Skøelv Kooperative Handelsforening

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 1. mai 2014 kl. 17:50 av Gunnar E. Kristiansen (samtale | bidrag) (Satt inn bilde)
Hopp til navigering Hopp til søk

Mal:Thumb høyre Skøelv Kooperative Handelsforening ble stiftet ved at Sørreisa Ytre Meieriforenings Innkjøpslag forandra navn i 1919. Foreninga som så å si var tuftet på et knake godt meierisamvirke som i sin tid starta ut som et smørlag, skulle etter hvert bli en pillar men også et problembarn i bygda som allerede i 1867 fikk sitt første Samvirkelag da Reisens Forbrugsforening ble etablert på Sørstraumen. Laget gikk på så mange store smell at det måtte legge inn årene seinhøstes 1927.

Fortid

Søndag 16. februar 1919 vedtok Sørreisa Ytre Meieriforenings Innkjøpslag å endre navn til Skøelv Kooperative Handelsforening. Medlemmene som helt fra oppstarten av innkjøpslaget i 1916 hadde vært knyttet opp mot forbrukersamvirkets store overbygning; Norges Kooperative Landsforening, hadde startet i det små – i smørstua på ca. 13 kvadratmeter. Denne «stua» sto på Nymo og ble hegnet om av lokalbefolkningen fra Gumpedalen og ved Skøvatnet, som gjennom sin produksjon av smør og det organiserte samvirket, sørget for stadig bedre lokale kår for seg og sine.

Smørstua som ble lagets butikk

I notat av 20. juni 1919 fra Sørreisa Ytre Meieriforening forelå det tilbud om at Smørstua kunne flyttes til «Tomt ved broen». Handelslaget skulle da bekoste flytting og et tilbygg mot å få en del i huset. Lærer Kvalheim ble valgt til å gjøre opp mellomværendet mellom andelshaverne i smørlaget, noe han ble honorert med 10 kroner for.

Handelslagets formann Hans Nøstvik sørget for at jobben ble gjort med bistand fra Daniel Olsen og Lauritz Dalseth. Resultatet av flytting og utbygginga fant vi i et Branntakstskjema av 28. juni 1919 som blant annet forteller at den da var i to etasjer, der 1. etasje inneholdt tre rom, og andre etasje et loft. Smørstua var blitt 34,425 kvadratmeter stor; i det den målte 7, 65 meter x 4,5 meter med en høyde på 2,1 meter til taket. Dertil opplyses at det var fire dører, tre vindu og at 2,9 lengdemeter var satt opp av reisverk, som indikerer at dette må ha vært den opprinnelige smørstuas størrelse. Huset var nå flyttet fra Gårdsnr 34, bruksnr 4 til Gnr. 34 bnr. 13, og det var satt på en 80 cm høy grunnmur med et kjellerrom under. Ja her var tilmed pipe og ovn i stua nå. Dessuten var taksten nå økt til kr 2800,- mot de 1000 kroner som takstdokumentene opplyser gjaldt i 1904/05.

Kristian L. Rasmussen var en av lagets første formenn (1920-1924)

Opphør og restart

Fram til nå hadde altså smørlaget; mer i navnet enn i gavnet, fungert. Men på generalforsamling den 13. desember 1919 ble smørlaget formelt oppløst. Samtidig ble det vedtatt å overdra smørhuset til innkjøpslaget for 600 kroner, - inklusive vekta, en ovn og smørbordet.

Samme dag ble det også holdt møte i Sørreisa Ytre Meieriforenings Innkjøpslag, som vedtok å kjøpe det de benevner Smørbua med innhold for kr. 600,-.

Forretningsførerne

Pr. 20. april 1919 var Daniel Olsen (1865-1947) blitt tilsatt som handelsforeningens forretningsfører, men allerede etter nøyaktig ett år; 14. april 1920 sa han opp stillingen – til fratredelse den 20. april. Fra samme dato blir Kristian Berg Eriksen (1901-1971)tilsatt med lønn kr. 1600,- per år pluss 10 % av foreningens netto fortjeneste. Heller ikke han ble særlig lenge, for 5. mai 1922 sa han opp. 9. juli 1922 ble så Peder Olsen tilsatt – på samme betingelser som det Eriksen hadde hatt.

Nytt navneskifte

Hva som kan ha befordret det sier ikke kildene noe om, men på medlemsmøte i Sørreisa Ytre Meieriforenings Innkjøpslag den 10. juni i 1923 ble det enstemmig vedtatt «Å overgå til samvirkelag i Skøelv». I skriv fra Sorenskriveren i Senja datert 25. juli 1923 bekreftes at Handelsforeninga var innmeldt i Handelsregisteret. Det ble også meddelt at Innkjøpslaget da var utmeldt fra 1. juli 1923.

