 Andreas Quale, faksimile fra bok om mottakere av St. Olavs Orden (Hanche, Oslo 1934). Andreas Quale (født 31. mars 1875 i Målselv, død 15. februar 1948) var ingeniør, tilknyttet gruvevirksomhet i hele sitt yrkesaktive liv. Han var direktør for Sulitelma Gruber fra 1912 til han gikk av med pensjon i 1941, og var også lokalpolitiker i Fauske kommune. Andreas Quale tok eksamen som maskiningeniør ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt i 1895, og studerte også ved Bergskolen i Freiberg. Han fikk Statens stipend for å bese gruver og anlegg i utlandet i 1900.
Fra 1895 til 1905 var Quale ingeniør ved smeltehytta og vaskeriene ved Sulitelma Aktiebolags gruver. Han var deretter direktør for bolagets filialgruver i Kåfjord i Alta 1905-11 ( Altens kobbergruber). Quale var overingeniør ved Sulitelma Gruber 1911-12, og direktør samme sted fra 1912. Han satt i direktørstillingen til 1941. Les mer …
Ole Petterson var en svenskesame, som kom over til Rossfjordbygda i Lenvik. Etter all sannsynlighet kom han sammen med flyttsamene i det vi kan betrakte som en av de store folkevandringene på Nordkalotten. Petterson var en mann med interesse for jorda og naturen, noe han i sin tid også overførte til sine etterkommere.
Vi vet ikke for sikkert når han ankom Rossfjordbygda, men vi vet at han bodde i Sultindvik den førsta tid. Seinere flytta han til Prostgjerdbakken hvor han etablerte seg 10. februar 1826. Dette var et reingjerdeområde om lag en kilometer nord om Tårnvatnet, som i sin tid var satt opp av svensksamen Nils Nilsen Prost (f. 1751). Her rydda Ole Petterson seg en liten gård; satsa på korn og poteter og ble boende i seks år. Men han opplevde til stadighet at avlingene ble utsatt for tidlig nattefrost. Derfor flytta han igjen, lenger inn i skogen, og endte opp under Vassbruna øst for vatnet. Hit skal han ha kommet i 1832. Han ble derved den første oppsitteren ved det han benevnte Tornio - etter heimplassen sin på svensk side. Dette skal så ha vært bakgrunnen for at vatnet han bosatte seg ved ble hetende Tårnvatn.
Les mer …
Maalselv Kooperative Handelslag ble stiftet i februar 1916. Etter at NKL var kontaktet kom de fornødne opplysninger; lover og den slags. Det konstituerende møte samlet nesten 20 medlemmer. Lagets første butikklokale ble etablert på Rognmo Nordre. Året etter flytta man til Fredriksberg, og etter krigen ble Olsborg det nye senteret dit Prix-konseptet etter hvert kom i regi av Indre Troms Samvirkelag. Mye slit, men med tro på framtida førte handelslaget fram til en god forretning for medlemmene, bygda og Målselv kommune. Les mer …
 Personalet ved Indre Troms Auto AS 1998 var del av Indre Troms Samvirkelag. Samvirkelaget startet i 1982 sin bilvirksomhet med salg, verksted og bensinstasjon under selskapet Indre Troms Auto AS (ITA). Det hele startet med at firma Th. Eilertsens Bilforretning på Setermoen ble lyst til leie. Samvirkelagets administrasjon og styre fant at dette kunne være et godt bein å stå på for den allerede veletablerte kooperasjonen på Innlandet. Virksomheten ble utvidet både på vareutvalg og omsetning. Men bilbransjen og kapitalvaremarkedet er mer konjunkturavhengig enn brød og melk, så virksomheten ble fusjonert med og flyttet til Forbrukersamvirket NORD i Tromsø. Indre Troms Auto kom som et resultat av det behov i markedet som oppsto ved at en privat aktør ville legge inn årene. Administrasjonen så det som sin plikt å fremme lagets virksomhet. Det ble tilsagt interesse, og laget fikk tilslaget på leie av forretningen. Dertil ble det klarlagt at laget ville få tilslaget som Nissan-forhandler i distriktet. Da disse formalia var blitt i orden, ble saken lagt fram for et samlet styre og representantskap, som godkjente planene. Den 9. august 1982 var ITS i gang. Les mer …
 «Blåbygget» i Bardu, slik det fortonte seg i 1996. ble etablert 1. januar 1963 og kom i gang på foranledning av Norges Kooperative Landsforenings aksjon for å få færre, større og mer konkurransedyktige samvirkelag. Aksjonen startet med NKLs kongress i Narvik 1960, som fikk som første store resultat at de fleste samvirkelagene i Troms innland slo seg sammen. Et forehavende som snart viste seg å bli den suksessen man håpet på – både i NKLs høyere organer, så vel som på «Innlandet». Omsetningen økte ikke bare suksessivt, den spratt i været. Med salg av ferdighus, biler og andre kapitalvarer ble ITS snart et av de store flaggskipene innen forbrukerkooperasjonen i Norge. Les mer … | 
