Sverre Støstad: Forskjell mellom sideversjoner

Støstad ble innvalgt på Stortinget fra byene Trondheim og Levanger. Arbeiderpartiet fikk hele 6.106 stemmer og en representant, sosialdemoktatene fikk 1861 stemmer og ingen representant. Støstad beholdt plassen - sammenhengende til og med [[1948]].

Et nytt brudd måtte komme, og det skjedde på Arbeiderpartiets 3. ekstraordinære landsmøte i oktober/november [[1923]]. Etter at Kominterns utsending til møtet har holdt sitt innlegg, og Tranmæl hadde reist forslaget om utmelding av internasjonalen, ble resultatet at tilhengerne av 3.internasjonale taper med en margin på i overkant av 60 stemmer. 103 avga «kommunistisk» stemme mens 169 stemte med Tranmælfløyen. 13 av Arbeiderpartiets 28 stortingsmenn fulgte [[Norges Kommunistiske Parti]], og i de påfølgende kamper om partiets 41 aviser vant NKP-fløyen 11, etter en formidabel mobilisering og agitering fra begge sider. NKP; Norges Kommunistiske Parti, avdeling av 3.internasjonale ble nå stiftet på [[Østkanten samfunnshus]] i [[Kristiania]] dagen etter, den 4. november 1923. Der ble Sverre Støstad enstemmig valgt til formann og Olav Scheflo til redaktør av partiavisa; [[Norges Kommunistblad]] som kom ut med sitt første nummer allerede den 5.november. Det var ikke tilfeldig at Støstad ble valgt til den første formannen i kommunistpartiet: Han hadde også vært mindretallets kandidat til formannsvervet i [[DNA]] allerede på det ordinære landsmøtet i februar 1923. Da fikk han 80 stemmer mot [[Oscar Torp]] som fikk 98.

Da den store konflikten i norsk arbeidsliv, før landsmøtet i november 1923; den «ulovlige» [[Jernstreiken]] slo inn over landet, engasjerte dette mange av de seinere NKP-kadrene. Blant annet fikk streiken vidtrekkende konsekvenser for daværende formann i [[Norsk Jern & metallarbeiderforbund]]; den gamle kampfelle fra Fagopposisjonen av 1911 i Trondhjem, [[Halvard Olsen]]. Olsen ble nestformann i NKP - under Sverre Støstad, og som en følge av sin linje i selvsamme jernstreik ble han ekskludert av NKP allerede i 1924. «Hårda bud», dette var i de dager man ikke bare «slo på skjækene». Sverre prøvde å skåne Olsen, men forgjeves. Det viste seg som allerede antydet at det i partiets midte var minst to fløyer, og i denne striden tapte Støstad stadig terreng. Men han hadde jo andre inntrøndere å støtte seg til. Elias Volan fra Inderøy var en. Også han en av kampfellene fra hine Fagopposisjonsdager i Trondhjem. Volan var for øvrig opposisjonens nestformannkandidat på februarlandsmøtet og fikk da 79 stemmer mot de 94 stemmer møtet avga for [[Edvard Bull]]. Underlig dette, men et ubestridelig faktum: Den «ekte» venstreretning i arbeiderbevegelsen i Norge på denne tiden var dominert av Trøndere, og ikke så rent få av dem var [[Innherred|Inntrøndere]].

Men i partiet møtte Støstad flere og flere bøyger. Ved landsmøtet i [[1925]] gikk han av som formann. Han var imidlertid fortsatt tro mot ideen. Og når de store saker dukket opp, saker som har stor betydning for ham; som sosialist/kommunist var han alltid «tro». De store slitasjene ble likevel etter hvert så påtagelig at Støstad, på sin ærlige måte; i arbeiderklassens interesse, ble engasjert i bestrebelsene på å samle de tre partier tilbake i folden igjen. Dette engasjementet førte ham til [[samlingskongressen]] i [[1927]], og som en følge derav ble han ekskludert fra NKP. Da stilte han på ny som stortingskandidat for DNA.

«Støstad sin innsats som arbeiderklassens talsmann i parlamentet kan ikke fullroses. Han var aldri opptatt av egen karriere eller for den del - på noen måte å framheve seg selv», dette er et av de karaktertrekk han blir til del, også blant "kolleger". Da [[Arbeideravisa]] spurte ham i forbindelse med hans 70 årsdag, om han ikke nå skal skrive bok, svarte han fast og med ettertrykk: «Det er skrevet for mye som det er.» De verv han påtok seg vølte han på en sånn måte at folks respekt for ham bare økte. Han påtok seg ikke verv av populistiske og egosentriske grunner. Her nevnes bare i fleng; hans tid i rikstrygdeverkets styre fra 1931 til 1939 - og 1945-1946 hvorav han var nestformann fra 1936. Varamann til arbeidsretten i 1930 til 1936 og formann i [[Arbeidsløshetsrådet]] fra april 1939 til det ble opphevet i [[1947]]. Det sies med krav på troverdighet at da Einar Gerhardsen trakk seg tilbake som regjeringssjef i [[1951]] var Sverre Støstad sterkt inne i bildet for å overta statsministerposten. Han fikk og i denne perioden flere andre tilbud om en plass i regjeringen, men takket nei. Uomtvistelig er i alle fall at da [[Christopher Hornsrud]] dannet den første arbeiderregjering i [[1928]] var det Sverre Støstad som ble valgt til partiets parlamentariske fører. De formelle verv han hadde på [[Stortinget]] innledes ved dette, og følges opp av at han i årene fra 1935 til 1939 var [[odelsting]]spresident, samtidig som han da også var parlamentarisk fører for partigruppa fram til og med vårsesjonen 1939 da han (endelig) gikk inn i [[Johan Nygaardsvold]] sin regjering som [[sosialminister]]. Da hadde «Gubben»; Johan Nygaardsvold allerede flere ganger forsøkt å få Støstad med i regjeringen, men til da hadde den sindige guten fra Auntrøa i [[Øvre Kvam]] takket nei.

{{DEFAULTSORT:Støstad, Sverre}}