Utbygging

I september 1923 ble den gamle smørstua igjen gjenstand for utvidelser. Det det laget et påbygg i søndre ende – på 5 alen (gode 3,1 meter) i husets fulle bredde. Det var K. R. Dale som sammen med Andreas Blomli ble gitt oppdraget med å kjøpe inn materialene; boks til stav og 20 mm uhøvlet bord og til fyll skulle brukes sagmugg. De samme karene satte opp påbygget.

Kreditt til fiskere

Første gang vi ser at det gis kreditt til Lofotfiskere er fra et styremøte 23. januar 1925. Da overlater de til bestyreren «å hjelpe medlemmene med litt kredit til Lofot-turen». Men vi aner at dette så å si må ha vært innarbeidet kutyme. Styremøte 13. januar 1926 beslutter også å overlate til bestyreren, «efter beste skjønn at gi en begrænset kredit til anstundende Lofotfiske; fortrinnsvis til medlemmer av laget». Dette ble presisert i neste vedtak på søknaden fra Tomas Edvardsen om kreditt for 100 kroner, mot at foreningen fikk fullmakt til å trekke fra hans lott «på Lofoten med Edvard Olsen, Smørgård». Han ble gitt en kreditt på inntil kr. 60,- mot at Edvard Olsen «garanterte for beløpets inbetaling når anstundende Lofotfiske er gjort (Midten av april f.k.).»

På styremøte 26. mars 1926 behandlet man søknad om kreditt til vårtorskefisket i Finnmark fra Kristian H. Vestgård og Hagerup Edvardsen. Der lød vedtaket på at Hagerup Edvardsen kunne få kreditt inntil 30 kroner – på betingelse av at laget fikk oppgjør for kreditten fra Finnmark. Men Vestgårds søknad ble avslått med bakgrunn «i lagets økonomiske økonomiske stilling».

Da Ole Paulsen Høgmo søkte om kreditt til sin mors begravelse, «samt til finnmarksturen» ble han enstemmig innvilget 80 kroner i kreditt.

Når vi hopper fram til styrets møte 29. januar 1927 har Tomas Edvardsen igjen søkt om kreditt for å bli utstyrt til Lofotfisket. Han ville sette ei fjorårs-gammel line som sikkerhet, men styret betvilte at den vil kunne dekke både årets kreditt og hans gamle gjeld til laget – hvorfor en generell post om dette blir behandlet på generalforsamlingen samme dag med følgende utfall: «Generalmøtet bemyndiger det nyvalgte styret, at gjøre så godt de kan for at hjælpe medlemmer, med lit varer til Lofotfisket på kredit, om ikke andre råd, så at den krediteres på lag så det kan bli trægt når turen er slut».

På denne generalforsamlingen undertegnet 44 medlemmer protokollen.

Da styret konstituerte seg etter møtet vedtok de å «sette det i bestyrerens skjønn at give kredit til Lofottur til medlemmer som har vist god betalingsvilje. Ikke-medlemmer må skaffe garanti fra sin høvedsmand for rigtig betaling».

Moderne

Selv om telefonavgifta var på 60 kroner per år, ble det installert telefonapparat i butikken 9. desember 1925. Generalforsamlinga 26. januar 1926 gjorde et enstemmig vedtak om at «For fremtiden skal medlemmene ha fri bevertning på lagets årsmøter».

Distrikstmøter

Første gang vi ser at det ble valgt utsendinger til det kooperative distriktsmøtet, var fra styremøte 22. august 1926, da Hans Nøstvik og Richard Smørgård skulle representere laget på møtet på Gullhav i Målselv kommune den 29. august.

Styremøte 14. august 1927 valgte bestyrer Asbjørn Kanstad som lagets utsending til distriktsmøtet på Setermoen 4. september.

Om økonomi

Flere ting tyder at laget har en stadig dårligere økonomi – utover i 1926. I august ble bestyreren pålagt å kreve inn det laget hadde utestående hos kunder. Et medlemsmøte i oktober der regnskapet fra første halvår 1926 ble behandlet, påla de styret å føre en effektiv kontroll med lagets handel, samtidig ble de også pålagt å ha styremøte en gang per måned, samt at det ble henstilt til styret å si opp butikkdama; Borghild Tobiassen som var blitt tilsatt 10. mai 1925 med 50 kroner i månedslønn og fri trygdekasse. – Ja, i styremøte 13. januar 1926 hadde de besluttet å skjenke henne en nyttårsgave bestående av et vaskeservise til en pris av 14 kroner. Nå var styret forpliktet til å handle, så å si i revers; «butikkjenten» Borghild Tobiassen ble sagt opp med 14 dagers varsel regnet fra 20. oktober 1926.

