Forside:Finnmark

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Forside:Finnmark fylke)
Hopp til navigering Hopp til søk

LANDSDEL: Østlandet  • Sørlandet • Vestlandet • Midt-Norge • Nord-Norge
FYLKE: Nordland • Troms og Finnmark fylke
TIDLIGERE FYLKE: Troms • Finnmark
DISTRIKT: Vest-Finnmark • Indre Finnmark • Øst-Finnmark
KOMMUNE: Alta • Berlevåg • Båtsfjord • Gamvik • Hammerfest • Hasvik • Karasjok • Kautokeino • Lebesby • Loppa • Måsøy • Nesseby • Nordkapp • Porsanger • Sør-Varanger • Tana • Vadsø • Vardø

Om Finnmark
20 Finnmark vapen.png
Finnmark var det nordligste fylket i Norge. Det grenset til Troms i sør og hadde ellers grense til Russland og Finland. Den 1. januar 2020 ble Finnmark som del av regionreformen 2014–2018 slått sammen med Troms til nye Troms og Finnmark fylke.   Les mer ...
 
Smakebiter fra artikler
Annæus Myklevand var en omreisende handelsmann som prøvde seg i mange yrkesgrener, men hadde et avslappet forhold til lov og rett.
Annæus Eriksen Myklevand (født 22. juni i 1875 på Sørplassen ved Møkkelvatnet i Grong, død 1935 i Båtsfjord) var sønn av husmann, tømmerhugger og fergemann Erik Johnsen og Julianna Tobiasdatter. Han bodde hjemme til han var åtte år. Da flyttet han og bodde hos fremmede mens han gikk på skole. Rett etter konfirmasjonen begynt han å reise rundt i Trøndelag, Nordland, Troms og Sverige som handelsmann. Men han var en mann som prøvde seg i mange yrker og hadde et avslappet forhold til lov og rett. Allerede som 18-åring ble han straffedømt, og han hadde flere opphold i fengsel i løpet av livet. Likevel er historien om Annæus Eriksen Myklevand fortellingen om en usedvanlig kreativ og fargerik mann som også hadde sine gode sider. Han ble beskrevet som en urolig sjel som levde sitt eget liv, men samtidig var hjelpsom og raus. I avisene ble han tidlig omtalt som «meget kvik og begavet ungdom», at han var kjent som Skandinavias yngste folketaler, en betegnelse han trolig selv sto bak.   Les mer …

Kvener ror fiske i Finnmark ca. 1892.
Kvener, også kalt norskfinner, kven-finner, finskættede eller etterkommere av finske innvandrere, er medlemmer av ei folkegruppe med kjerneområde i Nord-Norge og med finsk opphav. Kvenene er definert som en nasjonal minoritet. Språket kalles kvensk eller kvensk/finsk, og er språklig sett en finsk dialekt. Navnet kven er gammalt. Første gang vi vet at det ble brukt, var i Ottar fra Hålogalands beretning som ble nedtegna ved hoffet til Alfred av Wessex mot slutten av 800-tallet i den angelsaksiske formen cwenas. På norrønt finner vi formene kvenir og kvænir. Området øst for Bottenvika besto i mellomalderen av ulike stammer, finnene (suomalaiset) i området rundt Åbo, tavastlendingene (hämäläiset, dette etnonymet har samme opphav som same) vest for finnene, karelerene (karjalaiset) øst for dem att. Nord for tavastlendingene og karelerene bodde savolakserene (savolaiset), det var savolaksere som emigrerte til Finnskogen i Värmland og Hedmark på 1600-tallet. Nord for savolakserene bodde kainuulaiset i Kainuu (svensk "Kajanaland"). På samme måten som svenskene i vest lot finner stå som namn for alle desse stammene, brukte nordmenn i nord (som t.d. Ottar) navnet kvener på samme måte.   Les mer …

Nils Grotnes ca. 1950.
Foto: Ukjent
Nils Jørgen Kornelius Grotnes (fødd i Nord-Rana 25. februar 1890, død 5. april 1961) var lærar og skulestyrar. Mest er han kjend som styrar for framhaldsskulen i Sel i Gudbrandsdalen i fleire tiår, og for å ha grunnlagt og styrt realskulen i bygda. Han var elles aktiv i offentleg styre og stell og i organisasjonslivet, ikkje minst kva gjeld ideelt ungdomsarbeid. I ei studentjubileumsbok karakteriserer han si eiga livsorientering i Christopher Bruuns ånd: «Kristeleg nasjonal (norskdom og kristendom)». Han var blant pådrivarane for å få inn nynorsk som skulemål i Gudbrandsdalen i 1930-åra. Politisk orienterte han seg mot Arbeidarpartiet. Han var aktiv i den sivile motstanden mot okkupasjonsregimet 1940-1945.   Les mer …

