Schimmelmanns glassverk

Går en fra fergeleiet ved Verksøya i Hurum

langs stranda østover et par hundre meter, vil en i sjøen se restene av gamle påler. Glassverkets brygge lå her og her ble glassproduktene lastet om bord i skutene. For det meste var det flasker i brunt glass. Det kan en lett konstatere på stedet, for på stranda og i sjøen ligger en mengde glasskår. Er en heldig, kan en finne flaskebunner og større biter av flasker som ble knust og ikke kom lengre enn hit.

Glassverket ga Verket nytt stedsnavn. Før glassverkets tid het halvøyas sørlige del Strømsmoen. Verketsøya hadde også andre navn i gammel tid: først Lønøen og så Kroeøen. Det siste navnet skyldtes trolig at det en gang lå en kro der.

Carsten Anker

Det var Carsten Anker (1747 – 1824) som tok initiativet til å legge et glassverk nettopp her. Et annet alternativ for stedsplassering var også i Hurum, nemlig på Sætre. Men Verket ble valgt. Det ble bygslet tomt på gården Hovs grunn i 1779. Ankers tanke var at glassproduksjonen i Norge burde økes slik den kunne dekke de forente rikers (Norges og Danmarks) behov for bruksglass, vindusglass og flasker. Det var flaskeproduksjonen som ble lagt til Verket.

Brenselsspørsmålet var av avgjørende betydning. Det kom til en ordning at bøndene på vestsiden av Drammensfjorden skulle levere brenneved til glassverket og dermed slippe leveringsplikten til sølvverket på Kongsberg. Bygdelagene i Hurum og Røyken skulle trå til med ved om vestsiden ikke kunne levere nok brenne.

I 1782 sto verket ferdig og en gang etter oktober måned det året ble glassovnene fyrt opp. - Det var blitt et mønsteranlegg. Fremdeles står flere av de store bygningene der, i vår tid tatt i bruk som bolighus og lager. Hele industrianlegget lå langs stranda sør for bygdeveien til sundstedet. Når verksbygningene ble plassert for seg selv nede ved vannkanten, var det sikkert for at glasshytta ble regnet for å være meget brannfarlig. Det var her som ved gårdsbruk flest i Norge, det ildsfarlige huset (smia) ble plassert langt unna de øvrige bygningene. Lagerbygningene for ved og ferdige produkter var plassert ute på øya også av samme grunn. En var føre vàr og hadde anskaffet både en brannsprøyte og 24 brannspann.

De øvrige bygninger, der verksfolket skulle bo, ble bygd i god avstand fra driftsbygningene på oversiden av bygdeveien. Forvalterboligen hadde hele 9 rom + kjøkken og uthus. De 8 husene for arbeiderne var alle innrettet for to familier med stue, kammers og kjøkken til hver av familiene. På den store åpne plassen foran bygningene ble det plantet frukttrær, stikkelsbær- og ripsbusker og der skulle det dyrkes grønnsaker. Om poteten var tatt i bruk der, sier beretningene ingenting om, men det er vel tvilsomt, i alle fall de første årene. Bak våningshusene var plassert to bryggerhus, et med stor bakerovn, et stort vedskjul og ytterligere et stort uthus.

Fastskole (verksskole) i egen bygning ble opprettet fra 1789. Det var én klasse ved skolen. Arbeiderne skulle betale tilskudd til skolen på 2 skilling per tjente daler, dvs. en skoleskatt på 8 %. Første læreren het Engebret Rønning. Hans årslønn var 78 riksdaler. Undervisningsplan og instruks for læreren var lik den som ble brukt ved Hadelands glassverk på Jevnaker.

Kilde:

• historieboka.no med råtekst av Nils Johan Rønniksen