Amalie Bothner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Amalie og Willads Bothner.
Foto: Engvig, Kristiansund 1919. (Bildet er utlånt av Tom Bothner.)
Fra Holmenvær.
Foto: Utlånt fra Rolf Bothner.
Hålogalands gate 27 (Harstad) som Amalie og Willads kjøpte i 1917 av skolebestyrer Tollef Bertelsen, som bygde det i 1910.
Foto: Gunnar Reppen. (2007.).
Amalie og Willads hytte Tømmeråsen, som senere gikk i arv til Søren Bothners familie.
Foto: Gunnar Reppen. (2010..).
Amalie og Willads gravsted i Obera, Misiones, Argentina. Bildet er utlånt fra Knut Saue.

Amalie Bothner (1875-1965) var født i Kristiansund og døpt Gjertrud Amalie Øveraas, (men da også moren het Gjertrud, ble det av praktiske grunner bare Amalie.) Hun var gift med Willads Bothner, også han fra Kristiansund, Sammen med hennes far, seilskuteskipper Oluf G. Øveraas, kjøpte de fiskeværet HolmenværSenja i 1899. Etter 17 år der flyttet de til Harstad. Før ekteparet reiste fra Kristiansund hadde de fått to barn, Bjørg (f. 1897) og Søren (f. 1899). På Holmenvær fikk de barna Odd (f. 1903), Leif (1905) og Ruth (f. 1912). Søren og Leif skulle ble høyt verdsatte personer i Harstads historie. familien Bothner er bare ett av mange eksempler på innflyttere til Harstad som har fremhevet seg på en måte som det er verd å huske dem for.

Egen bokutgivelse

På sine eldre dager hadde Amalie samlet sine skriftlige erindringer og overlatt manuset til bokhandler Aasta Kristiansen i Harstad i håp om å få dem utgitt i bokform. Ingenting skjedde før manuset i 1995 dukket tilfeldig opp i forbindelse med en loftsrydning i bokhandler Kristiansens tidligere hjem. Siden har Bothner-familien laget et 136 siders hefte av beretningen.

Oppvekst

Amalie vokste opp som nest eldst av seks søsken. Faren var seilskuteskipper på de store hav og var mye hjemmefra. Hun gikk på en privat «pikeskole» og måtte gå opp til middelsskolesamen som privatist – altså avlegge eksamen i alle fag. Som 21-åring i 1896 ble hun gift med barndomsvennen Willads.

Holmenvær

Samtidig hadde hennes far og Willads i fellesskap kjøpt et av de største fiskeværene i Nord-Norge: Holmenvær vest av Gryllefjord på Senja – noen forblåste holmer, men med et yrende liv av fiskere og oppkjøpere under vinterfisket og noen fastboende. Vinteren 1894 skal det ha vært 1050 mennesker beskjeftiget her. Det var nærheten til rikdommene i havet som gjorde Holmenvær attraktiv, og siden man den gangen seilte eller «rodde fiske», var nærheten til fiskefeltene viktig. Hit kom altså Amalie i 1899 med et to år gammelt barn i hånda og et nyfødt på armen. Mannen var allerede etablert på stedet. Det som møtte henne på Holmenvær var en kai, en lang rekke pakkhus og en stor butikkbygning med lagerhus. I det største av fire bolighus skulle hun bli boende i 17 år. Her var gårdsbruk med fire kyr, okse, kalver, gris, høns og sauer. Rorbuene stod på pæler nær sjøen. Staten hadde kostet moloer til vern mot storhavet, men når stormen raste som verst, var det trygt å vite at husene var boltet fast i fjellet. På den vesle havna var det plass til hundre båter: seksringer, åttringer og fembøringer.

Til hjelp i hus og fjøs hadde hun kjøkkenpike og budeie. Etter hvert skulle det også bli barnepike og guvernante (lærerinne) i huset. Det var visse «språkvanskeligheter» med «pikene» i starten, men Amalie må ha kommet godt ut av det med dem, for barnepiken Kristine tjente trofast hos henne i 14 år. Sognepresten bodde i Berg og doktor og lensmann i Torsken. De sistnevnte var nære venner med familien Bothner. «Kommunikasjonen for Holmenvær var bra. Tromsø Fylkesbåter og Vesterålske» hadde anløp på nord- og sydgående ruter tre ganger i uken. Folks helsetilstand på Senja var god, noe Amalie mener hadde med kostholdet å gjøre – og da spesielt kokt torskelever. Den ble spist både som varmmat, kald og som pålegg på stompen (brødet) i stedet for margarin eller smør.

Levde nært innpå naturen

Amalies skildringer røper en genuin interesse for naturen, dens gaver og dens brutalitet. Det er det positive i livet som får mest plass i hennes erindringer, selv om hun på Holmenvær også opplevde tragiske ulykker på sjøen hvor nære venner ble borte. Dette sier hun om storhavet i Andfjorden: «Når havet var i opprør, så var det både et vakkert og et skrekkinngydende syn. Hvittskummende bølger kom som fnysende hester i rasende fart innover mot land. Havet larmet og brølte, og ble bølgene stanset av et skjær eller holme, stod sjøsprøyten himmelhøyt».

Familien flytter til Harstad

Etter hvert innså man at Holmenvær kom til å miste sin strategiske betydning da seilene ble erstattet av båtmotorer. Og da kunne man like godt drive fiske fra lunere og mer sentrale steder på Senja.

