Skjærstad (gård i Harstad)

Mal:Thumb høyre Mal:Thumb høyre Mal:Thumb høyre Skjærstad Gård ligger på vestsiden av Kasfjorden i Harstad Gården er på 6.000 mpl og grenser mot Kvæfjord kommune. Den er et gammelt handelssted fra siste halvdel av 1800-tallet og som rundt 1900 nådde betydelige dimensjoner. Foretaket var først og fremst basert på oppkjøp foredling og omsetning av sild, torsk og sei. Og der fiskerne leverte sin fangs, var det også mulighet til å gjøre nødvendige innkjøp. Dette skape muligheter for landhandel. Gården hadde også eget notbruk og drev produksjon av klippfisk som ble ført til Bergen.

Bygninger på gården

• Hovedhus fra 1860, stabbur
• Eldhus
• Sjå (inkludert utedoer)
• Dukkehus
• Hønsehus
• Fjøs fra 1980)
• Uthus/lagerbygning (på grunnmuren til det gamle fjøset)
• Nytt bolighus (1989)
• Museum
• Torvkjeller
• Butikk
• Tjærran husmannsplass
• Brygge fra 1880
• Sildoljefabrikk fra 1922

Egen butikk og sildoljefabrikk

Christensen fikk bygd egen butikk ved hovedveien (tidligere hadde denne vært i kjelleren på hovedhuset), og sildoljefabrikken nede i fjæra, tegnet av ingeniør Agnar Kaarbø i Harstad. En av hoveddelene i produksjonen, en kombinert kontinuerlig koker og presse, var også hans konstruksjon. Da sildeinnsigingen var uforutsigbar og det ikke var elektrisk strøm, ble det slutt på produksjonen i 1928 og ble senere museum. Først på 1950-tallet fikk bygda elektrisk strøm. Skjærstad Sildoljefabrikk er landets eneste komplett bevarte sildoljefabrikk fra begynnelsen av 1900-tallet. Fabrikken ble åpnet i 1922, og var i drift i seks år, da den gikk konkurs. Bygningen er 8 x 12 meter. Fabrikken ble renovert og fredet i 1996 og er nå en del av Sør-Troms Museum.

Vanskelige tider

I 1920-åra og 1930-åra var vanskelige tider for utkant-Norge, spesielt i Nord-Norge. «Det store hamskiftet» i nasjonal sammenheng, fra midten av 1800-tallet, omfattet i liten grad Nord-Norge. I tillegg kom de generelt dårlige tidene i 1920- og 1930-åra. Det var lite penger i omløp slik at det meste av mat og klær ble produsert på gården. Så selv om en hører om tjenerskap og at gården hadde en bebodd husmannsplass, var det magre tider, også for gårdens eier. Likevel ble det råd med at sønnene Jacob og Jan kunne gå på middelskolen i Harstad. De bodde da hos sin tante – Maren Holst, kona til Kristian Holst på Sama.

Det ble drevet med husdyrhold til først på 1950-tallet. Det var heller ikke elektrisk strøm på Skjærstad før først på 1950-tallet.

Folkene på gården

I 1917 overdrog Jacob P. Normann gården og handelen til svigersønnen Eivind Christensen (1890-1973) og den nest yngste av hans seks døtre, Sofie Amalie Thyholdt Normann (1895-1982). De var tremenninger: hennes farfar, Simon Normann (som gikk konkurs på Nedre gård på Røkenes i 1852), flyttet til Skjærstad fordi han giftet seg med Maren Anna Norman (datter av Nicolai Norman på Ytre Elgsnes, som da også eide Skjærstad), var bror av Theodor Normann, som overtok Nergården på Røkenes. Theodors datter, Karen Margrete Normann ble gift med Knut Moe Christensen. Eivind var deres sønn.

Da, Jacob P. Normann Christensen, senior (1918-1990), overtok gården på odel i 1976, måtte det ny fjøs til, for igjen å begynne med husdyr. Han hadde imidlertid problemer med å få lån/tilskudd fra Landbruksbanken, som synes han var vel gammel til å begynne som bonde! (Han jobbet i alle år i fiskerinæringen, for et fiskeeksportfirma med hovedsete i Bergen). Han drev med gjess, til ny-fjøset stod ferdig i 1980 og han begynte med sauehold. Han var gift (i 1946) med Aase Grøset Christensen (1913-1999) fra Bærum. De traff hverandre i hans venn, Thor C. Conradis, og hennes kusines, Rigmor Holts bryllup i 1943 (Rigmors mor, Hallgerd, var datter av Lars Mikal Hansen, Kulseng gård og søster til Leif Kulseng, Røkenes. Hun var en utrolig omstillingsdyktig kvinne: fra først storbydame og yrkeskvinne gjennom mange år, til å følge sin mann til en bondegård i Nord-Norge, og de første to årene være med han under Lofotfiske i Henningsvær, til på sine gamle dager å bli sauebondekone på Skjærstad; en jobb hun gikk 100% opp i.

Jacob P. Normann Christensen, senior, restaurerte hovedhuset og de andre bygningene, i tillegg til å få bygget nytt fjøs. Han hadde stor sans for å ivareta gårdens tradisjoner, og oppførte derfor en egen bygning (gårdsmuseum) for å oppbevare eldre gjenstander fra gården. Han fikk også anlagt vei opp på fjellet for lettere å kunne utnytte skog og utmark til å hugge og få ned ved. Et asfaltverk fikk ta ut grus på eiendommen.

Turist- og kursvirksomhet

Gården ble i 1989 overført på odel til, Jacob P. Normann Christensen, junior (f. 1950). Han fortsatte vedlikeholdsarbeidet av boligmassen på gården. Han driver gården på heltid: har gjennomsnittlig 150 sauer pr år, hvorav halvparten er villsauer. Han hugger og selger ved. I 2008 ble hovedhuset restaurert, bl.a. med moderne kjøkken; og har 13 overnattingsplasser. Dette for å satse på turist- og kursvirksomhet (bl.a gjennom turistformidleren «Din tur»). De tre stuene egner seg også ypperlig som selskapslokale. Brygga er også restaurert til bruk for fisketuristene, og to båter står til deres disposisjon.

Skrivemåten av navn

• Da Ole Norman, Elgsnes fikk kongeskjøte på gården i 1787 het den «Schierstad». På grunn av navneforveksling med Skjerstad kommune i Salten, ble den offisiele skrivemåten Skjærstad.
• Ofte er det tvil om stavemåten i slektsnavnet Normann (Norman). Det er her snakk om to slekter som skriver seg forskjellig. Norman-slekta kommer fra Elgsnes og Normann fra Røkenes og Skjærstad.

Kilder

• Informasjon fra Bente Christensen
• Trygve Lysker: Trondenesa bygdebok – Gårdshistorie. Harstad 1956
• Nettsider om Skjærstad gård http://www.finn.no/finn/travel/norway/object?finnkode=16478567