Skøelv Samvirkelag
Skøelv Samvirkelag i Sørreisa kommune, som ble formelt stiftet i løpet av de første desemberdagene i 1927, fikk navnet Skøelv Kooperative Handelsforening, og denne betegnelsen ble beholdt fram til i mars 1957 da laget vedtok å ta i bruk den mer moderne formen samvirkelag. I mellomtida hadde laget slitt i motvind, men opplevde også maksvær, som ga styre og medlemmer mot til å fortsette driften av sin egen butikk. Det var den noe slepphendte, men også velmente praksis med å gi kreditt som ga muligheten til å bli utrustet for Lofoten, som i sin tid så å si hadde ledet det forrige samvirket til skafottet. Denne praksisen ble som en dyd av nødvendighet videreført, som igjen ga det nystarta laget så store problemer at også det kom på randen av konkurs. Godt handelshandverk, kooperativ ånd og samholdet i bygda rettet opp miserene og økte folks tro på at det å løfte i flokk er bedre enn å stå aleine. Men utviklingen gikk også dette laget forbi. I året 2000 ble laget nedlagt; en mer enn 100-årig tradisjon var slutt i Skøelv.
Stiftelsen
Den ekstraordinære generalforsamling som var innkalt til 27. november 1927 i Skøelv Kooperative Handelsforening gjorde et enstemmig vedtok om å sende begjæring til skifteretten om å ta lagets bo under konkursbehandling. Denne protokollen ble undertegnet av disse 25, som derfor må anses som stifterne av det nye Skøelv Samvirkelag:
- Rikard Hansen
- Asbjørn Kanstad
- Alfred Lyshaug
- A. Sillvik
- T. Sillvik
- Thomas Edvardsen
- John Smörsgaard
- Anders Fosshaug
- Jentoft Sletnes
- Ole A. Skjelhaug
- Ingebrigt Johansen
- John Jensen
- Johan Sletten
- Andreas Blomli
- Peder Lyshaug
- H. Edvardsen
- Morten Bakkehaug
- Karen Bratli
- Sedolf Olsen
- Edv. Olsen
- Andreas Högmo
- Brox Pedersen
- H. Lyshaug
- Lærer (?) Johansen
- Holter Drage
Det var lagt til rette for Skøelv Samvirkelag.
Nye takter
Skøelv Kooperative Handelslag tok med seg det gamle styret som var blitt valgt lørdag 29. januar 1927 over i det nye laget: Rikard Smörsgård (formann), A. Sillvik, A. Lyshaug, A. Blomli, L. Johansen, A. O. Ramberg med disse varamenn; Johan Jensen, Simon Fosmo, Ingebrigt Johansen og Teodor Skøelv. Dessuten ble også det forrige lagets bestyrer, Asbjørn Kanstad med over i det nye samvirkelaget.
Det aller første styret vedtok i januar 1928 var å si fra om at det ikke kunne gis kreditt til Lofotfisket. Bakgrunnen for dette vedtaket var de mange misligholdte kreditter som til slutt ledet til konkursen i det forrige laget. Men her måtte man være konsekvent; så det ble også nei til videre kreditt til Sørreisa kommune. Etter som NKL forlangte en garanti på 5000 kroner for å forsyne laget med varer sa et ekstraordinært medlemsmøte/generalforsamling der 21 mann undertegnet, at hvert medlem måtte tegne seg for 100 kroner til beløpet var nådd – innen utgangen av desember 1928. Asbjørn Kanstad fortalte møtet at han ville skyte inn 500 kroner i laget, mot en rentefot på 4 %, som ble godtatt med stor takksemd. Noe seinere kom så revisor på banen og nærmest skamroste styret og bestyreren for hans nøkternhet, og for at de tok «hand i hanke» med kreditten.
Gamle varer og brukt utstyr
Styret fant å ville by 800 kroner for den gamle varebeholdningen, noe som ser ut til å ha blitt akseptert av bostyret. Inventaret fra handelslaget, som besto av to diskvekter, en bismer, ett metermål, ett to-liters parafinmål, et papirstativ, seks mel-skufler og ett telefonapparat fikk de tilslaget på for 250 kroner.
Husvære – tross dårlig økonomi
I styremøte 22.januar 1928 ble man enige om å by 1500 kroner for lagets hus og grunn – noe bostyret ved høyesterettsadvokat Alf Haaland i Harstad satte seg i mot, for i neste styremøte ble man enige om å by 1700 kroner for tomta med påstående bygning, og til å ta seg av husspørsmålet ble valgt Asbjørn Kanstad, Laurits Heitmann Johansen, Andreas Sillvik, Andreas Blomli og Ole J. Ramberg. Nå ville ikke bostyret godta dette budet heller, Haaland forlangte 2200 kroner – og slik ble det. Til denne transaksjonen behøvdes penger – noe det var svært lite av, og da lånesøknaden til NKL ble avslått ble det søkt Sørreisa Sparebank om et lån på inntil 1500 kroner. Imidlertid ser vi av gjeldsbrevet som ble utstedt 3. juli 1928 at beløpet der var redusert til kr. 1100,-. Denne gjelda ble nedbetalt med halvårige avdrag på 66,- kroner + renter, slik at da det gjensto 399 kroner per 13. januar 1934 ble dette innfridd sammen med de påløpte renter på kr. 5,09.
Første halvårs drift
Til «ny-lagets» første ordinære generalforsamling, 12. august 1928, møtte det 20 medlemmer. Der ble det blant annet vedtatt at nye medlemmer måtte søke skriftlig ville bli opptatt under forutsetning av at de påtok seg det samme ansvar som de som var med å stifte laget. Men det mest positive fra dette møtet var at regnskapet viste et netto overskudd på kr 3 253,10.
Bestyrerleilighet
Første gang det er snakk om å innrede bolig over butikken, skjedde i styremøte 11. oktober 1928: Vedtaket lød på å framskaffe oversikt over hvor mye materialer det ville gå med til et slikt prosjekt, og da måtte det gjøres av en som var kompetent. Den kompetente vet vi ikke hvem var, men 25. januar 1929 ble bestyrer Kanstad og styremedlemmene Ramberg og Lauritz Johansen valgt til å besørge arbeidet utført «paa beste og billigste maate».
På byggekomitemøte 2. februar 1929 vedtok de, etter å ha vurdert tre anbud, å anta Alfred Lyshaugs bud på å ta hele jobben for 140 kroner med en tilføyelse om at «Dog synes vi at han bør anta en av lagets medlemmer som kompanjong».
Lagets første betjent
I løpet av året 1928 anså man det nødvendig å få en betjent til å bistå bestyreren, men foreløpig ble dette ordna gjennom at en styremedlem stilte – mot kr 4,50 per dag. 25. januar ba bestyreren om lønnsforhøyelse hvor han argumenterte med at han var alene. Styret ga ham 600 kroner i påslag per år, men ga samtidig beskjed om at dette ville bli redusert med 300 kroner når betjenten ble ansatt.
Av de fire søkerne som meldte seg ble det Peder Kvalheim som ble tilbudt stillingen fra 1. juli 1929 med en månedslønn på 75 kroner, mot at han selv betalte sykekassen. Bestyreren fikk samtidig nedsatt sin årslønn med 300 kroner til kr. 2700,- + 5 % av netto-overskuddet. Fra 1. januar 1930 fikk Kvalheim et påslag til 90 kroner per måned + fri sykekasse, som ble økt med ytterligere 10 kroner fra 1. januar 1931. Neste lønnspåslag fikk han fra 1. januar 1935, da lønna ble 125 kroner per måned. 17. februar 1938 ba Kvalheim om ytterligere 25 kroner i lønnstillegg, som resulterte i et påslag på 10 kroner, til 135 kroner per måned.
Kvinnehjelp
13. juni 1935 vedtok styret å ansette en «hjelpebetjent», som etter en viss læretid skulle oppebære kr. 1,50 i lønn per dag + fri sykekasse. Ansatt ble Gjertrud Rasmussen. Lønna hennes ble regulert til 2 kroner per dag i styremøte 21. mai 1937. Men 29. desember 1937 får styret muntlig beskjed om hennes fratredelse, hvorfor stillingen ble kunngjort ved oppslag. Da ble Serine Tomassen Aasland tilsatt med kr 1,50 per dag – etter 14 dagers læretid, men allerede 1. juli 1938 ble hun innvilget 2 kroner per dag. Fra 3. januar 1939 ble igjen Gjertrud Rasmussen ansatt som ekstrahjelp – idet Serine (nå Pedersen) var gravid.
Lønns- og arbeidsvilkår 1939-1945
20. mai 1939 behandlet styret et skriv fra Norges Handel og Kontorfunksjonærers forbund angående lønn og arbeidsvilkår for betjeningen, foranlediget av Peder Kvalheims lønnsforhold. Protokollen viser at dette ble en vanskelig sak for Samvirkelaget: «Det blev en lang debat omkring dette spørsmål. Kvalheim gaar med paa en lønsforhøielse kr 15,- pr. maane som da blir tils kr 150 pr maane samt fri trygdekasse og 14 dagers ferie som før. Dette er en gjensidig overenskomst under forutsetning av at han faar melde sig ut av organisasionen». Det ser ut til at denne konflikten ble bilagt, for 5. oktober 1940 ble betjeningen innvilget dyrtidstillegg; 30 kroner til bestyreren, 25 kroner til betjenten og 20 kroner til Gjertrud Rasmussen, mens vaskehjelpa Matilde Nymo får 75 øre mer per gang hun vasker. Og seinere ser vi at nær alle betjentene ble organisert i Handel og Kontor.
