Sverre Støstad: Forskjell mellom sideversjoner
Hopp til navigering
Hopp til søk
(Under arbeid!!!) |
(Under arbeid!!!) |
||
| Linje 48: | Linje 48: | ||
== Strid - kamp - seire == | == Strid - kamp - seire == | ||
Støstad | Støstad ble innvalgt på Stortinget fra byene Trondheim og Levange. Arbeiderpartiet fikk hele 6.106 stemmer og en representant, sosialdemoktatene fikk 1861 stemmer og ingen representant. Støstad beholdt plassen - sammenhengende til og med [[1948]]. | ||
Vi må anta at Sverre Støstad | Vi må anta at Sverre Støstad var observatør på Arbeiderpartiets landsmøte i Trondheim i [[1915]], hvor blant annet den revolusjonære politiske flyktningen fra Russland; [[Aleksandra Kollontay]] var gjest og ga til beste en flammende hilsen til møtet fra Lenin som da var i eksil i [[Sveits]]. Kollontay ble tolket av en annen "inntrønder"; [[Adam Hjalmar Egede Nissen]], født på [[Rinnleiret]] i [[1868]]. | ||
Det | Det var nå, i perioden 1915-1927 at Støstad gjennomgikk sin store bevisstgjøring som politiker. Når Arbeiderpartiet sluttet seg til 3. internasjonale; Komintern i 1919 var Sverre en av støttespillerne til Olav Scheflo som her spilte en særs viktig rolle, jf '''''Moskvatesene i norsk politikk''''' utgitt på [[Universitetsforlaget]] av [[Knut Langfeldt]] i [[1961]]. Dette ga seg og uttrykk i avstemningsresultatene over flertallsinnstillingen i DNAs grunnorganisasjoner i Trøndelag, omkring tilslutningen til det som seinere er benevnt [[Moskvatesene]], dvs organisasjonens betingelser for medlemskap. [[Stjørdal arbeiderparti]] vedtok flertallsinnstillingen enstemmig, i [[Hommelvik]] arbeiderparti ble den vedtatt mot to stemmer. På [[Røros]] ble flertallsinnstillingen vedtatt enstemmig, mens den i [[Aalen]] ble vedtatt mot en stemme. [[Uttrøndelag arbeiderparti]] vedtok innstillingen enstemmig, mens [[Namdalen]] arbeiderparti vedtok den med 65 mot 16 stemmer. Likeså vedtok Trondhjem arbeiderpartis generalforsamling innstillingen enstemmig, som en av de siste foreninger som foretok slik avstemning i mars 1921. | ||
På kort tid får vi en veldig | På kort tid får vi en veldig «politisk omveltning». De mest aktive innenfor Arbeiderpartiet drar i tre retninger: Martin Tranmæl, som blant folk flest har fått ord på seg for å være den mest radikale av alle arbeiderledere i partiets historie, startet allerede i 1920 prosessen med å få partiet tilbake i en mer reformistisk lei. Dog var han ikke så reformistisk som mindretallet at han ble med på dannelsen av Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1921. Nei, han ble innenfor moderpartiet og kjemper for en slags «tredje veg», som på mange måter har likhetstrekk med den rollen [[Sosialistisk Folkeparti]] (SF) kom til å spille i norsk politikk ca 40 år seinere. Ja, han fortsatte med sine agitatoriske utspill hvor han til fulle benyttet seg av sine evner som folketaler. Det blir brukt store ord og lovnad om fett flesk som man sier på [[trøndersk]]. Sverre Støstad opptar og vedlikeholder sitt nære vennskap med Olav Scheflo, sannsynligvis ikke bare på grunn av det geografiske slektskap, men etter alle merker også på grunn av de likhetstrekk i synet på politikken de to utvikler. Jordnære, udogmatiske og ærlige som de begge er blitt kjent for, og også den gang aktet for å være, så videreutvikles og samkjøres deres politiske syn på riktigheten av å stå i KOMINTERN og utvikle Arbeiderpartiet til et revolusjonært kommunistisk parti som kunne stå i mot reaksjonen, forme en politikk som tjente arbeiderklassens interesser og som også hadde et internasjonalt perspektiv ut over bygda, byen og landets grenser. Så mens Tranmæl så å si falt tilbake til sin syndikalistiske måte å tenke på, så utviklet stadig flere en mer grunnleggende marxistisk verdensanskuelse. Blant disse finner vi Sverre Støstad, som sagt i godt selskap med blant andre Olav Scheflo. | ||
