Historien til telegrafverket i Harstad begynner 14 år etter at Det Norske Telegrafvæsen i 1855 startet å bygge ut et riksdekkende telegraflinjenett. Da ble Sandtorg koplet til som den første stasjonen i Trondenes kommune. Og 16. september 1873 ble det sendt ut et sirkulære til Harstads befolkning med følgende tekst: «I morgen aabnes en telegrafstation av 3die klasse i Harstad». Harstad betydde Harstadhamn, som på denne tiden var kommunens tingsted. Dermed kunne folk gå innom stasjonen i Jacob Dinesens hus og sende sine telegrammer ved at man dikterte teksten eller skrev den på et eget formular. Man betalte en avgift som varierte med antall ord og avstand til mottakeren. Beskjeden ble så sendt til mottakerstasjonen, der telegrammet ble skrevet ut og levert til adressaten via post, telefon eller bud.
Dinesens svigersønn, Christian Fredrik Bergfeldt Jæger (1844-1910) ble den første telegrafbestyreren. At behovet for denne moderne formen for telekommunikasjon var til stede i Harstad, viser trafikken fra det første driftsåret 1874 da det ble sendt 3087 telegrammer og mottatt 2402. Da kommunenes tingsted ble flyttet fra Harstadhamn til Harstadsjøen i 1883, fulgte telegrafen med og ble først etablert i Jægers hus (populært kalt «Jægersberg» – senere kjent som Kristian Strøms gård i Strandgata).
Med den nyvinningen som den landsomfattende telegrafforbindelsen var, kunne man formidle kontakt og nyheter på timen. Dette ga i sin tur muligheter for å spre nyheter til lokale nyhetsaviser som dukket opp i kjølvannet av teletjenesten. Også for handelnæringen betydde telegrafen et stort fremskritt.
Les mer …
Hanna Kristine Kvanmo (født 14. juni 1926 i Harstad, død 23. juni 2005 i Arendal) var politiker for SV ( Sosialistisk Valgforbund/ Sosialistisk Venstreparti). Hun representerte Nordland på Stortinget i perioden 1973-1989, fra 1977 var hun også parlamentarisk leder. Kvanmo var dessuten delegat til FNs generalforsamling i 1975 og 1981, og medlem av Den norske Nobelkomité i perioden 1991-2002. Hun var populær også utenfor eget parti, og ifølge en leseravstemning i Dagbladet i 1985 var hun den norske kvinnen flest beundret. Hanna Kvanmo var datter av fisker og frelsessoldat Kornelius Seberg Meyer Hansen fra Seljestad og hermetikkfabrikkarbeider Johanna Katinka Klausen fra Garbogen ved Gryllefjord i Torsken kommune. Foreldrene ble gift i 1925, og bodde de første årene sammen med hans familie i det såkalte «Tusenhjemmet» på Seljestad. Fattigdom og trangboddhet ble for krevende for familien og førte til at Hanna og hennes mor flyttet for seg selv. De bodde på flere steder, deriblant i « Trevarefabrikken» i Harstadhamn, på ett rom hos familien Prestvann i et tilbygg til Kaffistova-gården i Rikard Kaarbøs gate 6. Tilbygget sto på pæler i sjøen. De bodde en kort tid på Samarabben før de flyttet til Skolegata 5 (tidligere hotell Scandia). I 1936 flyttet Hanna og moren til kjelleren på Sangerhallen i Strandgaten 36, et hus som brant ned i 1943. Som voksen ble Hanna i 1948 enslig mor til en datter, og bodde da sammen med sin mor på en kvistleilighet i «Tonehuset» i Asbjørn Selsbanes gate før hun reiste til slektninger i Narvik og fullførte realskolen der. I 1952 giftet hun seg med Bjarne Kvanmo, og med ham fikk hun to sønner. Les mer …
 Arne Kristoffersens tegning «Mitt Harstadhavn» – et minne fra hans oppvekst i dette området i 1930-årene som den gang på folkemunne gikk under navnet «Chicago». og gården Harstad var på en måte begynnelsen til det som senere er blitt til Harstad by. Harstadhamn, som var stedets hamn, er derfor et viktig sted i Harstads historie. Det var her stedets sjørelaterte forretningsvirksomhet grodde frem ved at dyktige og fremtidsrettede personer fra fjern og nær så mulighetene og satset. Det ble i byens første år etter 1904 et sted der byens håndverks- og industribedrifter etablerte seg. Senere ble hovedtyngden av skipsrelatert virksomhet flyttet til Harstadsjøen - ca. 300 meter unna.Alt på 1300-tallet kom kongens sysselmenn, Vegar Veradal og Anders Skjoldabrand, til Harstad og Harstadhamn. Anders tok bolig i Harstadhamn og Vegar trolig på selve Harstadgården, hvor kongen og kirka i lang tid var eiere. På slutten av 1700-tallet ble Harstad nordre (med Harstadhamn) egen matrikkelgård. Etter året 1800 har det vært mange eiere og uklare forhold med eiendomsgrenser og utskiftninger. Noen eide både i Harstadhamn og langs det som senere er blitt Hamnegata. Les mer …