Gjertrud Rasmussen fikk fast tilsetting i oktober 1940, med kr 75,- per måned i lønn inklusive fri trygdekasse. Da hun søkte om lønnsøkning til kr 100 per måned i april 1941 ble resultatet at fastlønna ble opprettholdt, men at hun ble innvilget 20 kroner i dyrtidstillegg fra 1.januar 1941. 7. april 1942 har hun søkt om 150 kroner per måned i lønn men ble da innvilget 115,-. Hun leverte sin oppsigelse 31. oktober 1942. 30. november 1940 ble Aud Angell ansatt som «hjelpe-ekspeditrise». 2. januar 1941 fikk hun lønna si fastsatt til kr 2,50 per dag, og til styremøte 26. april 1941 hadde hun levert inn sin oppsigelse.
I styremøte 15. februar 1941 ble varekjører Johan Nymo tilkjent 50 kroner som ekstra-påskjønnelse fordi han påtok seg kjøringa da de to som hadde kjøringa var i streik.
Peder Kvalheim søkte om kr 1,67 mer per dag eller 50 kroner per måned, men fikk 30 kroner i dyrtidstillegg fra 1. juli 1942 «som maa betraktes som midlertidig». I samme møte ble bestyreren innvilget 40 kroner i dyrtidstillegg.
28. november 1942 ble Bodil Oddland fra Vangshamn på Senja ansatt som ekspeditrise med månedslønn på 100 kroner + fritt hus og kost. Bestyreren sa seg villig til å gi henne kost for kr 76,- per måned som da samvirkelaget betalte ham.
Men for all del; alt var ikke «bare på en puff»; i april 1944 søkte bestyreren om å få «den lønn som er tariffmessig fastsatt for bestyrere i Samvirkelag» Enstemmig vedtak: Årslønnen forhøyes til kr 4 500,- regnet fra 1/1 1944.
Under Peder Kvalheims ferie i 1945 ble Gjertrud Karlsen og Solveig Sjursnes vikarer mens Solveig Edvardsen ble hjelpebetjent fra oktober 1945, men uten at vi veit på hvilke vilkår.
Lønns og arbeidsvilkår i etterkrigstida
29. april 1946 vedtok styret å gi dyrtidstillegg for betjeningen etter følgende skala: Bestyrer kr 500,- 1.betjent kr 300,- 2. betjent kr 180,-, per år og gjeldende fra 1. mai - inntil videre. Fra 1. september 1947 ble Peder Kvalheim og Solveig Edvardsen gitt lønnstillegg på henholdsvis kr 25,- og 20,- per måned.
18. oktober 1947 ble Mary Blomseth ansatt – foreløpig til nyttår med 125 kroner i månedslønn + fri sykekasse.
18. januar 1949 ble betjentenes lønn regulert til kr 325 per måned for Peder Kvalheim (som også ble bedt om å lære seg å kjøre bil). Mens Mary Rasmussen fikk 200 kroner per måned. Fra 1. mars 1949 fikk Peder Kvalheim kr 439,31 i månedslønn basert på forhandlingsresultatet med Handel og kontor. Men Oddfrid Rognli som hadde søkt om lønnspålegg, hun fikk nå 140 kroner per måned.
Høsten 1953 skrev bestyreren til styret at han ikke maktet arbeidsoppgavene som egentlig burde ligge til en betjent i tillegg til de han selv skulle skjøtte. Hentydningen gikk i første rekke på betjentens vegring for å utføre sjåfør- og kontorarbeidene. Styret ba da Peder Kvalheim om å vurdere å si opp stillingen sin – etter som laget ikke hadde økonomi til å ansette enda en betjent med fornødne kvalifikasjoner. Det gikk da brev fram og tilbake mellom Samvirkelaget og Handel og kontor inntil våren 1954. Da kom oppsigelsen fra en kvinnelig betjent, som så førte til at det ble søkt etter mannlig betjent med førerkort og kjennskap til kontorarbeid. Man kan si at samvirkelaget ble reddet av gongongen.
Da Peder Kvalheim gikk av etter 37 år i lagets tjeneste fikk han erkjentlighetsnålå med diplom fra NKL og en vippestol i gave fra laget på årsmøtet 1. april 1967.
Betjening
Gjertrud Rasmussen - Hjelpebetjent fra 1935 til 1940. Fast ansatt 1940-1943. Foto-eier Vigdis Strømseng Oskarsen
Oddfrid Lyshaug, født Rognli fra ca 1953 til 1960-åra med diverse avbrudd.
Astrid Blomli og Hjørdis Hansen. Foto:Ingrid Berntsen 1959
Sigvald Isaksen, Ingrid Berntsen, Solfrid Gunberg med Anne Sletten i bakrunnen.
- Example.jpg
Per Paulsen ble ansatt i styremøte 24. april 1957
Anne Lise Elvevoll med bestyrerens barn på armen. Foto:Ingrid Berntsen
Solveig Dale til og fra i flere år
Ingrid Bergheim - 1957-1977
Aase Pedersen - 1959-2000
Anna Edvardsen - ansatt i oktober 1985
Bedret økonomi og ny giv – men …
Andre halvårs drift viste seg å gi et overskudd på kr. 4 098,79, slik at hele overskuddet i 1928 ble på kr 7 392,25. Denne positive utviklingen fortsatte, og ledet til en vekselvirkning mellom godt resultat og at stadig flere søkte medlemskap i laget. Det ble også populært å gå på årsmøtene, noe som i sin tur ledet til at fra 1931 så ble to valgt til å signere årsmøteprotokollen. Og i 1933 nådde laget en ny målsetning: da nådde man for første gang en årsomsetning på over 100 000 kroner. – Men da ble overskuddet minimert, noe kreditten og prisene fikk skylda for. Året etter holdt omsetningen seg på samme nivå, for så å synke litt i 1935, men da med et netto overskudd på mer enn 2 000 kroner mer enn året før. Dessuten bevilget man 6 % kjøpeutbytte, og det samme skjedde på årsmøtet i 1936 der netto-overskuddet var på litt over 6 400 kroner. I 1937 ble bonusen redusert til 5 % for igjen å øke til 6 % i 1938, men da var man også kommet opp i et netto overskudd på over 9 300 kroner, og selv om nettoresultatet økte til over 11 200 kroner i 1939 ble bonusen da igjen satt ned til 5 %. Omsetningen i 1941 kom opp i vel 214 000 men nettoresultatet ble «bare» 15 555, slik at det igjen ble gitt 5 % i utbytte. Men i 1944 ble det gitt bare 3 % utbytte av et netto-resultat på litt over 10 000 kroner i 1943. Resultatet i 1944 ble litt svakere, så også da ble det utbetalt 3 % utbytte i 1945 – slik det også ble i 1946 for 1945.
Nøktern etterkrigstid
Omsetninga etter krigen økte rimelig jamt; i 1946 til vel 276 000, 1947 handlet de for 332 600, i 1948 ble det registrert 294 800 og 1949 kom de opp i 371 000. Resultatene ble imidlertid ikke like gode – så nå varierte kjøpebonusen mellom 3 og 1,5 %. I 1950 ser vi en markant økning; 463 668 kroner, men medlemmenes utbytte ble likevel bare 2 %, fordi nettofortjenesten faktisk ikke oversteg 19 000. I 1951 kom de over 500 000 men fortsatt var resultatet så svakt at det bare ble utbetalt 2 %, slik også i 1952. Dette til tross; gjennom alle disse åra fikk laget en strøm av søknader fra bygdefolket som ønsket å bli medlemmer. Så viser da også regnskapet for 1953 at de omsatte for 668 788 kroner, som i sin tur ga over 29 890 kroner i netto overskudd og 3 % utbytte. I 1954 solgte de for 100 000 mer men betalte da bare 2 % utbytte – blant annet fordi man ville sette av relativt mye til framtidige stor-investeringer som fryseboksanlegg med mere, slik Nord-Norge-planen la opp til.
Partipolitikk uønsket
Til styrets møte 18. april 1930 forelå skriv fra «Landsstyret» - om ønskeligheten av å bevare politisk nøytralitet i organisasjonen. De to som ble valgt som lagets utsendinger til NKLs kongress i Nidaros sommeren 1930; bestyrer Kanstad og lagets formann Rikard Hansen Smørsgård ble pålagt å stemme i samsvar med styrevedtak på kongressen: «Stem for nøitralitet». Vi må se bakom dette for å finne årsakssammenhenger. Arbeiderbevegelsen var splittet; i 1921 kom Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti som en følge av at Arbeiderpartiet i 1919 gikk inn i 3. Internasjonale, også kalt Komintern. I 1923 fikk vi Norges Kommunistiske Parti som en følge av at Arbeiderpartiet gikk ut av Komintern – og endelig samlingen om Arbeiderpartiet i 1927 – der også flere ledende kommunister gikk tilbake til DNA. Ved inngangen til 1930-åra oppsto en hegemonikamp innen arbeiderbevegelsen, der NKP og DNA kjempet om posisjoner både i fagbevegelsen og i flere sideordnede organer som de begge anså å være en del av arbeiderbevegelsen – herunder også forbrukerkooperasjonen i sær representert ved Norges Kooperative Landsforening.
