Svartedauden: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>{{thumb|Svartedauden.jpg|Illustrasjon av byllepest i en bibel fra 1411}}'''[[Svartedauden]]''' var en [[pestepidemier|pestpandemi]] som ramma Europa i perioden [[1346]]-[[1353]] og er en av de verste epidemiene i historien. Pesten skal ha hatt sin opprinnelse i Asia. Til Norge kom den først i [[1348]], men døde da raskt ut. I [[1349]] etter kom den tilbake og spredde seg til store deler av landet. Det er anslått at mellom 175&nbsp;000 og 200&nbsp;000 døde i Norge, av en befolkning på rundt 350&nbsp;000. Både i antall og andel døde står dermed pesten helt i særklasse i norsk sykdomshistorie. Utover det enorme tapet av menneskeliv kommer kollapsen i viktige samfunnsfunksjoner og det enorme traumaet de overlevende var gjennom. Svartedauen er derfor ikke bare interessant som medisinsk fenomen, men også som en faktor i den videre historiske utviklinga i [[middelalderen]]. </onlyinclude>

Nøyaktig hvor denne pestepidemien oppsto har vært et omdiskutert tema. Det første dokumenterte utbruddet under epidemien skjedde ved Dons utløp i Azovhavet<ref>Benedictow 2002, s. 45</ref>. Stedet lå nær Nye Sarai, der byen vi i dag kjenner som Volgagrad (tidligere kalt Tsaritsyn og Stalingrad) oppsto. En annen tidlig stedfestning nevner området hvor Den gylne horde herja, hvilket stemmer godt overens med Dons utløp. Dette området er fortsatt plaget av pestsmitte i naturen, som en gnagersykdom som kan overleve ute i naturen der det er så mange gnagere at de ikke blir utryddet av en slik sykdom. Et slikt område kalles et pestreservoar. Pestsykdommen finnes fortsatt en rekke steder i verden, både i det opprinnelige området i Sør-Russland, i store deler av Asia, Afrika (særlig sør for Sahara) og Amerika, spesielt den vestlige delen av USA. Den er forholdsvis enkel å behandle med antibiotika (dog penicillin virker ikke), men på grunn av dårlig tilgang på legehjelp og medisiner dør opp mot fem prosent av de som blir smitta av byllepest, og mellom fem og ti prosent av de som får lungevarianten.

Pesten opptrer i to hovedformer: Byllepest og primær lungepest. Byllepesten har navn etter byller som oppstår i lysken og armhulene tre til fem dager etter at man har blitt smitta. De er svært smertefulle, og er blåsvarte av farge. Denne sykdomsformen går så over i sekundær lungepest, med blodig hoste. Når lungene blir angrepet inntreffer døden normalt innen et døgn, og svakere pasienter kan dø betydelig raskere. Hele sykdomsforløpet tar omkring tre til fem dager. Omkring tjue prosent av de som ble ramma av denne pestvarianten overlevde uten medisinsk hjelp. Det er uklart hva som fører til at noen overlever en sykdom med så høy dødelighet, men det kan se ut til at enkelte har et immunsystem som er egna for å motstå sykdommen, samt at allmenhelsetilstanden må ha spilt en betydelig rolle. Bakteriens virulens kan også variere. Primær lungepest angriper lungene direkte, og fører gjerne til døden innen to døgn etter utbrudd. Inkubasjonstiden kan også være noe kortere. Dødeligheten for denne formen er langt høyere enn for byllepest, opp mot hundre prosent. Det finnes også en tredje type, som er mer sjelden, kalt primær septisk pest. De skjer gjerne når pestloppa har bitt direkte i ei blodåre, slik at smittestoffene spres raskt rundt i kroppen. Døden inntreffer da gjerne innen 14 timer, og kan komme nærmest uten noen forutgående symptomer.

To hovedteorier om hvordan Svartedauden spredde seg er lansert. Den ene er basert på antakelsen om at Svartedauden var samme sykdom som pestepidemiene i Kina og India ca. 1894-1910. Alexandre Yersin påviste at utbruddet i Hongkong 1894 kom av en bakterie som senere ble kalt ''Yersinia pestis'', og han foreslo at det var den samme bakterien som sto bak Svartedauden (dette støttes av arkeologiske utgravninger av graver middelalderen og tidlig nytid, med påfølgende DNA-testing). Noen år etter Yersins oppdagelse foreslo Paul-Louis Simond en smittevei: at rotteloppene ''Xenopsylla chopsis'' bar bakteriesmitten og smittet de sorte rottene (''Rattus rattus'') de levde på. Idet rottene døde hoppet loppene videre til andre pattedyr, og kunne på den måten bringe smitten videre til mennesker. Disse rottene fantes i store mengder de fleste steder i Asia og Europa, og flere kilder fra pestutbruddene i Asia beskriver høy dødelighet blant rotter før mennesker begynte å dø av pest. Denne forklaringen har senere blitt brukt av de fleste historikere når de skal omtale europeiske pestepidemier - en sterk representant for denne teorien i Norge er historikeren Ole Jørgen Benedictow.

En annen teori (i Norge blant annet presentert av fysiologen Lars Walløe) er at det først og fremst var ''menneskelopper'' (''Pulex irritans'') (muligens menneskelus) som var ansvarlige for smitten over landområder i Europa; at Yersin hadde rett i å påstå at både Svartedauden i Europa og de moderne pestene i Asia var forårsaket av samme bakterie, men at smitteveiene var forskjellige. Som støtte til denne teorien ble det henvist til at 1) det mangler kilder fra middelalderen som forteller om stor rottedød slik situasjonen var i Asia på 1800-tallet, 2) menneskeloppene er bedre egnet enn rotteloppene til å spre pestbakterien i det raske tempoet Svartedauden ble spredt (men godt egnet til saktere spredning, som tilfellet var i Asia), 3) under Svartedauden kunne alle menneskene i et hus blir syke mens nabohuset slapp unna, noe som virker usannsynlig hvis rottene spredte pesten siden rotterevir dekker flere hus, og 4) det er ikke funnet store mengder skjeletter av sorte rotter under utgravninger i landdistriktene i Norge, bare i kystbyer som Bergen og Trondheim, noe som indikerer at rotter ikke har vært ansvarlige for spredningen over land i Norge. Undersøkelser fra andre land tyder også på at den sorte rotta ikke var særlig utbredt i Nord-Europa. Et mulig motargument kan være at den brune rotta (''Rattus norvegicus'') har overtatt noe av rollen til sin mørkere slektning.

 

Pesten spredte seg raskt gjennom handelsnettverket: Italia ble rammet i [[1347]], og sykdommen spredte seg videre via handelsveier til andre deler av Europa og det nordlige Afrika og Midtøsten gjennom [[1348]]. Videre spredte den seg til Mesopotamia, Sør-Spania, Nord-Europa og Skandinavia og til sist Russland i 1351. Polen stengte grensene sine, og ble spart for pesten. Island ble delvis spart, siden mannskapene på skip dit stort sett døde før de kom fram.