Reperbane
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Reperbane (trolig fra eldre tysk: Reiferbahn, senere: Reeperbahn) var repslagerens verksted hvor en snodde plantefibre sammen slik at de ble til tau og trosser. Håndverket å lage rep og tau er så gammel at opphavet ikke lar seg spore. De første «maskinene» vi har illustrasjoner av er fra middelalderen, men opphavet er trolig langt tidligere enn dette. Allerede egypterne i faraotiden hadde eget verktøy.
De vanligste fibrene til tauverket var hamp og sisal. I dag lages det meste av kunstfibre.
Bygning og teknikk
Overbygget på en reperbane måtte være minst 400 meter langt for å kunne lage de største trossene i standard lengde. Teknikken gikk ut på å sno fibre sammen, slik at de beholdt en del av snoingen når de ble sluppet. En enkelt snodd line kaltes en kordel. Trosser kunne bestå av to slike (toslått, sjelden), tre (treslått, vanligst) eller flere som da ble kalt firslåtte osv. Snoingen av hver enkelt kordel ble da fortsatt og kordelene ble sluppet sammen slik at snoingen ble bevart. Taulengden ble da kortere og tykkelsen på trossa tilsvarende økt. Til å begynne med måtte mye av dette vries for hånd, men det ble utviklet maskiner med tannhjulsdrev, som etterhvert gjorde det mulig å få snoingen lik på alle kordelene. Det å få alt riktig, var en del av håndverket.
Spleising
Tauverk av denne typen kunne skjøtes sammen ved hjelp av spleising eller festes rundt master og beslag ved hjelp av øyespleis. De møtende endene kunne ofte være så kunstferdig sammenføyd at skjøten knapt ble synlig, og selve spleisen ikke tykkere enn at et spleiset tau likevel kunne brukes i en talje.
Noen reperbaner i Norge
Reperbaner har vært vanlige i tilknytning til skipsbyggeriene i seilskutetiden. Den norske seilskipsfarten hadde stor framgang i Norge fra 1850-årene, og antall reperbaner i Norge økte også fra 29 baner i 1850 med totalt 276 arbeidere, til 44 reperbaner med totalt 356 arbeidere i 1860.
Bergen
I Bergen har det antakelig fantes reperbaner siden 1200-tallet. Den eldste dokumenterte fra 1609 lå i Baneveien på Nøstet. Da produksjonen var på topp rundt 1850 hadde Bergen 28 reperbaner. Da produksjonen var på topp rundt 1850 hadde Bergen 28 reperbaner. Irgens’ reperbane på Dreggsallmenningen 30, bygd 1817, ble ødelagt under eksplosjonskatastrofen i 1944.
I dag er det bevart to reperbaner i Bergen, Bruuns repslageri i Fjøsangerveien 71 og Stoltz' reperbane i Sandviksvei 62. Den ene har det meste av utstyret intakt, men er ute av drift.
Stavanger
I Stavanger var det ti reperbaner som sysselsatte rundt 200 mann på slutten av 1800-tallet. I 1770-årene etablerte repslager Gert Gertsen fra Bergen en reperbane i Stavanger. Denne ble i 1787 overtatt av repslager Cornelius Middelthun fra Bergen. I 1785 etablerte Erik Tollefsen Berge en av Stavangers største reperbaner, senere kalt Cederberghbanen eller Stavanger reperbane. Cederberghbanen var rundt 340 meter lang. To andre store reperbaner i Stavanger var Berentsens reperbane og Hillevågsbanen. Andre mindre baner i Stavanger var Stokkabanen, Andersens reperbane, Todnembanen, Birkelands reperbane, Verslandsbanen og Vålandsbanen.
Kristiansund
I 1749 slo Rasmus Falch seg ned kjøpstaden Kristiansund og etablerte en reperbane her. Rundt 1802 anla kjøpmann Friedrich Ludvig Walther nok en reperbane i byen. Ved begynnelsen av 1880-tallet var antall reperbaner i Kristiansund steget til fem. «Maskin-reperbanen» som Lars Brun fikk oppført sammen med Hans Clausen i 1856 står fortsatt i Brunsvika i Kristiansund.
Trondheim
Dahls reperbane i Gamle Kongevei 27-29.
Düwels reperbane på Katrinelyst, Lademoen, Reperbanen ble oppført i 1886.
Harstad
Utdypende artikkel: Harstad Reberbane
Trømsø
Midt på 1850-tallet ble Ebeltofts reperbane flyttet fra «byens søndre port», øverst i Strandskillet, til nord for «byens vestre port», der folkeskolen senere ble bygd. Fra nordenden av banen kunne også veien mot St. Hanshaugen brukes til repslageri. I 1870 var banen ikke i drift lenger, etter reipslager Dahls død. Da var den heller ingen pryd for strøket; «falleferdig og forskrekkelig stygg» var dommen i 1892, iflg. Ytreberg.[1] Reperbanen ble ekspropriert av kommunen og solgt stykkevis fra 1895.
Tønsberg
Tønsberg Reperbane, idag Parker Scanrope AS, ble grunnlagt i 1796 av daværende eier av Teie Hovedgård, Mathias Føyn. Reperbanens opprettelse var direkte knyttet til skipsbyggingens behov for tauverk. Bygningen var en markert bygning i Tønsberg. I 1886 startet Tønsberg Reperbane, som den første i Norge, opp med produksjon av ståltau. På et tidspunkt var banen verdens lengste overbygde langbane med sine 455 meter. Da bygningen brant i 1910, ble den gjenoppbygget som en moderne ståltaufabrikk, men denne er nå revet. Parker Scanrope AS er idag en betydelig leverandør innen offshore. Parker Scanrope AS er Tønsbergs eldste eksisterende bedrift.
Larvik
Reipbanegata i Larvik har navn etter Laurvigs Dampreberbane som lå her fra 1862. Bygningen var 360 m lang. Den ble overtatt av Tønsberg Reperbane i 1911 og nedlagt i 1912.
Grimstad
Mandal
Mandals Reberbane (Christansen & Co.) har en historie tilbake til 1775, og eksisterer fortsatt i dag (2012) under navnet Mandal AS. I hvert fall i 1942 satt direksjonen i Oslo, mens selve fabrikken synes å ha vært i Mandal. Bedriften etablert som en reperbane, og var en av Norges største tauverksprodusenter, men denne produksjonen er nå avviklet. Rundt 1920 ble bedriften overtatt av familien Christiansen under navnet Mandals Reberbane Christiansen & Co., med produksjon av brannslanger fra 1921, senere også andre typer slanger. Lokale investorer kjøpte bedriften tilbake i 2004.
Kristiania/Oslo
Utdypende artikkel: Timms Reperbane
Vaterlands reperbane gikk med i Bordtomtbrannen i Christiania 4. mai 1819.
Timms Reperbane
Brødrene Blomquists reperbane i Brinkensgt. 42 på Kampen. Flettemaskin sto i et skur, og kunne tas ut i friluft, mens selve reperbanen var utendørs og arbeidet ble gjort manuelt, se film nedenfor. Brødrene Blomquists reperbane ble i sin helhet overtatt av Norsk Folkemuseum i 1936 etter opphør samme år.
Idag
Ved Hardanger Fartøyvernsenter produseres det idag handslått tauverk av naturfiber på en 80 meter lang reperbane.
Se også
Referanser
- ↑ Nils A. Ytreberg: Tromsø bys historie. B. 1- 3, 1946-71