Nytt pakkhus
På det lokale plan i Skøelv var man ellers opptatt av å bygge Samvirkelaget. 18. april 1930 ble Alfred Lyshaug, Andreas Blomli, Joh. Nøstvik, Andreas Sildvik og Aksel Wiig valgt til byggekomité, uten at det opplyses hva som skal bygges. Men i styremøte 18. juli vedtar styret å anta tilbudet fra O. A. Ovesen A/S på materialer til pakkhus for 585 kroner. Anbudet på utførelsen av arbeidet og kjøring av materialer fra fabrikk-kaia ble vunnet av Alfred Lyshaug – om han kunne starte «førstkommende mandag – og gjøre seg ferdig». I motsatt fall ville arbeidet gå til et lag bestående av Johan Skoglund, Rasmus Blomli og Ingebrigt Johansen til en pris av kr 5,- per dag, på egen kost.
Kvinnenes plass i laget
Det synes å ha vært sterke strømninger som lå til grunn for at den gravide hjelpebetjent Serine Pedersen ikke ble innvilget permisjon da hun, 2. januar 1939, søkte om å få en stedfortreder i plassen sin en tid ut over. Vedtaket styret da gjorde var i hvert fall klart nok: «I den stilling som hun for tiden er i, finner styret ikke å kunne efterkomme ansøkningen». Det ble besluttet å avertere plassen som ekstrahjelp ledig fra 3. januar.
Ellers fikk Aud Blomli æren av å være første kvinne som ble nevnt i protokollene. 26. september 1931 ble hun valgt som 1. varamann blant lagets utsendinger til Troms Kooperative Distriktslag sitt årsmøte på Setermoen. Fram til 1932 har vi heller ikke sett at kvinner er opptatt som (direkte) medlem av laget, men 25. juli 1932 ble Konstanse Paulsen Moland opptatt ved at hun hadde betalt innskuddet og innskrivningspengene.
Så må vi helt fram til forberedelsene til generalforsamlingen i 1936 før vi finner kvinner nevnt; da ble Magnhild Pedersen, Ester Olsen, Erna Smørsgård, Hanna Rik. Ramberg, Inga Fossmo og Ester Tobiassen valgt til «årsmøtekomite» sammen med Erling Nymo, Ingebrigt Angell, Joh. Brones og Edvard Rognli.
- Foran årsmøtet 1937 ble disse årsmøtekomite: Astri Ramberg, Astri Rognli, Astri Sildvik, Ruth Rasmussen, Halfryd Høgmo, Turid Angell sammen med Erling Estensen, J. H. Ramberg, Rasmus Bratli, Hans Skøelv, Johannes Dahle og Henry Lyshaug.
- Denne trenden fortsatte helt fram til i 1964; i 1938 med Borghild Aasen, Anna Løvland, Aud Angell, Hanna Rik. Ramberg, Magnhild Sevaldsen og Johanna Jensen – sammen med fem menn.
- I 1939: Ingrid Dahle, Alfhild Kolstad, Astrid Sildvik, Sigrund Fosmo, Astri Ramberg og Julie Estensen sammen med fem menn.
- 1940:Johanna Jensen, Marie Brones, Rut Ramberg, Hild Rognli, Hanna Stokmo, Odbjørg Sildvik og fem menn.
- 1941 ble slik: Hanna Rik Ramberg, Hilda Fosmo, Marie Lyshaug, Aase Rasmussen, Aud Angell og Astri Ramberg + sju menn.
- I 1942 er protokollert: «Til husmor på årsmøtet valgtes: 1 Signe Sevaldsen, 2 Ingrid Dale, 3 Ferly Kollstad, 4 Johanne Jensen, 5 Hilda Rognli, 6 Ruth Ramberg. I tillegg er oppført seks unummererte mannsnavn.
- I 1943 ble disse valgt: Oddbjørg Lillevik, Ruth Ramberg og Åse Rasmussen + tre menn. 1944 ble dette årsmøtekomiteen: Hanna Ramberg, Tora Jensen, Ingrid Dale og Molla Skøelv sammen med fire menn.
- I 1945 fant vi ingen komite, men i 1946 ble Sonja Tiller, Solveig Edvardsen, Johanna Jensen og Oddbjørg Sildvik valgt sammen med fire menn.
- I 1947 ble Signe Sevaldsen valgt til formann – og sammen med seg fikk hun Nancy Blomseth, Olaug Lyshaug, Hilda Rognli og Astrid Jensen + fem menn.
- I 1948 ble Karly Bakkejord valgt til husmor og fikk med seg Astri Ramberg, Olaug Lyshaug, Nancy Blomset, Oddfrid Rognli, Oddbjørg Sildvik og Asbjørg Åsli som fikk seks karer med seg i komiteen.
- I 1949 ble Borghild Åsli husmor og hun fikk med seg Nancy Blomseth, Sonja Tiller. Petra Estensen, Hilda Rognli og Astrid Moland + seks menn.
- I 1950 ble Borghild Åsli husmor og hun fikk med seg Åse Rasmussen, Marie Undheim, Myrtle Bakkehaug, Gerd Davidsen, Jenny Lyshaug og Anny Skogheim + seks mann.
- I 1951 ble Marie Lavoll husmor og fikk med seg Mary Blomseth, Oddfrid Rognli, Eldbjørg Edvardsen Sildvik, Olaug Edvardsen, Gerd Davidsen og Sonja Tiller + sju mann.
- I 1952 ble Agnes Breidablikk husmor og fikk med seg Mary Blomseth, Oddfrid Rognli, Gerd Davidsen, Anna Lyshaug, Astri Blomli og Elsa Olsen + seks mann.
- I 1953 ble Magnhild Høgmo husmor og fikk med seg Liv Kvalheim, Aud Thomassen, Jorunn Molund, Margrete Bjørkås, Norma Thoresen, Hildur Berntsen og Ally Isaksen + fire mann.
- I 1954 ble Alvilde Olsen husmor og fikk med seg Halfrid Johansen, Mai-Turid Kolstad, Magna Jensen, Norma Thoresen, Ally Fossbakk, Hanna-Marie Myreng, Mai Thomassen, Marianne Thomassen og Karin Nergård + sju menn.
- I 1955 valgte styret å gå til det skritt å leie husmor som fikk med seg Mai Kolstad, Liv Johansen, Serine Åsland, Karin Elvevold, Åslaug Andreassen, Torlaug Hansen, Astri Berntsen Elsa Nergård og Olaug Gregussen + fire mann.
- I 1956 valgtes Aud Fossmo, Jorun Jensen Rognli, Marie Hansen, Solveig Sletten, Oddlaug Sletten, Synnøve Nergård og Elsa Karin Estensen og to menn.
- I 1957 velges Aud Thomassen, May Thomassen, Synnøve Nergård, Aud Fossmo, Jorun Dalseth, Ingrid Berntsen, Jorun Rognli, Serine Åsland og Elsa Karin Estensen – men ingen menn.
- I 1958 ble Julie Klingan husmor, og med seg får hun Aud Jakobsen, Åse Thomassen, Ninni Jensen, Erna Thoresen, Jorun Dalseth, Aslaug Andreassen, Astrid Lyshaug, Aud Fossmo, Hulda Molund og Karin Elvevold + 5 menn.
- I 1959 var Julie Klingan igjen husmor + Magnhild Høgmo, Helga Høgmo, Ingrid Johansen, Bjørg Hansen, Arnhild Pedersen, Hulda Thomassen, Hulda Aaslund, Agnete Lynghaug, Jorun Jensen Elsa Estensen, Margaret Sildvik, + 4 mann.
- I 1960 ble Julie Klingen «bestyrerinne» + Magnhild Høgmo, Solveig Thomassen, Odil Høgmo, Erna Thorsen, Anne Utvik, Jorun *Jørgensen, Inger T. Thomassen, Tove Nøstvik, Arnhild Fosshaug, Gerd Elverum, Oddny Johansen og Mai Isaksen + 4 mann.
- I 1961 ble det igjen Julie Klingen som «bestyrerinne» + Magnhild Høgmo, Margot Jenssen, Torill Skøelv, Turid Hansen, Eva *Bendiksen, Aid Pedersen, Judit Jensen, Ellinor Ramberg, Solfrid Gunnberg, Ragnhild Bratli, Laila Pedersen, Marit Johansen, Mai Isaksen + 5 mann.
- I 1962 ble Julie Klingan «kjøkkensjef» med servitørene Helga Bjørkås, Ingunn Luneborg, Kristine Johansen, Solfrid Isaksen, Jorid Nøstvik, Ellinor Hansen, Oddny Pedersen, Rigmor Slettnes, Aud Utvik Torbjørg Thomassen, Torill Skøelv, Ellinor Ramberg og Judit Jensen + 5 mann.
- I 1963 ble Julie Klingan også kjøkkensjef. Servering: Klara Simonsen, Jenny Pedersen, Marry Tomassen, Torlaug Hansen, Margit Sildvik, Haga Brattli, Ruth Vaeng, Hildur Toresen, Oddfrid Lyshaug, Hanna Elverum, Astrid Berntsen, Harriet Skogheim og Liv Kvalheim + 3 mann.
- I 1964 ble så Julie Klingan husmor: øvrige damer: Margit Sildvik, Elsa Trulsen, Ruth Vaeng, Haga Bratli, Liv Kvalheim, Konstanse Flage, Hulda Lyshaug, Jenny Pedersen, Klara Simonsen, Ruth Dalgård og Ada Olsen + alle styrets medlemmer
- Så - i 1965 ble Julie Klingan husmor sammen med jentene i framhaldsskolen.
