Veiledere, Administratorer, Skribenter
102 175
redigeringer
m
→Liv og virke
(Ny om historiker, bibliotekar og riksarkivar Reidar Omang.) |
m (→Liv og virke) |
||
| Linje 12: | Linje 12: | ||
I 1935 ble Omang førstearkivar i Utenriksdepartementet. Han ledet 9. april 1940 evakueringen av dokumenter fra UD-arkivet i Oslo, og sørget for at de ble trygt plassert i Sverige. Etter at konge og regjering forlot Norge i 1940, var Omang først stasjonert i Stockholm. I 1941 dro han til London, og arbeidet i det norske utenriksdepartementet der frem til frigjøringen. | I 1935 ble Omang førstearkivar i Utenriksdepartementet. Han ledet 9. april 1940 evakueringen av dokumenter fra UD-arkivet i Oslo, og sørget for at de ble trygt plassert i Sverige. Etter at konge og regjering forlot Norge i 1940, var Omang først stasjonert i Stockholm. I 1941 dro han til London, og arbeidet i det norske utenriksdepartementet der frem til frigjøringen. | ||
Omang fortsatte i sin stilling som førstearkivar ved Utenriksdepartementet etter krigen, fram til han ble utnevnt til riksarkivar i 1960, landets niende. Han etterfulgte [[Asgaut Steinnes]. Omang satt i embetet til han døde i 1964, | Omang fortsatte i sin stilling som førstearkivar ved Utenriksdepartementet etter krigen, fram til han ble utnevnt til riksarkivar i 1960, landets niende. Han etterfulgte [[Asgaut Steinnes]]. Omang satt i embetet til han døde i 1964, han ble etterfulgt av [[Dagfinn Mannsåker]]. | ||
Omang skrev blant annet Norsk utenrikstjeneste (2 bind., 1955–59), og han redigerte etter krigen offentlige dokumentsamlinger om Norge under den annen verdenskrig, som Regjeringen og hjemmefronten under krigen (1948), Norges forhold til Sverige under krigen 1940–45 (3 bind., 1947–50) og Altmarksaken 1940 (1953). | Omang skrev blant annet Norsk utenrikstjeneste (2 bind., 1955–59), og han redigerte etter krigen offentlige dokumentsamlinger om Norge under den annen verdenskrig, som Regjeringen og hjemmefronten under krigen (1948), Norges forhold til Sverige under krigen 1940–45 (3 bind., 1947–50) og Altmarksaken 1940 (1953). | ||