Det store bruddet | == Det store bruddet == | ||
Et nytt brudd måtte komme | Et nytt brudd måtte komme, og det skjedde på Arbeiderpartiets 3. ekstraordinære landsmøte i oktober/november [[1923]]. Etter at Kominterns utsending til møtet har holdt sitt innlegg, og Tranmæl hadde reist forslaget om utmelding av internasjonalen, ble resultatet at tilhengerne av 3.internasjonale taper med en margin på i overkant av 60 stemmer. 103 avga «kommunistisk» stemme mens 169 stemte med Tranmælfløyen. 13 av Arbeiderpartiets 28 stortingsmenn fulgte [[Norges Kommunistiske Parti]], og i de påfølgende kamper om partiets 41 aviser vant NKP-fløyen 11, etter en formidabel mobilisering og agitering fra begge sider. NKP; Norges Kommunistiske Parti, avdeling av 3.internasjonale ble nå stiftet på [[Østkanten samfunnshus]] i Kristinia dagen etter, den 4. november 1923. Der ble Sverre Støstad enstemmig valgt til formann og Olav Scheflo til redaktør av partiavisa; [[Norges Kommunistblad]] som kom ut med sitt første nummer allerede den 5.november. Det var ikke tilfeldig at Støstad ble valgt til den første formannen i kommunistpartiet: Han hadde også vært mindretallets kandidat til formannsvervet i [[DNA]] allerede på det ordinære landsmøtet i februar 1923. Da fikk han 80 stemmer mot [[Oscar Torp]] som fikk 98. | ||
Kommunisten Sverre Støstad | == Kommunisten Sverre Støstad == | ||
Det som nå | Det som nå hadde skjedd, politisk og organisatorisk innen norsk arbeiderbevegelse var at det var dannet et Sosialdemokratisk nokså høyreorientert parti allerede i 1921. Fra 4. november 1923 var det i tillegg, i teorien dannet et venstreorientert parti (NKP) og et (i teorien) moderat arbeiderparti. Det sistnevnte, DNA opprettholdt imidlertid sin retoriske agitasjon blant annet om «proletariatets diktatur» og «rådstanken» innen produksjonen og militærvesen. Ja, de etablerer tillike sin ungdomsorganisasjon under navnet [[Venstrekommunistisk ungdomsforbund]]. Sverre Støstad, den trauste, stødige og man kan si «ikkeraljerende» og jordnære politikeren, fikk nå en alt annet enn lett jobb når han skulle lede [[Sentralstyre]]t i Den Kommunistiske Internasjonales norske seksjon: Norges Kommunistiske Parti. Ungdomsforbundet, som i alle år har vært pådriveren for å bygge det kommunistiske parti i Norge og som tok navnet [[Norges Kommunistiske Ungdomsforbund]] allerede fra 1921 avga nå mange av sine medlemmer til partiet i og med at aldersgrensen for medlemskap i NKU nå ble satt til 23 år. Hva var det da som gjorde at NKP minimaliseres så voldsomt i løpet av årene 1923 til 1930? Noen av svara kan for eksemplel være: De stadig tilbakevendende linjeskift som Eksekutivkomiteen (EKKI) i Moskva sendte ut, ble etter hvert så vanskelig å styre etter at det virkelig røynet på tilliten til partiet. Man fikk en velgerflukt. Om det betyr at man skal gi Sverre Støstad skyld så må det òg ta hensyn til alle de som virkelig dro i flere retninger, også innen Sentralstyret i det samme NKP. Noe av årsaken til «vinglingen» i EKKI og NKPs sentralstyre kan og ligge i et tilsynelatende utenforliggende faktum: Lenin døde i [[1924]]. | ||
Støstad | Støstad skulle altså lede et kommunistisk parti etablert i sluttfasen av den revolusjonære bølge i [[Europa]], og slåss mot et Arbeiderparti som hadde kritisert Komintern fra venstre og som fortsatte å gjøre det, samtidig som det hevdet å stå på et kommunistisk grunnlag. Det ble da også en ganske så umulig oppgave, som kommunistpartiet tapte, med glans, kan man si. | ||
Enda mer strid | == Enda mer strid == | ||