Først i 1974 ser vi at det ble valgt en komite: da ble bestyreren pålagt å prate med Asbjørg Johansen og Bårdanne Fjellstad som kokker + at man kunne bruke 9. klassingene til å servere ertersuppe med rundstykker sammen med 4 mann.
Renholdskvinnene
Mathilde (Tilde) Nymo som var ansatt som rengjøringshjelp, ble 27. august 1940 innvilget 10 kroner i feriegodtgjørelse for 1940. For 1941 ble hun innvilget 15 kroner i feriegodtgjørelse. I 1942 satset hun alt på ett kort og forlangte 5 kroner per gang hun vasket, som hun fikk under forutsetning av at renholdet ble gjort etter stengetid.
I styremøte 20. april 1949 oppnådde Agnes Eriksen å få forhøyet lønna til 10 kroner per vask. Neste regulering skjedde 6. november 1951, da til 12 kroner. Etter en tid hvor hun antagelig var «hjemmeværende», kom hun sterkt tilbake i februar 1958, og fikk da styret til å gå med på en månedslønn på 65 kroner, men da ble også vask av handduker inkludert i betalinga.
9. januar 1959 ble vaskegodtgjørelsen økt til 120 kr. per måned fordi arealet var økt og at det skulle vaskes to ganger per uke.
Så ser vi at Peder Kvalheim i egenskap av å være de ansattes tillitsmann, i februar 1959 reiste spørsmål om vask av golvene på vegne av butikkdamene. De mente ikke å ha plikt til å vaske. Men formannen i Sørreisa Handel og Kontor mente at den vask det her var tale om, godt kunne utføres av betjeninga. Hvordan det gikk med den saken forteller ikke protokollene.
I mai 1960 måtte det ansettes ny vaskehjelp pga sykdom. Hun reiste krav om 200 kroner for to gangers vask per uke og 350 kroner om det skulle vaskes hver dag. Saken ble utsatt til man fikk undersøkt hva tariffavtalen sa, og da svaret forelå ble bestyreren bemyndiget til å ansette vaskehjelp etter tariffmessig betaling og hver dags vask. Men da dette viste seg å bli relativt dyrt fant man på å sette arbeidstida ned til tre timer per dag gjort gjeldende fra 1. mai 1961, og med ei timelønn på kr 3,54, som var i samsvar med overenskomst mellom Norsk Arbeidsmannsforbund og Den Kooperative Tariff-forening. 18. september 1961 forlangte vaskehjelpa tillegg for handduksvasken, som ledet til at hun fikk 20 øre per handduk per vask.
Fra nyåret 1962 ble arbeidstida for renholdet satt til 2,5 timer per dag, men fra 15. mai samme år, da de var to som delte på jobben, fikk de betalt for 2 timer hver per dag. Fire og et halvt år seinere; 1. oktober 1966 ble månedslønna for de to renholderne satt til 350 kroner hver.
Kvinneforening
På generalforsamlingen i januar 1947 tok man opp mulighetene av å få stiftet en kooperativ kvinneforening innen laget. Det ble valgt komite til å forberede saken: der fru Marie Olsen ble formann for fru Johanna Johansen og frøken Solveig Edvardsen. Seinere finnes ingen ting i protokollene før 14. februar 1948 da det forelå skriv fra «distriktsrevisor ang. arbeidet med de kooperative kvinneforeningene». Det ble bedt om bidrag til å anskaffe et smalfilmapparat, men det ble avslått med begrunnelsen dårlig økonomi. I 1948 var Norges Kooperative Kvinneforbund sterk og omfangsrik. Med hele 196 lokallag og 10 fylkeslag gjorde de en forskjell innen Norges Kooperative Landsforening.
I april 1959 kom det igjen skriv fra Troms Kooperative Distriktsforening, nå med en direkte oppfordring om å starte egen kvinneforening. Men vedtaket ble: «For tiden finner en det ikke beleilig å sende ut omskrevne innbydelse».
I november 1961 kom det henvendelser fra NKL med oppfordring om å opprette kvinneutvalg og fra Norges Kooperative Kvinneforbund som reklamerte for sitt tidsskrift Mellom oss, men så vidt protokollen viser kom det ikke verken til noen debatt eller vedtak.
Kvinner i «styre og stell»
Det skulle gå «både vinter og vår» før kvinner fikk anerkjennelse for sin kunnskap. Det løsnet ikke helt før i 1970-åra, men fra da av ser vi at de ble tilnærmet likestilt med menn.
- Første gang en kvinne er på tale som styremedlem var i 1956, da ble Anne Sletten valgt til 5. varamann.
- Så skulle det bli 1965 før Hilda Nøstvik Eriksen kom på tale, som 3. varamann.
- Først i 1971 ble Oddfrid Lyshaug, som første kvinne, valgt direkte inn i styret. Hun ble gjenvalgt i 1973 og i 1974 ble hun valgt til å representere laget på NKLs kongress som det året var lagt til Bodø.
- I 1975 kom Anne-Lise Elvevoll inn i styret sammen med varamennene Ingrid Bergheim og Eldbjørg Angell.
- I 1979 var det nær på å bli kvinnetørke, men Elsa Edvardsen berget varamannsplassen hun fikk året før.
- I 1981 var det Hulda Lyshaug som ble styremedlem, og fikk med seg både Torbjørg Thomassen og Elsa Edvardsen på varamannsrekka.
- I 1982 ble Åshild Solbakken innvalgt, og ble sittende helt til 1995 da hun ble erstattet med
- Solfrid Larsen som satt til i 2000.
- I mellomtida hadde både Herdis Nygård og Kjellrun Stenvoll samt Laila Høgmo vært i styret.
Anne Sletten - her med barnebarnet Rune, ble den første kvinne til å bli foreslått som styremedlem.
Oddfrid Lyshaug 1971-1975
- Example.jpg
Bildetekst2
Ingrid Bergheim varamann i 1975
Anne Lise Elvevoll styremedlem 1975-1979
.jpg)
Bestyrer Kanstad
Som et uttrykk for den respekt og sympati som Asbjørn Kanstad nøt blant lagets styre og medlemmer så vi komme til uttrykk på lagets årsmøte i 1932. Kanstad var da syk, og forhindret fra å møte på i lagets høyeste forum. Etter forhandlingenes avslutning ba Alfred Angell om ordet. Hans varme og anerkjennende ord ledet til at hele forsamlingen reiste seg «som takk og sympati til bestyreren». Høsten 1933 slutta han imidlertid til fordel for bestyrerstillingen ved et større samvirkelag.
Kredittinnskrenking, -oppmyking og -innskrenkninger
I april 1932 gikk styret til det noe drastiske skritt å stanse all leveranse av varer til fattige for kommunens regning. Man søkte dermed å oppnå at det ble innbetalt et større avdrag fra kommunen. Kreditt til fiskeutrustning skulle nå kunne gis i de fleste tilfelle, men bare om det kunne foretas trekk i lotten gjennom høvedsmannen eller lottgiver.
I november 1933 ble kreditten igjen gjenstand for debatt i styret; den måtte skjerpes og den nye bestyreren måtte sørge for at utestående fordringer ble innkrevd. 10. januar 1934 fant man igjen grunn til å påpeke at «kredittgivningen må innskrenkes, og for enkeltes vedkommende helt stanses». Da styret møttes 25. januar 1934 hadde to mann søkt om «Lofot-kreditt», og begge ble innvilget varer for inntil 40 kroner, mot forevist trekkseddel fra høvedsmannen.
Generalforsamlingen 27. januar 1934 ga sin fulle tilslutning til å innskjerpe «kreditt-uvesenet»; om man ville unngå foreningens undergang.
Problemet ser ikke ut til å ha noen ende, for i januar 1936 var utestående fordringer igjen steget: «Styret vil i denne anledning, paa de alvorligste henstille til medlemmerne, at de vær i sær vaaker over at ikke gjelden stiger. Likesaa henstilles der atter til bestyreren at han har et våkent øie over forholdet». Men dette til tross; styremøte 16. januar 1940 overlot til bestyreren å avgjøre om kreditt skulle gis til enkeltes Lofot-utrustninger.
7. april 1942 behandlet styret utestående fordringer for til sammen kr 1 658,13 hos 15 kunder. Store deler av gjelds-massen ble sanert, men man fastholdt kravene hos dem man anså betalingsdyktige. Framover i 1942 og 1943 ble det satt inn flere framstøt for å få inn gammel gjeld. I 1946 påtalte revisjonen igjen en betydelig økning av debitorgjelden, og i 1948 oppdaget styret at utestående fordringer var steget med nær 3 000 kroner siste året, noe som i generalforsamlinga fikk dem til å appellere til «alle gode medlemmer» om å få orden på sin konto.
Bestyrerne
- Asbjørn Kanstad 11. juni 1927 – 15. oktober 1933
- Anton Waldemar Nilsen desember 1933 – mai 1937
- Ole Lillehaug 1. juni 1937- mars 1951
- Margido Østvik 15. mars 1951 – april 1957
- Leif Trulsen mai 1957 – desember 1965
- Hans Bruvoll 1. januar 1967 – 14. juli 1985
- Kjell Magnar Hansen juli 1985 – juli 1986
- Hermod Hansen august 1986 – august 1988
- Sigfred Einarn september 1988 – februar 1994
- Jan Ole Olsen mars 1994 – februar 1996
- Åse Pedersen (konstituert) mars 1996 – august 1997
- Jan Olav Vaeng 1. september 1997 – 1. september 1998
- Oliver Pedersen oktober 1998 - ????
