Sigøynerparagrafen

Sigøynerparagrafen var en bestemmelse i §3 i fremmedloven av 1927 (lov om utlendingers adgang til riket), som forbød «Sigøinere og andre omstreifere» uten norsk statsborgerskap adgang til Norge. Bestemmelsen ble fjerna i fremmedloven av 1956.

Bakgrunn

Etter omkring 1860 var det praktisk talt ingen innvandringsrestriksjoner til Norge, med unntak av jesuittparagrafen. Samtidig var det restriksjoner mot løsgjengeri som ramma romfolk, så i realiteten var det ikke helt fritt fram. I fremmedloven av 1915 ble ikke rom nevnt spesifikt, men i forarbeidene til loven ble det sagt at de skulle avvises eller utvises. I praksis var det nokså greit å kommme inn i Norge, men reisende ble holdt under oppsyn, og kunne lett bli utvist.

I 1924 ble det foretatt en omfattende registrering av rom i Norge, og en uttalt hensikt med dette var å få utvist så mange som mulig. På det tidspunkt var mange rom født i Norge, og hadde norsk statsborgerskap i kraft av innfødsrett. Noen hadde også skaffa seg norsk pass. Uten noen klar hjemmel fastlo myndighetene at disse passene var ugyldige, og at de ikke kunne fornyes eller brukes ved innreise til Norge etter utenlandsopphold.

Loven av 1927

Med sigøynerparagrafen menes særlig §3 tredje ledd: «Sigøinere og andre omstreifere som ikke godtgjør å ha norsk statsborgerrett, skal nektes adgang til riket.»[1]

I tillegg kommer en bestemmelse i §14: «Den som ikke er norsk statsborger må ikke søke erhverv ved håndverk eller annen håndtering under reise eller vandring fra sted til sted, medmindre han har særskilt tillatelse til det av politimestere i vedkommende distrikt. Såden tillatelse må ikke gis til sigøinere eller andre omstreifere.»[2] Denne paragrafen hindrer altså reisende i å utføre arbeid, og den gjør det umulig for rom og andre reisende å få nødvendig tillatelse.

I forskriften står det videre: «Spørsmålet om hvorvidt en sigøiner eller omstreifer der kommer til riket, må anses som norsk statsborger, skal alltid forelegges for Centralpasskontoret for avgjørelse. Selv om vedkommende har norsk passert visert av norsk utenriksk stasjon, må tillatelse til å passere ikke meddeles uten Centralpasskontorets samtykke.»[3]

Rundskriv av 15. februar 1929

I et rundskriv av 15. februar 1929 sto det at «det innskjerpes at sigøinere og andre omstreifere skal forbys adgang til riket, undtagen forsåvidt de beviser at de er norske statsborgere. Spørsmålet om sådanne personer skal anses for å være norske statsborgere må alltid forelegges Centralpasskontoret. Pass må ikke fornyes eller utstedes uten det nevnte kontors tillatelse.»[4]

Referanser

  1. Samling av lover 1927: 188.
  2. Samling av lover 1927: 194.
  3. Samling av lover 1927: 284.
  4. Samling av lover 1927: 504; kursiverte ord er skrevet med sperret skrift i originalen.

Litteratur og kilder

  • Samling av lover etc. 1926-1930 vedrørende kongeriket Norges handel og skibsfart m.m. = : Collection of laws &c. 1926-1930 relating to the commerce and shipping of the Kingdom of Norway &c. Oslo. 1927(?). Digital versjonNettbiblioteket.