Tjæremiler i Reisadalen: Forskjell mellom sideversjoner
Hopp til navigering
Hopp til søk
(kategorisering) |
({{bm}}) |
||
| (3 mellomliggende versjoner av 3 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''[[Tjæremiler i Reisadalen]]''' er ett av temaene som formidles langs [[Historisk_vandrerute_Reisadalen|historisk vandrerute Reisadalen]]. Tjære var den største handelsvaren i [[Reisadalen]] i [[Nordreisa kommune]], og var en viktig inntektskilde for familiene. Prosessen fra begynnelse til slutt, det vil si fra brytinga av ved til brenning av mila, tok omlag ett år og krevde kunnskap, samarbeid og hardt arbeid. | <onlyinclude><includeonly>{{thumb|42-00606.jpg|Når mila lå i nær avstand fra bebyggelsen var alle med på å stable mila. Legging av veden måtte skje i oppholdsvær slik at veden ikke ble våt og brant tregere. Dette arbeidet deltok både store og små i, men det skulle stables nøyaktig og etter et bestemt mønster. Dette bildet er tatt på Elvestad i Reisadalen på 1930-tallet.|[[Nord-Troms museum]]|rundt 1930}}</includeonly> | ||
'''[[Tjæremiler i Reisadalen]]''' er ett av temaene som formidles langs [[Historisk_vandrerute_Reisadalen|historisk vandrerute Reisadalen]]. Tjære var den største handelsvaren i [[Reisadalen]] i [[Nordreisa kommune]], og var en viktig inntektskilde for familiene. Prosessen fra begynnelse til slutt, det vil si fra brytinga av ved til brenning av mila, tok omlag ett år og krevde kunnskap, samarbeid og hardt arbeid. </onlyinclude> | |||
Gjennom hele prosessen krevdes samarbeid – og ikke minst kunnskap om hvor tjæremila skulle ligge, hvordan den skulle bygges og hvor varmt det måtte være for å få tjæra ut av treet uten at det ble så varmt at veden tok fyr. | <onlyinclude>Gjennom hele prosessen krevdes samarbeid – og ikke minst kunnskap om hvor tjæremila skulle ligge, hvordan den skulle bygges og hvor varmt det måtte være for å få tjæra ut av treet uten at det ble så varmt at veden tok fyr. | ||
Det var først og fremst kvenene som brakte med seg kunnskapen om hvordan man kunne produsere tjære av fururøtter. Tidligere skal folk fra Reisadalen ha blitt omtalt som tervalantalaisia - tjærekvener. Det var et stort behov for tjære, særlig til impregnering av båter og til dels også fiskeredskaper og garn. Tjæra ble også brukt som medisin mot forkjølelse. | Det var først og fremst kvenene som brakte med seg kunnskapen om hvordan man kunne produsere tjære av fururøtter. Tidligere skal folk fra Reisadalen ha blitt omtalt som tervalantalaisia - tjærekvener. Det var et stort behov for tjære, særlig til impregnering av båter og til dels også fiskeredskaper og garn. Tjæra ble også brukt som medisin mot forkjølelse. </onlyinclude> | ||
Ofte lå mila langt fra bebyggelsen, noe som vises i de mange tjæremilbunnene langs vandreruta. Store avstander påvirket ikke bare selve byggingen og brenningen av mila, men også transporten av tjæra ned fra dalen. Fra Imo ble tjæra hentet med hest og slede på vinterstid, og deretter videre fra Nedrefoss med tømmerflåte om våren. Vanligvis fikk man 20-25 tønner per flåte nedover elva. Det var en risikofylt transport da det fantes mange vanskelige steder å forsere i elva. Tjærebrenninga gikk mot slutten på 50- og 60-tallet med unntak av et fåtall miler i Reisadalen i senere år. Kulturminnene som vitner om næringa, tjæremilene, er imidlertid svært tallrike og antakeligvis den kulturminnetypen det finnes flest av i den skogkledde dalbunnen. | Ofte lå mila langt fra bebyggelsen, noe som vises i de mange tjæremilbunnene langs vandreruta. Store avstander påvirket ikke bare selve byggingen og brenningen av mila, men også transporten av tjæra ned fra dalen. Fra Imo ble tjæra hentet med hest og slede på vinterstid, og deretter videre fra Nedrefoss med tømmerflåte om våren. Vanligvis fikk man 20-25 tønner per flåte nedover elva. Det var en risikofylt transport da det fantes mange vanskelige steder å forsere i elva. Tjærebrenninga gikk mot slutten på 50- og 60-tallet med unntak av et fåtall miler i Reisadalen i senere år. Kulturminnene som vitner om næringa, tjæremilene, er imidlertid svært tallrike og antakeligvis den kulturminnetypen det finnes flest av i den skogkledde dalbunnen. | ||
<gallery> | <gallery> | ||
42-00606.jpg|Når mila lå i nær avstand fra bebyggelsen var alle med på å stable mila. Legging av veden måtte skje i oppholdsvær slik at veden ikke ble våt og brant tregere. Dette arbeidet deltok både store og små i, men det skulle stables nøyaktig og etter et bestemt mønster. Dette bildet er tatt på Elvestad i Reisadalen på 1930-tallet. | 42-00606.jpg|Når mila lå i nær avstand fra bebyggelsen var alle med på å stable mila. Legging av veden måtte skje i oppholdsvær slik at veden ikke ble våt og brant tregere. Dette arbeidet deltok både store og små i, men det skulle stables nøyaktig og etter et bestemt mønster. Dette bildet er tatt på Elvestad i Reisadalen på 1930-tallet.{{byline|[[Nord-Troms museum]]|rundt 1930}} | ||