- Jonny Kjærvik mars 2000 – oktober 2000
Asbjørn Kanstad 1927-1933
Anton W. Nilsen 1933-1937
Ole Lillehaug 1937 - 1951
Margido Østvik 1951-1957
Aase Pedersen 1996-1997
Nye butikker
Det ble ikke noe av bygginga man planla i 1934. Selv om forfallet var kommet så langt at taket var lekk og boligen nesten ikke var beboelig. Tomta man ervervet av Teodor Kolstad kosta 500 kroner, og byggekomiteen; Andreas Blomli, Andreas Sildvik og bestyrer Nilsen var i ferd med å sette seg i sving. Men så ser vi at bestyreren ble pålagt å skaffe arbeidsfolk til å vøle taket og diverse annet. Det var nok tida og økonomien som sa stopp, for det ble foretatt vanlig vedlikehold på «gammelbutikken» helt fram til 1942. Men da behandlet endelig styret «Planlegging av bygging av ny butikk til laget» og bestyreren fikk fullmakt til å underhandle med NKL sitt arkitektkontor om bygging av ny butikk med bolig. Årsmøtet 1943 konfirmerte styrets arbeid og da de ferdige plantegningene kom fra NKL kunne bestyrer eller formann dra sørover for å leite etter høvelige bygningsmaterialer.
Protokollene sier intet om når og hvor man fikk materialer fra, men årsmøtet 1946 valgte ny byggekomite: Kristian Rasmussen, Morten Bakkehaug, Alfred Lyshaug, Joh. Skoglund og Kåre Sildvik.
Underveis i byggesaksprossen støtte man på flere problemer. Noen verre enn andre; bygget måtte ikke være nærmere veg enn 10 meter, tross forskriftene som sa 7,5 meter. Så ble det stans i leveransen av høvlet last. Uttaket av stein gikk bedre, for da regninga for steinen kom, ville selger ha 2,50 per kubikkmeter, laget var villig til å gi 1 krone, og da prisnemnda ble koblet inn, ble prisen fastsatt til 50 øre per kubikk.
Den høytidelige overleveringen skjedde 22. november 1948 av O. Ovesen og Paul Lyshaug. Og selv om ekstraarbeidene tilsvarte 540 timer oversteg ikke totalsummen til hovedentrepenør Ovesen 20 500 kroner.
Siste større hovedpost kom seinhøsten 1949 da styret sendte bestyreren til firma Kr. Strøm i Harstad for å drøfte materialvalg og montering av varmeanlegget, men også det kom de i mål med. Noe av årsaken hadde nok sammenheng med den nøkterne nøysomhet både styre og medlemmer utviste blant annet gjennom dugnadene med forskalling og støping.
Det gikk flere år før man fikk fjernet siste rest av det som i sin tid ble bygd som ei «smørstue» på Nymo i Skøelv, flyttet, påbygd og vølt gjennom et par mannsaldre. Og hva som skjedde med husene etter at Palma Kvalheim kjøpte «stasen» for 2 900 kroner i 1958, forteller ikke protokollene noe om. Gjennom 1950 og langt opp i 1960-åra ble det foretatt større og mindre ombygginger, vedlikehold og utvidelser med til dels store kostnader. Største jobben ble gjort i 1958 med kostnader på over 60 000 kroner som ble ledet av Kåre Sildvik, Rasmus Brattli, Leif Trulsen og Oddmund Pedersen som byggekomite.
Etter hvert viste det seg imidlertid at heller ikke nybutikken holdt mål, og via flere års styre- og generalforsamlingsbehandlinger ble det vedtatt å bygge helt nytt igjen i 1969. Denne gang kom budsjettet for nybygget opp i godt og vel 500 000 kroner, men 9. juni 1970 ble det overrakt blomster til første kunde i den nye butikken.
Også denne gang påløp store vedlikeholds- og ombyggingskostnader, første gang i 1979 og seinere gikk det slag i slag. 1980-åra forløp med gode resultater og relativt små kostnader, men ut i 1990-åra ble det igjen behov for større dugnadsinnsats, noe det særdeles godt organiserte styret klarte godt av med. Ja, de fikk tilmed NKL til å bevilge 150 000 kroner i tilskudd til en større ombygging i 1997, som ble gjennomført med en av bygdas største dugnadsinnsatser. Året etter ble fasaden malt – også det på dugnad.
Styreledere
Rikard Hansen Smørsgaard 1927-1940. Foto: Skøelv S-lags arkiv
Andreas Sildvik 1940-1949
Erik Johan Eriksen 1950-1956. Utsnitt fra brudebilde 1929
Magne Vaeng med Karl Erik. 1957-1971. Foto: Ingrid Bergheim
- Example.jpg
Bildetekst2
- Example.jpg
Bildetekst1
Bjørnar Uteng 1995-2000
Fusjonen som ble nedstemt
Sommeren 1934 var styret blitt forelagt en forespørsel fra NKL om muligheten av å slå sammen Skøelv-laget med Finseth Kooperative Handelslag, og 5. august var det sammenkalt til et fellesmøte styrene i mellom. Da saken ikke var skikkelig utredet, ble det valgt en komite med folk fra begge styrene til å lage et forslag som kunne fremlegges for begge lags generalforsamling. Fra Skøelv ble oppnevnt Rikard Smørsgård, Ole J. Ramberg og Anton W. Nilsen. Fra Finseth ble disse valgt: Jacob Rørslett, Oliver Krogstad og Kr. A. Finset.
Etter at komiteen hadde vært i arbeid noen tid, ble det sammenkalt til «ekstra medlemsmøte» 25. august 1934. Møtet fikk seg forelagt alle implikasjoner og vedtok derpå med 32 mot tre stemmer å ikke ville slå seg sammen med Finseth Kooperative Handelslag.
Distriktsårsmøter
Ved et par høve i 1920-åra hadde ledelsen i Troms Kooperative Fylkeslag slått frampå om å legge årsmøtet til Skøelv. Nå ble det virkeliggjort, ved at fylkeslagets drivende kraft; Magnus Steien så å si påla dem oppgaven i 1934 – i kraft av den styrke laget da var i. Neste gang at fylkeslaget var samlet i Skøelv var i juni 1953. Fra dette møtet har vi funnet Harstad-delegasjonens begeistrede uttalelser. Halfdan Hansen fra Harstad var formann i distriktslagetets styre, og han, sammen med styret i Skøelv-laget laget et møte det enda går frasagn om i kooperasjonen. De svenske og finske gjestedelegatene var særdeles fornøyde, man hørte dem si at det var vel egentlig NKLs kongress de overvar her – på ungdomshuset i Skøelv der bestyrer Reiersen fra samvirkelaget i Sørkjosen tolket alle taler og forhandlinger til finsk.
Åpningstider
Vi kjenner ikke til hvilke åpningstider kooperasjonen i Sørreisa opprinnelig fulgte. Fra andre smør- og kjøpelag i tilsvarende bygdesamfunn vet vi imidlertid at det kunne variere fra noen timer en gang i uka til et par timer et par ganger i uka, inntil det fra 1920-åra ble mer vanlig å drive handel hver dag, uka igjennom.
Lagets generalforsamling i 1935 vedtok at butikken skulle holde åpent fra kl. 0800 til kl. 2000. Dertil ble styret enige om å virke til at kommunens lukningsvedtekter ble kl 2000 for hele kommunen.
Da arbeidervernloven av 1936 kom, foreslo styret å ha åpent fra kl. 0900 til kl. 1900 inntil herredsstyret hadde behandlet saken. Neste regulering på åpningstida kom i 1941: 8. november vedtok styret å holde åpent mellom kl. 0900 og 1700, mens den vanlige åpningstida ellers i bygda er satt til kl. 1600. (Sannsynligvis på grunn av vareknapphet).
- 23. januar 1946: mandag-fredag: 0800-1700, lørdag: 0800-1600. Med en times middagspause hver dag.
- 20 mai 1957: mandag-fredag: 0900-1700, lørdag 0900-1500.
- 1. mars 1959: Betjeninga møter kl.0845 alle dager, og slutter kl. 1730, unntatt lørdag da ender arbeidstida kl 1530. (45 timers uke)
- 21. april 1961: mandag-fredag: 0845-1700, lørdag: 0845-1500
- 15. desember 1975 fikk bestyrer fullmakt til å forhandle og tilpasse åpningstidene i forhold til 40-timers uke.
- Uke 49 1997: Mandag-torsdag: 1000-1800, fredag 1000-2000 og lørdag 1000-1600
Årsmøter med kultur
Til årsmøtene/generalforsamlingen ble det fra inngangen til 1930-åra vanlig at laget hyret inn foredragsholdere til generalforsamlingen. I 1936 påhørte forsamlingen «med stor interesse» Magnus Steiens foredrag om «Samvirkebevegelsen». Hvorvidt det var samme foredrag Steien holdt i 1938 sier ikke kildene noe om, bare at det var om «Samvirke».
Fra 1939 kom et helt nytt aspekt inn. Det ble lærer Johansens sangkor som startet tradisjonen med sang, men fra 1940 startet man møtene med allsang; dvs det var et opphold i den tradisjonen fra 1941 til og med 1945. Dessuten ser vi at Jarle Johansen og Olle Lillehaug spilte og sang for møtet i 1947, men ellers ble møtene i flere år framover åpnet med sanger som varierte mellom «Gud signe vårt dyre fedreland», «Gud signe Norigs land», «Å leva det er å elska», «No livnar det i lundar», «At far min kunne gjera» og «Millom bakkar og berg».
