Løsgjengerloven
Løsgjengerloven, Lov om Løsgjengeri, Betleri og Drukkenskap av 31. mai 1900 var en del av arbeidet for å få bukt med omstreifende og alkoholmisbruk. Den inngikk i et større reformarbeid rundt århundreskiftet, der andre elementer var vergemålsloven av 1896 og straffeloven av 1902. Loven hadde straffebestemmeler, og åpna også for bruk av tvangsarbeid uten rettslig behandling da loven ga adgang til å anbringe løsgjengere og drukkenbolter i tvangsarbeidshus, og avløste Fattigloven av 1845. Politiet kunne uten videre rettergang, sette fanter og løsgjengere i tvangsarbeidshus i inntil seks måneder.
Det tok syv år før loven trådte i kraft 1. august 1907, årsaken var mangelen på tvangsarbeidshus.
Løsgjengeri var i loven definert som det å hengi seg til ørkesløshet eller drive omkring på en slik måte at det var grunn til å anta at personen forsørga seg gjennom straffbare handlinger, eller at personen drev omkring og oppførte seg på en slik måte at det forulempa andre.
Bruken av tvangsarbeid, som ellers var en del av straffepleien, ble etter hvert stadig med omstridt. Mange opplevde å bli plassert på tvangsarbeidsanstalter over lengre tid, for så å oppleve at det ble en ny runde der kort tid senere fordi man ikke kunne fø seg på annen måte enn ved å tigge, eller fordi man nok en gang ble påtruffet i berusa tilstand. Dette gikk ut over fattige og omstreifere, og ble blant annet brukt aktivt mot romanifolk for å tvinge dem til å bli bofaste. Først i 1970 ble adgangen til å plassere folk på tvangsarbeidsanstalt oppheva. Straffebestemmelsen mot den som viste seg berusa på offentlig sted ble oppheva samtidig. Andre paragrafer forsvant også etter hvert, og i 1995 sto bare tolv av de opprinnelige 30 paragrafene igjen.
I 2006 ble løsgjengerloven oppheva i sin helhet, etter at den en tid hadde vært uvirksom. Forslaget om å fjerne loven kom gjennom et dokument 8-forslag fra Inga Marte Thorkildsen (SV) som ble fremma i juni 2004, og i september 2005 la justisminister Odd Einar Dørum (V) fra et forslag om å oppheve den for Stortinget. Dette ble vedtatt i desember 2005, med virkning fra 1. januar 2006. Personer som påtreffes i berusa tilstand på offentlig sted kan innbringes av politiet og holdes i drukkenskapsarrest inntil de blir edru, men dette medfører i seg selv ikke bøter. Ved brudd på andre bestemmelser, som det å drikke alkohol eller urinere på offentlig sted, forulemping av offentlig tjenestemann eller ordensforstyrrelse kan det ilegges bot eller opprettes sak med hjemmel straffeloven. I praksis betyr dette at dersom man er for full til å ta vare på seg selv, men klarer å oppføre seg noenlunde, blir man fortrinnsvis kjørt hjem av politiet, men dersom det ikke er mulig må man sove ut rusen på glattcelle uten å bli straffa for det.
Etter at løsgjengerloven ble fjerna har det vært flere runder med diskusjon om gjeninnføring av forbud mot tigging, det som i loven het betling. I juni 2014 kom en endring i politiloven, som gjorde det mulig å innføre lokale forbud i kommunene. Lillesand og Arendal innførte forbud straks, og Sola og Os i Hordaland innførte det i 2017. Det kom også et forslag om et nasjonalt forbud mot tigging, som så ut til å få flertall i Stortinget fram til februar 2015, da Senterpartiet trakk støtten til forslaget. Dermed var det klart at det ikke ble flertall, og forslaget ble ikke stemt over.
Litteratur
- Løsgjengeri i Store norske leksikon.
- Løsgjengerloven i Store norske leksikon.
- Løsgjengerloven på Wikipedia på bokmål og riksmål.