjon, og omkring unionsoppløsninga i 1905 var han grensevakt i Verdal. Fra Verdal førte jernbanekarrièren ham til Steinkjer stasjon der han starta som telegrafist og seinere ble kontorist. Dette var i jernbanens «svennstid», og da Nordlandsbanen ble videreført fra Sunnan i 1926 ble han avdelingsingeniør Bachs assistent med bosted Harran i Grong kommune. I 1927 kom familien til Sparbu der stasjonsmesterstillingen var blitt ledig. Her fikk han en slags start på sin store yrkesdrøm, som var å bli bonde: Ei ombygd jernbanevogn tjente da som fjøs ikke langt unna Sparbu stasjon.

Familie

Paul Benum si første kone døde, bare 30 år gammel mens familien bodde på Steinkjer. Anna Dorthea Sevaldsen var født i Verdal 20. juni 1885 og døde 1. juli 1915. Paul og Anna var blitt vigd den 21. juni 1910, og parets eneste barn; Solveig Marie (1913-1918) døde tre år seinere, knapt 5 år gammel.

5. januar 1923 ble Paul oppattgift med Emma Marie Røe som hadde vært gift med Anna Dortheas bror, Matheus Sevaldsen som døde i «spanskesyken» bare to måneder etter bryllupet. Paul og Marie fikk 8 barn: Snorre Magnus (1923), Oddveig (1925), Solveig (1927), Jarle (1928), Kyrre (1930), Magnhild (1932), Pål Sverre (1935) og Edgeir Reidar (1939).

En liten digresjon: Jarle hevder at det var hans skyld at familien kom til Sparbu, for da Solveig ble født i mars 1927 (i Harran) var det ingen jordmor til stede. Far Paul Sigurd var jordfar, og den opplevelsen ville han ikke ha en gang til. Derfor; da nr. 4 var i anmarsj og det ble ledig stilling som stasjonsmester på Sparbu stasjon, ble førte dette til at Jarle ble født der i april året etter.

Jorda

Etter nær 35 års tjeneste i ulike yrker innen NSB ble det endelig til at drømmen om jordveien gikk i oppfyllelse: I 1934 brøt de tvert av og flytta til Verdal kommune, der de fikk kjøpt jord av Maries foreldre, John og Oline Røe på Nord-Minsås. Sammen bygde rydda de jorda og bygde opp gården Vest-Minsås som de drifta fram til i 1951, da Jarle overtok og kjøpte gården.

Totalt avhold, mål og Venstre

I likhet med storesøster Henriette og de langt fleste av ungdommene i heimgrenda ble Paul edsvoren avholdsmann i Solberg Totalafholdsforening, en livsstil han forholdt seg til livet ut. Like sterk var han i synet på hvor viktig språket var i bygginga av nasjonen, og når han samtidig holdt seg til Venstre i politikken, kan vi med styrke si at han var en helstøpt mann.

Anekdote

Da Paul på en kjøretur over Dovre kom forbi Oppdal, foreslo sjåføren som var svært interessert i Uppdals forfatterskap, at de skulle se til den gamle skrivaren. Han ringte for å spørre om det passet at de kom innom, noe Uppdal slett ikke var så interessert i, men da han ble klar over at Paul Benum var den andre i følget fikk pipa en annen låt: «Ja, men kainn-da-vel-sjønn at`n Paul må komm-inom». De to ble sittende i time på time og prate om gamle dager i Beitstad. Filologen kom ikke til orde han.

Kilder

• Beitstad Avholdslag si medlemsavis DAGGRY - utlånt av Beitstaden Historielag
• Benum, Snorre: Benumslekta frå Ner-Benan i Beitstad, Oslo 1991
• http://www.disnorge.no/gravminner/korrigering.php?id=3908238