Rosemaling
Rosemaling er et navn på tradisjonell dekorativ maling i bondesamfunnet fra 1700-tallet og seinere. Den ble særlig utvikla i Hallingdal og Telemark, men også områder som Numedal, Setesdal, Vest-Agder og Valdres fikk en rik rosemalingstradisjon. Den består av rik rankeornamentikk basert på barokkens svulmende roser og frukter. Fra 1760-åra begynte man å gå mot slankere og mer elegante former. Man finner til tider figurer, men disse har liten betydning for rosemalinga. Målet er å fylle flater i en stil som er utvungen, med klare og kraftige farger. I begynnelsen ble rosemaling særlig brukt til dekorasjon av kister, ølboller og andre mindre gjenstander. Etterhvert begynte man også å dekorere senger og skaper, og fortsatte med vegger og tak.
Mange bygninger, både privatbygg og kirker, ble dekorert med rosemaling. Et eksempel er Rosekyrkja (Stordal gamle kyrkje) i Stordal kommune, som regnes som en av de mest dekorerte kirkene i Norge.
Den frie teknikken gjør at det i mindre grad enn i mange andre kunstarter utvikla seg individuelle stiler. Kunsthistorikere kan allikevel skille ut noen mestere. Blant de mest kjente er Ola Hansson, Thomas Luraas, Knut Mevasstul og Hans Glittenberg fra Telemark og Truge Gunhildgard, Kitil Rygg, Herbrand Sata og sistnevntes to sønner Niels og Embrik Bæra fra Hallingdal.
I nyere tid har rosemaling inspirert mange kunstnere, og man finner den ofte på husflidsprodukter. Moderne rosemaling har en tendens til å imitere eldre mønstre, og har derfor ofte ikke det frie og utvungne preget som tradisjonell rosemaling gir, men det finnes også rosemalere som arbeider i den tradisjonelle teknikken.
Kilder
- Rosemaling i Store norske leksikon