På årsmøtet i 1960 snakket «avdelingssjef» Antonsen om NKLs forsikringsforetak, der de store fordeler ved å være kooperativt forsikret ble poengtert. Men kultur er så mangt, og i 1967 ble det vist film.
På lagets 50-årsjubilum i 1977 ble det musikk med dans og middagsmeny, og Rikard Ramberg, Peder Kvalheim, John Jenssen, Bernhard Østgård og Johs. Høihilder, som hadde stått for utarbeidelsen av jubileumsheftet fikk stor takk fra formannen.
Foran årsmøtet i 1983 ser vi at opplysningsutvalget skulle sørge for underholdningen, men vi vet ikke hva den kom til å bestå av. Men det vet vi mye om for årsmøtet 1997, for da serverte Ingeborg hjemmebakte kaker!
De som laga 50-årsmeldinga fikk stor åtgaum
Johannes Høihilder
John Jensen, Richard Ramberg og Bernhard Østgård
"Gammelbetjenten" Peder Kvalheim
Problemer med landsmannprodukter
Da Sørreisa ligningsnemnd i 1939 ba laget om å oversende sine fortegnelser over hvem som hadde levert landmannsprodukter, noterte styret at de ville etterkomme pålegget når også konkurrentene ville gjøre det samme. Men da riksskattestyret satte en frist til 1. mars med å etterkomme pålegget vedtok de å svare med å tilkjennegi årsaken til sitt tidligere svar (til ligningsnemnda) – uten at protokollene gir noe svar på årsaksforholdene.
Da det så – i januar 1940 kom fram at det kun var de kooperative foreninger som hadde innlevert sine landmannsbøker til ligningsnemnda avstedkom dette en kraftig felles reaksjon til nemnda fra de kooperative foreninger i kommunen. Den siste merknaden vi fant om saken var fra mai 1949 da Sørreisa ligningsnemnd ba om oppgave over levert kjøtt og fisk til forretningen – uten ytterligere merknader i protokollen.
Ei ku som nødhjelp
.jpg)
Til styremøtet 13. oktober 1945 forelå en henstilling fra distriktslagets formann Magnus Steien om å yte bistand til befolkningen i Nord-Troms; fortrinnsvis med levende husdyr. Hvordan debatten gikk omkring saken vet vi ikke, men vedtaket som ble gjort viser med all tydelighet at man forsto hvilken nød folk i Nord-Troms var kommet opp i:
- «Skøelv koop Handelslag kjøper en ku som skal gå som gave til en trengende kooperatør i nordfylket, dessuten vil en henstille til de av våre medlemmer som eventuelt har noe å avstå om å melde av til Skøelv Koop.».
Kua ble kjøpt hos Andreas Blomli for 600 kroner 23. oktober 1945 «på det vilkår at det gives fraktleilighet innen en rimelig tid», noe vi skjønner må ha gått i orden, for 2. januar 1946 ble det referert takkeskrivelse fra Storslett Samvirkelag og Bernhardine Andersen for kua Skøelv-laget hadde gitt dem.
Mer solidarisk bistand
Den Nordnorske stedighet kom klart til uttrykk da NKL i 1936 ba om bistand til å reise et minnesmerke over advokat Ole Dehli, forbrukerkooperasjonens stifter i Norge. Styrets beslutning ble: «Vi finner ikke tilstrekkelig interesse for å være med å bygge et minnesmerke i Oslo – over advokat Dehli». Men da det kom en mer direkte søknad signert Randolf Arnesen, ble det bevilget 20 kroner til formålet.
I 1938 kom et skriv fra Den norske hjelpekomité for Spania. Da bevilget de 25 kroner. I samme møte referertes også et skriv fra NKL angående støtte til de nødlidende kooperative medlemmer i Tsjekkoslovakia, men uten at vi kan se at det avstedkom noen reaksjon.
Da Heimly ungdomsskole (folkehøgskole) ba om en gjenstand til sitt lotteri ble det overlatt bestyreren å finne fram en høvelig gjenstand. Men NKLs rundskriv av 27. juli 1940 om å gi bidrag til de samvirkelaga som hadde lidt krigsskade, fant laget i Skøelv at det var «vel tidlig aa bevilge noget bidrag dertil». Den samme tankegang synes å ha vært gjeldende i juni 1942, da Karl Fjærvoll med flere søkte om midler til et forskingsfond. Men i 1943 ble det på foranledning av søknad fra herredsagronom O. Finseth bevilget 100 kroner til et forskingsfond for Nord-Norge.
Etter krigen ser vi at det ble kjøpt ti lodder i Haakon VII-lotteriet, 50 kroner gikk til Europahjelpen, i tillegg til at hvert styremedlem ga 10 kroner, som tilsvarte det de fikk for varetellingen i 1949.
Søknaden fra Nordnorsk student- og elevheim i Oslo ble avvist i november 1948, slik også Sørreisa folkeboksamlings anmodning om økonomisk bistand til anskaffelse av bokkasse ble. Frelsesarmeen på Finnsnes fikk heller ingen bistand til kjøp av maling til huset sitt. Men lotteriet til inntekt for Nord-Norges åndssvakehjem fikk en 24 kilos kartong med margarin.
Etter hvert som lagets økonomi bedret seg var det rett mange som ble tilgodesett, med direkte pengestøtte og / eller gaver til premier og lotterier. I fleng nevnes det lokale hornmusikklaget, Nord-Norges Vanførelag, Sørreisa aldersheim, Hålogaland blindeforbund, Midt-Troms Reiselivsforening, Troms Skyttersamlag, Sørreisa Skilag, Skøelv skolekorps og Skøelv kapellkirke, Sørreisa fiskarlag, familier med TV i Gumpedal og Skøelvdal – til omformere, Forbrukersamvirkets solidaritetsfond, Landsforeningen mot kreft, Advokat Dehlis fond, Veilys i Øvre Bakkejord, Skøelvdal veglys A/L og Lyshaug Veglys A/S samt Skøelv – Sildvik veglys, Samvirkemuseet, Frelsesarmeen, Sørreisa og Dyrøy sykehjem, Norsk Selskap til skipbrudnes redning, Midt-Troms kontaktklubb for blinde og svaksynte, Troms Røde Kors, Norges Blindeforbund, Kreftaksjonen, Nasjonalforeningen, Landsaksjonen Nytt liv, Kronerulling for røntgenutstyr til Sørreisa og Gubberennfesten i 1997.
Krigstid med dagligdagse problem
20. februar 1940 forelå skriv fra NKL om opprettelse av Krigsforsikring for varelager. Styret fant at dette var unødvendig med begrunnelse i lagets beliggenhet.
Dagen etter det tyske angrepet på Norge manet styret til streng rasjonering av de viktigste husholdningsartikler, men 12. juli 1940 var hverdagen der, da ble bestyreren pålagt å få bygd et bislag utenfor butikkdøra, og dessuten anskaffe doble vinduer. Så ser vi at det ble umulig å få folk og materiell til varekjøring, som til nå hadde foregått med hest og vogn. Varekjøringa fra ekspedisjonen ble stadig lyst ledig, men ingen meldte seg, så man ba styremedlem Alfred Blomli om å ta jobben i mars 1942. Det sa han seg villig til mot 1,5 øre per kilo og en minstepris på 6 kroner per tur – om det var lite varer. Hvor lenge Blomli kjørte varer for laget fant vi ikke, men i juli 1943 gjorde laget en henvendelse til meieristyret med anmodning om å få benytte deres bil til å frakte varer fra ekspedisjonen. Protokollen sier ikke mer om dette, men i september 1943 vedtok styret å gå til innkjøp av egen bil. Sæters drosjebil kunne overdras for 9 000 kroner; ferdig ombygd til lastebil.
Bil
Da årsmøtet i 1939 behandlet spørsmålet om varetransporten fortsatt skulle skje med hest, eller om det nå var på tide å gå over til biltransport, så var det ikke første gang at spørsmålet ble reist. Men årsmøtet la saken i styrets hender, inntil det kunne bli aktuelt å benytte bil, og da skulle saken forelegges medlemsmøte.
I september 1943 vedtok styret å gå til innkjøp Sæters drosjebil som var til salgs for 9 000 kroner, ferdig ombygd til lastebil. I september 1946 ble den solgt til Arnold Bergh, Klemmingjord for 800 kroner, for 13. oktober 1945 hadde styret vedtatt å kjøpe en lastebil som John Jensen og bestyrer Lillehaug «sammen med en sakkyndig mann» fikk besørget. Det måtte leies inn sjåfør da den kom, for ingen av de ansatte hadde førerkort.
Årsmøtet i 1954 vedtok å få kjøpt en ny lastebil – helst en 3 tonns til erstatning for den gamle 2 tonns bilen som ble solgt for 1 500 kroner til Aksel M. Årøland våren 1955. Nybilen ble en Bedford som gjorde tjeneste i ca 10 år. Den ble blant annet benyttet til å hente varer med fra NKL-lageret i Tromsø. Det ble billigere for S-laget å kjøre varene selv, enn å få transporten organisert via Norges Kooperative Landsforening. 10 år seinere ble så den 3-tonns Bedford-lastebilen solgt til Torleif Trulsen for 1 200 kroner, men vi vet verken når den ble erstattet og med hvilket kjøretøy før i 1973. Da ble bestyrer Bruvoll og betjent Karlsen gitt fullmakt til å få kjøpt ny varevogn, men det kan se ut som at det drøyde helt til i 1977 før denne bilen ble bytta ut med en nyere. Årsskiftet 86/86 ble de kjøpt en ny Nissan Urvan 5 dørs fra Indre Troms Auto som ble solgt for 15 000 etter å ha blitt reparert for 6 000 i 1997.