21. november ble styret enige om å rive loftet i lagets hus; «Styret møter onsdags kveld kl. 6 Em. f. k. og foretar arbeidet som blir utført gratis». I samme møte ble bestyreren pålagt å ha fokus på å få solgt favneveden man hadde på lager. Per 9. desember 1923 hadde de 30 mål liggende på lager, da det ble vedtatt å kjøpe ytterligere 40 mål til en pris av kr. 10,- per mål – levert Nøstvik.

Det går mot enda dårligere tider

Da styret den 25. februar 1927 skulle behandle revisors framlagte resultatregnskap fra siste halvår 1926 måtte møtet avlyses, i det de ikke var beslutningsdyktige med to styremedlemmer og en suppleant. De øvrige styremedlemmer var på Lofotfiske. Det ligger imidlertid i kortene at situasjonen har forverret seg.

Antagelsen bekreftes da styret møtes 19. april 1927 og det foreligger et skriv fra NKL hvor det «forlanges solidaritetsansvar av lagets medlemmer for et beløp av inntil kr. 9000». Møtet enedes òg om å møtes sammen med bestyreren for å foreta nedskriving på en del varer; «hovedsakelig manufaktur og skotøi».

30. april 1927 ble forretningsførerens årslønn nedsatt til kr 1800,- regnet fra 1. mai s.å.

Men vel så viktig var det vel at den samme forretningsføreren enda ikke hadde framlagt regnskapet fra andre halvår 1926. Nå sa styret klart fra: han må «uoppholdelig framskaffe regnskapet for siste halvaar 1926».

Fil:Kanstad, Asbjørn bestyrer.jpg
Asbjørn Kanstad bestyrte laget fra 1927 til 1933
Foto: Ukjent

Bestyrerskiftet som kom for seint

8. mai 1927 vedtok styret å si opp lagets forretningsfører til fratredelse 1. juli 1927. Begrunnelsen lå på at han «viser stadig mindre interesse for lagets trivsel og fremgang, ved ikke å anskaffe de varer som kundene trenger, hvorfor de måtte henvende seg til andre handlende – slik at forretningen tapte kunder.

12. juni 1927 forelå søknadene på bestyrerstillingen for styret som gjorde slik innstilling overfor ekstraordinær generalforsamling som ble innkalt til lørdag 18. juni 1927:

  • 1. Asbjørn Kanstad, Gullhav
  • 2. Johan Rørslet, Sørreisa
  • 3. Sigurd Nordal Kjellmann

Den ekstraordinære generalforsamling ble etter noen dager utsatt til 22. juni, slik at de som var på vårtorskefisket da var kommet heim fra Finnmark og kunne delta på møtet. Møtet resulterte i at styrets innstilte nr. 1, Asbjørn Kanstad, ble enstemmig ansatt som lagets nye bestyrer.

Denne protokollen var undertegnet av 19 av lagets medlemmer.

Da regnskapet for 1. halvår 1927 ble framlagt for styret den 28. juli 1927 viste det et underskudd på kr 3219,44 – noe som blant annet skyldtes tidligere feilføringer og manglende innbetaling på utestående fordringer fra gitte kreditter til Lofotfiskere.

Styret anså konkurs som uunngåelig, med mindre man fikk i stand virkningsfulle akkordforhandlingsresultater med kreditorene. Styret vedtok å sende «andragende til Skifteretten i Senja, med begjæring om at tage lagets bo under akordforhandling».

Skifterettens kjennelse

Som man egentlig ventet, ble det ikke oppnådd akkord, og styret fant da heller ikke å ville anke rettens avgjerd til høyesteretts kjæremålsutvalg

Nytt lag med 27 underskrifter

I styremøte 25. november 1927 enedes man om å innstille overfor generalforsamling om å stifte et nytt lag, og straks starte opp virksomhet i leide lokaler.

Denne innstillingen vant gehør for den ekstraordinære generalforsamling som var innkalt til 27. november 1927, og forsamlingen vedtok – enstemmig å sende begjæring til skifteretten om å ta lagets bo under konkursbehandling, da akkorden ikke ble stadfestet – og at laget av den grunn ikke ansås levedyktig.

Denne protokollen ble undertegnet av 27 medlemmer.

Det var lagt til rette for Skøelv Samvirkelag

Kilder

  • Høihilder, Johs.: Skøelv Samvirkelag 50 år: 1927-1977, Sørreisa 1977
  • Branntakst av Smørstua gjort av Lensmannen i Tranøy 28. juni 1919. Beroende i arkiv etter Skøelv Samvirkelag – utlånt av Jim Are Jensen Løkke, Sørreisa.
  • Forhandlingsbok for Skøelv Samvirkelag: 13. januar 1926-27. november 1927. Beroende i arkiv etter Skøelv Samvirkelag – utlånt av Jim Are Jensen Løkke, Sørreisa.