Rudolf Nilsen: Forskjell mellom sideversjoner

Nilsen debuterte som dikter i 1925 med diktsamlingen ''På stengrunn''. I 1926 utga han ''På gjensyn''. Den tredje samlingen, ''Hverdagen'', ble utgitt posthumt i 1929. Nilsen er mest kjent som arbeiderdikter, men han skapte også flere byskildringer fra Oslo, samt romaniske dikt. Et gjennomgangstema i Oslo-diktene er referanser til [[østkanten (Oslo)|østkanten]] med arbeiderboliger og fattigdom. I «Ættens sang» skriver om de eiendomsløse som er fordrevet «hit til byens øst», «denne trøstesløse, svarte by av sot og røk, hvor solen bare er ved tidlig gry på kort besøk». Men i slike beskrivelser ligger også en kjærlighet til østkanten, for det er der han finner sitt håp. I noen av diktene uttrykkes dette svært tydelig, som i «Bekjennelsen», hvor han skriver « Jeg kjenner en mening med livet. / Det er i de navnløses hær / å kjempe for arbeiderklassen / med tanke og sang og gevær.». Diktene omtaler ofte de som regnes som samfunnets tapere, men som i Nilsens dikt framstår som de det er viktig å skrive om. I «Gategutt» beskriver han på bare fire vers et helt liv fra gutten «kom til verden i en murstensgård» til enden på krematoriet, og gjør ordet gategutt til en hederstittel. Mange kjenner nok også «Tilbake til livet», ''Keiseren'' ramler i elva og med nød og neppe blir redda opp. Hans første ord når han kommer til hektene igjen er «Du redda vel flaska, Karl?». Han skrev også om for eksempel barnearbeid i diktet «En vise om Kinabarna», rivningen av gassklokka ved [[Nybrua (Oslo)|Nybrua]] i «Gassklokken ved  Nybroen - in memoriam» og generalstreiken i England i «Kampen mot City».