Da den store konflikten i norsk arbeidsliv | Da den store konflikten i norsk arbeidsliv, før landsmøtet i november 1923; den «ulovlige» [[Jernstreiken]] slo inn over landet, engasjerte dette mange av de seinere NKP-kadrene. Blant annet fikk streiken vidtrekkende konsekvenser for daværende formann i N[[orsk Jern & metallarbeiderforbund]]; den gamle kampfelle fra Fagopposisjonen av 1911 i Trondhjem, [[Halvard Olsen]]. Olsen ble nestformann i NKP - under Sverre Støstad, og som en følge av sin linje i selvsamme jernstreik ble han ekskludert av NKP allerede i 1924. «Hårda bud», dette var i de dager man ikke bare «slo på skjækene». Sverre prøvde å skåne Olsen, men forgjeves. Det viste seg som allerede antydet at det i partiets midte var minst to fløyer, og i denne striden tapte Støstad stadig terreng. Men han hadde jo andre inntrøndere å støtte seg til. Elias Volan fra Inderøy var en. Også han en av kampfellene fra hine Fagopposisjonsdager i Trondhjem. Volan var for øvrig opposisjonens nestformannkandidat på februarlandsmøtet og fikk da 79 stemmer mot de 94 stemmer møtet avga for [[Edvard Bull]]. Underlig dette, men et ubestridelig faktum: Den «ekte» venstreretning i arbeiderbevegelsen i Norge på denne tiden var dominert av Trøndere, og ikke så rent få av dem var [[Innherred|Inntrøndere]]. | ||
Kampen om flertallet i Arbeiderpartiet var blitt ført med | Kampen om flertallet i Arbeiderpartiet var blitt ført med «slipte kniver». Flertallet som økte fra 2 i februar til vel 60 i november 1923 berodde på Kristianiarepresentantene. Ute i landet for øvrig hadde Kominternfløyen et klart flertall, så også i Trondheim. Noe som blant annet fikk seinere «landsfader», [[Einar Gerhardsen]] i sin erindringsbok ''Unge år'' til å utbryte: «... Men at folk som Støstad og partiformannen Gustav Sundby skulle gå med mindretallet, var ikke til å forstå.» At Gerhardsen var så uvitende om de utspill Tranmæl kom med vis a vis Sverre Støstad var kan hende basert på «selektiv hukommelse». | ||
Sverre Støstad | Sverre Støstad ble valgt, enstemmig og uten motkandidat til formann for Sentralstyret i NKP. Som i (arbeider)-opposisjon hadde han nå et parti til høyre: Norges Sosialdemokratiske Arbeiderparti av 1921, men særlig et til venstre: Det norske arbeiderparti, som nå etter sitt ekstraordinære landsmøte hadde som formål: «at føre arbeidernes klassekamp frem til det kommunistiske samfund gjennem proletariatets diktatur.» | ||
Ved stortingsvalget 1924 stilte Støstad på NKP sin liste | Ved stortingsvalget 1924 stilte Støstad på NKP sin liste og ble valgt. Arbeiderpartiet i Trondheim fikk 4.166 stemmer og en representant, [[Ivar Aarseth]]. NKP (Støstad) fikk 4.329 stemmer og sosialdemokratene 1808 stemmer. | ||
Men i partiet møtte Støstad flere og flere bøyger. Ved landsmøtet i [[1925]] gikk han av som formann. Han var imidlertid fortsatt tro mot ideen. Og når de store saker dukket opp, saker som har stor betydning for ham; som sosialist/kommunist var han alltid «tro». De store slitasjene ble likevel etter hvert så påtagelig at Støstad, på sin ærlige måte; i arbeiderklassens interesse, ble engasjert i bestrebelsene på å samle de tre partier tilbake i folden igjen. Dette engasjementet førte ham til [[samlingskongressen]] i [[1927]], og som en følge derav ble hanekskludert fra NKP. Da stilte han på ny som stortingskandidat for DNA. | |||
«Valgkampen ble innledet med et møte på Kyrksæterøra med over 800 deltakere, deriblant 300 fra byen og distriktene. Et stort dampskip førte de tilreisende deltagerne til stevnebygda. Buen og Støstad var talere». Det er [[Ole Øisang]] som skriver dette i en egen artikkel om Trondheimspartiet i 50-årsskriftet om Sør-Trøndelag arbeiderparti. | |||
