Tjæremiler i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Tjære var den største handelsvaren i Reisadalen i Nordreisa kommune, og var en viktig inntektskilde for familiene. Prosessen fra begynnelse til slutt, det vil si fra brytinga av ved til brenning av mila, tok omlag ett år og krevde kunnskap, samarbeid og hardt arbeid.
Gjennom hele prosessen krevdes samarbeid – og ikke minst kunnskap om hvor tjæremila skulle ligge, hvordan den skulle bygges og hvor varmt det måtte være for å få tjæra ut av treet uten at det ble så varmt at veden tok fyr.
Det var først og fremst kvenene som brakte med seg kunnskapen om hvordan man kunne produsere tjære av fururøtter. Tidligere skal folk fra Reisadalen ha blitt omtalt som tervalantalaisia - tjærekvener. Det var et stort behov for tjære, særlig til impregnering av båter og til dels også fiskeredskaper og garn. Tjæra ble også brukt som medisin mot forkjølelse.
Ofte lå mila langt fra bebyggelsen, noe som vises i de mange tjæremilbunnene langs vandreruta. Store avstander påvirket ikke bare selve byggingen og brenningen av mila, men også transporten av tjæra ned fra dalen. Fra Imo ble tjæra hentet med hest og slede på vinterstid, og deretter videre fra Nedrefoss med tømmerflåte om våren. Vanligvis fikk man 20-25 tønner per flåte nedover elva. Det var en risikofylt transport da det fantes mange vanskelige steder å forsere i elva. Tjærebrenninga gikk mot slutten på 50- og 60-tallet med unntak av et fåtall miler i Reisadalen i senere år. Kulturminnene som vitner om næringa, tjæremilene, er imidlertid svært tallrike og antakeligvis den kulturminnetypen det finnes flest av i den skogkledde dalbunnen.
Når mila lå i nær avstand fra bebyggelsen var alle med på å stable mila. Legging av veden måtte skje i oppholdsvær slik at veden ikke ble våt og brant tregere. Dette arbeidet deltok både store og små i, men det skulle stables nøyaktig og etter et bestemt mønster. Dette bildet er tatt på Elvestad i Reisadalen på 1930-tallet. Foto: NTRM
Det kunne gå et døgn eller mer før mila var tom for tjære. Man trengte minst to mann for å passe på under hele brenninga. Det tok også på å gå i røyken fra mila over lengre tid. Foto: NTRM
Tjæra ble tappet i tønner og fløtet ned Reisaelva for salg hos handelsmannen i Sørkjosen Foto: NTRM
Eksterne lenker
Kilder
- Sophus Aars: Erindringer fra mitt liv i skog og paa elv. Kristiania 1916
- Emil Hansen: Nordreisa bygdebok, Nordreisa kommune, 1957
- Bente Imerslund: Kvenske stedsnavn i Nordreisa, Nordreisa kommune, 1993
- Reisa nasjonalpark: Reisa nasjonalpark 1986-2016.
- Sonja Westrheim: Registreringer av fastekulturminner i Reisavassdraget, Tromsø 1981
Koordinater: 69.1977346° N 22.3940912° Ø
Les mer …
Kulturminner fra reindrifta i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Reisadalen og fjellområdene rundt er vår- og høstbeiteland for store reinflokker som trekker gjennom områdene på sin ferd mellom sommerbeiter ved kysten i Nordreisa, Kvænangen og Kåfjorden og vinterbeiter ved Kautokein/Guovdageaidnu. Dette er et flyttmønster som går langt tilbake i tid. Mange av kulturminnene du kan se langs den historiske vandreruta, spesielt på strekningen Imo - Ráisjávri, er tilknyttet den reindriftssamiske historien.
