Pesten 1565–1567
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Pesten 1565–1567 brøt først ut i Bergen i september 1565, og spredde seg til store deler av landet. Den raste helt til ut i 1567. Denne pestepidemien står i en særstilling kildemessig, for Absalon Pederssøn Beyer skrev mye om den i sin dagbok. Han var prest i Bergen under epidemien, og hadde derfor førstehåndskunnskap om hvor mange som døde og hvordan pesten spredde seg i soknet.
Pesten i Bergen
Absalon Pederssøn Beyer nevner i dagboksinnføring for 15. august 1565 at to personer døde av pest og ble gravlagt samme dag. Deretter er det ingen flere referanser til pest før begynnelsen av september. Dette gjør det noe usikkert om det faktisk var pest de to døde av, for da epidemien brøt ut i september var smittekilden kjent. Det er mulig at de hadde liknende symptomer slik at det ble stilt feil diagnose, eller at han her har brukt ordet «pestelenze» litt løst.
Pestepidemien som starta i Bergen i 1565 står i en særstilling kildemessig, fordi vi har en detaljert dagbokskildring av den. Absalon Pederssøn Beyer, som var prest i Bergen da pesten brøt ut, gir et inngående bilde av sykdommen. Det begynte i august 1565, med to døde den 15. denne måneden. Deretter går det en tid før Beyer nevner flere døde, men fra begynnelsen av september kommer sykdomstilfellene på løpende bånd. Smitten skal ha kommet med et skip fra Danzig, i dag Gdansk i Polen. En sjømann ga ei bukse til en ung mann som bodde i Jon Ellingssøns gård, og dermed begynte smitten å spre seg. Sytten mennesker skal ha dødd hos Jon Ellingssøn. Dette er en troverdig historie, fordi skipene fra Danzig ofte hadde kornlaster som brakte med seg mye rotter, og fordi loppene gjerne hopper over i klærne og gjemmer seg der i påvente av en ny vert. Beyer nevner ikke lopper, for den siden av saken kjente man ikke til, men om han ikke forstår nøyaktig hvordan det skjedde beskriver han antagelig riktig hendelsesforløp. Spranget fra 15. august til begynnelsen av september stemmer også godt; først døde folk på skipet, så gikk det litt tid før buksa kom til Jons gård og før pesten virkelig satte i gang måtte et stort nok antall rotter dø til at lopper i større antall fant seg menneskelige verter.
Beyer nevner også antall døde som fraktes til Bergen domkirke. Domkirken og Korskirken var de to norske sognekirkene i byen. De andre sognekirkene i byen, St. Martins kirke og Mariakirken, var på dette tidspunkt tyske sognekirker. I domkirkens sogn nevner han 278 pestofre i 1565, 522 i 1566 og bare to i 1567. Totalt gir dette 802 ofre i domkirkens menighet. Dessverre har vi ikke tilsvarende tall for Korskirken, ei heller for de tyske kirkene. Beyer mister også noen ganger tellinga, og skriver bare at det var mange døde. Bruker man et utvalg av dager som statistisk grunnlag, og sammenholder dette med hvor stor del av byens befolkning det var som sogna til domkirkemenigheten, kan det anslås nær 2000 døde i Bergen som et minimumstall. Anslag for folketallet i Bergen på denne tida ligger på 5000–7000 mennesker, og sannsynligvis i den lavere ende av anslaget. Det gir mellom 34 og 41 prosent døde, og mellom 43 og 51 prosent syke dersom vi antar at det også i denne epidemien var rundt tjue prosent som overlevde.
Under denne epidemien var det noe mer tilgang på legehjelp enn tidligere. Rett nok ikke legehjelp i moderne forstand. Det var bartskjærere som tro til. De brukte ofte årelating, og ved pest som ved en rekke andre sykdommer er dette svært skadelig for pasienten. Tapping av blod svekker kroppen. En annen ting de gjorde var å punktere byllene. Dette kan ha gitt en lindrende effekt ved at trykket avtok. Det kan også ha hatt en effekt i tilfeller der byllene sprakk av seg selv. Det beskrives flere steder, så også i Beyers dagbok, at når byllene sprakk var det mulighet for å overleve. Bartskjæreren kom da gjerne til for å tømme den helt for væske, og dette kan ha bidratt til å mindre faren for infeksjoner fordi sykdomsmaterie ble fjerna. Beyers sønn Absalon Absalonis ble også syk, og i hans tilfelle punkterte en bartskjærer byllen etter tre dager. Beyer forteller ikke om sykdommens siste fase, men det går fram at dette må skyldes at han holdt seg unna. Som sine samtidige trodde han på miasmelæren, det at sykdommer ble spredd gjennom dårlig luft. Det nevnes forøvrig ingen medisiner i forbindelse med pesten, bare bartskjærerens enkle inngrep. Under den forrige epidemien sendte Eske Bille urtemedisin til sin svigermor i Danmark, og brennevin til Olav Engelbrektsson. Urtemedisinen hadde sannsynligvis ingen effekt, mens brennevinet nok hadde vært negativt hvis biskopen var blitt syk, idet alkohol sliter på kroppen, men forsåvidt grei medisin mot de psykiske påkjenningene ved epidemien.
Hittil er bare Bergen nevnt, men også denne epidemien spredde seg andre steder. Den kom til Trondheim, antagelig med skip fra Bergen. Der døde den antagelig ut tidlig i 1566. At den hadde kortere levetid der henger sammen med at Trondheim var svært liten, bare omkring 1500 innbyggere. Av disse skal omkring 600 ha dødd. Beyer nevner ikke pest mellom Bergen og Trondheim, men senere kilder fra Sunnmøre nevner dette som pestilensår. I Oslo nevner biskop Jens Nilssøn at pesten herja også der i 1565, og også andre steder på Østlandet nevnes pest i disse årene. Jens Nilssøn hevder at nesten hele riket ble herja, og kilder fra en lang rekke steder forteller om pestdødsfall.