Her | Her var det altså den ekte sosialdemokrat, [[Anders Buen]] og hans motsats, kommunisten Støstad som var hovedtalere. Ved dette stortingsvalget fikk [[De forente Arbeiderpartier]] 8.371 stemmer og to representanter; Ivar Aarseth og Sverre Støstad. NKP fikk 3.544 stemmer og en representant; [[Olaf Løhre]]. «Samlingen i 1927 skjedde på bakgrunn av et program som representerte et kompromiss mellom to politiske retninger i norsk arbeiderbevegelse.» Slik beskriver «Haakon Lie» det, og han fortsetter: «Høsten 1929 ble det nedsatt en programkomité som besto av tungvekterne Edvard Bull, Oscar Torp, Magnus Nilssen, Alfred Madsen og Sverre Støstad. Formann for komiteen var professor Edvard Bull.» Dette var den mannen alle, i og utenfor partiet, sa ville lage et genuint nytt program for Arbeiderpartiet, som klarere skulle gi uttrykk for partiets grunnsyn og de store linjer partiet nå ville bygge sin politikk på. Flere har forklart hvorfor han ikke gjorde det. Tranmæl har overfor Haakon Lie forklart at «Bull var en sliten mann, så derfor valgte han bare å rette opp de mest tydelige svakheter ved samlingsprogrammet.» | ||
Dette skal være forklaringen på den radikalisering som fant sted i Arbeiderpartiet til valget 1930 | Dette skal være, og har vel også blitt den offisielle forklaringen på den radikalisering som fant sted i Arbeiderpartiet til valget 1930, og som førte til tap av flere mandater. | ||
Men - det interessante i denne sammenheng er passusen om | Men - det interessante i denne sammenheng er passusen om «tungvekterne i programkomiteen» som Lie utrykker det. Blant disse befant seg nå, Støstad, to år etter han forlot kommunistpartiet. I og for seg en interessant betraktning det fra Lies ståsted. | ||
Parlamentarikeren Støstad | == Parlamentarikeren Støstad == | ||
Det kan ikke ha vært lett å være Sverre Støstad i disse bevegede år. For å belyse litt av temperaturen i debattene | Det kan ikke ha vært lett å være Sverre Støstad i disse bevegede år. For å belyse litt av temperaturen i debattene kan vi se på [[Christian Hilt]] sitt minneskrift til [[Rudolf Nilsen]], utgitt i [[1936]]. Her framstår følgende: «I vårt land fant i disse år sammenslutningen mellom sosialdemokratene og tranmælittene sted og den første kongelige regjering av Det forenede norske arbeiderparti blev dannet i 1928. Disse begivenheter øvet sin innflytelse også innenfor det unge kommunistiske partis rekker. De svake og vantro blev grepet av panikk. Vi fikk en ny periode med vakling og overløperi, som førte til en nyttig avskalling av mange opportunistiske fremmedelementer i vårt parti. En del av dem som f eks Olav Scheflo tok veien tilbake til sosialdemokratiets moderfavn, ...» Selv om dette uttales om Olav Scheflo, så gjelder det og i høy grad også for Støstad, ettersom de jo var «kumpaner». Det er jo blitt sagt om Arbeiderpartiet at «det aldri var noen søndagsskole», og det kunne saktens også vært uttalt om kommunistpartiet. | ||
I avisa Harstad Tidende for 6. mai 1927 står nedenstående lille epistel | I avisa [[Harstad Tidende]] for 6. mai 1927 står nedenstående lille epistel, som på sin måte uttrykker den kampsituasjon Støstad sto i: | ||
«'''SABOTASJE''' | |||
Den ene etter den annen av arbeidernes talsmenn i odelstinget står opp og truer med sabotasje overfor en voldgiftslov. Likegyldig enten den blir permanent eller midlertidig - folkevalgte representanter truet allerede under lovens tilblivelse. Den vil ikke bli holdt, så lyder trusselen. Men en slik trussel er intet annet enn folkestyrets unnsigelse i selve stortinget. | Den ene etter den annen av arbeidernes talsmenn i odelstinget står opp og truer med sabotasje overfor en voldgiftslov. Likegyldig enten den blir permanent eller midlertidig - folkevalgte representanter truet allerede under lovens tilblivelse. Den vil ikke bli holdt, så lyder trusselen. Men en slik trussel er intet annet enn folkestyrets unnsigelse i selve stortinget. | ||