Martinus Høgåsen (midten) på arbeidarstemne på Hundorp i 1928. Dei to andre på biletet er Hans Baukhol og O.Broløkken
Ola Martinus Høgåsen (fødd 2. august 1900 i Grue, død 1964 i Vågå) var lærar, politikar, folkeminnesamlar, lokalhistorikar, nynorskforkjempar, diktar og sakprosaforfattar. Han blir oftast omtala berre som Martinus Høgåsen. Høgåsen gjorde seg sterkt gjeldande på ei lang rad samfunns- og kulturområde, mest regionalt i Gudbrandsdalen, men også på landsbasis. Han var norskdomsmann og sosialist. Han gjekk mykje i bunad, og omsette «Internasjonalen» til nynorsk. Det meste av yrkeslivet sitt verka han i Gudbrandsdalen (Nord-Fron og Vågå). I båe desse kommunane var han politisk aktiv for Arbeidarpartiet. I Nord-Fron var han mellom anna varaordførar i seks år, og i Vågå var han ordførar 1946-1951. Han var ein markant og aktiv motstandar av tyskar- og NS-regimet 1940-1945. Frå 1945 til han gjekk bort var han redaktør for Årbok for Gudbrandsdalen. Ola Martinus Høgåsen var fødd som eldstemann i ein syskenflokk på 10 på småbruket Høgåsen i Tjura krins i Grue kommune. Foreldra var Anton Høgåsen (fødd 1876) og Lina Høgåsen fødd Jensrud. Dei dreiv småbruket saman, og Anton hadde arbeid i skogen attåt. Bruket Høgåsen var opphavleg husmannsplass, men Anton hadde kjøpt den til sjølveige i 1895. Både på fars- og morssida hadde Ola Martinus svenske og finske innvandrarar i slekta. Han forfinska stundom namnet sitt til Mattio Reisanen. Ola Martinus voks opp i ein politisk engasjert og kulturelt interessert familie. Det var mykje forteljing og song i heimen. Både faren Anton og farfaren Martinus var radikale venstremenn.   Les mer …

Kjente bosettinger rundt Glitre i 1923.
Finnemarka er opprinnelig navnet på et område rundt skogsvannet Glitre, men benyttes nå om hele skogsområdet øst og nord for Drammenselva, sør for Tyrifjorden og vest for Lierdalen. Navnet har sin bakgrunn fra 1600-tallet, da folk med finsk opprinnelse bosatte seg i området rundt Glitre, 358 meter over havet. Vannet er Drammens drikkevannkilde og selges også på flaske av mineralvannpodusenten Aass bryggeri. Finnene drev svedjebruk og det er fortsatt rester etter boplasser i området. De fleste boplassene lå vest og nord for Glitre. Det er usikkert om finnene var de første som bosatte seg der eller om området allerede var bebodd.   Les mer …

Johan Rønbeck.
Foto: John Berthung
Johan Henry Rønbeck (født i Hammerfest 17. mars 1911, død 20. februar 1977) var distriktssjef i forsikringsselskapet Glitne, idrettsleder, «superpatriot» og «tiltaksmenneske», gift med Elsa Marie (f. Larsen) Rønbeck, født 6. juli 1916, i Harstad, død 16. november 1987. De hadde to barn: Ellen Marie og Lars. Johan Rønbeck ble i ung alder ansatt som agent i forsikringsselskapet Glitne og jobbet i selskapet i 30 år, derav mange år som distriktssjef. Etter at han sluttet i Glitne, var han i tre år ansatt som direktør i Parkhallene i Narvik. I Harstad var han mest kjent som idrettsleder og samfunnsbygger. Harstad Tidende ga ham hederstittelen «Dugnadsgeneralen».   Les mer …

Christian L. Jensen på sine eldre dager.
Foto: Ukjent
Christian Ludvig Jensen (født 13. juni 1855 i Bossekop, død 1937) hadde russisk far og samisk mor. Han hadde russisk handelsbrev fra 1873 og kom til Sparbu i Nord-Trøndelag i slutten av 1880-åra. Her ble han gift med Serianna Gjermstad (1857-1917). Sammen fikk de barna Emma Rebekka (1892-1958), Ludvig (1894-1957) og Anna, gift Brensholm (1903-1986). Han bestyrte Sparbu Aktie Handelssamlag så lenge det eksisterte og ble snart en aktet samfunnsbygger – i sær blant de som så og ville at «den nye tid» kom. Jensen bestyrte flere forretninger i bygda, butikker som bar preg av tidens nye ideer. Likevel er han best kjent som innehaveren av Leira Landhandel. Hans engasjement for sosialismens utbredelse må også nevnes.   Les mer …

Høydølen på prøvetur i 1950.

MB «Høydølen» M 47 HØ. Eigarar var Anfinn Skorpen og sønene Olav og Peter Skorpen. Dei budde i Flåver, Herøy kommune der dei hadde kai og sjøhus. Båten var bygd på L/L Vik Båtbyggeri i 1950, men var kvart år attende for slippsetjing og pussing. Denne båten var vide kjend for godt vedlikehald. Båten sine mål står i båtlista for Vik.

Båten var bygd som kryssar på doblingspant, og med halvbakk. Det var for å gje meir høgde i lugaren. Lugarkappe, lukekarm og kaising var i stål, eller jarn som det vart sagt i den tida. Alt jarnarbeid, som dekkshus, beslag, kjølhakar og fjørboltar, for å nemne noko, vart utført på båtbyggeriet. Påbygg på kaising var i tre, rorhusfronten var som vanleg av teak. På «Høydølen» var han skinande blank, takka vere godt vedlikehald. I sildefiska hadde dei spesialsydd presenning som dei festa på rorhusfronten til vern mot sildereista.

Det vert fortalt at Olav ein gong hadde pussa så godt rorhusglasa at Arnfinn trudde glaset var ope då han skulle spytta ut skråa, så det vart rett i ruta. Sikkert heilt krise for han, men til morskap for resten av mannskapet. Båten vart i 1974-75 forlengd til 55,5 fot (engelske). I 1983 fekk han nytt overbygg.   Les mer …
 
Se også
 
Eksterne ressurser
Forside:Finnmark/Eksterne ressurser
 
Kategorier for Finnmark
 
Andre artikler