I 1916 var tida kommet til å selge stedet og flytte. Da ble det Harstad hvor Willads hadde fått «stilling som kontorchef i et større kullfirma, Kristian Holst». I begynnelsen bodde familien i en stor leilighet i øvre bydel mens de ventet på at deres leilighet i 4. etasje i den nye murgården til Knut M. Saue i Strandgata 2, skulle bli klargjort etter brannen 30. desember 1913, da også nabohuset til Gunder Eriksen brant ned.

Etter 2-3 år kjøpte ekteparet Hålogalands gate 27 av skolebestyrer Tollef Bertelsen. Nok en gang synes Amalie at hun har hatt hell i livet og kommet til et vakkert sted og beskriver utsikten over havet og havna. I tilknytning til huset var det et stort uthus på tomta. Dette ble revet og fraktet til Tømmeråsen, hvor det ble til en kjær hytte. Hit kunne familien ta turen i helgene både sommer og vinter for å overnatte på hytta. Det tok to timer langs Fjellveien (som den gangen var vinterveien til Tømmeråsen). «Alt her oppe var så rent og så helt uberørt av trafikk. Her var så stille – så fredelig og man følte seg vel og likte seg her oppe i skogensomheten.»

I Harstad måtte barna tilpasse seg mye nytt, og Amalie nevner skole og idrett. Heldigvis gikk begge deler bra. Problemer med mobbing opplevde de nok, og da gikk det på påkledningen fordi mye av klærne var hjemmelaget av ull fra egne sauer. «Det luktet sau» av dem, fikk ungene høre.

Det meste er vakkert og bra i Amalies historie. I Harstad var det naturen som først og fremst fikk frem den gode stemningen i henne: «... er sommeren god, så kan ingen sommer i hele landet være vakrere enn her nord. Det er sol døgnet rundt, fjorden ligger blank og stille og alt er så vakkert at man har ingen lyst at sove.» Hun nevner vinteren 1917 med Spanskesyken som herjet og kirkeklokkene som ringte til begravelse hver dag. Ellers merket ikke familien noe til matmangel i krigstiden (1914-1918) da familien stadig fikk forsyninger av sine venner på Senja når de kom på Harstad-besøk.

Reisen til Argentina

I 1928 hadde sønnen Odd utvandret til Obera, Misiones i Argentina og opprettet en plantasje for yerba-te, som er landets nasjonaldrikk. Her ble han gift med Dolly, datter av en svensk pioner i Misiones. Odd ville gjerne ha foreldrene på besøk til Argentina, og i 1936 fikk Gjertrud og Willads innvilget to års oppholdstillatelse i landet, noe som skulle vise seg å bli livslang emigrasjon. Reisen gikk med et dampskip som fraktet klippfisk og varte i en hel måned. Men Amalie fant stort sett bare positive ting å skrive om fra turen. Reisen til Kanariøyene, (som vi i dag gjør unna på noen timer), tok ni døgn. Fra ankomsten til Rio de Janeiro har Amalie en opplevelse som hun beskriver slik: «Innseilingen til Rio var nesten like pen som innseilingen til Harstad, store, høye, fjell bak byen og foran til beskyttelse av havnen lå massevis av små grønnkledde øyer. En av dem lignet på Måga …» For å komme i land måtte de tåle kryssforhør og pinlig gjennomgang av alle papirer. Besøk i den veldige Kristusstatuen imponerte Amalie. Hodet hadde plass til 12 mann og fingrene var tre meter lange. Siden ble det besøk i Sao Paulo og Buenos Aires, og hun fikk oppleve skikkelig uvær med torden og lyn: «Det var ikke stans mellom lynene og det drønnet som kanonskudd. Vi stod oppe på øverste dekk og så det uhyggelige skuespillet. Lynene stod som lange slanger overalt, snart foran skipet, snart bak og snart på siden og belysningen var blå, ofte så lyst i lange stunder at vi klart så hele skipet i alle enkeltheter, så ble det bekende mørkt igjen.»

Hjemlengsel

Amalie hadde nok hjemlengsel, og hjem – det var Harstad der hun kunne besøke sine barn. Det skulle imidlertid ta lang tid før hjemreise kunne skje på grunn av krigen (1940-1945). Men ekteparet trivdes. Willads ble engasjert med regnskapsarbeid for sønnen. Og til tross for den varme, fuktige luften med opptil 30-40 grader i skyggen og plagen av skorpioner, edderkopper, sandlopper, gresshopper, myrer (maur), kakkelakker og kjempestore veps, eller uvær med hagl så store som valnøtter, syntes Amalie at hun hadde så mange opplevelser at det var umulig å kjede seg.

Willads Bothner døde i 1942, og som enke kunne Amalie tillate seg å være i Harstad et helt år da hun i 1950 kom hit sammen Odd, Dolly og deres fire barn. Mange harstadværinger vil huske at Odds amerikanske luksusbil ble brukt til «kongebil» under kong Haakon VIIs besøk i byen det året. 17. mai betydde mye for de emigrerte nordmennene, og Amalie avslutter sin beretning slik: «Jeg minnes alltid dagene hjemme i Harstad, og mine tanker flyr til mine kjære og kjente.»

Amalie Bothner gjorde sine nedtegnelser i Argentina i 1963, og døde to år senere, 90 år gammel. Fra før hadde hun i 1944 skrevet bok spesielt om oppholdet i Argentina med tittelen «Argentinas røde jord».

Kilde