Hvorledes kan da valgkampen komme til å ta seg ut for disse folk, som stadig gjennom sine talere og gjennom sin presse skal overbevise landets velgere om at de på vegne av folkestyret prostesterer mot riksrettdommen? Blir det ikke vanskelig å slå seg opp på forfatningstroskap etter å ha utført en slik bedrift som den herrene Madsen, Støstad og Aase nu truer med? spør | Hvorledes kan da valgkampen komme til å ta seg ut for disse folk, som stadig gjennom sine talere og gjennom sin presse skal overbevise landets velgere om at de på vegne av folkestyret prostesterer mot riksrettdommen? Blir det ikke vanskelig å slå seg opp på forfatningstroskap etter å ha utført en slik bedrift som den herrene Madsen, Støstad og Aase nu truer med? spør “Nationen”». | ||
«Støstad sin innsats som arbeiderklassens talsmann i parlamentet kan ikke fullroses. Han var aldri opptatt av egen karriere eller for den del - på noen måte å framheve seg selv», dette er et av de karaktertrekk han blir til del, også blant "kolleger". Da [[Arbeideravisa]] spurte ham i forbindelse med hans 70 årsdag, om han ikke nå skal skrive bok, svarte han fast og med ettertrykk: «Det er skrevet for mye som det er.» De verv han påtok seg vølte han på en sånn måte at folks respekt for ham bare økte. Han påtok seg ikke verv av populistiske og egosentriske grunner. Her nevnes bare i fleng; hans tid i rikstrygdeverkets styre fra 1931 til 1939 - og 1945-1946 hvorav han var nestformann fra 1936. Varamann til arbeidsretten i 1930 til 1936 og formann i [[Arbeidsløshetsrådet]] fra april 1939 til det ble opphevet i [[1947]]. Det sies med krav på troverdighet at da Einar Gerhardsen trakk seg tilbake som regjeringssjef i [[1951]] var Sverre Støstad sterkt inne i bildet for å overta statsministerposten. Han fikk og i denne perioden flere andre tilbud om en plass i regjeringen, men takket nei. Uomtvistelig er i alle fall at da [[Christopher Hornsrud]] dannet den første arbeiderregjering i [[1928]] var det Sverre Støstad som ble valgt til partiets parlamentariske fører. De formelle verv han hadde på [[Stortinget]] innledes ved dette, og følges opp av at han i årene fra 1935 til 1939 var [[odelsting]]spresident, samtidig som han da også var parlamentarisk fører for partigruppa fram til og med vårsesjonen 1939 da han (endelig) gikk inn i [[Johan Nygaardsvold]] sin regjering som [[sosialminister]]. Da hadde «Gubben»; Johan Nygaardsvold allerede flere ganger forsøkt å få Støstad med i regjeringen, men til da hadde den sindige guten fra Auntrøa i [[Øvre Kva]]m takket nei. | |||
Det er gjort en del spekulasjoner på hvorfor Sverre Støstad var så tilbakeholden overfor de store og prestisjefylte verv. Noen sier at han ikke alltid følte seg sikker i det teoretiske grunnlaget. Uomtvistelig | Det er gjort en del spekulasjoner på hvorfor Sverre Støstad var så tilbakeholden overfor de store og prestisjefylte verv. Noen sier at han ikke alltid følte seg sikker i det teoretiske grunnlaget. Uomtvistelig også her, er at en sterk, nærmest naturgitt forankring i arbeiderbevegelsen preget mannen gjennom hele hans liv, en preging som blant annet ga seg uttrykk i ikke å ville være gallionsfigur eller spradebasse. Dette kan være den beste forklaringen på hans store tillit i velgerunderlaget, blant den trønderske arbeiderklasse. | ||
2. verdenskrig | == 2. verdenskrig == | ||
I hans dagboknotater fra april 1940 - leser vi: | I hans dagboknotater fra april 1940 - leser vi: | ||