Forside:Sør-Varanger kommune

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

ØSTLANDET • SØRLANDET • VESTLANDET • MIDT-NORGE • NORD-NORGE
Nordland • Troms • Finnmark
Vest-Finnmark • Indre Finnmark • Øst-Finnmark
Lebesby • Gamvik • Berlevåg • Båtsfjord • Vardø • Vadsø • Sør-Varanger

Om Sør-Varanger kommune
2030 Sor-Varanger komm.png
Sør-Varanger kommune (tidligere Sydvaranger, nordsamisk: Mátta-Várjjaga gielda, finsk: Etelä-Varanki kunta, kvensk: Etelä-Varengin komuuni) ligger i Finnmark, og grenser til Nesseby i vest, Petsjenga i Russland i øst og Enare i Finland i sørvest. Treriksrøysa mellom Norge, Finland og Russland ligger i kommunen, vest for Pasvikelva, 15 kilometer sørvest for Nyrud, og dette er det eneste stedet i verden hvor tre tidssoner møtes.

Administrasjonssenteret er Kirkenes, som ble gitt bystatus av kommunestyret i 1998.

I området rundt Kirkenes dominerer industri og tjenesteyting, men ellers i kommunen er primærnæringene viktige. Sydavaranger gruver ble åpna i 1906, og var en viktig bedrift fram til nedleggelsen i 1996. I 2009 ble de gjenåpna, men med drift i mindre skala enn i storhetstida på 1900-tallet.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Russisk-ortodoks kors avbildet på et postkort fra Petsjenga (Petsamo)
Foto: Digitaltmuseum.no/Hardanger og Voss museum
Petsjenga (ru. Печенга) eller Petsamo (fi. og sv.), frå skoltesamisk Peäccam (nordsam. Beahcán) er namnet på landområdet rett austom riksgrensa mellom Sør-Varanger kommune i Norge og Murmansk fylke i Russland. Området er skoltesamisk frå gammalt av, og i si moderne utstrekning utgjer området austdelen av Pasviksiidaen, heile Petsamosiidaen og den vestlige delen av Suenjel-siidaen. Området kom under russisk kontroll i 1533.

Området ble fra begynnelsen av 1600-tallet til først på 1800-tallet betraktet som et felles norsk-russisk skattland, det såkalte fellesdistriktet. Frem til 1813 skattet skoltene både til Russland og til Danmark-Norge, men de sto under russisk verdslig og kirkelig jurisdiksjon. I perioden mellom 1814 og 1826 krevde heller ikke Sverige-Norge skatt av skoltene. Området ble anerkjent under russisk jurisdiksjon ved grensekonvensjonen av 1826.

I og med Tartutraktaten i 1920 vart mesteparten av området lagt til Finland, men i 1944 vart det innlemma i den daverande Sovjetunionen og utgjer i dag hovuddelen av Petsjengskij rajon i Russland.   Les mer …

Skoltebask av elvebåttype frå kring 1900, no i Norsk Maritimt Museum.
Foto: Olve Utne
Skoltesamiske båtar inkluderer skoltebask — eit namn som viser til relativt lette og korte elvebåtar for bruk i breie og rolige elvar, så vel som litt større båtar til bruk i inste fjordstrøk; og veenâs — noko større fjord- og havfiskebåtar. Skoltebåtane har til felles at bordgangane gjerne er sydd heller enn klinka, at det enkle, symmetriske råseglet, når det blir brukt, gjerne er breiare oppe enn nede, og at båtromma er relativt småe. Dei største båtane blant skoltesamar og andre austsamar så vel som russarar på Kolahalvøya var sjnjaka — store og grovbygde, opne båtar med lengd på kring 7–12 meter og éi til to mastrer, der stormastra var råsegl- eller spriseglrigga og mesanmastra, når ho fanst, var gaffelrigga.   Les mer …

Skoltesamar. (1871)
Skoltesamar (nyn.) eller skoltesamer (bokm.) er eit austsamisk folk som tradisjonelt hører heime i Sør-Varanger kommune i Norge; i Inarin kunta i Finland; og i Petsjengskij rajon og Kolskij rajon i Russland. Dei utgjer det vestligaste av dei austsamiske folka — med unntak av enaresamane, som stundom blir rekna som vestsamiske.   Les mer …

Olav T. Kvaale (fødd i Lom 30. september 1895, død same stad 25. januar 1985) var lærar, og gjennom mange tiår ein sentral kulturpersonlegdom i heimbygda si. Han var verksam på mange område, fyrst og fremst som oppsedar av mange kull skuleborn, men også som eldsjel i organisasjonslivet og innan lokalhistorisk arbeid og kulturvern. Han var ein eksponent for norskdomsdyrkinga og den folkelege høgkulturen som hadde sett sitt særpreg på Lom alt frå 1870-åra av.   Les mer …

Johannes Belsheim.
Foto: Ukjent, hentet fra Aure 1924: Prestar som talar nynorsk.

Johannes Belsheim (født i Vang i Valdres 21. januar 1829, død 15. juli 1909 i Kristiania) var prest med virke blant annet i Sør-Varanger, der han også var ordfører, men er kanskje mest kjent som bibelforsker og bibeloversetter. Sammen med Elias Blix og Matias Skard oversatte han Det nye testamentet til nynorsk på 1880-tallet, med Ivar Aasen som rådgiver. Johannes Belsheim vokste opp i Vang i Valdres, der faren tjente under gården Belsheim. I 1851 ble han omgangsskolelærar i hjembygda, han gikk ved Asker seminar i 1855, og ble i 1856 lærer i Grue i Solør. Examen artium tok han ved Heltbergs skole i Kristiania i 1858.

I 1861 ble Belsheim teologisk kandidat, men fortsatte som lærer 1862-1863 ved Porsgrunds borgerskole og 1863-1864 ved Vefsn lærerskole.

Belsheim var sogneprest i 11 år, først seks år i Sør-Varanger og deretter fem år i Bjelland. I Sør-Varanger var han også ordfører 1868-1970.

I 1875 tok Belsvik avskjed som prest, og flyttet til Christiania. Han ble forfatter med bibelhistorie og Bibelens kildeskrifter som sine spesialiteter, finansiert av årlige statsstipend fra 1880. Sammen med Elias Blix og Matias Skard oversatte han Det nye testamentet til nynorsk, med Ivar Aasen som rådgiver, utgitt i 1889. Belsheim var personlig venn av Aasen.   Les mer …

Ivar Knutson fotografert ca. 1930.
Foto: Ukjent/Oslo Museum.
Ivar Knutson (født på Frogner i Kristiania 20. februar 1902, død 1. juli 1981) var pedagog, skolemann og lokalpolitiker (Ap). Ivar Knutsons veiNordstrand i Oslo er oppkalt etter ham. Knutson var medlem av herredstyret i Aker for Arbeiderpartiet 1935-47 (fram til kommunesammenslåingen med Oslo), deretter i bystyret i det sammenslåtte Oslo. Han var 1946-47 den siste formann for Aker skolestyre. Under andre verdenskrig ble han arrestert under Læreraksjonen i 1942 og satt fengslet på Grini og i Kirkenes.   Les mer …
 
Se også


 
Eksterne ressurser
 
Kategorier for Sør-Varanger kommune
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
 
Andre artikler