Preussen
Preussen (fornorsket Prøyssen eller Prøysen) er et historisk, tysk kongedømme i dagens Tyskland og Polen. Prøysserne, folkeslaget som har gitt navn til området, var opprinnelig en baltisk stamme som erobra området på 400- eller 500-tallet, og som selv ble dels utrydda og dels kristna og germanisert fra omkring 1200. I løpet av 1200-tallet og noe inn på 1300-tallet la Den tyske orden også under seg Øst-Preussen. Preussen er et av flere tyske stedsnavn som har blitt tatt i bruk i Norge, med formen Prøysen.
Vest- og Øst-Preussen ble lenge styrt som to separate enheter, der Vest-Preussen var en del av det tyske riket mens Øst-Preussen var under polsk lensoverhøyhet. I 1618 arva kurfyrsten av Brandenburg hertugdømmet Øst-Preussen]], og i 1660 ble lensbåndet til Polen oppheva. Kongeriket ble oppretta i 1701 da kurfyrst Frederik lot seg krone som konge av Preussen. Dette ble nå navn på hele riket, selv om Brandenburg med Berlin utgjørde hovedlandet. Under Frederik II ble Preussen en stormakt, blant annet gjennom erobringa av Schlesien. Preussen var et jordbrukssamfunn, der godseiere etter hvert fikk stor makt. Det ble også utvikle en sterk sentralstat med et stort og effektivt embetsverk.
Gjennom 1700-tallet var kongeriket involvert i en lang rekke kriger. I 1806 gikk Preussen inn på russisk/britisk side i Napoleonskrigene. Ved Jena og Auerstädt led prøysserne nederlag, og i 1807 ble landet delt ved at den vestlige delene av Tyskland, Posen og det midtre Polen med Warszawa måtte avstås. Preussen ble også tvunget til å kjempe på fransk side mot Russland, men i 1813 ble dette forbundet brutt, og den prøyssiske armé spilte en viktig rolle i Napoleonskrigenes siste fase. Preussen ble i 1815 belønnet for dette ved at 2/3 av Sachsen samt Westfalen, Rhinprovinsen og svensk Vor-Pommern med Rügen og Stralsund tilfalt riket. Midtre Polen ble overtatt av Russland. Dette førte til at rikets tyngdepunkt ble flytta vestover, og at man fikk mindre jordbruksland. Preussen tok etter dette en ledende rolle i den begynnende samling av Tyskland, blant annet gjennom dannelsen av et tysk tollforbund i 1834.
I 1848 fant marsrevolusjonen sted i Preussen. Kong Frederik Wilhelm IV måtte gi en fri forfatning. Revolusjonen var en av flere oppstander i en bølge som feide gjennom flere land på kontinentet dette året. Allerede to år ble den nye forfatninga oppheva, og man fikk en nyordning som sikra borgerskapet flertall i riksdagen. Under krigen i Danmark 1848 til 1850 støtta Preussen oppørerne i Schlesig-Holstein. Russerne presset Preussen til å trekke seg ut.
Samlingen av Tyskland ble leda av Otto von Bismarck, som var statsminister i Preussen fra 1862. I det nye riket fikk huset Hohenzollern og de prøyssiske junkerne en svært sterk stilling. Ved Versaillesfreden i 1919 ble Vest-Preussen, Posen og det østlige Oberschlesien tildelt Polen, Nord-Schleswig gikk til Danmark og Eupen-Malmédy til Belgia. Selv etter tapet av disse områdene var Preussen den toneangivende tyske delstaten. Preussen fortsatte å være en førende kraft i Tyskland inntil Adolf Hitlers maktovertagelse. Også under Det tredje rike hadde prøysserne en sterk stilling i og med at området omfatter hovedstaden Berlin og at mange fremtredende offiserer kom fra den prøyssiske adelen.
Etter andre verdenskrig ble Preussen helt oppløst som administrativ enhet. Sovjetunionen tok kontroll over Øst-Preussen med Kaliningrad (Königsberg). Prøyssiske områder øst for Oder-Neisse-linja ble avstått til Polen. Det midtre Preussen utgjorde hoveddelen av Den tyske demokratiske republikk, mens de vestlige delene ble fordelt på flere delstater.
Kilder
- Preussen i Store norske leksikon