Buss
Det gjaldt å holde på, og utvide kundekretsen, og derfor ble det i oktober 1962 gått til innkjøp av en 12 seters buss; Ford Thames fra Innlandet Automobilverksted til å frakte kunder fra - til Sildvik – Skaret – Gumpedal og Bakkejord. Bussen kosta laget 23 150 kroner. Denne ble bytta ut med en 15-seters Ford Transit til 37 000 fra firma Fjellstad på Salangsverket som tok gammelbussen i bytte for 8 000. Kunderuta opphørte fra 9. juni 1973 og ble erstattet av ei gratis varerute fra 11. juni 1973, men fra 1. juni 1982 måtte det betales 10 kroner per ordre. Neste prosjekt man iverksatte var i juni 1988. Da fikk man kjøre med bussen til O. Kolstad til og fra Espenes for en tier per tur.
Skolebuss
I februar 1967 ble tatt opp sak om skyss av skolebarn. Ole Høgmo, som hadde kjørt skoleruta var død, og kona ville søke å opprettholde konsesjonen, ved å få leie lagets nyervervelse; den 15-seters Ford Transit. Styret vedtok: «Under forutsetning av skolestyrets og Samferdselsmyndighetenes samtykke, vil styret i Skøelv Samvirkelag gjerne hjelpe Aud Høgmo i den oppståtte situasjon, slik at hun får leie lagets bil til skoletransport inntil videre».
Andeler og aksjer
Opp gjennom årene tegnet samvirkelaget andeler i forskjellige sentrale og lokale kooperative tiltak. Det første vi hører om var da styret tegnet tre andeler i Sørreisa Hestavlslag i 1939. I 1968 ble det tegnet to andeler i Samvirkemuseet. I 1971 tegnet laget seg for fire aksjer i sponplatefabrikken, Troms Treforedling, og i 1979 tegnet de ytterligere to. Det ble tegnet seks andeler i Skøelv vannverk i 1977.
Regionale Samvirke-framstøt
I 1934, ivret Tromsø samvirkelag for å få etablert en kooperativ hermetikkfabrikk. Skøelv-laget så også potensialet i prosjektet og tilkjennega sin interesse, men uten at det ble noe av. Da Tromsø-laget seinere forsøkte å få et NKL-lager lagt til Tromsø, var man mer reserverte, og det samme kan sies da Finnsnes-laget forsøkte seg med samme sak i 1946.
I januar 1946 forelå henvendelse fra Harstad Samvirkelag med innbydelse til å være med på dannelsen av et produksjonslag på samvirkebasis for fremstilling av ferske og hermetiske kjøttpølser, spekepølse, røket kjøtt og fiskevarer, oppskjær m.v. Der ble vedtaket at på grunn av det forestående nybygget så ikke laget seg i stand til å skaffe kapital til tegning av andeler. Harstad Samvirkelags kjøtt- og fiskeforedlingsproduksjonslagsplaner ble aldri satt ut i livet.
11. september 1946 ble det lagt fram et skriv om samarbeid med S/L Nord-Norges Salgslag. Til det prosjektet ga styret sin tilslutning. Men i oktober 1958 varsla bestyreren at han ville gå over til å kjøpe lagets kjøttvarer fra pølsemaker Sverre Saue i Harstad, for der var betingelsene mye bedre. Rabatten fra Saue ville ha utgjort 2 044,84 mer enn det de fikk fra S/L NNS i perioden 1/10-57 – 31/9-58. Hvor lenge Saue-perioden varte sier ikke protokollene noe om.
Da Troms Felleskjøp i mars 1950 henstilte til kooperativer i Troms om å bli medlem ble lagets vedtak: «Foreløpig vil ikke laget melde seg som medlem av felleskjøpet». Seinere finner vi heller ikke om Skøelv-laget ble med i Felleskjøpet.
Etter et møte på Finnsnes i juli 1953 redegjorde bestyreren om planene for et større distribusjonsanlegg for fiskevarer, kjøtt- og bakervarer for samvirkelagene i Midt-Troms. Men årsmøtet 1955 vedtok å ikke ville delta i produksjonsanlegget på Finnsnes idet man hadde så store investeringer på gang i eget lag.
I 1973 ble det tegnet leveringskontrakt med Goman-bakeriet som da var etablert av Indre Troms Samvirkelag.
Investeringer
Før andre verdenskrig var det aldri snakk om å gå til anskaffelse av de dyre driftsmidler, og det ble heller ikke gjort de store investeringer før ut i 1950-åra. Et eksempel på hvordan man sparte var da tre mann våren 1948 satte seg i lagets lastebil og kjørte de over 4 mil til Målselv for å besiktige en tank som kanskje kunne brukes til et påtenkt fyringsanlegg, som det likevel ikke ble noe av før i september 1953. Derfor ble det heller kjøpt en stor kullfyrt ovn i 1949 som igjen måtte byttes ut i januar 1957 til fordel for en kombi-kjel som brant både olje, koks og ved. Gammelkjelen ble da solgt for 50 kroner.
Oppskjærsmaskin fikk laget i juni 1953. I 1955 ble det kjøpt både kjøledisk, kjøttkvern og sag. Diskvekta ble byttet ut sommeren 1956, men den gamle ble de ikke av med før i januar 1957 da P. Bjerkås kjøpte den for 15 kroner. Moderne elektrisk kaffekvern fikk man i Skøelv montert 7. mars 1957, og samme året ble kjøttkverna solgt, den hadde da stått ubrukt i lang tid. For salgssummen ble det kjøp nytt skrivebord med innebygd arkivsystem, samt en ny skrivemaskin, som igjen befordret at den gamle skrivemaskinen kunne selges for 100 kroner.
Melkepumpa av merke «Augusta» som ble kjøpt i november 1957, ble sjalta ut i september 1962 for da ble det nødvendig å ta pappmelk fra Harstad på grunn av dårlig melk fra Sørreisa meieri. Gjennom de siste 50- og første 60-åra ble det fryse- og kjøleanlegget som tok de største kostnadene før tomtekjøpet i 1964 som kom på om lag 65 000 kroner.
Senere ser vi at de normale moderniserings- og nyvinnings-artiklene som kopieringsmaskin, vannmåler og fyrkjel gjør sitt til å holde laget i gang, men at det også tæret på driftsmidlene.
Fryseboksanlegg
Årsmøtet 1955 vedtok å bygge kjøle og fryserom med fryseboksanlegg som folk kunne leie for 25 kroner per år. I leievilkårene frasa laget seg alt ansvar for beskadigelser som kunne skje grunnet strømstans. Det ble etter hvert så stor pågang for å leie at fra oktober 1957 måtte du være medlem for å få leie en boks. I oktober 1959 var kapasiteten på fryseriet sprengt. Man vurderte om man skulle utvide eller si opp alle for å gjøre plass til lagets eget bruk. Men fryseboksanlegget ble utvidet allerede våren 1960, etter at hele kjelleren var tømt og lagret i bygget som da skulle settes opp i tilknytning til bensinanlegget. Anlegget kosta godt og vel 13 000 og dessuten kom byggekostnadene på cirka 9 500 kroner.
Midt i 1960-åra ble det klaget på flere tyverier fra anlegget, som ledet til at det ble stengt utenom butikkens åpningstider inntil man fikk gjort nødvendige sikringstiltak. Hvor lenge laget holdt fryseboksanlegget i drift har ikke lyktes å finne ut av.
På generalforsamlingen den 23. mars 1957 med 101 stemmeberettigede ble laget omdøpt til Skøelv Samvirkelag. Vedtaket ble gjort med 51 mot 38 stemmer, og 20. januar 1965 fortalte sorenskriveren at lagets eiendom hadde fått gnr. 34, bnr, 30 «Samhold» av skyld 10 øre.
Da Samvirkelags-S-en ble innført vedtok styret å kjøpe det nye S-merket i formen 90x90 cm. til 300 korner, samt mindre S-merker til kr 0,70 etter behov.
25. april 1995 gikk laget inn i S-marked-kjeden med de utfordringer det innebar: Nye logoer til butikkens front, og så måtte bestyreren på et obligatorisk kurs i Skibotn over to døgn der laget måtte koste ekstrahjelp.
Bensin/Olje
Det har ikke lyktes å finne ut når og med hvilken logo laget startet salg av olje og bensin, men at også dette skulle bli en stor kostnad for laget på slutten av dets levetid, det fant vi mange spor av. I 1978 ville ikke Shell la S-laget selge sine produkter, etter en stund kom også den samme beskjeden fra Esso, men så meldte NOROL sin interesse som imidlertid nektet å fornye pumpene da de var nedslitte ved inngangen til 1990-åra. Det hele ender med at utstyret som i 1993 ble verdsatt til mellom 40 000 og 50 000 ble solgt for 5 000 kroner til Jarl Hansen i Brøstadbotn.
Sammenslutning av Samvirkelagene i Finnsnesområdet?