 Ottar Iversen ved Trondenes kirke Foto: Kåre Hansen, Rakkestad (født 10. mai 1923, død 11. april 2015) var maskinsmed og vaktmester. Han var sønn av maskinsmed Ingvart Iversen fra Gamnes i Trondenes, og hustru Anna f. Larsen. Far Ingvart hadde gått i lære hos smedmester Kornelius Korneliussen i Samasjøen, og fikk seinere arbeid i vegsmia ( Statens vegvesen). Det falt naturlig for sønnen å fortsette i samme spor som opphavet. Etter hvert overtok han også farens rolle som ettertraktet smed med sans og stolthet for sitt yrke, og har fått reist to minnesmerker etter seg i tilknytning til Trondenes kirke. Les mer …
Karl Eystein Kvam (født 30. september 1868 i Steinkjer, død 26. juli 1946 i Drøbak) var major i intendanturen og stadsingeniør. Bosatt i Steinkjer, hvor han var stadsingeniør 1900-1903 og i Harstad, hvor han var ordfører fra 1914-1917, innvalgt i bystyret for Harstad Venstre. Han var døpt Karl Esten Qvam, sønn av skolelærer og kirkesanger Esten Estensen Qvam og Marit Varmbo. Han var gift første gang i Kristiania 21. november 1896 med Magda Carlsen, født i Horten 16. januar 1868, død 20. desember 1926, og de hadde barna Kåre Eysteinson Kvam (1897), Sverre Eysteinson Kvam (1901) og Sigrid Kvam (1907). Gift andre gang i Oslo 26. september 1928 med Hedvig Eid, født på Eid i Blakar 3. desember 1886.
Kvam kom til Harstad i mai 1910 som distriktsintendant med majors grad - sjef for intendanturen for Tromsø Stifts Forsvar, som hadde hovedkvarter i Harstad. Da 6. Brigade ble ble oppsatt i 1911 ble han distriktsintendant her. Han engasjerte seg straks i politisk arbeid og var 1912-1917 formann i skolestyret, formann i brannstyret og medlem av ulike komiteer - blant annet komiteen for bygging av Harstad folkeskole. Vi finner ham dessuten engasjert i avholdsrørsla. Under Harstadutstillingen 1911 var han en av talerne under en demonstrajon i regi av alle avholdskorporationer som protesterte mot at det ble gitt alkoholbevilling under utstillingen.
I tre år var han byens ordfører, og i hans ordførertid ble det ifølge Harstad Tidende fremmet og gjennomført flere store saker.
Han var dessuten formann i Haalogaland avdeling av Norske Fortidsminnesmerkers Forening fra den ble stiftet i 1913 og til han flyttet fra byen. Les mer …
 Selskapets brevhode fra 1920.  I 1906 bygde Haalogalands Dampskibsselskab et anlegg på Gangsåsholmen med kai og nødvendige servicebygninger for dampskipene. Siden ble det bygd sildelager, smie og salteri med islager. Vi ser et par av selskapets karakteristiske, hvitmalte skip til venstre for holmen. De hadde rød skorstein med svart rand øverst og kunne skjelnes fra andre på fløytesignalet. Bildet er tatt i tiden mellom 1915 og 1920. (til daglig kalt «Haalogalandske») var et aksjeselskap med hovedkontor i Harstad. Det ble stiftet i 1892 på initiativ fra Rikard Kaarbø og holdt det gående til det gikk konkurs i 1930. Selskapet hadde da ni dampskip. Deretter ble det på initiativ fra Kristian Holst etablert på nytt i 1931 under navnet A/S Haalogalandske nye D/S. I 1943 overtok den tyske marinen selskapets fartøyer.
Da dampskipene begynte å gjøre seg gjeldende på siste halvdel av 1800-tallet, innledet de en ny æra langs kysten som fikk vidtrekkende betydning for lokalsamfunnene. Det ble etablert flere dampskipsselskap i regionen på denne tiden – noen av dem med kun et skip. Etableringen av Haalogalandske med hele ni skip fikk særlig stor betydning for Harstad. Les mer … | 
