Ole Olsen (1850–1927)
Ole Olsen (født 7. april 1850 i Hammerfest, død 11. april 1927) vokste opp i Hammerfest. Han var sønn av snekker og kjøpmann Iver Olsen (1813–79), som også var organist i byen, og Olava Magdalene Brun (1830–1851). Han gikk på skole i Tromsø før han 15 år gammel kom til Trondheim. Her gikk han først i urmakerlære, men han skulle bli en av sin tids store komponister med utdannelse fra Leipzig, og karrière som militærmusiker.
Musiker
I 1870 dro han til Leipzig for å studere musikk, hvor han var i fire år før han bosatte seg hovedstadsområdet. I 1879 giftet han seg med Marie født Hals (1855 – 1941), datter av pianofabrikant Karl Hals (1822–98), og flyttet så igjen til Tyskland i en fireårsperiode.
Ved hjemkomsten i 1883 ble han militærmusiker, og i 1899 ble han Norges første armémusikkinspektør med faglig ansvar for de militære musikkorpsene. I denne perioden samlet han gamle norske melodier som han brukte til militærmarsjer. Han løftet også fram Gammel Jegermarsj ved at han skrev nytt arrangement for den, og den inngikk fra 1888 i det seremonielle liv på Slottet.
Blant hans verker kan nevnes «Solefaldssang» fra eventyrkomedien Svein Uræd med tekst av Nordahl Rolfsen, samt bestillingsverk til Holbergfesten 1884, Hammerfest byjubileum 1889 (kantater) og Trondheims 900-årsjubileum 1897 (oratorium).
På Harstad-besøk
6. brigades musikkorps, som var betegnelsen på det som i dag heter Hærens musikkorps, skulle inspiseres av armémusikkinspektør, major Ole Olsen fredag den 17. mars 1916. Dette ville styret i Harstad Mandskor markere og fattet vedtak allerede 30. januar 1916 om å avholde en konsert med festaften for Ole Olsen; forutsatt hans samtykke. Dessuten henstilte man til styret i Nord-Norges Sangerforbund å få Olsen dekorert med Storkors av «Den gyldne Sol», samt at han ble utnevnt til æresmedlem av Nord-Norges Sangerforbund under sitt nærvær i Harstad. – Vi forstår at også Alfred Evensen var involvert i denne forprosjekteringen, for han var bisitter under styremøtet og signerte protokollen ved møtets slutt. Alt dette av den enkle grunn at Harstad Mandskor gjorde bruk av de fleste av Olsens komposisjoner.
8. mars – Ja, faktisk på den internasjonale kvinnedagen, vedtok styret i Harstad Mandskor at festen for Ole Olsen skulle være en herreseksa, hvortil det ble innbudt ved utlagt tegningsliste, og der kontingenten ble satt til kr 3,- à 3,50 for aktive sangere og kr. 7,- for ikke-sangere. Det ble stilt kr. 35,- til disposisjon for dekorasjonskomiteen (som tilsvarer nær 1 300 2011-kroner). Til sist bestemte man at styrene i Tromsø Mannssangforening og Hammerfest mannssangforening også skulle inviteres.
Fire dager seinere ble kontingenten for ikke-sangere forhøyet til 8 kroner, dessuten ble gjestelista utvidet med følgende notabiliteter: Ordfører, magistrat og tre redaktører (Harstad Tidende, Haalogaland og Midnatsol), samt general Vogt og musikkinstruktør Jøsvold.
Da Ole Olsen døde, ble det også sendt krans fra Harstad Mandskor - med en påtegning om at denne «..helst burde legges ned av en nordlending»
Ettermæle
Ole Olsen gikk av som armemusikkinspektør i 1920, og bosatte seg på Blommenholm i Bærum på en eiendom hans kone Marie hadde arvet av sin far.
Reidar Mjøen avsluttet sin nekrolog om Ole Olsen i Aftenposten 27. november 1927 slik:
Men kanskje er det dog, naar alt kommer til alt, som optegner og bearbeider av folkemusikk, særlig nordlandsk og ikke minst paa militærmusikkens omraade, at Ole Olsen har nedlagt sit beste virke i norsk tonekunst. Her har Ole Olsen sammen med Grieg banet veien for en national retning i vor musikk. | ||
Ole Olsen er gravlagt ved Vår Frelsers gravlund i Oslo sammen med sin kone, og datteren Thora Bentzen (1880 - 1972).
Kilder og referanser
- Aftenposten 10. november 1927, to nekrologer (en usignert og en av Reidar Mjøen)
- Protokoll for Harstad Mandskor 1913-1950
- Ole Olsen i Norsk biografisk leksikon
- Ole Olsen i Historisk befolkningsregister.