I desember 1960 forelå skriv fra NKLs Nord-Norgeskontor om sammenslutning av laga i Finnsnesområdet. Dette var et av de meget klare utslag fra NKLs kongress i Narvik 1960, der den nye strategien om å fremme sammenslåinger av samvirkelag for derigjennom å styrke deres evne til å møte konkurransen ble fremmet av organisasjonssjef Reidar Haugen. Haugen hadde overtatt denne stillingen etter Peder Søiland, som jo var den egentlige idemessige opphavsmann til stordriftstanken, og som ble valgt til ny formann i NKL på kongressen i Narvik. Protokollen sier ikke noe om hvorvidt saken avfødte noen debatt internt i styret, tross at lagets formann Magne Vaeng hadde deltatt på kongressen.
Men saken var slett ikke død; i styremøte 20. februar 1968 med organisasjonssekretær Hugås fra NKL og Jens S. Larsen, nestformann i arbeidsutvalget til stede ble saken nøye drøftet. Holdningen i styret var nok vaklende, for tross at det ble lagt fram to forslag til vedtak ble saken utsatt til et seinere styremøte. Vi ser at saken var viktig for NKL, for organisasjonssekretæren inviterte seg selv til å delta på årsmøtet 25. mai 1968, der vedtaket etter sekretær Hugås` orientering lød: «Saken tas opp til realitetsavgjørelse på neste årsmøte eller på ekstraordinær generalforsamling». 3. november 1968 reiste styret saken i ekstraordinær generalforsamling, uten innstilling og med 77 stemmeberettigede til stede. Resultat som da kom var klart nok: For sammenslutning: 8 stemmer, mot sammenslutning: 69 stemmer.
På lagets årsmøte i 1971 kom saken opp en gang til. Denne gang kom henvendelsen fra styret i fylkeslaget, som i 1969 hadde oppnevnt et eget strukturutvalg som nå var kommet med sin innstilling. Det innebar at det ble etablert et S-lag for Nord-Troms, et for Midt-Troms og et for Sør-Troms. I den debatten som da fulgte deltok Toralf Dalseth, Edvard Uteng, Ernst Bakkejord, Jacob Nøstvik, Hans Bruvoll, Bernhard Østgård og Erik J. Eriksen, hvorav flere gikk sterkt ut mot en sammenslutning. Vi legger merke til at intet vedtak ble fattet, men og at den 98 år gamle Ingebrigt Johansen var til stede på møtet.
På årsmøtet 7. juni 1986 kom igjen saken om sammenslutning med Finnsnes Samvirkelag opp. Nå var det reine økonomiske og lokal-organisasjonsmessige årsaker som lå til grunn, men avstemminga ga som resultat 13 for og 71 mot sammenslutning. Det ble ikke garantert for kjøpeutbytte for 1986.
Da lagets økonomi stadig ble forverret ble formannen, etter et møte med NKL-ledelsen i Oslo bedt om å ta kontakt med Finnsnes for å få i stand en fusjon før det eventuelt ble gitt driftsmidler til laget. Men da; den 23. oktober 1997 tilkjennega Finnsnes S-lag sitt styre at fusjon med Skøelv Samvirkelag ikke var aktuelt.
Salg av div
I 1966 ble laget kommisjonær for Norsk Tipping. Og fra 20. mai 1995 var de On-line.
På styrets positive innstilling vedtok generalforsamlinga i 1970 å søke om salg av øl i klasse II med 34 mot 17 stemmer.
Salg av preventiver kom opp for styret i februar 1974, men det gikk mer enn åtte år før det ble salg i butikken. Derimot hadde man tillatt salg av såkalt «sex-fiksert litteratur», noe kommunens diakoniutvalg fikk stanset i 1975.
1970- og -80-åra
På årsmøtet 8. mai 1976 foreslo Julie Fjellstad at laget ga medlemmene en bæreveske av rimelig bra kvalitet, i stedet for plast-bæreposer til alle – til enhver småhandel. Vi kjenner ikke resultatet, for det ble ikke gjort vedtak i saken.
Problemene som til sist skulle felle laget startet med dårlige resultat på slutten av 1970-åra, og i 1979 ble personalet permittert i to uker hver – inntil situasjonen ble reddet ved at en av damene fikk utvidet permisjon til hun fikk tak i dagmamma.
NKL iverksatte en vervekampanje i 1983, men Skøelvlaget som hadde en oppslutning på ca. 98 %, så ingen grunn til å ha en slik aksjon tross signaler i tiden som varslet en ny tid; på årsmøtet 1983 møtte bare 15 % av medlemmene.
Etter at bestyrer Hans Bruvoll døde sommeren 1985 ble det tett mellom skifte av bestyrer. Den omorganisering som NKL Troms bebudet sommeren 1986 ble ikke godt mottatt verken av ansatte eller medlemmer, og situasjonen ble da stadig forverret. Små lyspunkt som at bestyrerleiligheten skulle få leieinntekter i kassen, og at interessenter ville leie «gammelkoopen» til produksjonslokaler endte i skuffelse da husleia uteble og industriprosjektet gikk et annet sted. Forsvaret var imidlertid en god kilde til jamn inntekt fra lokalene de disponerte.
Men ett skikkelig godt tiltak kom med kaffebar i butikken i 1987. Lag og foreninger fikk leie og skaffet seg inntekter, samtidig som samvirkelaget ble et populært sted å være, og Ingeborg Kolstad sin hjemmebakst var alle begeistret for.
Samvirkelagets siste år
Ved inngangen til 1990 kom det til et generasjonsskifte i styret for S-markedet i Skøelv. Styret fikk laget et markedsundersøkelsesskjema, som så ble båret rundt av styremedlemmene til alle husstander i samvirkelagets nedslagsfelt, og da det var utfylt gikk man rundt og samlet de inn, og fikk derved positiv respons på et så basalt spørsmål som «vil du ha samvirkelaget i bygda?». Det er også interessant å legge merke til det store engasjement som ble lagt for dagen, gjennom organisering av dugnader og forslag og iverksetting av nye tiltak for å sikre driften av bygdas egen butikk. Utviklingen var nå begynt å merkes veldig godt i forhold til at også eldre, trofaste kooperatører reiste inn til Finnsnes for å handle i det moderne og godt utbygde forretningssenter som var skapt der. Men «ungdommene» i Skøelv S-marked snudde seg rundt, handlet utradisjonelt og fikk med seg bygdefolket på aksjonene for å berge nærbutikken. Styrets leder, Bjørnar P. Uteng, tok ett år som arbeidende styreformann og laget hevet seg da opp til et par hundre tusen i overskudd.
Men tiltakene som handel med varer fra Tybring Gjedde og «Super-fredag» mikset med gode tilbud fra Mack og andre ble likevel for små til å kunne berge laget.
Nedlegging av Skøelv S-lag
På årsmøtet 2000, den 28. mars, der 24 medlemmer møtte, reiste styrets leder: Bjørnar Uteng spørsmålet om nedlegging av laget. Diskusjonen uteble ikke, men ingen vedtak ble gjort.
I oktober 2000 gjorde styret en grundig gjennomgang av regnskapet som til da viste en underskudd på 172 000. Da ble det tatt kontakt med NKL, der styrets innstilling var å stille sine plasser til disposisjon på et ekstraordinært årsmøte som ble innkalt til 19. oktober.
På møtet den 19. oktober 2000 møtte det 66 personer på Skøelv skole – hvorav 48 medlemmer i tillegg til ansatte + markedssjef i NKL med kontorsted Tromsø. Han sa seg enig med styret som stilte sine plasser til rådighet og rådet møtet til å avvikle Skøelv S-Marked/lag. Karl E. Vaeng ble valgt som møteleder og Jim A. Jensen sekretær mens Oddvar Jørgensen og Oddfrid Lyshaug ble valgt til å underskrive protokollen.
Styrets leder, Bjørnar Uteng redegjorde for styrets holdning og innstilling og ba medlemsmøtet oppløse laget og avvikle virksomheten ved Skøelv Samvirkelag.
Seinere ble det votert over følgende forslag fra styret:
«Styret ser det lenger ikke mulig å drive Skøelv Samvirkelag og ber medlemsmøtet avvikle laget. Avviklingsstyre fastsetter dato, men senest 31.12. 2000».
Av de 48 stemmeberettigede stemte 48 for forslaget og 0 stemte i mot. Forslaget om avvikling var dermed vedtatt.
Som avviklingsstyre ble disse valgt: Magnor Olsen, Elsa Karlsen og Jan Fossmo.
En mer enn 100-årig forbrukerkooperativ æra i Skøelv var slutt:
- Smørlaget – ca. 1890 – 1916
- Sørreisa Ytre Meieriforenings Innkjøpslag ca. 1916-1919
- Skøelv Kooperative Handelsforening 1919-1927
- Skøelv Samvirkelag 1927-2000
Kilder
- Arkiv etter Skøelv Samvirkelag – oppbevart og utlånt av Jim Are Jensen Løkke, Skøelv.
- Høihilder, Johs.: Skøelv Samvirkelag 50 år: 1927-1977, Sørreisa 1977
- Lange, Even (red), Espen Ekberg, Eivind Merok, Iselin Theien og Jon Vatnaland: Organisert kjøpekraft: Forbrukersamvirkets historie i Norge, Oslo 2006.
- Norges Kooperative Kvinneforbund: 40 års beretning samt beretning og regnskaper for 1948 og 1949, Oslo 1950.