Kulturminner  Én av mange registrerte árran i Reisadalen. Det er fort gjort å gå forbi teltboplasser og árran dersom de er gjengrodde. Foto: Rudi A. Mikalsen/Sametinget
Den vanligste kulturminnetypen er árran, som er den samiske benevnelsen for et steinsatt ildsted i lávvu eller gamme. Árran er ovale eller rektangulære i formen, og gjerne åpne i kortenden.Mange av disse er godt synlige på overflaten, selv om de er flere hundre år gamle. En nøyaktig datering av boplassen er som oftest kun mulig gjennom dateringer av trekull fra ildstedet. Gjennom utgravninger av reindriftssamiskeboplasser vet vi at slike árran har vært i alminnelig bruk siden 1400-tallet, men det fins også dateringer tilbake til 600-tallet (eldre jernalder). Les mer …
 Skøelv Samvirkelag i 1950-åra. Foto: Widerøes Flyveselskap i Sørreisa kommune, som ble formelt stiftet i løpet av de første desemberdagene i 1927, fikk navnet Skøelv Kooperative Handelsforening, og denne betegnelsen ble beholdt fram til i mars 1957 da laget vedtok å ta i bruk den mer moderne formen samvirkelag. I mellomtida hadde laget slitt i motvind, men opplevde også maksvær, som ga styre og medlemmer mot til å fortsette driften av sin egen butikk. Det var den noe slepphendte, men også velmente praksis med å gi kreditt som ga muligheten til å bli utrustet for Lofoten, som i sin tid så å si hadde ledet det forrige samvirket til skafottet. Denne praksisen ble som en dyd av nødvendighet videreført, som igjen ga det nystarta laget så store problemer at også det kom på randen av konkurs. Les mer …
Stiftsmøte for Haalogaland bispedømme i 1923 ble initiert med en målsetting om å få gjennomdrøftet Normalplanen for landsfolkeskolen av 1922, som så å si hadde vært i bevegelse fra 1889. Veien fram hadde vært lang og spekket med dramatikk. Nasjonsbyggere, konservative og revolusjonære kom tidvis både i et fruktbart og idemessig samvirke, men prosessen var nok mest preget av kampen om samfunnsmakten og den idemessige utforming av grunnskolen. Da normalplanen var vedtatt ble det debatt – en debatt som i stor grad ble styrt av kirkas folk. Det som ble hovedsaken nå var planens forslag om å senke timetallet i kristendomsfaget. Les mer …
 Trondenes Herredshus ble bygd i «Samasvingen», ytterst på bergrabben mot Samasjøen. Det ble innviet som kommunens rådhus i 1958. Ved kommunesammenslåingen i 1964 fikk bygningen betegnelsen «Rådhus 3». Harstad bibliotek og sorenskriveren i Trondenes fikk sine lokaler her. Det ble også plass til en del legekontorer og NRKs distriktskontor. Senere ble huset ombygd til boligformål. (Trondenes herred) er en tidligere kommune i Troms som ble opprettet i 1838 i henhold til Formannskapslovene av 1837. Kommunen bestod da av det som siden ble utskilt som Harstad kommune, Skånland kommune og Sandtorg kommune. 1. januar 1964 ble Trondenes igjen slått sammen med Sandtorg og Harstad og fikk navnet Harstad kommune. I løpet av disse årene hadde kommunen hatt 21 ordførere.
Fra 1855 ble kommunestyremøtene holdt hos Peder Aas på gården Harstadhamn som hadde gjestehus og var kommunenes tingsted. Møtene kunne ta tre dager, da medlemmene ofte kom roende eller seilende fra den vidstrakte kommunen. Les mer …
 Asbjørn Eidnes. Lokalhistorisk «høvding» i Harstad. (1983) (født 16. juli 1921, død 18. juni 2009) var lektor, folkehøgskolerektor, forfatter og lokal- og kulturhistoriker. Eidnes var i en årrekke en drivende kraft i Harstads kulturliv og gjorde seg også kulturelt bemerket i hele landsdelen.
Eidnes vokste opp i et kultur- og lærermiljø ved Trondarnes Folkehøgskole, der faren Hans Eidnes var rektor. Asbjørn Eidnes ble utdannet ved Musikkonservatoriet i 1950 og tok filologisk embetseksamen i 1951. Etter et par år som vikarlærer ved Trondarnes Folkehøgskole, var han lærer ved Skiringssal folkehøyskole i Sandefjord og lektor ved Tromsø Lærerskole, før han i 1955 ble fast tilsatt som lærer ved Trondarnes Folkehøgskole. I 1959 avløste han sin far som rektor ved den samme skolen.
Asbjørn Eidnes' interessefelt rommet sang, musikk, bildekunst, filateli og idrett. Han har vist stor interesse for Harstads lokalhistorie, og har vært formann i Harstad Historielag i en årrekke. Eidnes var redaktør for historielagets årlige publikasjon Årbok for Harstad og for bladet Håløygminne. Han skrev et utall artikler for begge publikasjonene. Les mer …
| 
