Sosialistisk Valgforbund

Sosialistisk Valgforbund var et listesamarbeid mellom sosialister i årene 1973–1975. Alliansen ble inngått mellom de tre partiene Sosialistisk Folkeparti, Demokratiske Sosialister (AIK), Norges kommunisttiske parti og endel partiløse på venstresiden. De involverte hadde funnet sammen under folkeavstemningen om EF-medlemskap i 1972, og etter nei-seieren ønsket de å stille med et samlet alternativ ved stortingsvalget 1973. Valgforbundet fikk over elleve prosent av stemmene, og seksten representanter på Stortinget. Dette var det beste resultatet at parti til venstre for Det norske Arbeiderparti hadde fått siden NKPs brakvalg i 1945. Valgprogrammet besto av 33 punkter som man hadde blitt enige om.

Etter valget ønsket de fleste å ta et skritt videre ved å danne et felles parti. I denne prosessen kom det raskt fram at det var store motsetninger mellom fløyene i valgforbundet, spesielt mellom medlemmer av SF og medlemmer av NKP. I løpet av 1975 ble det allikevel etablert et nytt parti, Sosialistisk Venstreparti. De enkelte partiene i valgforbundet fikk frist ut 1976 med å avvikle sine partiorganisasjoner. Flertallet i NKP valgte å ikke gå inn i det nye partiet. Blant mindretallet som ble med var Reidar T. Larsen, som ble SVs første leder.