42-00607.jpg|Det kunne gå et døgn eller mer før mila var tom for tjære. Man trengte minst to mann for å passe på under hele brenninga. Det tok også på å gå i røyken fra mila over lengre tid. | 42-00607.jpg|Det kunne gå et døgn eller mer før mila var tom for tjære. Man trengte minst to mann for å passe på under hele brenninga. Det tok også på å gå i røyken fra mila over lengre tid. {{byline|[[Nord-Troms museum]]|rundt 1930}} | ||
Tjærefløting nrtm.jpeg|Tjæra ble tappet i tønner og fløtet ned Reisaelva for salg hos handelsmannen i Sørkjosen | Tjærefløting nrtm.jpeg|Tjæra ble tappet i tønner og fløtet ned Reisaelva for salg hos handelsmannen i Sørkjosen {{byline|[[Nord-Troms museum]]|rundt 1930}} | ||
</gallery> | </gallery> | ||
| Linje 36: | Linje 37: | ||
{{historiske vandreruter}} | {{historiske vandreruter}} | ||
{{F2}}{{artikkelkoord|69.1977346|N|22.3940912|Ø}} | {{F2}} | ||
{{artikkelkoord|69.1977346|N|22.3940912|Ø}} | |||
{{bm}} | |||
Nåværende revisjon fra 19. sep. 2023 kl. 06:17
Tjæremiler i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Tjære var den største handelsvaren i Reisadalen i Nordreisa kommune, og var en viktig inntektskilde for familiene. Prosessen fra begynnelse til slutt, det vil si fra brytinga av ved til brenning av mila, tok omlag ett år og krevde kunnskap, samarbeid og hardt arbeid.
Gjennom hele prosessen krevdes samarbeid – og ikke minst kunnskap om hvor tjæremila skulle ligge, hvordan den skulle bygges og hvor varmt det måtte være for å få tjæra ut av treet uten at det ble så varmt at veden tok fyr. Det var først og fremst kvenene som brakte med seg kunnskapen om hvordan man kunne produsere tjære av fururøtter. Tidligere skal folk fra Reisadalen ha blitt omtalt som tervalantalaisia - tjærekvener. Det var et stort behov for tjære, særlig til impregnering av båter og til dels også fiskeredskaper og garn. Tjæra ble også brukt som medisin mot forkjølelse.
Ofte lå mila langt fra bebyggelsen, noe som vises i de mange tjæremilbunnene langs vandreruta. Store avstander påvirket ikke bare selve byggingen og brenningen av mila, men også transporten av tjæra ned fra dalen. Fra Imo ble tjæra hentet med hest og slede på vinterstid, og deretter videre fra Nedrefoss med tømmerflåte om våren. Vanligvis fikk man 20-25 tønner per flåte nedover elva. Det var en risikofylt transport da det fantes mange vanskelige steder å forsere i elva. Tjærebrenninga gikk mot slutten på 50- og 60-tallet med unntak av et fåtall miler i Reisadalen i senere år. Kulturminnene som vitner om næringa, tjæremilene, er imidlertid svært tallrike og antakeligvis den kulturminnetypen det finnes flest av i den skogkledde dalbunnen.
Når mila lå i nær avstand fra bebyggelsen var alle med på å stable mila. Legging av veden måtte skje i oppholdsvær slik at veden ikke ble våt og brant tregere. Dette arbeidet deltok både store og små i, men det skulle stables nøyaktig og etter et bestemt mønster. Dette bildet er tatt på Elvestad i Reisadalen på 1930-tallet.Foto: Nord-Troms museum (rundt 1930).
Det kunne gå et døgn eller mer før mila var tom for tjære. Man trengte minst to mann for å passe på under hele brenninga. Det tok også på å gå i røyken fra mila over lengre tid.Foto: Nord-Troms museum (rundt 1930).
Tjæra ble tappet i tønner og fløtet ned Reisaelva for salg hos handelsmannen i SørkjosenFoto: Nord-Troms museum (rundt 1930).
Eksterne lenker
- Overordnet turbeskrivelse på UT.no
- Historiske vandreruter
- Reisa nasjonalpark
- Nord-Troms Turlag
- Reisatjære - et framtidsprodukt? [1]
- Tjærebrenning i Nordreisa [2]
Kilder
- Sophus Aars: Erindringer fra mitt liv i skog og paa elv. Kristiania 1916
- Emil Hansen: Nordreisa bygdebok, Nordreisa kommune, 1957
- Bente Imerslund: Kvenske stedsnavn i Nordreisa, Nordreisa kommune, 1993
- Reisa nasjonalpark: Reisa nasjonalpark 1986-2016.
- Sonja Westrheim: Registreringer av fastekulturminner i Reisavassdraget, Tromsø 1981
|
Artikkelen Tjæremiler i Reisadalen inngår i prosjektet «Historiske vandreruter». Målet med dette prosjektet er å øke kjennskapen til og bruken av gamle ferdselsruter med både kulturhistoriske og friluftslivsmessige kvaliteter. Den Norske Turistforening (DNT) og Riksantikvaren samarbeider om prosjektet.[3] Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Flere artikler finnes via prosjektforsida og denne alfabetiske oversikten. |